Irlands historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Irlands historie begynner i førhistorisk tid, omkring 8000 f.Kr., da de første menneskene ankom til Irland fra Storbritannia og det europeiske kontinentet. Det er mulig at det på dette tidspunkt var landforbindelse til Irland, da antagelig mellom dagens Skottland og Nord-Irland hvor avstanden er kortest. Det er få spor etter de tidligste innbyggerne, men deres etterkommere og andre som ankom til øya etterlot seg store neolittiske funnsteder som Newgrange.

Fra det 5. århundre e.Kr. begynte kristningen av Irland, gjennom St. Patrick og en rekke andre misjonærer. Innen år 600 hadde det oppstått en keltisk form for kristendom, som først inneholdt en rekke elementer fra keltisk mytologi. Kristendommen har siden spilt en betydelig rolle i Irlands kulturelle og politiske utvikling.

Fra omkring 800 fulgte mer enn et århundre med vikinginvasjoner, som forårsaket stor skade på den monastiske kulturen og på de regionale dynastiene. Etterhvert oppstod et nytt samfunn, der nordboerne ble assimilert eller opprettet egne kongeriker.

I 1169 ankom normannerne og en periode på over 800 år begynte hvor England var sterkt involvert i styret av øya. Fra 1541 tok den engelske monarken direkte kontroll, og et betydelig antall nybyggere fra England og Skottland reiste over. Dette førte til at den gamle adelen ble presset ut, og til at det oppstod en religiøs konflikt mellom de protestantiske nybyggerne og de katolske irene. Denne konflikten har siden vært et gjennomgangstema i irsk historie.

Irland fikk sitt eget parlament, og hadde et begrenset selvstyre, men makten lå i anglo-irske, protestantiske hender mens den katolske majoriteten ikke hadde stemmerett. I 1801 ble øya innlemmet i Det forente kongerike Storbritannia og Irland, og det irske parlamentet ble avskaffet.

På begynnelsen av det 20. århundre skjøt uavhengighetskampen på ny fart, og i 1922, etter den irske uavhengighetskrig, ble øya delt i to. I nord oppstod Nord-Irland, en britisk provins som med unntak av perioden 19711998 har hatt begrenset selvstyre. Området har hele tiden hatt politiske og religiøse konflikter, og spesielt i perioden 1968–1997 var det omfattende voldsbruk som også spredde seg til Storbritannia og den sørlige delen av øya. I sør opprettet britene Sør-Irland, mens irene opprettet Den irske republikk. Med den anglo-irske traktat ble den sørirske staten så til Den irske fristat, som deretter ble dagens Republikken Irland.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Irlands tidlige historie

Det lille som er kjent om det førkristne Irland kommer fra referanser i romerske skrifter, irsk poesi og mytologi som har blitt muntlig overlevert, og arkeologi. De tidligste innbyggerne kom omkring 8000 f.Kr., i mesolittisk tid, da klimaet hadde blitt varmere ettersom isen hadde trukket seg tilbake. De var jegere og sankere.

Omkring tre eller fire årtusener senere ble jordbruket introdusert, og dermed oppstod en bofast, neolittisk kultur. De har etterlatt seg en rekke monumenter, hvorav flere viser astronomisk innsikt. Kulturen vokste seg sterk, og øya ble tettere befolket. Med bronsealderen kom bruken av metall til å lage våpen og ornamenter, men det fant ikke sted noen større samfunnsomveltning. Jernalderen begynte omkring 600 f.Kr.

Historisk tid regnes for å begynne fra 431. Da hadde flere kongedømmer fått en dominerende status i forskjellige regioner, som In Tuisceart, Airgíalla, Ulaid, Míde, Laigin, Mumhain og Cóiced Ol nEchmacht. Til tross for stadig strid blomstret det opp en rik kultur, dominert av druider, prester som også virket som utdannere, leger, poeter, spåmenn, historikere og lovens voktere.

Man mente fra det 17. århundre at disse folkene talte goideliske språk, en gren av de keltiske språk. Nyere forskning gav et noe annet bilde, og det kan se ut til at keltiske språk kom gjennom innvandring fra det europeiske kontinentet, og ble overtatt av de opprinnelige innbyggerne. Det finnes lite arkeologiske bevis for en så omfattende innvandring, og genetisk forskning kan tyde på at opptaket av keltiske språk og skikker begynte allerede mot slutten av bronsealderen.

