Sveits’ historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tåke over sentrale Sveits, med utsyn utover passet mellom Ibergeregg og Spirstock, kantonen Schwyz.
Helvetia på et sveitsisk frimerke fra 1881.

Sveits’ historie står i en særstilling i Europas historie i og med Sveits' sentrale, men likevel isolerte plassering i Alpene.

Opprinnelig ble Sveits bebodd av et keltisk-talende folkeslag kalt helvetiere som siden ga navn til landet, Helvetia. Fra år 15 f.Kr. kom Sveits inn under Romerriket. I folkevandringstiden strømmet germanske folkeslag fra nord inn i Alpelandet, alemannere i nordøst og burgundere i vest, noe som ble kimen til den språklige delingen av Sveits i en tysk og en fransk del. I tidlig middelalder ble området lagt inn under Frankerriket. Fra 1291 oppsto det gamle «edsforbundet», en løs sammenslutning av ulike landområder, som ble grunnlagt av kantonene Uri, Schwyz og Unterwalden, og ble holdt sammen av et frihetsbrev som ga selvstyre fra det tysk-romerske riket. Disse tre kantonene ble opprinnelsen til den senere staten Sveits, og Sveits' nasjonaldag den 1. august gjenspeiler denne begivenheten. I 1648 ble Sveits gjennom freden i Westfalen anerkjent av stormaktene som uavhengig. Selve navnet Sveits er avledet av Schwyz, den ene av de tre opprinnelige kantonene.

Med den franske revolusjonen kom indre motsetninger til overflaten. Deler av det vestlige Sveits ble lagt inn under Frankrike, resten ble besatt av franske styrker og i 1798 omgjort til et fransk lydrike, Den helvetiske republikken. Denne republikken ble kortlivet, og varte kun til 1803. Dagens Sveits fikk sin endelige utstrekning i 1815. I 1848 fikk Sveits en ny forfatning, som fortsatt er gjeldende. I løpet av de siste hundre år har en rekke internasjonale organisasjoner opprettet sitt hovedsete i Sveits, blant annet Det internasjonale Røde Kors, grunnet at Sveits har opprettholdt sin strenge nøytralitet i utenrikspolitiske spørsmål.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Kart over Sveits under den romerske perioden.

Arkeologiske funn antyder at jegere og samlere var bosatt i lavlandene nord for Alpene allerede på slutten av den paleolittiske perioden og ved neolittisk tid var området relativt tett bosatt. De eldste sporene av boplasser tilhører Moustérienkulturen, og i de grottene som disse bodde i er det funnet 50 000 år gamle rester av trekull. Det er også dokumentert jakt på rein av den samme kulturen under den eldre steinalderen. Parallelt med den yngre steinalderen spredte Rössenkulturen seg i nord og Cortaillodkulturen i sentrale Sveits samt i den vestlige delen, deretter kom Horgenkulturen.

Rester av pilspisser fra bronsealderen, funnet i de grunne områdene i mange innsjøer[1] er datert så tidlig som 3800 f.Kr. Rundt 1500 f.Kr. bosatte keltisktalende stammer seg i området. Raetere, som kanskje var beslektet med etruskerne fra Italia, levde i de østlige regionene mens de vestlige var besatt av helvetiene. Sistnevnte er beskrevet av Julius Cæsar i hans beretninger om gallerkrigene i De Bello Gallico. En viktig kulturgruppe var La Tène-kulturen, døpt etter et funnsted i nærheten av Neuchâtelsjøen. Kulturen ble etablert en gang på 600-tallet f.Kr. og sporene forsvinner en gang på 50-tallet f.Kr., omtrent på samme tid som Romerriket besatte Gallia.

Keltisktalende folkeslag bosatte seg i Sveits før germanere kom innvandrende nordfra. Fjellet Bös Fulen sett fra innsjøen Silberenseeli.

Helvetiene bygde bosetninger på høydedrag ved bredden av innsjøer. Flere av disse oppida, flertall oppidum (befestet by), er blitt utgravd og dokumentert. De var dyktige håndverkere, hadde en utviklet metallindustri og kunstnerisk håndverk.

I år 58 f.Kr. forsøkte helvetiene å unnvike presset fra innvandrende germanske stammer ved selv å flytte inn i Gallia, men ble beseiret ved Bibracte av Julius Cæsars hær og deretter sendt tilbake. Alperegionen ble lagt inn under Romerriket og ble omfattende romanisert i de neste århundrene. Senteret for den romerske administrasjonen lå i Aventicum (Avenches). I år 259 e.Kr. gikk nye germanske stammer, alamannerne, inn over den romeske grensen mot nord, Limes Germanicus, og bosatte seg på sveitsisk område.

