Erik Klipping

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Erik Klipping
Konge av Danmark
Erik Klipping
Regjeringstid: 12591286
Født: 1249, Lolland
Død: 22. november 1286, Finderup
Begravet: Viborg domkirke
Foreldre: Kristoffer I av Danmark
og Margarete Sambiria
Ektefelle‍(r): Agnes av Brandenburg
Barn: Med Agnes
Erik Klipping fremstilt på et miniatyrmaleri fra 1200-tallet, Tallinn i Estland.

Erik Klipping (født 1249, død 22. november 1286) var konge av Danmark i 12591286. Han var sønn av Kristoffer I av Danmark og dronning Margarete Sambiria («Sprænghest»). Fram til 1264 styrte han kun i navnet under beskyttelse av sin mor, den kompetente dronningenken Margrete Sambiria. I tidsrommet 12611262 var han fange i Holstein som følge av et militært nederlag, og etterpå vokste han opp i Brandenburg.

Fangenskap og formynderskap[rediger | rediger kilde]

Erik Klipping ble født i Lolland.[1] Ved farens plutselig død i 1259 hadde fyrst Jaromar II av Rügen sammen med hertug Erik I av Slesvig (sønn av kong Abel av Danmark) invadert Sjælland og inntatt København.

Etter et stort nederlag i 1261 ble både enkedronningen og Erik Klipping tatt til fange. De ble holdt i fangenskap i Hamburg, men dronning Margrete greide å skaffe seg hjelp fra hertug Albert av Braunschweig som gjorde det mulig for henne å vende tilbake til Danmark. Her gjenvant hun initiativet og fikk hentet sin nå myndige sønn Erik hjem til en plass på tronen i 1264. Inntil da hadde hans mor, enkedronningen, fungert som hans formynder. Erik ble deretter kronet til konge, men farens uforsonlige fiende, den mektige erkebiskop Jakob Erlandsen, bannlyste etterpå alle de biskoper som hadde deltatt i kroningen.

Myntforringelse[rediger | rediger kilde]

Erik Klipping blandet seg inn i den interne striden i Sverige hvor hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson kjempet om kongesmakten mot deres eldre bror, kong Birger Magnusson. Den danske kongen støttet først Magnus og siden Valdemar. I 1277 lot han danske styrker herje langt inne på svensk område. For å finansiere disse krigshandlingene foretok kongen en myntforringelse.

Hans pussige tilnavn kan antagelig stamme fra dette. «Klipping» eller «Glipping» stammer antagelig fra hans klipping (devaluering) av landets mynt. Myntene ble klippet eller kuttet for å indikere devalueringen. En tidligere populær forklaring skal være at Erik blunket uvanlig med øynene som et tegn på svakhet, men denne betraktes som en ren spekulasjon.

Tvangslån og danehoff[rediger | rediger kilde]

Erik forsøkte som tidligere konger å tvinge kirken og adelen under sin makt. På 1270-tallet angrep han Småland. Kong Erik gikk så langt som å ta tvangslån hos kirken. Hans konflikt med kirken ble dog ført til et tilfredsstillende resultat ved hjelp av paven. Han hadde et dårlig rykte. Han gjorde sjelden det han sa han ville gjøre og holdt sjelden det han lovte. I tillegg sprang han etter kvinner uansett alder og status.

De utilfredse stormennene tvang i 1282 kongen til å avholde årlige møter med dem, det såkalte Danehoff. Kongen ble tvunget til å underskrive et dokument, som kan betraktes som Danmarks svar på Magna Carta, og som i stor grad begrenset hans autoritet. Her forpliktet kongen seg til regelmessig å rådføre seg med stormennene, og bøndenes rett skal sikres.

Kongen skal i henhold til dokumentet innkalle «rigets bedste mænd» til danehoff og regjere landet sammen med dem. De tradisjonelle landstingene hadde således utspilt sin rolle. Det var ikke lenger bøndene som valgte kongen, men man beholdt skikken med å hylle kongen på tinget.

Mord og justismord[rediger | rediger kilde]

I løpet av en jakttur den 22. november 1286 (St. Cecilias natt) søkte kong Erik og hans følge ly i en låve i den lille byen Finderup nord i Jylland. Han ble myrdet av ukjente gjerningsmenn ved Finderup Lade. Mordet skapte stor uro i Danmark, som i det siste århundret hadde opplevd flere kongemord. Rykteflommen gikk, og kilder fra tiden etter drapet fortalte at flere av kongens mest betrodde menn skal ha vært involvert. Ifølge ryktene skulle morderne ha kommet til åstedet forkledd som munker og drept kongen med 56 knivstikk før de satte låven i brann og red vekk.

