Venstre (Danmark)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Venstre
Venstre
Land Danmark
Erklært ideologi Liberalisme
Grunnlagt 1870 (1910)
Formann Lars Løkke Rasmussen (2009)
Gruppeleder Kristian Jensen
Generalsekretær Jens Skipper Rasmussen
Ungdomsorg. Venstres Ungdom
Hovedkontor Søllerødvej 30
2840 Holte
Tilknytting LI, ELDR, ALDE
Nettsted Nettsted
Medlemstall 43 835 (2012)[1]
Representanter:
Folketinget
47 / 179
(2011)
Europaparlamentet
2 / 13
(2014)
Borgermestre
45 / 98
(2013)
Byråd
767 / 2 444
(2013)
Regionsråd
61 / 205
(2013)

Venstre, Danmarks Liberale Parti, oftest bare Venstre (V), er et liberalt politisk parti i Danmark. Partiet oppstod i sin nåværende form i 1910, men kan føre sin historie tilbake til dannelsen av Det forenede Venstre i 1870. Den landsomfattende partiorganisasjonen ble imidlertid først dannet i 1929. Siden 2001 er det Danmarks største parti.

Venstre har sine røtter i bondebevegelser og lavkirkelige miljøer, og står stadig sterkest i distriktene i Vestjylland, altså de minst urbane områdene av Danmark. Partiet stod opprinnelig i kontrast til Højre. I siste halvdel av 1900-tallet begynte omdannelsen til et mer vidtfavnende, borgerlig parti med stabilt høyere oppslutning i byene. Denne forandringen ble særlig tydelig under Anders Fogh Rasmussens ledelse. På 2000-tallet har Venstre vedkjent seg en borgerlig, liberal politikk, men definerer seg fremdeles som et sentrumsparti. Socialdemokraterne oppfattes ofte som Venstres motpol i dansk politikk.[2]

Venstre taler for moderasjon i offentlige utgifter, lave skatter, reformer av tjenester og administrasjon i velferdsstaten og gunstige vilkår for næringslivet. Partiet er tilhengere av EUs fire friheter og dansk medlemskap i EU og NATO. På 2000-tallet har Venstre stått for en restriktiv innvandringspolitikk.

På stemmesedlene benytter partiet bokstaven «V», men hadde «D» før 1971. Venstre har 47 mandater i Folketinget og 2 mandater i Europaparlamentet.[3] Mellom 2001 og 2011 var Venstre og Det Konservative Folkeparti regjeringspartnere med støtte fra Dansk Folkeparti. Formann i Venstre siden 2009 er tidligere statsminister Lars Løkke Rasmussen, formann i folketingsgruppen er Kristian Jensen, mens politisk ordfører er Inger Støjberg.

Politisk plattform[rediger | rediger kilde]

Partiets prinsipprogram innledes slik: «Mennesket trives bedst i frihed under ansvar. Frihed betyder fravær af tvang – men også, at mennesket er frit til at tage ansvar for sit eget liv og medansvar for andre mennesker og fællesskabet.»[4] Partiets opprinnelige hovedmotstander var Højre, men i dag har Socialdemokratiet overtatt denne rollen.[5] Venstre har i de senere år profilert liberalismen som ideologi, hvilket har gitt utslag i blant annet ønsket om omfattende reduksjon av offentlig sektor, økt markedsstyring og privatisering samt en positiv holdning til Den europeiske union.[5]

I dag fremhever partiet spesielt følgende politiske saker:[6]

  • Danmark skal fortsatt være i verdenstoppen over trygge samfunn i 2020.
  • Danmarks innsats i Afghanistan skal videreføres.
  • Innføre garantier for rask behandling og rettigheter i helsevesenet.
  • Gunstige vilkår for næringslivet for å sikre velferdstjenestene.
  • Holde skatte- og avgiftstrykket stabilt nede.
  • En konsekvent og kontrollert innvandringspolitikk.
  • Danske skolebarn skal være i verdenstoppen i lesing, matematikk, naturfag og engelsk i 2020.
  • Valgfrihet og kvalitet i eldreomsorgen.
  • Minst ett av Danmarks universiteter skal være blant topp ti i Europa i 2020.
  • Motvirke fremvekst av ghettoer og parallellsamfunn.
  • Redusere reisetiden for private og kollektive transportmidler mellom de største byene.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Lars Løkke Rasmussen, partiformann siden 2009 og statsminister 2009–2011.

