Istid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Isdekket på Antarktis forteller at vi lever i en istid i glasiologisk forstand.
Grafer som viser temperaturer, CO2-nivå og støvmengde på målestasjonen Vostok i Antarktis de siste 400 000 år, basert på boreprøver fra innlandsisen.

Istid er et begrep innen geovitenskap og klimatologi som betegner en tidsperiode med lavere temperaturer, hvor større områder enn ellers er dekket av is. De siste 2–3 millioner år har det innebåret at tempererte områder får isdekke. Definisjonen er relativ og sirkulær, idet den innebærer at istiden avgrenses av mildere perioder hvor det er mindre isdekke på jorden enn i de kaldere istidene. I jordens urtid har man trolig hatt både perioder hvor hele jordkloden var isdekt («the snowball earth»), og man har hatt enkeltstående tidsperioder med en isolert nedisning som ikke gjentok seg før etter meget lang tid. Først med de mer regelmessige isperiodene på den nordlige halvkule i neogen får begrepet istid større mening, etter at flere nordlige istider har vært avløst av mildere mellomistider.

Definisjoner[rediger | rediger kilde]

I dagligtalen mener vi med istid gjerne perioder med isdekke over det nordamerikanske og det eurasiske kontinentet, og i så fall sluttet siste istid for rundt 9 000 år før vår tid.

I glasiologisk forstand er en istid en periode i jordas historie da minst en pol er dekket av is hele året.[1] Denne begrepsbruken innebærer at vi befinner oss i en istid - de siste 30 millioner år har nesten hele Antarktis vært dekket av is, og de siste omtrent 2,7 millioner årene også deler av Arktis. Jorda har i henhold til den formelle glasiologiske definisjonen befunnet seg i den kenozoiske istid hele denne tida.

Denne artikkelen og andre artikler om jordas klima forstår istid i glasiologisk forstand. De lange kalde periodene med store isframstøt kalles «glasiale perioder» og de korte varmere periodene mellom kalles «interglasial».

Istider i jordhistorien[rediger | rediger kilde]

Computergenerert bilde av jorden under siste glasiale maksimum.

Det er kjent fire større istider i jordas historie. Den første er en hypotetisk periode 2,7 til 2,3 milliarder år før vår tid (tidlig proterozoikum). Den tidligste veldokumenterte istiden, og antagelig den mest omfattende i de siste 1 milliarder år, fant sted fra 850 til 635 millioner år før vår tid (sen proterozoikum). En teori er at det permanente sjøisdekket nådde helt ned til ekvator, og at slutten av denne istiden foranlediget den kambriske eksplosjonen, en periode med rask diversifikasjon av flercellet liv under kambrium. Denne teorien er ny og omstridt.

Flere mindre nedisinger fant sted fra 450 til 420 millioner år siden. Det var mer omfattende nedisinger fra 360 til 260 millioner år siden.

Den nåværende istidsperioden begynte for 30 millioner år siden, da Antarktis ble isdekket. Den økte i omfang gjennom kvartæristiden (pleistocen) som begynte for omkring tre millioner år siden, med spredning av isdekket til den nordlige halvkule. Siden da har jorden hatt ca. 30 mer eller mindre utstrakte nedisinger i 40 000 års-, og senere 100 000 års sykler.

De siste istidene har vart ca. 100 000 år hver, avbrutt av varmere klima (mellomistider eller interglasialer) som har vart ca. 10 000 år hver. Under selve istiden er det store temperatursvingninger, slik at f.eks. isen over Norge i perioder (for 100 000, 80 000 og 35 000 år siden) var smeltet nesten helt bort, for raskt å komme tilbake igjen. Den siste nedisingen sluttet for omtrent 11 000 år siden.

Innenfor istidene har de interglasiale periodene variert med hensyn på klimaet. Den forrige, eem, var markert varmere enn den nåværende, som muligens er den kaldeste av de siste 5 interglasialene. Den varmeste perioden etter siste glasiale periode var 6–8 000 år f.kr., da Jostedalsbreen (og alle andre breer i Norge) var smeltet helt bort. Temperaturen har avtatt noe de siste 6 000 år, og nådde minimum ved den lille «istiden» for 300 år siden. Siden da har temperaturen steget. Variasjonen i jordas bane om sola kan tolkes slik at neste nedising burde begynne om 30 000 år.

Antatte vegetasjonssoner for 18 000 år siden. (på engelsk)

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Murawski, H., Meyer, W. (2004): Geologisches Wörterbuch. Spektrum Akademischer Verlag, 11. opplag, 262 s. ISBN 3-8274-1445-8

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ramberg, Bryhni, Nøttvedt: Landet blir til, kapitler 15 og 16. Norsk geologisk forening, 2006.
  • Muller & MacDonald: Ice ages and astronomical causes, Springer 2002.