Sveriges historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hågahaugen vest for Uppsala, cirka 1000 f.Kr.–800 f.Kr.

Sveriges historie er en beskrivelse av Sverige gjennom tidene. Hva som menes med Sveriges historie har dog skiftet gjennom tidene. Tradisjonelt har man sett på rikets eller statens historie og dets forhold til andre stater og Sveriges folk. I dag ser man mer på de hendelser som har skjedd innenfor det nåværende Sveriges grenser og svenske relasjoner med utlandet. Dessuten benytter forskjellige mennesker ulike definisjoner på Sverige som stat, noe som blant annet påvirker oppfatningene om tidspunktet for når Sverige ble til (se Sveariket). Finland var inntil 1809 en del av Sverige, nærmest en parallell til Svealand, Götaland og Norrland. Landet kunne da i vest-østlig retning sies symbolsk å strekke seg mellom festningene Göteborg og Sveaborg og med hovedstaden Stockholm «i midten».

Forhistorisk tid (før 800 e. Kr.)[rediger | rediger kilde]

Fiskekrok av bein fra steinaldern, funnet i Skåne.

Under jordens klimaforandringer har Skandinavia flere ganger vært dekket av innlandsis. Den siste istiden kalles for Weichsel, den begynte for 110 000 år siden og sluttet for rundt 10 000 år siden. Bare det vestlige Jylland og øygruppen Lofoten i det nordlige Norge var isfrie. Isens tilvekst, tygde og avsmeltning har formet landet. I dagens Sverige finnes det ingen spor igjen etter en eventuell befolkning fra før istiden.

Klipper ble slipt runde og slettet ned da den framvoksende isen skjøv stein og grus foran seg. Landet var lenge tynget ned av ismassene, men hevet seg langsomt etter istiden og hever seg fortsatt den dag i dag. Landhevingen skjer raskest i nord og langsommere i sør. Det som i dag er Østersjøen har avvekslende vært salt hav og innsjø med ferskvann. De store innsjøene Ladoga, Onega, Vänern, Vättern, Mälaren og Hjälmaren er smeltvannsamlinger som har sine paralleller i de store sjøene i Nord-Amerika. Rullesteinåser, morener og flyttblokker er synlige spor fra isens smelting.

Etterhvert som det kilometertykke isdekket smeltet, flyttet folk inn fra sør og øst. De tidligste spor vi i dag kjenner til er 12 000–13 000 år gamle. De første menneskene i det nåværende Sverige levde av jakt og fiske. Tiden fram til rundt 4000 f.Kr. kalles i blant for jegersteinalder. Arkeologiske funn er gjort i områder som i dag ligger 75 til 120 meter over havet, og som utgjorde strandområdene på landhevningens daværende stadier. Høydeområder som Södertörn og Kolmården utgjorde da en skjærgård med rikt fiske og seljakt.

Steinalderen kan deles inn i tre perioder:

Overgangen fra paleolitikum defineres som tiden da de store tundradyra som mammut, kjempehjort og ullhårige neshorn forsvant. Det mesolitiske mennesket måtte da livnære seg av småviltjakt og sanking av frukt og røtter.

Bondesteinalderen (cirka 4000–1800 f.Kr.)[rediger | rediger kilde]

Hagagraven på Orust er en av de mest kjente av de rundt hundretalls steinhauger som finnes i Sverige

Perioden da jordbruket begynte kalles for bondesteinalderen, yngre steinalder eller neolitikum. Tidligere har forskere antatt at denne perioden var preget av innvandrere som brakte med seg ny kunnskap, men i dag mener mange forskere at forklaringen på endringene var først og fremst kulturpåvirkning.

Båtøks fra Närke

Den første neolitiske kulturen kalles traktbegerkulturen (engelsk Funnel Beaker Culture) og har fått sitt navn etter periodens karakteristiske kar av keramikk med utvinklet munning. Det er funnet store mengder fragmenter av denne keramikken i Sverige. I denne tiden ble de første megalittiske monumentene i form av store steinhus dekket med jord. I Sverige finnes disse stort sett langs kysten. Noe senere ble det bygget ganggraver (sv. gånggrifter) og hellekister (sv. hällkistor) i innlandet, eksempelvis Ekornavallen utenfor Falköping.

Rundt 3300 f.Kr. finner man også den gropkeramiske kulturen for første gang, en fangstkultur i områder nær kysten. Denne kulturen var sannsynligvis en videreføring av traktbegerkulturen. Det er mulig at klimaet ble varmere, slik at det ble lettere å drive en fangstkultur.