Romerne kjente øya som Hibernia. Klaudios Ptolemaios skrev omkring år 100 om Irlands geografi og folk. Hibernia ble aldri en del av det romerske imperiet, men man finner en rekke spor av romersk innflytelse. Tacitus forteller om en irsk prins som levde i eksil hos Agricola i Britannia, og som så reiste tilbake for å ta makten i Irland. Noen historikere har presentert hypoteser om at romerne sponset en invasjon omkring år 100, og at de kanskje også sendte med egne styrker, men dette er ikke bevist.

Tidlig kristen tid[rediger | rediger kilde]

Fra midten av det første årtusen e.Kr. skjedde store endringer i det irske samfunnet. Niall Noigiallach (død omkring 400) la grunnlaget for Uí Néill-dynastiets hegemoni over de vestlige, nordlige og sentrale delene av øya. Den tidligere stammetilknytningen ble innen det 8. århundre erstattet av patrilineære og dynastiske systemer, og mange av de tidligere kongedømmene forsvant. Irske sjørøvere begynte å angripe vestkysten av Storbritannia, på samme måte som vikinger senere angrep Irland. Noen av dem grunnla irske kongedømmer i pikterne rike, Wales og Cornwall. Krigere fra attacottistammen i det sørlige Leinster lot seg også verve til romerske legioner.

Det er usikkert når den første misjonæren kom til Irland. Tradisjonelt har man regnet St. Patrick som den første, men det er tegn til at andre hadde kommet før ham. De kom antagelig som handelsmenn eller slaver fra Storbritannia og Gallia, og fant et folk som var åpent for å motta den nye troen.

St. Patrick kom ifølge tradisjonen i 432, og omvendte øya. Ifølge Prosper av Akvitanien hadde Palladius blitt sendt til Irland av paven året før, som den første biskop der, og det skal da allerede ha vært kristne på øya. Palladius ser ut til å ha virket som biskop for de som allerede var kristne i kongerikene Leinster og Meath, mens Patrick mest virket som misjonær hos hedningene i Ulster og Connacht.

Book of Kells er et prakteksempel på illuminasjonskunsten som blomstret i irske klostre

De gamle sosiale strukturene ble i stor grad bevart gjennom kristningsprosessen. St. Patrick skal, igjen ifølge tradisjonen, ha kodifisert muntlig lov, og endret bare de deler av den som kom i strid med kristendommen. Han skal også ha innført det latinske alfabet, som åpnet for å bevare muntlig overlevert litteratur; det eldre keltiske alfabetet ogham var bare egnet til kortere tekster. Det er åpenbart at Patrick ikke alene kan ha stått for alt som blir tilskrevet ham, men man kan se ham som en personifikasjon av kristendommens innføring i Irland.

Den druidiske tradisjonen kollapset. Den ble først svekket av den nye troen, og fikk nådestøtet da det etter klimaforandringer 535536 oppstod hungersnød. Dermed ble de som tidligere ville blitt druider ofte trukket til klosterlivet, og Irland fikk en av de rikeste monastiske tradisjoner i Europa. Klostrene tiltrakk seg også dyktige forskere fra andre land som hadde hørt hvordan læring og skriving blomstret på øya. Ikke minst ble klostrene kjent for illuminerte manuskripter, som Book of Kells.

Tidlig middelalder[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Irland i tidlig middelalder

Det første kjente vikingraidet mot Irland fant sted i 795, da norske vikinger plyndret øya Lambay utenfor Dublin. De tidligste raidene var små og raske. De avbrøt den gylne tidsalder for den irske kristne kulturen gjennom plyndring av klostrene og ved at det i de neste 200 årene til stadig var krigstilstand.

Innen 840-årene hadde vikinger gått over fra små raid til å etablere bosetninger langs kysten slik at de kunne overvintre. Blant steder hvor de slo seg ned finner man Limerick, Waterford, Wexford og Dublin. Skriftlige kilder fra perioden viser at de begynte å angripe mål lenger inn i landet, gjerne ved å seile opp elver som Shannon, og at de så trakk seg tilbake til bosetningene ved kysten.

I 852 steg Ivar Beinlause og Olav Kvite i land i Dublinbukten og grunnla en festning på stedet hvor Dublin by ble reist. Olav var kongssønn, og utropte seg til konge av Dublin. Etter flere generasjoner oppstod en gruppe av blandet etnisk bakgrunn, kjent som Gall-Gaels; gall er irsk for «fremmede». Etterkommerne av Ivar beinløse grunnla et dynasti som lenge styrte Dublin, og derfra dominerte store deler av øya. Dette ble til slutt brakt til ende av Máel Sechnaill mac Domnaill av Mide og Brian Boru i slaget ved Clontarf i 1014.