Navnet til helvetinene levde videre i det latinske navnet til landet, Helvetia, i middelalderen da latin var et fellesspråk i Europa. Den sveitsiske revolusjonen i 1798 var et opprør mot de opprinnelige kantonene og byene i det gamle edsforbundet, og deres makt over resten av landet. Opprørerne foretrakk det latinske Helvetia framfor det daglige tyske Schweiz og franske Suisse, og proklamerte Den helvetiske republikken. Navnet ble endret tilbake da revolusjonen feilet, men den latinske formen fortsatte å leve videre. Helvetia benyttes i dag som synonym for Sveits når navnet ikke skal være avhengig av et av de fire offisielle språkene. Helvetia kan også finnes på mynter og frimerker, mens forkortelse CH står for «Confoederatio Helvetica», og benyttes på biler og sveitsiske internett-domener.

De første kristne bispedømmene ble grunnlagt på 300-tallet. Da Romerriket kollapset gikk ytterligere germanske stammer inn i området. Burgunderne bosatte seg i vest, mens fra nord presset alamannerne den tidligere keltisk-romerske befolkningen inn i fjellområdene. Burgundere ble en del av Frankerriket i 534; to år senere gikk også alemannerne inn i riket. I disse områdene eksisterte det kun isolerte lommer med kristne samfunn inntil irske munker gjenetablerte den kristne tro på 600-tallet.

Under de karolinske kongene ble det føydalske systemet utbredt, og klostre og bispeseter ble viktige baser for å opprettholde systemet. Karolingernes rike ble i 843 delt i tre, en tredeling som også hadde virkning for den videre inndeling av Sveits: en vestlig del med Frankerriket, en midtre med Lorraine-Burgund-Italia, og en østlig som utviklet seg til Tyskland. Gjennom Traktaten i Verdun i 834 ble øvre del av Burgund (hvor den vestlige delen i dag er Sveits) en del av Lotharingia, mens Alemannia (den østlige delen) gikk til Ludvig den tyskes østlige rike. Sistnevnte område ble siden til Det tysk-romerske riket.

Under 900-tallets forfall var sarasenere (muslimske røverbander) i stand til å herje Wallis i Sveits. I 917 kom madjarere (ungarere) østfra og ødela Basel, og deretter det viktige kirkestedet Sankt Gallen i 926. Kun etter at kong Otto den store beseiret madjarerne i år 955 i Lechfeldslaget ble de sveitsiske områdene gjenforent med riket.

1100-tallet ble hertugene av Zähringen gitt makten over de delene av Burgund som ligger i dagens Sveits. De grunnla mange byer, blant annet Fribourg i 1157 og Bern i 1191. Dette tyske fyrstehuset gikk under da Hertug Berthold V døde i 1218. Fyrstehusets byer fikk etter dette status som reichsfrei (en føydal rettighet, hovedsakelig for bystater innenfor det tysk-romerske riket), mens hertugene av Kyburg fra kantonen Zürich sloss mot Huset Habsburg om kontrollen av landbruksområdene i de tidligere besittelsene til Zähringen.

Under Huset Hohenstaufen fikk alpepassasjene i Raetia og St. Gotthard-passet stor betydning. Sistnevnte ble spesielt viktig som direkterute gjennom fjellene. Kantoene Uri (i 1231) og Schwyz (i 1240) ble i henhold til reichsfreiheit gitt direkte kontroll over fjellpassene. Det meste av området Unterwalden tilhørte på denne tiden klostre som tidligere hadde blitt reichsfrei.

Da Huset Kyburg gikk til grunne, ga det Huset Habsburg muligheten til å bringe det meste av områdene sør for elven Rhinen under deres kontroll, og dette økte deres makt. Rudolf I av Tyskland, som ble tysk-romersk keiser i 1273, avskaffet statusen reichsfrei som var gitt til «skogkantonene» Uri, Schwyz, og Unterwalden. Disse mistet således sin uavhengighet og ble styrt av fogder.

Det gamle edsforbund (1291–1523)[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Laupen (1339) mellom sveitsiske styrker og en hær fra hertugen av Savoia (Diebold Schilling den eldre, 1480-tallet).
En senere tegning av den tyranniske guvernøren (venstre) og frihetshelten Wilhelm Tell.

