Istid
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- For filmen med samme navn, se Istid (film)
En istid er en periode i jordens historie som kjennetegnes av kaldere klima som resulterer i at store landområder er dekket av is. I glasiologien mener man med istid en periode med permanent isdekke på den nordlige og den sørlige halvkula, altså er vi ifølge den definisjonen inne i en istid (ettersom det fortsatt er permanent is på Grønland og Antarktis). I dagligtalen mener vi gjerne kaldere perioder med isdekke over det nordamerikanske og det eurasiske kontinentet. Med denne forståelsen sluttet forrige istid for rundt 9 000 år siden.
Innhold |
[rediger] Istider i jordhistorien
Det har i hovedsak vært minst fire større istider i jordas historie.
Den første er en hypotetisk periode 2,7 til 2,3 milliarder år siden (tidlig proterozoikum).
Den tidligste veldokumenterte istiden, og antagelig den mest omfattende i de siste 1 milliarder år, fant sted fra 850 til 635 millioner år siden (sen proterozoikum). En teori er at det permanente sjøisdekket nådde helt ned til ekvator, og at slutten av denne istiden foranlediget den kambriske eksplosjonen, en periode med rask diversifikasjon av flercellet liv under kambrium. Denne teorien er ny og omstridt.
Flere mindre nedisninger fant sted fra 450 til 420 millioner år siden. Det var omfattende nedisninger fra 360 til 260 millioner år siden.
Den nåværende istidsperioden begynte for 30 millioner år siden, da Antarktis ble isdekket. Den økte i omfang gjennom kvartæristiden (pleistocen) som begynte for omkring tre millioner år siden, med spredning av isdekket til den nordlige halvkule. Siden da har jorden hatt ca. 30 mere eller mindre utstrakte nedisninger i 40 000 års-, og senere 100 000 års sykler.
De siste istidene har vart ca. 100 000 år hver, avbrutt av varmere klima (mellomistider eller interglasialtider) som har vart ca. 10 000 år hver. Under selve istiden er det store temperatursvingninger, slik at f.eks. isen over Norge i perioder (for 100 000, 80 000 og 35 000 år siden) var smeltet nesten helt bort, for raskt å komme tilbake igjen. Den siste nedisningen sluttet for omtrent 11 000 år siden.
Mellom istidene har de isfrie periodene også sett variasjoner i klimaet. Den forrige mellomistiden var markert varmere enn den nåværende, som muligens er den kaldeste av de siste 5 mellomistider. Den varmeste perioden etter siste istid var for 6–8 000 år siden, da Jostedalsbreen (og alle andre breer i Norge) var smeltet helt bort. Temperaturen har avtatt noe de siste 6 000 år, og nådde minimum ved «den lille istiden» for 300 år siden. Siden da har temperaturen steget. Variasjonen i jordas bane om sola kan tolkes slik at neste nedising burde begynne om 30 000 år.
[rediger] Isavsmeltningen i Norge
Da isen trakk seg tilbake for 11 000–9 000 år siden, var det pauser i tilbaketrekningen da iskanten lå stille mens løsmasser ble avsatt fra isflak og smeltevann. Avsetninger fra isbeen kalles morene og karakteriseres ved at løsmassene er blandet, store steiner ligger sammen med mindre usortert materiale. Løsmasser som er avsatt i rennende vann er på en helt annen måte sortert etter størrelse. Leire er avsatt på bunnen i innsjøer eller sjø med mye brevann.
Isbreene har vært avgjørende for utformingen av det norske landskapet, med nedskuring av berggrunnen til vidder og flyer, skuring i dybden til u-daler og fjorder, og løsmassavsetninger i form av endemorener, bunnmorener, eskere og dødisgroper
[rediger] Østlandet
Det er på Østlandet en får det mest sammenhengende bildet av hvordan issmeltingen foregikk.
Den største oppholdslinjen er Raet som har nesten sammenhengende utstrekning over Halden - Moss - Horten - Larvik - Jomfruland og kan følges videre langs kysten, dels i sjøen, dels på land.
Andre sammenhengede endemorener er Tjøme-Hvaler-trinnet, avsetningene mellom Drøbak og Svelvik i sammenheng med Storesand i Hurum, Akertrinnet i Groruddalen foran Maridalsvannet, Sognsvann og Bogstadvannet i sammenheng med Berger ved Skedsmokorset.
På Romerike utgjør Gardermoen den største sandterassen i Norge.
[rediger] Vestlandet
Det er mulig å skille ut en kuldeperiode med breframrykk 10 300–9 900 år før nåtid. Deretter ble det så varmt at Jostedalsbreen og andre norske breer kan ha smeltet helt bort. En ny framrykning 8 400–8 100 år før nåtid faller sammen med en tilsvarende klimaforverring på Grønland. For 6 000 år siden begynte temperaturen å falle igjen, og breene kom tilbake[1].
[rediger] Referanser
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur
Ramberg, Bryhni, Nøttvedt: Landet blir til, kap. 15 og 16. Norsk geologisk forening, 2006.
Muller and MacDonald: Ice ages and astronomical causes, Springer 2002.