Irland hadde i tidlig middelalder en uvanlig styreform. Øya var delt inn i en rekke små kongedømmer, kalt tuaithe. Hver tuath hadde en konge som ble valgt av og blant alle frie menn i området. Kongedømmene kan dermed sees som forbund mellom personer som var frivillig tilsluttet, med et territorium som tilsvarte summen av medlemmenes eiedommer. Til enhver tid var det omkring 80 til 100 tuaithe. Over disse kom provinsielle kongedømmer, som organiserte flere tuaithe. Over disse igjen var den en overkonge.

Senmiddelalderen[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Irland i senmiddelalderen

Normannernes ankomst 1167–1185[rediger | rediger kilde]

Normannerne reiste hundrevis av tårnhus, små festninger, for å kontrollere Irland

Irland hadde blitt delt inn i en rekke småkongedømmer, som inngikk i storkongedømmer styrt av noen få regionale dynastier. En av kongene, Diarmait Mac Murchada av Leinster, ble tvunget ut med makt fra sitt rike av overkongen Ruaidri mac Tairrdelbach Ua Conchobair. Han flyktet til Akvitanien, hvor han sikret seg Henrik II av Englands støtte til å bruke normanniske styrker til å gjenerobre sitt kongedømme.

De første normannerne kom i 1167, mens hovedstyrken kom til Wexford i 1169 og var ledet av Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke, kjent som «Strongbow». Med seg hadde de også walisere og flamlendere. I løpet av kort tid tok de Leinster tilbake. Diarmait kontrollerte dermed Waterford, Wexford og Dublin. Strongbow var hans svigersønn, og ble utnevnt til arving. Dette forskrekket Henrik II, som så for seg at det kom til å bli opprettet en rivaliseringene normannisk stat i Irland, og han bestemte seg derfor for å understreke sin myndighet.

Med støtte i den pavelige bullen Laudabiliter fra Hadrian IV steg Henrik II i land i Waterford med en stor styrke i 1171. Han ble dermed den første engelske konge som satte sine ben på irsk jord. Han gav sine irske territorier til sin yngste sønn Johan, med tittelen Dominus Hiberniae, Herre over Irland. Ettersom Johan overraskende etterfulgte sin bror som konge kom dermed Irland direkte under kronen. Irland var nominelt et «Lordship», hvor den engelske konge også hadde tittelen Lord av Irland fram til 1541.

Irlands Lordship 1185–1254[rediger | rediger kilde]

Normannerne kontrollerte fra begynnelsen av hele østkysten, fra Waterford til det østlige Ulster, og noen områder vestover til Galway og Mayo. De hiberno-normanniske jarledømmene ble de største maktfaktorene i Irland, da de kontrollerte enorme områder som var praktisk talt uavhengige i Dublin eller London. Kong Johan besøkte Irland i 1185 og 1210 for å hjelpe til med å konsolidere det normanniske territoriet, og han sørget samtidig for å sikre seg troskapsed fra de irske kongene.

Det hiberno-normanniske samfunnet fikk etterhvert en rekke problemer som førte til at de ikke lenger var i stand til å ta kontroll over nye områder, og de ble etterhvert trukket lenger og lenger inn i det gæliske Irland.

Gælisk gjenoppvåkning fra 1254[rediger | rediger kilde]

I 1315 invaderte skotten Edward Bruce Irland. Han sikret seg støtte fra mange gæliske adelsmenn i kampen mot engelskmennene. Bruce ble tilslutt beseiret, men krigen hadde forårsaket store ødeleggelser, spesielt rundt Dublin. I denne kaotiske situasjon benyttet irene mulighetene til å ta tilbake store områder som deres slekter hadde mistet etter normannernes invasjon.

Med svartedauen, som nådde Irland i 1348, ble store deler av de hiberno-normanniske bosetningene desimert. De ble langt hardere rammet enn gælerne, fordi de levde i byer og landsbyer, mens gælerne for det meste levde på isolerte gårder. Etter at pesten var over begynte gælisk språk og skikk igjen å dominere på øya, og det engelskkontrollerte området ble redusert til The Pale, et befestet område rundt Dublin.

Utenfor The Pale begynte de gjenlevende hiberno-normanniske adelsmennene å ta opp irsk språk og irske skikker, og en samtidig engelsk kommentator skrev at de «ble mer irske enn irene selv». I de følgende århundrene sto de generelt på irenes side i konflikter, og de forble katolske etter reformasjonen. Myndighetene i The Pale var så engstelige for denne gælifiseringen at de vedtok spesielle lover, Kilkennystatuttene etter parlamentet i Kilkenny som vedtok dem, som forbød personer av engelsk opphav å snakke irsk, å bære irske klær eller å gifte seg med irer. Ettersom myndighetene hadde liten rekkevidde utenfor The Pale fikk lovene liten effekt.