En tredje neolittisk kultur kom til Sverige omkring 2700 f.Kr. Den kalles for båtøks- eller stridsøkskulturen. Denne kulturen har fått sitt navn fra de karakteristiske båtøksene av stein som er kopier av de første stridsøksene av metall som ble brukt i øst, og som fulgte med stridsøkskulturen. I 350 år eksisterte den gropkeramiske kulturen og stridsøkskulturen parallelt. Omkring 2350 f.Kr. utviklet en sen-neolittisk kultur seg.

På omtrent denne tiden ble klimaet enda varmere. I Egypt og i Midtøsten førte klimaet til at Det gamle rike i Egypt falt sammen og opphørte. I Sentral-Asia og i Norden førte det varme klimaet (som varte til bronsealderens slutt) til bedre forutsetninger for jordbruket, noe som igjen førte til en befolkningsøkning.

Ved denne tiden begynte grensene mellom de ulike steinalderkulturene i Norden å bli utvisket, noe som førte til en mer enhetlig senneolittisk kultur.

Bronsealderen (1800–550 f.Kr.)[rediger | rediger kilde]

Bronsealderen er den første perioden med tydelige tegn på internasjonale forbindelser via handel. Dette kan blant annet ha muliggjort at hesten ble domestisert omkring 2000 f.Kr. Handelsforbindelsene ble antagelig opprettholdt av høvdinger, noe man kan se på distribusjonen av nye våpen av bronse. Selv om folk som levde i denne perioden sannsynligvis ikke hadde større kunnskap om andre enn de nærmeste nabofolkene, kom kulturimpulsene med utvekslingen av varer.

Mens Sverige ennå befant seg i den sene steinalderen, var andre deler av Europa og Midtøsten kommet inn i det som kan kalles for koppersteinalderen. Allerede omkring 3200 f.Kr. hadde man begynt å eksperimentere med å legere kopper. I begynnelsen brukte man arsenikk, noe som gjorde bronsen sprø, men etter hvert begynte man å bruke tinn, noe som antagelig først skjedde i Anatolia. Tinn er svært sjeldent og derfor meget verdifullt. Da kunne betydelig bedre bronse fremstilles. Omkring 2000 f.Kr. begynte man i liten skala å fremstille bronse i Sverige (i motsetning til Norge) med importert metall. Man mener tradisjonelt at bronsehåndteringen i Sverige omkring 1800 f.Kr. hadde et såvidt stort omfang at perioden med rette kan betegnes som bronsealder.

Eldre bronsealder (1800–1100 f.Kr.)[rediger | rediger kilde]

En av steinhellene fra Kongegraven i Kivik som viser helleristning av blant annet en vogn trukket av hest.

Ved begynnelsen av den nordiske bronsealderen hadde en ny kultur nådd fram til Østersjøens sydøstlige kyst, høygravskulturen. Foruten den importerte gravskikken med store gravhauger kom også vogner og stridsvogner trukket av hester.

Noe senere nådde andre indoeuropeiske kulturer fram til India i sydøst og til Takla Makan i nordøst, hvor de berømte Takla Makan-mumiene kommer fra. Også i Øst-Asia begynte man på denne tiden å bruke bronse ved Den gule flod i Kina og i Ban Chiang i Thailand.

Handelen sammen med de bronsevåpene gjorde høvdingene mektigere, noe de store gravhaugene vitner om, eksempelvis Kongegraven i Kivik. Handelen besto formodentlig først og fremst av import av metaller og salt, mens man eksporterte rav. Selv i Sverige synes det som om hesten og vognen hadde stor betydning, men skipet var viktigere. Skip blir gjengitt i helleristninger over hele Norden. Handelen krevde også valuta, og antagelig ble gull benyttet, ettersom det er gjort rike funn av gull fra denne perioden. Enda viktigere enn handelen var antagelig det varme klimaet, som gjorde det mulig med en relativt høy befolkningstetthet selv i Sverige.

Yngre bronsealder (1100–550 f.Kr.)[rediger | rediger kilde]

På 1100-tallet f.Kr. skjedde det noe drastisk omkring Middelhavet. Utviklingen begynte med at den hettittiske kulturen kollapset, snart fulgt av tilsvarende kollapser for den mykenske og de gamle egyptiske kulturene. Årsaken er usikker, men en mindre klimaforverring, vulkanutbrudd, jordskjelv og brutte handelsforbindelser med drastisk stigende tinnpriser kan være mulige forklaringer. En mulighet er at jernet, som allerede var kjent, men som hadde dårligere egenskaper enn bronse, begynte å bli brukt for billig å utruste lokal stridsvogner og at dette endret maktforholdene. Selv senere i den romerske armeen fikk offiserer bronsevåpen mens fotfolket fikk jernvåpen.

Bruken av jern og delvis brutte handelsforbindelser fikk også konsekvenser i resten av Europa. I sentrale Europa gikk høygravkulturen brått over til urnegraver, som muligens var av mindre aristokratisk kultur. Urnegravene kom også til Sverige, men nye store gravhauger som Hågahaugen og Lugnarohaugen ble anlagt samtidig og den nordiske bronsealderkultur like den asiatiske besto.