Venstres landsomfattende organisasjon ble dannet i 1929, og før den tid eksisterte det ingen valgt, sentral ledelse. Etter 1929 har partiet vært oppbygd som et masseparti, og det hadde en toppnotering i medlemstall med 200 000 i 1950.[5] Dagens organisasjonsstruktur ble innført den 1. januar 2007, og denne har færre ledd mellom velgerforeningene og den sentrale ledelsen, sammenlignet med den forrige.[7]

Venstre er organisert i flere nivåer, hvorav (per 1. juli 2010) 492 velgerforeninger med tilsammen 51 786 medlemmer danner grunnlaget for partiets virksomhet.[7] Det kan være flere velgerforeninger i hver kommune, som i sin tur dekkes av kommuneforeninger. Fra kommuneforeningene velges kandidatstyrer og regionstyrer, som nominerer kandidater til kommunestyrer, regionråd og Folketinget. Partiets øverste myndighet er det årlige landsmøtet, hvor omlag 2 000 delegater deltar.[7] Landsmøtet vedtar partiets program og velger partiets hovedstyre.

Hovedstyret består av formannen, nestformannen, kassereren, formennene i kommuneforeningene, formenn i regionstyrene, representanter fra folketingsgruppen, ministre, Venstres gruppeleder i Europaparlamentet, representanter fra Venstres Ungdom, Liberalt Oplysnings Forbund og Venstres Redaktørforening, formannen i Venstres faste utvalg, Venstres medlemmer av Kommunernes Landsforening og Danske Regioners formannskap samt syv landsmøtevalgte medlemmer.[7] Fra hovedstyret utgår et forretningsutvalg, en rekke faste utvalg og politiske nettverk.

Venstres tilknyttede organisasjoner er Venstres Ungdom (VU), Danmarks Liberale Studerende (DLS), Liberalt Oplysnings Forbund (LOF) og Venstres Redaktørforening. Disse har gjerne representasjon i partiets styrer på de ulike nivåene og vedtar egen politikk uavhengig fra moderpartiet.

Medlemsbladet Liberalt Overblik utkommer til partiets medlemmer fem ganger årlig.

Historie[rediger | rediger kilde]

Venstrepartier før 1910[rediger | rediger kilde]

Venstres ledende politikere før 1900: Frede Bojsen, Christen Berg, Sofus Høgsbro, Viggo Hørup og Ludvig Holstein-Ledreborg.

I Rigsdagen oppstod det på 1800-tallet en rekke forskjellige grupperinger som hadde en motstand mot Nationale Godsejere og De Nationalliberale til felles. Venstregruppene talte helst bøndenes sak i rikspolitikken, og de hadde sine røtter i Bondevennernes Selskab, som ble stiftet i 1846. Det Bjørnbakske Venstre, Det Folkelige Venstre og Det Nationale Venstre slo seg sammen til Det forenede Venstre i 1870, og dette regnes gjerne som starten på det moderne Venstre. Det første programmet kom i 1870, og i 1872 kom et nytt program. Venstres motstandere dannet Højre i 1881. Fra 1870 begynte også lokale velgerforeninger av Venstre å oppstå, og disse ble kalt eksempelvis «grunnlovsvernsforeninger», «folkeforeninger» og «frisinnede velgerforeninger». Venstre arbeidet for folketingsparlamentarisme, mens Højre forsvarte kongens rett til å utpeke sine ministre.[8] Frem til Systemskiftet i 1901 stod derfor den såkalte forfatningskampen mellom Venstre og Højre, og bakgrunnen for denne kan sies å være ulike fortolkninger av Danmarks grunnlov av 1866.[8]

I 1877 ble Det forenede Venstre delt i Folketingets Venstre og Det Danske Venstre. Da Venstre i 1894 inngikk forlik med Højre om Københavns Befæstning, ble Venstrereformpartiet stiftet i protest mot «det rådne forlig» av blant andre Viggo Hørup, Edvard Brandes, Jens Christian Christensen og Carl Theodor Zahle. Av andre ledende Venstre-politikere fra denne tiden før 1900 kan nevnes Frede Bojsen, Christen Berg, Sofus Høgsbro og Ludvig Holstein-Ledreborg. Etter 1900 gjorde også Niels Neergaard seg gjeldende.