Innen slutten av det 15. århundre var det knapt noen engelsk sentraladministrasjon igjen i Irland. Engelskmennenes oppmerksomhet hadde blitt avledet av rosekrigene, og den mektige jarlen av Kildare var lord av Irland. De gæliske og gælifiserte adelsmennene økte stadig sin makt og innflytelse på bekostning av de engelske myndighetene i Dublin.

Reformasjon og borgerkrig 1536–1691[rediger | rediger kilde]

I 1536 fant reformasjonen i England sted. Henrik VIII brøt med Roma, og hans sønn Edvard VI videreførte reformasjonen. Mens engelskmennene, waliserne og skottene aksepterte den nye troen, forble irene katolske. Dette var bestemmende for deres forhold til britene de neste 400 årene, ettersom reformasjonen falt samtidig som England gjorde en innsats for å gjenerobre og kolonisere Irland. Det religiøse skillet betød at irene, og de katolske etterkommerne av hiberno-normannerne, også kjent som the Old English, ble ekskluderte fra å ha politisk makt.

Gjenerobring og opprør[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Irlands historie 1536-1691

Henrik VIII bestemte seg i 1536 for å gjenerobre Irland og legge øya under kronen. I det 15. århundre hadde jarlen av Kildare blitt øyas de facto hersker, og jarlene var ikke Tudormonarkenes mest sikre allierte. De hadde blant annet invitert burgundiske tropper til Dublin for å krone pretendenten Lambert Simnel som konge av England i 1497.

Den utløsende årsak til Henrik VIIIs beslutning om å gjenerobre øya var jarl Silken Thomas Fitzgerald av Kildares opprør mot kronen i 1536. Selv om kongen ikke ville miste mye territorium om han mistet Irland, fryktet han at øya kunne bli brukt som base for invasjoner av England dersom England ikke lenger kontrollerte noe av den.

I 1541 proklamerte Henrik VIII opprettelsen av kongedømmet Irland, med ham selv som monark. Dette ble gjort under et møte i det irske parlamentet, det første der også de gæliske og hiberno-normanniske adelsmennene var invitert. Etter å ha etablert monarkiet begynte han gjenerobringen, som skulle ta nesten et århundre med kamper og forhandlinger.

Under Elizabeth og Jakob I ble gjenerobringen fullført. I mellomtiden hadde det funnet sted flere blodige konflikter, som Desmondopprørene 15691573 og 15791583 og niårskrigen 15941603. England klarte for første gang å etablere reell kontroll over Irland, og det ble opprettet en sentralregjering i Dublin. Det de ikke lyktes med, var å konvertere irene til den anglikanske tro. Videre hadde de brutale metodene de brukte i konfliktene skapt et dypt hat mot det engelske styret.

Fra midten av det 16. århundre og inn i det 17. århundre ble det ført en koloniseringspolitikk kjent som Plantations, bosetningene. Skotske og engelske protestanter ble oppfordret til å kolonisere Munster, Ulster, Laois og Offaly. Disse utgjorde en herskende klasse, og de fremtidige britiske administrasjonene i England ble dannet med deres etterkommere. Det ble også innført lover, Penal Laws, som diskriminerte mot alle andre kirkesamfunn enn den anglikanske irske kirke. Disse lovene rammet særlig katolikkene, og senere også presbyterianerne.

Borgerkrigene[rediger | rediger kilde]

Det 17. århundre var muligens det blodigste i Irlands historie. To perioder med borgerkrig, 16411653 og 16891691 forårsaket store tap av menneskeliv, og førte til at den siste rest av det irske aristokratiet mistet sine eiendommer.

Den første krigen, som skulle vare i elleve år, begynte med opprøret i 1641, da irske katolikker gjorde opprør mot engelsk, protestantisk styre, det såkalte Protestant Ascendancy. Flere tusen protestantiske nybyggere ble massakrert. I årene 16421649 styrte de katolske jordeierne landet som Den irske konføderasjon mens de tre kongerikers kriger raste. 16491653 gjenopprettet Oliver Cromwell engelsk kontroll, i det som var krigens mest brutale fase. Opp mot en tredjedel av befolkningen døde eller måtte gå i eksil, og det meste av jorden som var på irske, katolske hender før 1641 ble beslaglagt og gitt til nybyggere. Flere hundre av de gjenværende irske jordeiere ble tvangsflyttet til Connacht.