Kontrollen med handelsveiene over Alpene, gjennom de sveitsiske områdene, var av strategisk betydning for Habsburgerne. Dalstrøkene Uri og Schwyz hadde bidratt i flere kriger i Italia; og som belønning for dette tilkjente den tysk-romerske keiseren Fredrik II disse områdene riksumiddelbarhet, henholdsvis i 1231 og 1240. Da hans etterfølger Rudolf I av Habsburg døde i 1291 fryktet folkene i Uri, Schwyz og Unterwalden at grevene av Habsburg på nytt ville ta makten i deres områder. De kom da sammen og sverget eder om hjelpe hverandre, «Eden i Rütli» (en eng på den vestlige bredden av innsjøen Vierwaldstättersee) mot enhver som forsøkte å undertrykke dem. De gikk sammen i et forbund, kjernen i det gamle sveitsiske edsforbundet, som er nedtegnet i forbundscharteret, et dokument som sannsynligvis ble skrevet etter at de kom til enighet en gang på 1300-tallet. Ved slagene ved Morgarten i 1315 og Sempach i 1386 beseiret sveitserne habsburgernes hær og edsforbundet fortsatte innenfor det tysk-romerske riket.

Statue av Wilhelm Tell i Altdorf.

«Eden i Rütli» er den populære bakgrunnen for opprinnelsen til edsforbundet. En annen populær legende forteller om den sveitsiske nasjonalhelten Wilhelm Tell som sannsynligvis har sin opprinnelse fra omtrentlig samme tid, og som fikk politisk-kulturell betydning for sveitsisk historie, og for andre land. Wilhelm Tell var etter sigende en dyktig armbrøstskytter i tiden rundt 1307 hvor habsburgerne forsøkte å ta makten over Uri. Den nyoppnevnte guvernøren satte hatten sin på en påle i Altdorf og tvang lokalbefolkningen å bukke for den. Da Wilhelm Tell passerte uten å bukke, ble han arrestert. Han fikk valget om å slippe henrettelse om han skjøt et eple av hode på sin egen sønn. Tell gjorde så, men da han ble spurt om hva han ville ha gjort om han ikke hadde greid det og sønnen døde, svarte Tell at han ville ha skutt guvernøren. For dette svaret ble Tell arrestert, men greide å flykte og drepte senere guvernøren.

Wilhelm Tells ulydighet overfor den østerrikske guvernøren utløste et opprør og gjorde Tell til en helt. Det er dog ingen historiske bevis for at Tell noen gang har levd, skutt et eple fra sin sønns hode og drept en tyrannisk guvernør. Hans navn eller et tilsvarende navn er ikke nevnt i noe dokument fra denne tiden. Det var først bortimot 200 år senere da det sveitsiske edsforbundet var godt etablert at legenden om Wilhelm Tell opptrer i en krønike kalt Sarens hvite bok (skrevet i 1470) og i en ballade som priset Sveits militære suksess mot hertugen av Burgund (14761477). Wilhelm Tell ble populær som et symbol for den franske revolusjonen i 1789 og han ble det offisielle symbolet på seglet til den revolusjonære helvetiske republikken (17981803). Også revolusjonære russere1800-tallet og spanske republikanere på 1900-tallet refererte til Wilhelm Tell som et frihetssymbol.

Ved 1353 hadde de tre opprinnelige kantonene blitt utvidet med kantonene Glarus og Zug og bystatene Luzern, Zürich, og Bern, og dette førte til at det gamle edsforbundet nå besto av åtte stater gjennom det meste av 1400-tallet. Zürich ble kastet ut fra forbundet på 1440-tallet på grunn av en konflikt over området Toggenburg, som ligger nord for Sankt Gallen. Konflikten blir referert til som den gamle Zürich-krigen. Det tradisjonelle ordningen som kantonene i Sveits blir listet etter reflekterer dette. De åtte «gamle kantonene» blir listet først sammen med de bystatene foregående for de grunnleggende kantonene, fulgt av de kantonene som gikk inn forbundet etter 1481, listet i historisk rekkefølge.

Det ble utkjempet flere slag mellom sveitserne og Burgund. I et av disse, ved Nancy i 1477, falt burgunderhertugen Karl den modige. Internt hadde forbundet en del vanskeligheter med å holde sammen, men gjennom en overenskomst i 1481 bila byene og landkantonene striden. Edforbundet kjempet mot Det schwabiske forbundet, i 1499. Edforbundet kjempet med framgang, og gjennom freden i Basel ble edsforbundets uavhengighet anerkjent, og sveitserne slapp blant annet å betale skatt til det tysk-romerske riket. Den tysk-romerske rikskammerretten mistet også all innflytelse over de sveitsiske områdene.

En gruppe fra Sveitsergarden i Peterskirken i Roma.

