Hardeknut
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Hardeknut Konge av England og Danmark |
|
| Regjeringstid: | England: 1040 - 1042 Danmark: 1035 - 1042 |
|---|---|
| Født: | 1018, England |
| Død: | 8. juni 1042, England |
| Foreldre: | Knut den mektige og Emma av Normandie |
Hardeknut (1018 - 8. juni 1042) var konge av Danmark fra 1035 til 1042 og konge av England fra 1040 til 1042. Hardeknut, oppkalt etter Hardeknut den første, var den eneste sønnen til Knut den mektige og Emma av Normandie.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Ved Knut den mektiges død i 1035 kaller nordmennene tilbake Olav den helliges sønn Magnus (1024-1047) og gjør ham til sin konge for å vri av seg det forhatte danske åket. Norge hadde siden 1030 vært styrt av Svein Alfivason og moren hans, Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton, ei frille av Knut den mektige. Svein og moren forlater Norge samme år og i Danmark dør Svein. Hardeknut frykter angrep fra nordmennene og tør ikke forlate Danmark når nyheten om at faren kong Knut er død.
England er uten konge og i Hardeknuts fravær skulle hans eldre halvbror, Harald Harefot, være stedsfortredende konge i Hardeknuts fravær. Harald var født utenfor ekteskap av Ælfgifu og hadde derfor ikke legitim arverett til verken Danmark eller England.
Harald Harefot hadde likevel egne ambisjoner og i 1037 krever han den engelske tronen på egen vegne under begrunnelsen at Hardeknut var blitt «forsaket ettersom han hadde vært for lenge i Danmark», som Den angelsaksiske krønike skriver. Hardeknuts mor Emma som oppholdt seg i Winchester flyktet til Brügge i Flandern. Hardeknut ble rasende over hva han oppfattet som halvbrorens forræderi, og heller ikke alle i England var glade for valget. Erkebispen av Canterbury verget seg for å krone Harald, men ga etter det samme året da Hardeknuts tilhengere ble nedkjempet.
[rediger] Avtale mellom Hardeknut og Magnus
Situasjonen mellom Norge og Danmark var midlertidig kritisk, ifølge Snorre Sturlasson, men de to unge kongene Magnus og Hardeknut møtes til et forsoningsmøte i 1037 ved Gøtaelva hvor de kom til enighet om ikke å gå til krig med hverandre. De «svor hverandre brorskap, og satte fred seg imellom så lenge så lenge de levde begge to. Om en av dem døde sønneløs, skulle den som levde lengst, ta land og folk etter ham. Tolv menn, de gjæveste fra hvert rike, svor med kongene på det at de skulle holde dette forliket så lenge noen av dem levde.» (Snorre: 127-128)
Dagens historikere har ingen tro på at hverken møtet eller avtalen noen gang fant sted til tross for at det er viktig logisk årsaksgrunn for den videre handling i Snorres Magnus den godes saga. Men det ble uansett ingen konflikt mellom Norge og Danmark på dette tidspunkt og Hardeknut kunne forberede seg på å invadere og erobre England slik hans bestefar og far hadde gjort før ham.
[rediger] Konge av England
I 1039 følte Hardeknut seg imidlertid så sikker i Danmark at han bød ut leidang for at seile til England og fravriste Harald Harefot kronen. Han seilte først med 63 skip til Brügge for å besøke sin mor, og mens han oppholdt seg i Flandern kom der bud fra England om at Harald Harefot døde den 17. mars 1040. Kanskje var det kjent at Harald Harefot var syk og at Hardeknut ventet på hans død slik at militær invasjon ikke var nødvendig. Med halvbrorens død kom han til England og gikk i land i Sandwich den 17. juni («syv dager før midtsommer»). Straks ga han ga ordre om at Harald Harefots lik skulle graves opp, halshugges og slenges i en nærliggende myr.
Hardeknut gir inntrykk av å mangle sin fars ubestridte format. Hans mest omtalte handling som konge av England var å heve skattene voldsomt for å kunne betale den danske flåten som ikke ble benyttet til annet enn å frakte ham over den engelske kanal. Et spontant opprør i 1041 mot de høye skattene i byen Worcester ble knust så ettertrykkelig at byen ble bortimot utslettet. To av Hardeknuts skatteinnkrevere var blitt drept av de rasende byborgerne og Hardeknut fikk byen deretter brent ned.
Krøniken sier også at i 1041 brøt Hardeknut et løfte og forrådet jarl Eadwulf av Northumbria som var under hans beskyttelse.
Den angelsaksiske krønike har gitt en dyster vurdering av Hardeknut:
- «Han oppnådde ingenting verdig en konge så lenge han levde.»
[rediger] Hardeknut dør
I 1041 inviterte Hardeknut sin halvbror Edvard Bekjenneren, hans mor Emmas sønn med Ethelred, tilbake til England fra dennes eksil i Normandie for å bli en del av hans hushold. Hardeknut gjorde muligens også Edvard til sin arving. Selv var han både ugift og barnløs.
Året etter dør Hardeknut brått den 8. juni 1042 mens han er til stede ved en bryllupsfest i Lambeth. Krøniken sier at han «døde mens han sto med sin drikk, og han falt plutselig til bakken med fryktelige krampetrekninger, og de som sto ved siden av ham tok seg av ham og han talte inten ord etterpå...»
Mange har trukket den konklusjon at det var mer enn bare vin i det begeret som han drakk av, men ingenting har blitt bevist. Det er i det hele påfallende mange unge konger på 1000-tallet som dør brått uten rimelig forklaring. Hardeknut ble begravet ved katedralen i Winchester. Han ble kun 23 eller 24 år, og tydeligvis ikke savnet.
Edvard ble konge etter ham og gjeninnførte den angelsaksiske kongerekke som var blitt brutt av danskene siden Svein Tjugeskjegg for første gang invaderte England i 1013. Det dansk-engelske kongefellesskapet gikk i oppløsning for godt.
Også Danmark ble uten konge og det fantes ingen opplagt kongekandidat. Dette tomrommet klarte merkelig nok den norske kongen Magnus den gode å fylle. Til tross for at Svein Estridsson, sønn av Estrid Sveinsdatter, søster av Knut den mektige, seilte i all hast tilbake til Danmark ble Magnus hyllet som dansk konge i 1042. Det er store uroligheter sør for den danske grense og det er kanskje grunnen til at danskene raskt valgte en handlekraftig konge, selv om han var norsk.
| Forgjenger: Harald Harefot |
Konge av England |
Etterfølger: Edvard Bekjenneren |
| Forgjenger: Knut den mektige |
Konge av Danmark |
Etterfølger: Magnus den gode |