Etter den ærerike revolusjon i 1688, da den katolske Jakob II av England ble erstattet av den protestantiske Vilhelm III, brøt det igjen ut krig i Irland. De mer velstående irske katolikkene, som hadde bygget seg opp igjen etter Cromwells tid, støttet Jakob i et forsøk på å få ham til å oppheve Penal Laws og å reversere beslagleggingen av jord, mens protestantene støttet Vilhelm. De to monarkene kjempet om kontroll over Irland i Vilhelmskrigen. I 1690 ble Jakob mindretallige styrker slått i slaget ved Boyne. Jakobittisk motstand fortsatte inntil juli 1691, da de ble beseiret igjen i slaget ved Aughrim. Penal Laws, som hadde blitt mildnet noe etter restaurasjonen, ble igjen strammet opp, slik at den katolske befolkningen skulle få mindre mulighet til å organisere et nytt opprør.

Kolonitiden[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Irlands historie 1691-1801

Irsk antagonisme mot Storbritannia ble i det 18. århundre forsterket av den økonomiske situasjonen på øya. Mange av de største jordeierne bodde ikke der, og deres gods ble dårlig styrt. Maten som ble produsert ble også for en stor grad eksportert fremfor å selges på det irske markedet, ettersom det var større profitt å hente andre steder. På grunn av to kalde vintre ble det hungersnød i 17401741, og omkring 400 000 mennesker døde som følge av dette. Også de som produserte varer for eksport var misfornøyd med situasjonen; det hadde i 1660-årene blitt innført toll på irske varer som ble sendt til England gjennom Navigation Acts, men det var ingen slik toll på varer som gikk den andre veien.

En del irske katolikker var trofaste mot jakobittene sak inntil Jakob II døde i 1766. Etter hans død uttalte paven at huset Hannover var rikets rettmessige herskere, og motstanden la seg. Det 18. århundre var nokså fredelig i forhold til de foregående to århundrer, og til tross for hungersnøden som drepte mange ble befolkningstallet doblet, til over fire millioner.

Mot slutten av det 18. århundre hadde en ny faktor kommet inn i irsk politikk. Mange fra den protestantiske eliten hadde begynt å se på Irland som sitt hjemland, og ønsket større selvstendighet og en mer jevnbyrdig status med England i handelsspørsmål. Slike reformer stoppet opp fordi man også inkluderte spørsmålet om å gi katolikker innflytelse. I 1793 ble det innført stemmerett for katolikker, men denne var kraftig begrenset av to grunner: Stemmerett var, for alle i samfunnet, knyttet til hvor mye jord man eide, og ettersom den katolske delen av befolkningen jevnt over var fattigere enn den protestantiske var det en liten del av dem som fikk stemmerett. Videre var katolikkene selv ikke valgbare, ettersom folkevalgte måtte avlegge en troskapsed som var formulert slik at bare anglikanere kunne avlegge den; de var således begrenset til å stemme på de forskjellige protestantiske kandidatene.

Den franske revolusjon i 1789 og den idealer om frihet, likhet og brorskap inspirerte en del til handling. Society of United Irishmen ble opprettet, i den hensikt å styrte det britiske styret, og opprette en ikke-sekterisk republikk. I 1798 brøt et omfattende opprør ut, og dette ble brutalt slått ned.

Som en konsekvens av utviklingen, og spesielt opprøret, valgte britene å innlemme Irland i Det forente kongerike Storbritannia og Irland i 1801. Dermed ble det irske parlamentet oppløst, og det britiske parlamentet i Westminster ble også irenes nasjonalforsamling.

Unionstiden 1801–1922[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Irlands historie 1801-1922

I 1800 ble Act of Union vedtatt, først av det britiske parlamentet og deretter av det irske. Dermed ble Irland og Storbritannia slått sammen til et forent kongerike. Noe av bakgrunnen for at irene så villig gikk med på dette var et løfte om katolsk emansipasjon; i tillegg foregikk det utstrakt korrupsjon i det irske parlamentet, hvor britene kjøpte stemmer for å få gjennom unionsloven. Lovendringen som ville gitt katolsk emansipasjon ble raskt etter blokkert av Georg III, som mente det ville stride mot hans kroningsed å skrive under på loven.

Daniel O'Connell fikk gjennomført katolsk emansipasjon i Irland

I 1823 startet den katolske advokaten Daniel O'Connell en kampanje for katolsk emansipasjon, noe som ble gjennomført i 1829. Han forsøkte senere også å få omstøtt unionsloven, uten å lykkes med dette.

Den andre av det store hungersnødene i irsk historie, hungersnøden 1845–1849, ble utløst av sykdom på potetene, som var en av de viktigste matvarene på øya. Dette førte til massesult og stor utvandring. Befolkningen var før hungersnøden på over åtte millioner, og ved folketellingen i 1911 var den nede på 4,4 millioner. De fleste irske bøndene var leilendinger som måtte selge kjøtt og korn til England for å ha råd til jordleien. Derfor var de sårbare for potetpesten siden poteten var dominerende som næringsmiddel for befolkningen. Matvareeksporten til England ble lite påvirket av hungersnøden. Dette er en av grunnene til at mange irer følte hat mot engelskmennene.