Sveitsiske tropper hadde rykte på seg som sterke og uovervinnelige på 1400- og 1500-tallet, og rundt om i Europa var sveitsere på oppdrag som leiesoldater og livgardister, i en periode en viktig ekstranæring for et karrig og fattig land. I 1506 ansatte pave Julius II sveitsergarden, den ene av flere, for å vokte Den hellige stol, og denne tjenesten har fortsatt til den dag i dag.[2] Gardistene ble kjent for sin bruk av hellebarden, et langskaftet stikk- og huggvåpen, som hadde sin opprinnelse i Sveits.

Utvidelsen av forbundet og deres rykte som uovervinnelige grunnet sveitsernes seirer i tidligere kriger fikk et tilbakeslag i 1515, da de ble beseiret i slaget ved Marignano. 1500-tallet ble innledet med konflikter mellom edsforbundet og Frankrike. Et fredsforslag 1521 økte Frankrikes innflytelse; blant annet fikk landet rett til å rekruttere soldater i Sveits.

Reformasjonen (1523–1648)[rediger | rediger kilde]

Zwingli. Maleri av Hans Asper (1531)
«Reformasjonsmuren» i Genève viser fire ledende protestanter: Farel, Calvin, Bèze, og Knox.

Mellom 1513 og 1798 var de tretten kantoner i edsforbundet. Det fantes også områder som var underlagt én eller flere kantoners fellesadministrasjon. En politisk forsamling for hele edsforbundet eksisterte også, Tagsatzung. Kantonenes forhold til den katolske kirke var det viktigste politiske spørsmålet på 1500-tallet. Reformasjonen ble begynnelsen på en lang rekke med stridigheter mellom de katolske og protestantiske kantonene, og det konstitusjonelle spørsmålet forble en kilde til konflikt på sveitsisk område fram til napoleonskrigene.

Den pietisiske Jean Calvin slo seg ned i Genève.

Noen av de fremste kritikerne av den katolske kirken, Huldrych Zwingli og Jean Calvin, var virksomme i Sveits på denne tiden. Huldrych Zwingli var prest i kirken Grossmünster i Zürich i 1518, og sluttet seg til reformasjonen i 1523. Zürich og fem andre kantoner brøt på 1520-tallet med den katolske kirken mens de resterende kantonene forble tro mot paven.

Genève utviklet seg på 1500-tallet til et sentrum for reformasjonen. Byen slo seg først sammen til et forbund med Bern og Fribourg på 1520-tallet. Kort tid etter kom Genève med i edsforbundet. Trebyalliansen kom først i stand for å få en felles front mot Savoia. I 1536 kom den franske reformatoren Jean Calvin til Genève. Genève utropte seg til republikk, men beholdt sine sterke bånd til edsforbundet. Calvin hadde brutt med den katolske kirke i 1532, men i ble i 1538 tvunget til å forlate byen. Calvin kom tilbake i 1541 og styrte Genève med det mål å skape en gudsstat i henhold til tanken om at velstand er Guds måte å belønne menneskelige dyder som flid og sparsommelighet. Calvins regime var strengt, og forbød blant annet sang og musikk, også orgelmusikk i kirken. Under Calvins tid ble Genèveakademiet grunnlagt i 1559, og dette ble begynnelsen på det senere Genèveuniversitet.

Det ble utkjempet to borgerkriger mellom de reformerte og de katolske kantonene, de såkalte Kappelerkrigene (tysk: Kappeler Kriege), først i 1529 og deretter 1531. I den siste falt Zwingli på slagmarken. Freden som fulgte løste den religiøse konflikten på den måten at hver kanton på selvstendig vis kunne bestemme sin egen trostilhørighet.

Motreformasjonen ble ledet av kardinalen Carlo Borromeo. Han grunnla i Milano et eget seminar for å utdanne katolske, sveitsiske prester. Under motreformasjonen fikk de katolske kantonene en mektig alliert i den spanske regenten Filip II. I 1586 dannet de katolske kantonene alliansen Det gylne forbund (tysk: Der Goldener Bund), som innebar at de allierte kantonene inngikk en felles forsvarspakt mot indre og ytre fiender samt forsikret å holde fast på den katolske troen. Politisk vant katolisismen en seier da Bern måtte avgi Chablais og Pays de Gex til Savoia i 1567. Katolikkenes posisjon var sterk, men den ble brutt i 1712 i en religionskrig mot de protestantiske kantonene.

Under tredveårskrigen var Sveits relativt sett «en oase av fred og framgang»[3] i det krigsherjede Europa, hovedsakelig på grunn av at alle stormaktene i Europa var avhengige av sveitsiske leiesoldater, og at de dermed ikke ville at Sveits skulle falle i hendene på fienden. Sveitsiske hærførere som Jörg Jenatsch og Johann Rudolf Wettstein deltok aktivt i krigen. Graubünden, den største, østligste og tynnest befolkede kantonen i Sveits, deltok også i krigen fra 1620, noe som førte til at de mistet Valtellina til Italia i 1623.