En teori er at det var hertug Valdemar av Slesvig (bror av hertug Erik av Slesvig) som sto bak mordet. Da Erik Klipping var død, kunne hans unge sønn Erik Menved, som allerede i 1276 var blitt hyllet som konge, umiddelbart tiltre som konge. Erik Menved var dog kun tolv år gammel i 1286. Kilder i samtiden viser at mordet ble gitt stor oppmerksomhet i de fleste nordiske og nordtyske annaler og krøniker på denne tiden. De eldste av disse er årbøkene fra Ryd kloster og årbøkene fra erkebispesetet i Lund. I sistnevnte heter det kortfattet at «kong Erik ble St. Cecilie natt drept på sitt leie av sine egne menn». Årboken for Ryd kloster skriver det samme, men tilføyer at kongen ble drept av 56 knivstikk. Senere overleveringer blir gradvis fyldigere, og en årbok fra Lübeck fra tidlig på 1300-tallet heveder at Erik Klipping ble drept av sine menn «for sin ukyskhets skyld».[2]

Det som synes klart er at «dynastiets motstandere hadde dermed en gyllen mulighet til å fremtvinge et regimeskifte».[3] Etter drapet på kongen hadde enkedronning Agnes av Brandenburg raskt tatt styringen som formynder for sin tolv år gamle sønn Erik Menved. De mest betrodde menn fra tiden under kong Erik Klipping ble hurtig fjernet og nye menn kom til. Blant annet fikk nettopp hertug Valdemar av Slesvig en sentral posisjon.

Ved domsmøtet i Nyborg pinsen 1287 sto den mektige grev Jakob av Nord-Halland, kongens tidligere marsk Stig Andersen Hvide og flere andre stormenn, som alle hadde vært sentrale i kretsen rundt kongen, på tiltalebenken. Om disse egentlig hadde noe å gjøre med mordet eller ikke er uklart. Stig Andersen Hvide flyktet fra landet og som lovløs ga han seg på piratvirksomhet. De dømte fikk ved domsavsigelsen heller ikke mulighet til å sverge seg fri, slik de ifølge loven hadde anledning til. På dette grunnlaget nektet både den norske kongen Eirik II Magnusson og erkebiskopen i Lund, Jens Grand, å anse dommen som rettskraftig. Historikeren Erik Arup har derfor argumentert for at dommen i Nyborg var et justismord.[4] Mange av de danske stormennene søkte tilflukt i Norge i tiden etter dommen.

Grav[rediger | rediger kilde]

Erik Klipping ble gravlagt i krypten i Viborg domkirke. Etter kirkens brann i 1726 ble kongens jordiske rester overført til en muret grav bak alteret.

Familie[rediger | rediger kilde]

Erik Klipping gifte seg den 11. november 1273 i Slesvig med Agnes av Brandenburg (død 1304). Paret fikk følgende barn:

  1. Erik Menved (1274–1319), konge av Danmark
  2. Kristoffer II (1276–1332), konge av Danmark
  3. Margrete Eriksdatter av Danmark (død 1341), kalt for Märta, gift med kong Birger Magnusson av Sverige (død 1321)
  4. Rikissa Eriksdatter av Danmark (død 1308), gift med fyrst Nikolaus II av Mecklenburg-Werle (død 1316)
  5. Katarina Eriksdatter (død som spedbarn 1283)
  6. Elisabet Eriksdotter (død som spedbarn 1283)
  7. Valdemar Eriksson (død 1304)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gravsted.dk: Erik 5. Glipping (Klipping)
  2. ^ Fagerland, Tor Einar: Krigføring og politisk kultur i nordisk middelalder. De mellomnordiske konfliktene 1286-1319 i et europeisk perspektiv. Dr. art avhandling. Institutt for historie og klassisk fag, NTNU. September 2005. Side 10
  3. ^ Fagerland, Tor Einar: Krigføring og politisk kultur i nordisk middelalder. 2005
  4. ^ Arup, Erik: Danmarks historie: Anden bog: Stænderne i herrevælde 1282-1664, København 1932:25-30.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Kristoffer I av Danmark 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Erik Menved