Irsk gælisk, som tidligere var hele øyas talespråk, falt ut av bruk i det 19. århundre. Hungersnøden rammet mange irsktalende, og deretter ble et nytt utdanningssystem, National School, innført med bare engelsk som undervisningsspråk. Elever som snakket irsk ble slått og ofte kneblet. Bare i mindre samfunn på landsbygda og blant en del intellektuelle ble språket bevart.

Det var i løpet av århundret tre store opprør: opprøret i 1803 under Robert Emmets ledelse, Young Irelanders-opprøret i 1848 ledet av Thomas Francis Meagher og andre Young Irelanders, og Fenian-opprøret i 1867 ledet av Irish Republican Brotherhood. Alle de tre slo feil, men væpnet kamp hadde festet seg som en akseptabel metode hos mange nasjonalister.

Mot slutten av det 19. århundre kom flere jordreformer, presset igjennom av Land League under ledelse av Michael Davitt. Fra 1870 kom det flere lover som splittet opp store gods og gav leietagere rett til en rettferdig og fastsatt leie.

Irsk selvstyre ble i 1870-årene en viktig sak. Det var særlig Charles Steward Parnell og Home Rule League som satte dette på dagsorden. Den britiske premierministeren William Ewart Gladstone forsøkte to ganger å introdusere home rule, i 1886 og 1893. Parnell måtte forlate politikken da han ble involvert i en skilsmisseskandale.

Debatten om begrenset selvstyre førte til spenninger mellom nasjonalister og unionister, som ønsket å fortsatt være en del av Det forente kongerike. Det meste av øya var hovedsakelig katolsk, nasjonalistisk og agrar, men i nordøst var samfunnet overveiende protestantisk, unionistisk og i langt større grad industrialisert.

Påskeopprøret og uavhengighetskrigen[rediger | rediger kilde]

Under påskeopprøret ble opprettelsen av en irsk republikk proklamert

Perioden 19161922 var preget av politisk vold og store endringer, og endte med delingen av Irland og opprettelsen av en selvstendig stat i 26 av de 32 grevskapene.

I september 1914 vedtok det britiske parlamentet Third Home Rule Act, som gav begrenset selvstyre til Irland. Den hadde to ganger tidligere blitt stoppet av House of Lords, men etter lovendringer hadde overhuset mistet sin vetorett. På grunn av utbruddet av første verdenskrig ble loven suspendert inntil videre. Den ble forsøkt innført i 1916 og 1917, men på grunn av uenighet om hvordan den skulle innføres i Ulster måtte man vente til krigen var slutt for å unngå å få en større konflikt i Irland samtidig som kampene foregikk på vestfronten.

I april 1916 brøt påskeopprøret ut, og opprørerne proklamerte opprettelsen av en selvstendig irsk republikk. Opprøret ble slått ned etter en uke, og hadde i begynnelsen lite støtte i befolkningen. Men henrettelsen av seksten republikanske ledere førte til en holdningsendring hos mange irer. I 1918 kom en ny politisk krise, da det ble vurdert å innføre verneplikt i Irland for å skaffe flere soldater til vestfronten. Dette førte til enorm motstand i Irland, og i parlamentsvalget i desember 1918 vant det nasjonalistiske partiet Sinn Féin, som til da hadde vært en marginal gruppering, et klart flertall av setene. Partiets representanter boikottet det britiske parlamentet, og opprettet i stedet Dáil Éireann, som proklamerte opprettelsen av Den irske republikk.

Dáil ville ikke gå med på mindre enn full uavhengighet fra Storbritannia. Irish Volunteers og andre grupper ble definert som republikkens hær under navnet Irish Republican Army, og fra 1919 til 1921 kjempet de en geriljakrig mot britiske styrker.

Mens krigen ble utkjempet vedtok det britiske parlamentet Government of Ireland Act 1920. I denne loven ble øya delt i to, Nord-Irland og Sør-Irland. Dette var ikke nok for republikanerne, og krigen fortsatte til sommeren 1921, da britene innførte en våpenhvile. Man startet forhandlinger, som i desember 1921 endte opp i den anglo-irske traktat. Gjennom traktaten ville den sørlige delen av øya, 26 av de 32 grevskapene, bli en dominion i det britiske imperiet under navnet Den irske fristaten, mens Nord-Irland kunne velge sin tilhørighet – det var gitt på forhånd at man der ville velge å fortsatt være en del av Det forente kongerike.