Ancien Régime 1648–1798[rediger | rediger kilde]

Det første slaget ved Villmergen.

Etter freden i Westfalen i 1648 ble Sveits anerkjent som uavhengig fra det tysk-romerske riket. Valtellina ble igjen lagt inn under Graubünden etter tredveårskrigen, og forble så inntil grunnleggelsen av Den cisalpinske republikk av Napoléon Bonaparte i 1797.

I 1653 gjorde bøndene i områdene Luzern, Bern, Solothurn og Basel opprør på grunn av en devaluering av valutaen. Selv om myndighetene sendte soldater mot bondeopprøret, gjorde de likevel en del innrømmelser slik som skattereformer, men hendelsen forhindret i det lange løp en utvikling mot eneveldet, slik det skjedde i andre deler av Europa. De religiøse motsetningene lå likevel og ulmet, og eksploderte på nytt i slaget ved Villmergen i 1656 og 1712.

Revolusjonære strømninger spredte seg til Sveits fra Frankrike etter 1789 gjennom blant annet agitatorene Peter Ochs og Frédéric-César de La Harpe. Ochs mål var å erstatte edsforbundet med en moderne, sentralstyrt stat etter fransk mønster der kantonenes selvstyre ble svekket. Da franske tropper marsjerte inn i Sveits våren 1798, utropte Peter Ochs Den helvetiske republikken den 12. april 1798 fra rådhusbalkongen i Aarau. Denne byen ble også republikkens hovedstad.

Den franske tiden 1798–1814[rediger | rediger kilde]

Acte de médiation, 1803

Sveits ble hardt rystet av revolusjonskrigene og napoleonskrigene. I 1798 invaderte franskmennene Sveits og okkuperte landet. Edsforbundet ble omdannet til den såkalte helvetiske republikken, med en ny regjeringsform som i praksis avskaffet kantonene. En ny grunnlov i 1803 gjorde Sveits til et fransk lydrike. Samtidig fikk landet en administrativ inndeling ved en lov (fransk L'Acte de médiation) som delvis gjenopprettet kantonenes egenherredømme, og de tidligere underordnede og allierte territoriene Aargau, Thurgau, Graubünden, Sankt Gallen, Vaud og Ticino ble kantoner med like rettigheter.

Etter å ha blitt besatt av en fremmed makt og ha vært avhengig av utenlandske styrker for beskyttelse, ble den helvetiske republikken meget upopulær. Dette førte til tunge økonomiske og politiske problemer og flere opprør. I 1813, da den franske krigslykken snudde, etter at Napoleon ble beseiret i Russland og i folkeslaget ved Leipzig, ble den desentraliserte regjeringeformen fra før 1798 gjeninnført. Ved Wienerkongressen i 1815 garanterte datidens stormakter sveitsisk nøytralitet. I praksis gikk Sveits tilbake sine gamle føydale strukturer, skjønt kantonene Sankt Gallen, Graubünden, Aargau, Thurgau, Tessin og Vaud forble frie medlemsstater av forbundet istedenfor deres gamle status som tilknyttede medlemmer eller underlagt områder. Kantonene Wallis, Neuchâtel og Genève, som hadde blitt annektert av Frankrike i 1798, ble igjen innlemmet i Sveits. Landet bestod deretter av 22 kantoner med grenser som fortsatt er gyldige.

Borgerkrigen i 1847, Sonderbundskrieg, var den siste militære konflikten mellom sveitserne. Ill.: A. von Escher (1847).

Sveits som statsforbund 1814–1847[rediger | rediger kilde]

I henhold til den nye forfatningen dannet kantonene et løst sammensatt statsforbund. Under presset fra de revolusjonære strømningene som rådde i Europa på 1830-tallet, fikk liberalismen fotfeste også i Sveits, spesielt i de tradisjonelt protestantiske kantonene. Kantonene trakk i ulike retninger, økonomisk og konfesjonelt[4] og motsetningene kulminerte i en borgerkrig, Sonderbundskrieg, i 1847 mellom de protestantiske og katolske kantonene. Det umiddelbare grunnen var at de syv katolske kantonene to år tidligere hadde brutt ut og dannet et «separatistforbund», Sonderbund. Krigen varte mindre enn en måned, og de mer folkerike protestantiske kantonene gikk av med seieren. Det var mindre enn hundre omkomne, og bortsett fra et lite opprør var dette den siste væpnede konflikten mellom sveitsere.