Radikale Venstre bryter ut[rediger | rediger kilde]

I 1905 ble Radikale Venstre dannet som en følge av eksklusjoner fra Venstrereformpartiet, hvor man hadde hatt interne stridigheter om blant annet forsvarspolitikken. Venstre hadde etterhånden gått bort fra sin nedrustningslinje.[9] Radikale Venstre var rendyrket antimilitaristisk og talte husmennenes sak i langt større grad enn Venstre, som med tiden ble storbøndenes parti, mens godseierne fortsatt i første rekke sognet til Højre.[10] Til senere avskallinger av Venstre regnes Det Frie Folkeparti (senere Bondepartiet) i 1935, De Uafhængige i 1953, Liberalt Centrum i 1965, Kristeligt Folkeparti (senere Kristendemokraterne) i 1971 og Ny Alliance (senere Liberal Alliance) i 2007. I Folketinget har det også vært mange overløpere.

Radikale Venstre og Venstre regnes fremdeles som søsterpartier av det norske Venstre gjennom medlemskap i europeiske og internasjonale liberale paraplyorganisasjoner.

Venstres samling i 1910[rediger | rediger kilde]

Thomas Madsen-Mygdal, statsminister og Venstres første formann.

Fra Systemskiftet i 1901 og frem til 1968 var Venstre det selvskrevne borgerlige statsministerpartiet.[5] I 1910 ble to fraksjoner av Venstrereformpartiet forent med Moderate Venstre, som med tiden hadde blitt en avspeilinger av det samme partiet, og man tok navnet Venstre.[9] Den sentrale ledelsen manglet fortsatt, men i 1929 ble landsorganisasjonen etablert. De første foreningene av ungdomsorganisasjonen Venstres Ungdom hadde oppstått i 1908, men her var landsorganisasjonen på plass allerede i 1912.[11] Med Venstres samling i 1910 kom en ny Venstre-regjering under ledelse av Klaus Berntsen. Man holdt tilbake sosiale reformer fordi skattene, etter Venstres mening, hadde blitt urimelig høye.[11] Et forlik med Radikale Venstre og Socialdemokratiet gav Venstre gjennomslag for en ny grunnlov, som ble vedtatt i 1915.[11]

Venstres naturlige leder fra samlingen var Jens Christian Christensen, men etter første verdenskrig gjorde næringspolitikken seg mer gjeldende, og især Thomas Madsen-Mygdal ble talsmann for den liberale landbrukspolitikken. Ved folketingsvalget i 1926 fikk Venstre sammen med Det Konservative Folkeparti flertall i Folketinget, og Madsen-Mygdal dannet en mindretallsregjering utgått fra Venstre. Politikken var basert på sosiale nedskjæringer, og regjeringen ble i stor grad lagt for hat av opposisjonen.[11] Sosialpolitikken ført av regjeringen gav Venstre et langvarig stempel som et særinteresseparti uten samvittighet for samfunnets svakeste.[11] De Konservative var misfornøyde med skyggetilværelsen som støtteparti og var også imot regjeringens forsvarspolitikk, og i 1929 bragte de regjeringen i mindretall ved å unnlate å stemme for forslaget til statsbudsjett.[12] Dette bruddet banet vei for elleve år ved regjeringsmakten for Socialdemokratiet og Radikale Venstre. I 1929 ble Madsen-Mygdal valgt til Venstres første formann.

Andre verdenskrig og etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Knud Kristensen ble valgt til ny formann i Venstre etter Madsen-Mygdal i 1941, og under andre verdenskrig var Venstre et av de store partiene i samlingsregjeringen. Det første valget etter krigen, i oktober 1945, gav fremgang for Venstre, og Knud Kristensen dannet en mindretallsregjering. Kristensen måtte gå av etter to år, da han fikk Folketinget mot seg i det sydslesvigske spørsmål. I etterkrigstiden klarte partiet å få et grep om velgerne i København-området, spesielt idet mange konservative velgere stemte Venstre på grunn av Sydslesvig-politikken.[13]