Begge parlamenter, det britiske og det sørirske ratifiserte traktaten i 1922, og 6. desember 1922 ble Fristaten opprettet.

Republikken Irland[rediger | rediger kilde]

Den anglo-irske traktat førte til opprettelsen av en selvstyrt irsk stat, men mange mente dette ikke var nok ettersom den hadde status som dominion, ikke som et selvstendig land. Irene ble splittet i to leire, traktattilhengere og traktatmotstandere, og i 19221923 utkjempet de den irske borgerkrig, der Fristatens hær stod mot traktatmotstandere i IRA. Dette spørsmålet har siden farget irsk politikk, spesielt i forholdet mellom de to største partiene, Fianna Fáil og Fine Gael.

Fristaten eksisterte i en tid hvor diktaturet spredde seg på kontinentet, men til tross for de voldelige konfliktene helt frem til opprettelsen av staten klarte den å forbli et demokrati. Et sterkt signal om dette kom i 1932, da Éamon de Valera og hans parti Fianna Fáil, som i stor grad representerte den tapende side i borgerkrigen, tok makten på fredelig vis gjennom en valgseier. For mange irer ble dette regjeringsskiftet signalet om at Fristaten faktisk var selvstyrt og ikke bare en britisk koloni. Takket være offentlig sparing klarte Fristaten seg rimelig godt gjennom 1930-årenes økonomiske kriser, men prisen var høy arbeidsledighet og nye bølger av utvandring. I 1961 hadde befolkningstallet falt helt ned til 2,7 millioner.

Den nye staten var sterkt påvirket av Den katolske kirke, noe som ble reflektert i lovene. For eksempel var skilsmisse, selvbestemt abort og pornografi forbudt, og bøker og filmer ble sensurert. Kirken eide også mange av sykehusene og skolene i landet, og kunne dermed påvirke helse- og skolepolitikken.

Ved delingen av Irland i 1922 var 92,6% av befolkningen i Fristaten katolikker, mens 7,4% var protestanter. Innen 1960-årene hadde andelen protestanter blitt halvert. Mange av dem hadde forlatt landet i 1920-årene, enten fordi de ikke følte seg velkomne, eller fordi de fryktet angrep fra republikanere under borgerkrigen. Den katolske kirke krevde at barn av blandede ekteskap skulle oppdras som katolikker, irsk gælisk hadde blitt obligatorisk fag i skolene og enhver rest av privilegier hadde forsvunnet. Etter 1945 falt utvandringsraten for protestanter, og etterhvert ble det mindre sannsynlig at en protestant skulle emigrere enn at en katolikk gjorde det. Den katolske kirkes forrang har siden blitt sterkt svekket, og det er svært lite konflikter mellom de to gruppene i den sørlige delen av Irland.

I 1937 ble det vedtatt en ny grunnlov, og landets navn ble endret til Éire. Den britiske monarken var fortsatt formelt sett statsoverhode, ettersom landet tilhørte Samveldet, men alle praktiske konsekvenser av dette ble fjernet.

Under andre verdenskrig var Irland nøytralt. Det måtte innføres rasjonering av mat, kull og andre varer, men landet ble spart for krigens gru. Det har senere kommet frem at det foregikk utstrakt samkvem med de allierte under krigen, men Irland var det eneste medlem av Samveldet som nektet å støtte britene. For Winston Churchill, som hadde håpet at Royal Navy igjen skulle få tilgang til irske Atlanterhavshavner, fortonte dette seg som rent forræderi. I 1939-40 stod IRA bak en serie bombeeksplosjoner i Storbritannia. Følgen var at Eamon de Valera av frykt for en britisk invasjon erklærte permanent unntakstilstand og lot britene benytte irsk luftrom og irsk territorialfarvann ved behov, og slik fikk Irland være i fred.[1]

I 1949 ble Republikken Irland formelt opprettet, da landet forlot Samveldet etter å i tolv år ha fungert som republikk i praksis.

Irland gjennomgikk en større økonomisk omveltning under taoiseach Seán Lemass i 1960-årene. Man innførte gratis videregående utdanning i 1968. Republikken ønsket også å gå inn i EEC, men fordi 90% av eksporten gikk til Storbritannia måtte man vente til britene gikk inn i 1973.

I 1970-årene kom en økonomisk nedgangstid under Jack Lynch, etter en serie feilslåtte politiske grep. Det irske pundets valutakurs var knyttet til det britiske, men i 1979 ble dette båndet kuttet slik at man kunne devaluere. Mot slutten av 1980-årene ble trenden snudd, og Irland opplevde en sterkt økonomisk vekst utover i 1990-årene. Denne perioden ble kjent som den keltiske tiger, og ble brukt som modell for økonomisk vekst i østblokklandene da de begynte å komme inn i EU.