Som en konsekvens av borgerkrigen fikk Sveits en statskonstitusjon i 1848, og gjennom en grunnlovsendring i 1874 ble prinsippet om folkeavstemminger for nasjonale beslutninger innført. Loven etablerte også statlig ansvar for forsvar, handel og rettslige forhold, og overlot alle andre saker til regjeringene i kantonene. Fra denne tiden og i løpet av 1900-tallet har Sveits hatt en kontinuerlig politisk, økonomisk og sosial framgang på de fleste områder.

Verdenskrigene (1914–1945)[rediger | rediger kilde]

Den russiske kommunistlederen Lenin, passbilde fra desember 1895, levde som flyktning i Sveits før den russiske revolusjon.

De europeiske stormaktene respekterte Sveits’ nøytralitet i løpet av den første verdenskrigen, skjønt Grimm-Hoffmann-affæren kom nært i å sette spørsmålstegn ved den. Kunstbevegelsen dadaisme i Zürich i 1917 var i sitt vesen en kulturell reaksjon på krigens meningsløshet, fremmet av landflyktige i Sveits. Lenin var også landflyktig i Zürich, og derfra reiste han direkte til Petrograd for å lede den russiske revolusjonen.

I løpet av den andre verdenskrigen la Nazi-Tyskland detaljerte planer om å invadere Sveits[5], men planene ble aldri satt ut i live. Sveits greide å holde seg uavhengig gjennom en kombinasjon av militær avskrekkelse og økonomiske innrømmelser til Tyskland. Etter hvert som krigen utviklet seg ble en potensiell tysk invasjon dessuten stadig mer usannsynlig. Ulike forsøk fra Sveits' lille naziparti på å få i gang et Anschluss med Tyskland var totalt mislykkede, hovedsakelig grunnet Sveits’ kulturelle arv, sterke nasjonalfølelse, og den lange tradisjonen med direkte demokrati og borgerrettigheter. Den sveitsiske pressen var ofte kritisk til Nazi-Tyskland, og skrev harmdirrende ledere mot nazistene. Under general Henri Guisan ble det beordret en massiv mobilisering av de militære styrker. Den sveitsiske militære strategien ble endret fra et statisk forsvar av grensene for å beskytte de økonomiske sentrale områdene til en strategi med taktisk tilbaketrekning til langt opp i fjellene ved sterke befestninger med forsyninger for lang tid, noe som ville vanskeliggjøre en potensiell invasjon. Sveits var et sentralt område for gjensidig spionasje for begge sider av krigen, og landet fungerte ofte som et fristed der de krigførende partene kunne kommunisere.

Sveits' handel ble blokkert av både de allierte og aksemaktene. Begge sider utøvde press på Sveits for at landet ikke skulle bedrive handel med den andre parten. Økonomisk samarbeid og lån til Det tredje riket varierte i henhold til sannsynligheten av en invasjon og tilgjengeligheten av andre handelspartnere. Da en viktig jernbaneforbindelse gjennom Vichy-Frankrike ble hardt ødelagt i 1942 ble Sveits etterlatt fullstendig omringet av aksemaktene. Vitale jernbanetunneler gjennom Alpene mellom Tyskland og Italia var under sveitsisk kontroll. Sveits’ viktigste eksportprodukter i løpet av verdenskrigen var presisjonsverktøy for maskiner, klokker, juvellager (benyttet i bombesikter), elektrisitet, og meieriprodukter. Sveits støttet seg på handel for halvparten av sine matvarebehov og for det aller meste av sitt brennstoffforbruk.

Fjellets Madonna. I Europas kriger har Sveits’ nøytralitet holdt landet i balanse, og freden har eksistert innenfor landets grenser. Illustrasjon fra National Geographic Magazine, Volume 31 (1917)

I løpet av krigen var sveitsisk franc den eneste gjenværende valuta i verden av betydning som kunne veksles uavhengig av de stridende blokkene, og både de allierte og aksemaktene solgte store mengder gull til Den sveitsiske nasjonalbank (SNB). Mellom 1940 og 1945 solgte den tyske Reichsbank gull til en verdi av 1,3 milliarder franc til SNB i bytte for sveitsisk franc og annen valuta.[6] Gull til en verdi av flere hundre millioner franc kom fra plyndringer av sentralbanker i de tyskokkuperte landene. 581 000 franc i gull ble tatt fra ofre i konsentrasjonsleirene i Øst-Europa og solgt til sveitsiske banker.[7] Totalt sett bidro handelen mellom Tyskland og Sveits til rundt 0,5 prosent av den tyske krigsinnsatsen, men bidro ikke i betydelig grad til å forlenge krigen.[8]

Sveits (i hvitt) var under andre verdenskrig omgitt av Tyskland, tyskokkuperte områder og tyske allierte på alle kanter

