Latvias historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Latvias historie er preget av okkupasjon fra nabolandene, grunnet landets strategiske posisjon, både når det gjelder handel og militær tilgang til Østersjøen.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Rav, en gang en viktig handelsvare i Latvia. I denne ravklumpen er det fanget et insekt.

Mennesker har bodd i området siden omtrent 9 000 år f.Kr.

Noen av forfedrene til dagens latviere besto av finsk-ugriske stammer (blant dem livere) som slo seg ned i området for det nåværende Estland og nordre Latvia. Rundt år 2000 f.Kr. innvandret en rekke baltiske stammer som på 900-tallet kaltes blant annet kurlendere, latgalere, selenere og semgalere. De bodde langs viktige handelsruter, både nord-sør og øst-vest.

Handel, blant annet med rav, foregikk med romerriket, Tyskland og Russland. Handelsruten fra Skandinavia til Konstantinopel gikk også gjennom Kurland.

Latvia var historisk oppdelt i Livland og Kurland, rike områder som også var interessante for andre å kontrollere.

Tysk dominans[rediger | rediger kilde]

Ruinene av et av Den tyske Ordens borger i Rezekne

Etter at den tyske biskop Albert gikk i land i 1201 og grunnla Riga, ble området dominert av Den tyske Orden fram til 1500-tallet. Den tyske Orden var en tysk ridder- og presteorden med Øst-Europa som sitt virkefelt. Den hadde tatt opp i seg en lokal orden, Sverdbroderordenen, i 1237. Tyskerne konverterte de hedenske stammene til kristendommen og etablerte seg som en overklasse i landet, med latvierne som livegne. Den befestede byen Riga ble brukt som base for ordenens virksomhet.

1200-tallet ble konføderasjonen Livland satt opp under tysk styre. Riga ble også en by i den mektige Hansaen, og handelen tok seg opp. Mot slutten av 1300-tallet ble den hanseatiske innflytelsen svekket som følge av hard konkurranse.

1500-tallet, etter reformasjonen, ble de vestlige delene av landet protestantiske. Øst i landet har de beholdt katolisismen fram til moderne tid.

Polsk og svensk dominans[rediger | rediger kilde]

Etter en krig i 15581583 kom Livland under Det polsk-litauiske samvelde.

I 1621 ble Livland erobret av den svenske kongen Gustav II Adolf, og det ble svensk i 1629.

På slutten av 1600-tallet hadde Kurland en økonomisk vekstperiode. De drev blant annet gruvene på Eidsvoll og Kongsberg og forpaktet Flekkerøya ved Kristiansand. Hertugdømmet Kurland forble selvstendig.

På slutten av 1600-tallet vokste også Latvia fram som en nasjon med felles språk og felles kultur.

Russisk dominans[rediger | rediger kilde]

Etter slaget ved Poltava i 1709 ble Livland russisk, og i 1710 ble Rīga inntatt av Peter den I og i 1721 ble hele Vidzeme russisk. Latgale fulgte etter i 1772, mens Kurland ble russisk i 1795. Latvia ble etter hvert en av de mer utviklede provinsene i det russiske tsardømmet. Livegenskapet ble opphevet i 1817 i Kurland, 1819 i Vidzeme og 1861 i Latgale. På 1800-tallet vokste en sterk nasjonal bevegelse fram her som andre steder i Europa.

Mot slutten av perioden vokste det fram en løs, men bred venstreorientert bevegelse, influert av økende urbanisering, fattige kår på landsbygden og marxistiske og sosialistiske idéer i Europa.

Selvstendighet[rediger | rediger kilde]

18. november 1918 erklærte Latvia seg selvstendig fra Russland. Latvia inngikk fredsavtale med Sovjetrussland 11. august 1920. Kaoset etter første verdenskrig hadde gjort det mulig å rive seg løs fra et Russland i oppløsning, samtidig som latviske væpnede styrker ble etablert på bakgrunn av latvieres deltagelse i krigen. I 1922 ble det første latviske parlamentet valgt, og den første presidenten ble Jānis Čakste.

I mellomkrigstida hadde Latvia en økonomisk og kulturell vekstperiode. Politisk var det likevel turbulent bl.a. på grunn av en lav sperregrense ved valg. President Kārlis Ulmanis gjennomførte et statskupp 15. mai 1934.

Andre verdenskrig og sovjettiden[rediger | rediger kilde]

Flyktninger fra kampene under andre verdenskrig
Våpenskjoldet til den latviske SSR

17. juni 1940 ble landet okkupert av sovjetiske styrker og ble en sovjetrepublikk. Dette var en direkte følge av hemmelige tillegg til den sovjetrussiske/tyske Molotov–Ribbentrop-pakten, som delte Øst-Europa inn i sovjetiske og tyske interessesfærer. 5. august 1940 ble Latvia offisielt en del av Sovjetunionen. 14. juni 1941 ble 15 000 latviere deportert til Sibir.

Sommeren 1941 gikk nazityske tropper inn i Latvia og 8. juli ble hele landet okkupert. I Salaspils, Mežaparks, Saldus, Strazdumuiža og Jelgava ble det opprettet konsentrasjonsleirer for latviske borgere og krigsfanger. Latviske jøder og sigøynere ble drept. 9. mai 1945 la tyske soldater ned sine våpen i Kurland og hele Latvia kom inn under sovjetisk styre.

25. mars 1949 ble 43 000 latviere massedeportert til Sibir.

Latvia var også offer for tung russifisering, hvor russisk-ættede arbeidere med familier ble flyttet inn i landet, både med tvang og med lokkemidler. Landet hadde fra før en russisk minoritet, men i sovjettiden vokste denne til over 30%.

Etter Stalins død i 1953, forsøkte latviske kommunister å begrense innflyttingen og russifiseringen, men det blir satt en stopper for det i 1959.

Selvstendighet igjen[rediger | rediger kilde]

6. september 1991 ble Latvia selvstendig fra Sovjetunionen. En frigjøringsbevegelse hadde vært i virksomhet allerede fra 1980-tallet, og etter hvert som Sovjetunionen gikk i oppløsning fikk Latvia flere og flere innrømmelser fra sovjetmyndighetene. Den endelige overgangen til selvstendighet gikk relativt fredelig for seg, men det sovjetiske innenriksministeriet slo hardt ned på demonstrasjoner i hovedstaden Riga, og et antall mennesker ble drept.

Fra 19931999 var Guntis Ulmanis president i Latvia, mens Vaira Vīķe-Freiberga var landets president fra 19992007.

I 2004 ble Latvia medlem av både EU og NATO.