Det har foregått en liberalisering av en rekke lover, slik at skilsmisse har blitt tillat, homofili har blitt dekriminalisert og det er gitt en svært begrenset adgang til selvbestemt abort. Store skandaler i Den katolske kirke, både av seksuelle og økonomisk art, har ført til en halvering av deltagelsen i messen.

Nord-Irlands historie[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Nord-Irlands historie

«Den protestantiske staten» 1921–1971[rediger | rediger kilde]

Fra 1921 til 1971 ble Nord-Irland styrt av en regjering utgått fra Ulster Unionist Party og Nord-Irlands parlament i Stormont. Den første premierministeren, James Craig, erklærte at Nord-Irland skulle være «en protestantisk stat for et protestantisk folk». Den katolske minoriteten ble sterkt diskriminert, og i 1960-årene begynte de, med borgerrettsbevegelsen i USA som forbilde, å organisere seg for å kreve like rettigheter. Dette førte til voldsomme sammenstøt med Royal Ulster Constabulary (RUC) og unionister. For å gjenopprette ro og orden ble British Army satt inn i 1969.

I 1971 ble Stormontparlamentet suspendert, og i 1972 ble det oppløst til fordel for direkte styre fra Westminster. Etter den første kaotiske tiden med sammenstøt hadde paramilitære grupper som Den provisoriske IRA, Den offisielle IRA, INLA, Ulster Defence Association og Ulster Volunteer Force begynt sine terrorkampanjer. Dette har resultert i mer enn 3000 dødsfall, hvorav mange sivile. Volden spredde seg også til Republikken Irland og Storbritannia.

Direkte styre 1971–1998[rediger | rediger kilde]

I 27 år var Nord-Irland underlagt direkte styre fra Westminster, med en minister for Nord-Irland i den britiske regjeringen som den utøvende myndighet i provinsen. Større lover ble behandlet i det britiske parlamentet, men mindre saker ble behandlet i regjeringen uten særlig innsyn fra parlamentet. Målet var å gjenopprette selvstyre, men flere forsøk på dette slo feil.

Gjennom hele denne perioden var de paramilitære gruppene aktive, med Den provisoriske IRA (PIRA) som den som gjorde seg mest bemerket. Britene satset på å slå ned dette med militære midler, gjennom militarisering av RUC og bruk av regulære styrker fra British Army og reserveneheter fra Ulster Defence Regiment. Mange katolikker som ikke støttet PIRA eller andre terrororganisasjoner var uvillige til å gi sin støtte til en stat som så ut til å ville fortsette med sekterisk diskriminering, og det ble klart at man måtte bruke andre midler enn militær makt for å kunne få et fungerende lokalt styre.

I 1986 signerte Republikken Irland og Storbritannia den anglo-irske avtale. Dette var en formell overenskomst som forpliktet begge land til å søke en politisk løsning på konflikten. Den økonomiske nedgangen, med høy arbeidsledighet, som Nord-Irland opplevde i 1970- og 1980-årene hadde ikke bidratt til å skape et klima for fred, men i 1990-årene begynte det igjen å lysne. Befolkningen hadde også gått gjennom en endring, da andelen katolikker hadde kommet opp i 40%; dermed var det ikke lenger mulig å snakke om «en protestantisk stat for et protestantisk folk».

Fredsprosessen fra 1998[rediger | rediger kilde]

Den 10. april 1998 ble Belfastavtalen signert. Dermed ble det gjeninnført begrenset selvstyre i Nord-Irland gjennom den nordirske forsamling og et utøvende råd utgått fra alle partier. Både det utøvende rådet og forsamlingen ble suspendert i oktober 2002 etter at tilliten mellom partene brøt sammen. Valgresultatene har ikke gjort prosessen lettere, da de mer moderate partiene Ulster Unionist Party og Social Democratic and Labour Party har mistet støtte til fordel for de mer radikale Democratic Unionist Party og Sinn Féin.

Den 28. juli 2005 annonserte PIRA at dens våpenhvile, som hadde vart siden 1998, nå ble erstattet av en forpliktelse til å ikke mer bruke vold. Den 25. september samme år ble organisasjonen avvæpnet under oppsyn fra internasjonale våpeninspektører. Det at PIRAs våpenhvile ikke var gjort permanent gjennom avvæpning var et av de store hindrene for videre utvikling av fredsprosessen, og det er håp om at den med denne handlingen kan komme i gang igjen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Roy Foster: Modern Ireland, 1600-1972, London 1988