I løpet av krigen internerte Sveits rundt 300 000 flyktninger. 104 000 av disse var utenlandske soldater som ble internert i henhold til nøytrale staters rettigheter og plikter gitt i Haag-konvensjonen. De øvrige var utenlandske sivile, og disse ble enten internert eller gitt oppholdstillatelse. 60 000 av flyktningene var sivile som rømte for unngå forfølgelse fra nazistene. Av disse var mellom 26 000 og 27 000 jøder[9] som fikk oppholdstillatelse mot slutten av krigen, men mer enn 30 000 jøder ble avvist ved grensen i løpet av krigen. Selv om Sveits var det siste frie land på det europeiske kontinentet var Sveits alt annet enn et trygt sted for flyktninger grunnet Sveits lille størrelse og svake posisjon overfor Tyskland.

I 1996 ba den sveitsiske presidenten Kaspar Villiger formelt om unnskyldning til verdens jøder for landets oppførsel overfor jøder som var på flukt før og under den andre verdenskrigen.[10]

Det var en moderat polarisering i Sveits i løpet av den andre verdenskrigen. Noen var pasifister, noen tok politisk side til venstre eller til høyre, mens andre støttet seg til sin språkgruppe hvor de fransktalende områdene hovedsakelig støttet de allierte, mens noen i de sveitsisk-tyske områdene støttet aksemaktene. Regjeringen forsøkte å hindre aktivitetene til partier og fraksjoner i Sveits som ble vurdert som ekstreme eller som noen forsøkte å ødelegge nasjonens enhet. De sveitsisk-tyske områdene bevegde seg lingvistisk vekk fra standard høytysk, slik det ble snakket i Tyskland, og la større vekt på lokale sveitsiske dialektene.

Kontroversen ved et kollektivt søksmål i Brooklyn i New York over jødiske formuer på bankkonto i Sveits på 1990-tallet førte til at den sveitsiske regjeringen satte i gang en dyptgripende forskningsstudie over Sveits’ samhandling med nazi-regimet. Den endelige rapporten fra en uavhengig, internasjonal forskergruppe, kjent som Bergier-kommisjonen, ble utgitt i 2002.[11]

Etter 1945[rediger | rediger kilde]

Schweizerische Nationalbank, Den sveitsiske nasjonalbank i Bern.
Politikeren Kathrin Amacker (CVP) er medlem av de sveitsiske nasjonalrådet (2008), noe hun ikke hadde anledning til før 1971.

Etter den andre verdenskrigen overveide sveitsiske myndigheter å lage en sveitsisk atombombe. Ledende atomfysikere ved sveitsiske institutter som Paul Scherrer gjorde det klart at prosjektet var realistisk, og i 1958 fastslo en folkeavstemning at flertallet ønsket en sveitsisk atombombe. Ikkespredningsavtalen (NPT-avtalen) av 1968 ble senere sett på som et gyldig alternativ, og bomben ble aldri realisert.[12]

Det sveitsiske forbundsrådet, valgt av parlamentet, ble fra 1959 dannet av medlemmer av de fire store politiske partiene: Freisinnig-demokratische Partei (de protestantiske fridemokratene), Christlichdemokratische Volkspartei (de katolske kristen-demokratene), Sozialdemokratische Partei (de venstreorienterte sosialdemokratene), og Schweizerische Volkspartei (bondepartiet, senere et høyreorienterte folkeparti) eller ), noe som hovedsakelig skapte et system uten politisk opposisjon av betydelig størrelse (se Konkordanssystemet i Sveits).

Arbeidende kvinner i bukser, 1911. Under den andre verdenskrig var det kvinnene som holdt Sveits' arbeid oppe mens mennene var mobilisert.

Det er bemerkelsesverdig at Sveits med sine lange tradisjoner med direkte demokrati at kvinner fikk stemmerett så sent som i 1971. Kravet om kvinnelig stemmerett går dog lang tid tilbake i Sveits. I 1886 forsøkte kvinner i Zürich seg med et nytteløst opprop for kvinners rett til å stemme. I 1893 krevde den sveitsiske foreningen for kvinnelige arbeidere rett til stemmerett. Sveits' sosialdemokratiske parti satte kvinnelig stemmerett på partiprogrammet i 1904. I 1912 krevde sosialdemokratene kvinnelig stemmerett i kantonen Sankt Gallen, men ble blokkert av et flertall av de liberale og konservative medlemmene av parlamentet. Tilsvarende krav i andre kantoner førte heller ikke fram. I årene 1920 og 1929 forente konservative kvinner seg og argumenterte for en skille mellom kvinners og menns arbeid: «Kvinner bør holde seg i hjemmet».