I 1949 gikk Kristensen av som partiformann, og etter et år under Edvard Sørensens ledelse valgte man Erik Eriksen til formann i 1950. Venstre og De Konservative arbeidet opp mot regjeringen for dansk NATO-medlemskap, noe det etterhvert også ble politisk flertall for. Eriksen var statsminister i en regjering utgått av Venstre og De Konservative 1950–1953, og i 1953 fikk man gjennomført en viktig grunnlovsendring. Neste gang partiet kom i regjeringsposisjon var i perioden 1968–1971, men da måtte Venstre finne seg i at Hilmar Baunsgaard fra Radikale Venstre ble statsminister. I 1963 fikk det offisielle partinavnet tilføyelsen «Danmarks Liberale Parti».[5] 1960-årene ble preget av indre splid for Venstres vedkommende, og Eriksen tapte gjenvalg som partiformann mot Poul Hartling i 1965, etter at Eriksen hadde foreslått en sammenslåing av Venstre og De Konservative.[14] Hartling førte en langt mer uavhengig linje overfor De Konservative i årene som fulgte.[5] I 1972 støttet Venstre dansk EF-medlemskap. Med unntak av 1975, som markerte slutten for to år med Hartling som statsminister, gikk Venstre mange dårlige folketingsvalg i møte fra midten av 1960-årene.

Nytt borgerlig samarbeid[rediger | rediger kilde]

Tidligere partiformann og statsminister Anders Fogh Rasmussen.

I 1977 kom Henning Christophersen inn som partiformann, og Venstre og De Konservative dannet etterhvert en felles opposisjon mot Socialdemokratiets økonomiske politikk. I 1982 ble Poul Schlüter fra De Konservative statsminister, mens Uffe Ellemann-Jensen fra Venstre ble utenriksminister. Regjeringssamarbeidet fortsatte frem til 1993. Ellemann-Jensen ble formann i Venstre i 1984, men maktet ikke å snu den negative tendensen i Venstres valgoppslutning før i 1994. I 1998 var man meget optimistiske med tanke på en valgseier, men man tapte svært knepent, og Ellemann-Jensen trakk seg som formann og statsministerkandidat samme år til fordel for sin nestformann, Anders Fogh Rasmussen.

Med Fogh Rasmussen tok Venstre det endelige steget til å bli et almenborgerlig parti. I 2001 ble Venstre landets største parti etter en valgkamp under slagordet «Tid til forandring», hvor sentrale saker var innstramming i innvandringspolitikken, skattelettelser, avskaffelse av ventelister til sykehusene, modernisering i offentlig sektor og økt valgfrihet.[5] For første og hittil eneste gang fikk Venstre over én million stemmer, og kunne danne regjering med De Konservative. I 2009 ble Fogh Rasmussen ny generalsekretær i NATO, og Lars Løkke Rasmussen overtok som formann og statsminister, mens tidligere skatteminister Kristian Jensen er nestformann og parlamentarisk leder.

Det er delte meninger om hvorvidt samarbeidet med De Konservative og Dansk Folkeparti har gjort Venstres politikk mer høyre- og mindre sentrumsorientert. Lars Løkke Rasmussen har gitt uttrykk for at en innlemmelse av Dansk Folkeparti i regjeringen er uaktuelt.[15] I motsetning til hva eksempelvis De Konservatives formann, Lars Barfoed, mener,[15] har Claus Hjort Frederiksen og representanter fra Dansk Folkeparti hevdet et «verdifellesskap» mellom Venstre og Dansk Folkeparti.[16] Peter Skaarup har ment at Dansk Folkeparti har utøvd stor innflytelse på blant annet Venstres skatte- og innvandringspolitikk.[16] Ifølge Rune Lykkeberg i Dagbladet Information inntok Anders Fogh Rasmussen er mer pragmatisk og mindre ideologisk holdning da han ble partiformann i 1998, iallfall i forhold til Uffe Ellemann-Jensen, og partiets liberalistiske fløy fikk desto mindre innflytelse.[17] I den forbindelse har Venstre også blitt beskyldt for å innta en mer sosialdemokratisk retning, ifølge Hans Mortensen i Weekendavisen.[17] Ved folketingsvalget 2011 tapte Venstre regjeringsmakten, selv om partiet gjorde et bedre valg enn i 2007, ettersom støttepartiene, og spesielt De Konservative, opplevde stor tilbakegang.

