Hardeknut

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hardeknut
Konge av England og Danmark
Regjeringstid: England: 104042
Danmark: 103542
Født: 1018, England
Død: 8. juni 1042, England
Foreldre: Knut den mektige og Emma
Barnekongene Magnus (venstre) og Hardeknut møtes ved Gøtaelva.
Tegnet av Halfdan Egedius

Hardeknut (10188. juni 1042) var konge av Danmark fra 1035 til 1042 og konge av England fra 1040 til 1042. Hardeknut, oppkalt etter Hardeknut den første, var den eneste sønnen til Knut den mektige og Emma av Normandie.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ved Knut den mektiges død i 1035 kaller nordmennene tilbake Olav den helliges sønn Magnus (10241047) og gjør ham til sin konge for å vri av seg det forhatte danske åket. Norge hadde siden 1030 vært styrt av Svein Alfivason og moren hans, Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton, ei frille av Knut den mektige. Svein og moren forlater Norge samme år og i Danmark dør Svein. Hardeknut frykter angrep fra nordmennene og tør ikke forlate Danmark når nyheten om at faren kong Knut er død.

England er uten konge og i Hardeknuts fravær skulle hans eldre halvbror, Harald Harefot, være stedsfortredende konge. Harald var født utenfor ekteskap av Ælfgifu og hadde derfor ikke legitim arverett til verken Danmark eller England.

Harald Harefot hadde likevel egne ambisjoner og i 1037 krever han selv den engelske tronen med den begrunnelsen at Hardeknut var blitt «forsaket ettersom han hadde vært for lenge i Danmark», som Den angelsaksiske krønike skriver. Hardeknuts mor Emma som oppholdt seg i Winchester, flyktet til Brugge i Flandern. Hardeknut ble rasende over det han oppfattet som halvbrorens forræderi og heller ikke alle i England var glade for valget. Erkebispen av Canterbury vegret seg for å krone Harald, men ga etter det samme året da Hardeknuts tilhengere ble nedkjempet.

Avtale mellom Hardeknut og Magnus[rediger | rediger kilde]

Situasjonen mellom Norge og Danmark var midlertidig kritisk, ifølge Snorre Sturlason, men de to unge kongene Magnus og Hardeknut møtes til et forsoningsmøte i 1037 ved Gøtaelva hvor de kom til enighet om ikke å gå til krig mot hverandre. De «svor hverandre brorskap, og satte fred seg imellom så lenge de levde begge to. Om en av dem døde sønneløs, skulle den som levde lengst, ta land og folk etter ham. Tolv menn, de gjæveste fra hvert rike, svor med kongene på det at de skulle holde dette forliket så lenge noen av dem levde.» (Snorre: 127-128)

Dagens historikere har ingen tro på at hverken møtet eller avtalen noen gang fant sted til tross for at det er viktig logisk årsaksgrunn for den videre handling i Snorres Magnus den godes saga. Men det ble uansett ingen konflikt mellom Norge og Danmark på dette tidspunkt, og Hardeknut kunne forberede seg på å invadere og erobre England slik hans bestefar og far hadde gjort før ham.

Konge av England[rediger | rediger kilde]

I 1039 følte Hardeknut seg imidlertid så sikker i Danmark at han bød ut leidang for at seile til England og fravriste Harald Harefot kronen. Han seilte først med 63 skip til Brugge for å besøke sin mor, og mens han oppholdt seg i Flandern kom der bud fra England om at Harald Harefot døde den 17. mars 1040. Kanskje var det kjent at Harald Harefot var syk og at Hardeknut ventet på hans død slik at militær invasjon ikke var nødvendig. Med halvbrorens død kom han til England og gikk i land i Sandwich den 17. juni («syv dager før midtsommer»). Han ga straks ordre om at Harald Harefots lik skulle graves opp, halshugges og slenges i en nærliggende myr.

Hardeknut gir inntrykk av å mangle sin fars ubestridte format. Hans mest omtalte handling som konge av England var å heve skattene voldsomt for å kunne betale den danske flåten som ikke ble benyttet til annet enn å frakte ham over den engelske kanal. Et spontant opprør i 1041 mot de høye skattene i byen Worcester ble knust så ettertrykkelig at byen ble bortimot utslettet. To av Hardeknuts skatteinnkrevere var blitt drept av de rasende byborgerne og Hardeknut lot derfor byen brenne.

Krøniken sier også at i 1041 brøt Hardeknut et løfte og forrådte jarl Eadwulf av Northumbria som var under hans beskyttelse.

Den angelsaksiske krønike har en dyster vurdering av Hardeknut: «Han oppnådde ingenting verdig en konge så lenge han levde.»

Hardeknut dør[rediger | rediger kilde]

I 1041 inviterte Hardeknut sin halvbror Edvard Bekjenneren, hans mor Emmas sønn med Ethelred, tilbake til England fra dennes eksil i Normandie for å bli en del av hans hushold. Hardeknut gjorde muligens også Edvard til sin arving. Selv var han både ugift og barnløs.

Året etter dør Hardeknut brått den 8. juni 1042 mens han er til stede ved en bryllupsfest i Lambeth. Krøniken sier at han «døde mens han sto med sin drikk, og han falt plutselig til bakken med fryktelige krampetrekninger, og de som sto ved siden av ham tok seg av ham og han talte intet ord etterpå...»

Mange har trukket den konklusjon at det var mer enn bare vin i det begeret som han drakk av, men ingenting er blitt bevist. Det er i det hele tatt påfallende mange unge konger på 1000-tallet som dør brått uten rimelig forklaring. Hardeknut ble begravet ved katedralen i Winchester. Han ble kun 23 eller 24 år og tydeligvis ikke savnet.

Edvard ble konge etter ham og gjeninnførte den angelsaksiske kongerekke som var blitt brutt av danskene da Svein Tjugeskjegg første gang invaderte England i 1013. Det dansk-engelske kongefellesskapet gikk i oppløsning for godt.

Også Danmark ble uten konge og det fantes ingen opplagt kongekandidat. Dette tomrommet klarte merkelig nok den norske kongen Magnus den gode å fylle. Til tross for at Svein Estridsson, sønn av Estrid Sveinsdatter, søster av Knut den mektige, seilte i all hast tilbake til Danmark ble Magnus hyllet som dansk konge i 1042. Det var store uroligheter sør for den danske grense og det er kanskje grunnen til at danskene raskt valgte en handlekraftig konge, selv om han var norsk.


Forgjenger:
 Harald Harefot 
Konge av England
Etterfølger:
 Edvard Bekjenneren 
Forgjenger:
 Knut den mektige 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Magnus den gode