Under den kalde krigen fryktet regjeringen et kommunistangrep, og for å være forberedt ble kvinner i 1957 gitt generelle plikter ved luftangrep. Kvinneorganisasjoner protesterte høylytt mot nye plikter uten nye rettigheter. Regjeringen utarbeidet deretter en lov for å innføre stemmerett for kvinner. Året etter gikk de konservative i mot dette. I 1959 var det offentlige kampanjer mot lovforslaget. Kun det sosialdemokratiske partiet, fagforeningene, et lite uavhengig parti og kommunistpartiet støtter forslaget. De liberale og konservative partiene hadde ikke bestemt seg, mens partiene på høyresiden og en del bondeforeninger for kvinner var imot. I folkeavstemningen samme år sa sveitsiske menn nei til kvinnelig stemmerett: 654 939 (67 %) stemte nei og 323 727 (31 %) stemte ja. Også i 1959 dannet konservative kvinner en «Forening av sveitsiske kvinner mot kvinners rett til å stemme».

Den første folkeavstemning i en kanton som støtter kvinners rett til å stemme er i den tyskspråklige kantonen Basel. I 1969 fulgte den italiensktalende kantonen Ticino i det sørlige Sveits etter. I opprørsåret 1968 var det studentopptøyer mot det bestående over hele Europa, og Sveits besluttet atter en gang å holde en folkeavstemning for kvinners rett til å stemme, blant annet for å komme Det europeiske råd i møte i henhold til menneskerettigheter.

Den 7. februar 1971 ble det flertall for stemmerett for kvinner på nasjonalt nivå, da 621 109 (66 %) stemte ja og 323 882 (34 %) gikk i mot. Flere kantoner hadde allerede gitt kvinner stemmerett på kantonalt nivå. Det var likevel flere kantoner i det sentrale og det østlige Sveits som hadde nei-flertall. Ved parlamentsvalget den 31. oktober ble 11 kvinner (5,5 %) valgt inn i parlamentet. I 1984 ble den første kvinne medlem av Sveits’ regjering og forfatningen ble ratifisert året etter ved folkeavstemming som ga like rettigheter for menn og kvinner.

I 1963 ble Sveits medlem av Europarådet. I 1979 ble deler av kantonen Bern skilt ut og ble til den nye kantonen Jura.

Sveits’ rolle i mange internasjonale organisasjoner har bidratt til å dempe landets opptatthet av sin nøytralitet.Sveits ble medlem av De forente nasjoner i 2002, og er det eneste landet som har blitt medlem etter en folkeavstemning.

Sveits er ikke medlem av Den europeiske union, men ble medlem av EFTA i 1960. Sammen med Liechtenstein har Sveits vært omgitt av EU-land siden Østerrike ble medlem i 1995. Etter en folkeavstemning i 2005 godtok sveitserne Schengen-traktaten og Dublin II-konvensjonen. Schengentraktaten trådte i kraft til lands i Sveits den 12. desember 2008. Ved flyplassene opphørte passkontrollen for reisende fra andre Schengenland den 29. mars 2009.


Sveits' kantoner og året de ble medlem av statsforbundet

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Julia Slater (10. september 2007): «Prehistoric find located beneath the waves», swissinfo.
  2. ^ Katolsk.no: Den pavelige sveitsergarde og Aftenposten: Pavens voktere gjennom 500 år
  3. ^ Sitat av Hans Jakob Christoffel von Grimmelshausen
  4. ^ konfesjon, (fra latin av confiteri «tilstå»), trosbekjennelse eller trossamfunn
  5. ^ Urner, Klaus (2002): Let's Swallow Switzerland. Lexington Books.
  6. ^ The Bergier Commission Final Report, side 238.
  7. ^ The Bergier Commission Final Report, side 249.
  8. ^ The Bergier Commission Final Report, side 518.
  9. ^ The Bergier Commission Final Report, side 117.
  10. ^ jewishvirtuallibrary.org. Avi Hein: The Virtual Jewish History Tour, Switzerland. Besøkt 20. september 2008.
  11. ^ Independent Commission of Experts Switzerland - Second World War ICE. Besøkt 20. september 2008.
  12. ^ Swiss planned a nuclear bomb. New Scientist: (25. mai 1996). Besøkt 20. september 2008.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fahrni, Dieter (2003): An Outline History of Switzerland. From the Origins to the Present Day. 8. utvidet utg. Pro Helvetia, Zurich. ISBN 3-908102-61-8
  • Luck, James Murray (1985): A History of Switzerland. The First 100,000 Years: Before the Beginnings to the Days of the Present. SPOSS, Palo Alto CA. ISBN 0-930664-06-X

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Sveits’ historie – bilder, video eller lyd