Formenn[rediger | rediger kilde]

Valghistorikk[rediger | rediger kilde]

Folketingsvalg 1910–2011
Valg Stemmer Mandater
#  %
1910 118 988 34,1
57 / 114
1913 104 885 29,0
44 / 114
1915
43 / 114
1918 271 879 29,7
46 / 140
1920 353 680 34,4
49 / 140
1920 347 044 36,2
52 / 140
1920 411 661 34,0
51 / 150
1924 362 682 28,3
44 / 149
1926 378 137 28,3
46 / 149
1929 402 121 28,3
43 / 149
1932 381 862 24,7
38 / 149
1935 292 247 17,9
28 / 149
1939 309 355 18,2
30 / 149
1943 376 850 18,7
28 / 149
1945 479 158 23,4
38 / 149
1947 529 140 26,1
49 / 150
1950 438 188 21,3
32 / 151
1953 456 896 22,1
33 / 151
1953 499 656 23,1
42 / 179
1957 578 932 25,1
45 / 179
 
Valg Stemmer Mandater
#  %
1960 512 041 21,1
38 / 179
1964 547 770 20,8
38 / 179
1966 539 027 19,3
35 / 179
1968 530 167 18,6
34 / 179
1971 450 904 15,6
30 / 179
1973 374 283 12,3
22 / 179
1975 711 298 23,3
42 / 179
1977 371 728 12,0
21 / 179
1979 396 484 12,5
22 / 179
1981 353 280 11,3
20 / 179
1984 405 737 12,1
22 / 179
1987 354 291 10,5
19 / 179
1988 394 190 11,8
22 / 179
1990 511 643 15,8
29 / 179
1994 775 176 23,3
42 / 179
1998 817 894 24,0
42 / 179
2001 1 077 858 31,2
56 / 179
2005 974 637 29,0
52 / 179
2007 908 472 26,2
46 / 179
2011 948 291 26,7
47 / 179
Europaparlamentsvalg 1979–2009
Valg Stemmer Mandater
#  %
1979 252 767 14,5
3 / 15
1984 248 397 12,5
2 / 15
1989 297 565 16,6
3 / 16
1994 394 362 19,0
4 / 16
1999 460 834 23,4
5 / 16
2004 366 735 19,3
3 / 14
2009 474 041 20,2
3 / 13
2014 378 772 16,7
2 / 13

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Venstre i tal» (dansk). Venstre. Besøkt 19. august 2014. 
  2. ^ Sørensen, Lars Hovbakke (27. september 2010). «Er danskerne rykket mod højre?» (dansk). DR. Besøkt 19. august 2014. 
  3. ^ «Venstre i tal» (dansk). Venstre. Besøkt 16. august 2011. 
  4. ^ «Principprogram» (dansk). Venstre. Besøkt 16. august 2011. 
  5. ^ a b c d e f g «Venstre». Den Store Danske Encyklopædi (dansk). Besøkt 16. august 2011. 
  6. ^ «Venstre mener» (dansk). Venstre. Besøkt 16. august 2011. 
  7. ^ a b c d «Venstres opbygning» (dansk). Venstre. Besøkt 16. august 2011. 
  8. ^ a b Wendel-Hansen, Jens. «Forfatningskampen» (dansk). danmarkshistorien.dk. Besøkt 28. august 2011. 
  9. ^ a b Poulsen, Henning. «Partier og regeringer» (dansk). danmarkshistorien.dk. Besøkt 28. august 2011. 
  10. ^ Sørensen, Anders Thornvig. «Landbrugets produktionsomlægning» (dansk). danmarkshistorien.dk. Besøkt 28. august 2011. 
  11. ^ a b c d e «1905 – Radikale opstår» (dansk). Venstre. Besøkt 16. august 2011. 
  12. ^ «1927: VK-skismaet» (dansk). Venstre. Besøkt 16. august 2011. 
  13. ^ «1945: Efter 2. Verdenskrig» (dansk). Venstre. Besøkt 16. august 2011. 
  14. ^ «1960: Indre splid» (dansk). Venstre. Besøkt 16. august 2011. 
  15. ^ a b NTB (17. august 2011). «Lukker døren for Dansk Folkeparti». Stavanger Aftenblad (norsk). Besøkt 28. august 2011. 
  16. ^ a b Seidelin, Matias; Mortensen, Thomas Mikkel (22. september 2006). «Venstre og DF deler værdierne». Politiken (dansk). Besøkt 28. august 2011. 
  17. ^ a b Lykkeberg, Rune (30. mai 2008). «Fra bonde over yuppie til den lille mand». Dagbladet Information (dansk). Besøkt 28. august 2011. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lund, Hans (1994). Venstre i 125 år (dansk). Venstre. ISBN 87-7519-090-7.  [4 bind]
  • Mortensen, Hans (2008). Tid til forvandling – Venstres vej til magten (dansk). København: Gyldendal. ISBN 87-02-06383-2. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Venstre (Denmark) – bilder, video eller lyd