Etter en ny klimaendring mellom 850760 f.Kr. og siden ytterligere en brå klimaendring omkring 650 f.Kr. gikk bronsealderen mot slutten. I Norden erstattet jernet suksessivt bronsen i løpet av 500-tallet f.Kr., og i kommende århundrene finnes det verken funn av gull eller store gravhauger.

Det nordiske bronsealdersamfunnet[rediger | rediger kilde]

Samfunnsutviklingen i Norden kom etter hvert til å skille seg ut fra utviklingen på kontinentet. Det finnes mange objekter som viser kulturpåvirkning fra sør, og folk importerte trolig også kulturelle forestillinger som ble tilpasset til lokale forhold. Folk drev jordbruk, og hesten ble brukt som ridedyr og trekkdyr. Man manglet et skriftspråk, men laget helleristninger som gir en forestilling om bronsealderens fartøyer og sjøfart. Under den eldre bronsealderen ble de døde begravd i kister av stein eller i hule trestammer. Senere begynte man å brenne de døde, og snart ble kremering det normale. Gravhaugene ble vanligvis dekket av en jordhaug eller en steinrøys.

Jernalder[rediger | rediger kilde]

Med jernet endret samfunnsstrukturen seg. Urnegravene erstattet helt gravhaugene, noe som tyder på at høvdingene hadde mindre makt. Sverige i førromersk jernalder var preget av et kjølig klima, like kaldt som i dag. Klimaet gjorde det vanskelig for befolkningen å livnære seg, og dette forårsaket stadige folkevandringer. En del forskere kaller perioden «Fimbulvinter» med et begrep fra norrøn mytologi. Fra jernalderen nevnes Sverige for første gang i skriftlige kilder, både de eldste islandske sagaene og andre opptegnelser i Europa.

Førromersk jernalder (550 f.Kr.–Kr.f.)[rediger | rediger kilde]

Av ukjente grunner synes det som om folkene i Sverige levde nokså isolert i begynnelsen av denne perioden. Men gravfunn fra de siste århundrene av den førromerske jernalderen begynner igjen å inneholde gull, noe som tyder på økende kontakt og handel med kontinentet. På slutten av denne tiden, ved Kristi fødsel, begynner de samiske kulturene nord i det nåværende Sverige å danne seg.

Allerede omkring år 600 f.Kr. oppsto Jastorfkulturen i det nordlige Tyskland. Den har store likheter med den skandinaviske kulturen. Om denne kulturblandingen skjedde gjennom innvandring eller ved kulturell utveksling, er ikke klart, men begge de førromerske kulturene har trekk fra den tidligere nordiske bronsealderkulturen og til en viss grad også den kontinentale Hallstattkulturen. Man antar den skandinaviske kulturen har vært opphavet til de nordgermanske kulturene, fra Jastorfkulturen til den vestgermanske. Sør for disse fantes ved denne tiden den keltiske La Tène-kulturen.

Vikingtiden: (800–1050)[rediger | rediger kilde]

Eldre middelalder (1050–1250)[rediger | rediger kilde]

Folkungetiden (1250–1389)[rediger | rediger kilde]

Sverige i Kalmarunionen (1389–1521)[rediger | rediger kilde]

Eldre Vasatid (1521–1611)[rediger | rediger kilde]

Stormaktstiden (1611–1718)[rediger | rediger kilde]

Utviklingen av det svenske imperiet mellom 1560 og 1815

Utdypende artikler: Stormaktstiden og Store nordiske krig

Frihetstiden (1718–72)[rediger | rediger kilde]

Gustavianske tid (1772–1809)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den svenske forfatningen av 1772

Tidlig 1800-tall (1809–66)[rediger | rediger kilde]

Marskalk Bernadotte ble valgt til svensk tronfølger som Karl Johan i 1810. Målet for hans utenrikspolitikk ble straks å vinne Norge etter tapet av Finland. I februar 1811 ba han Napoleon om støtte til kravet om Norge som erstatning for Finland. Dette ble avvist av Napoleon, og utover høsten øket spenningen mellom Frankrike og Sverige, fordi Sverige var uvillig til å gjennomføre fastlandssperringen. I stedet vendte Karl Johan seg mot tsar Aleksander og Russland.

I begynnelsen av 1812 besatte Napoleons tropper Svensk Pommern. Like etter henvendte Karl Johan seg i hemmelighet til Storbritannia med forslag om fredsforhandlinger. Samtidig sendte han en utsending til Russland. 5. april ble det sluttet en avtale med Russland: De to landene garanterte hverandres besittelser, og Sverige skulle få Norge. Samme måned begynte fredsforhandlinger med den britiske diplomaten Edward Thornton. Disse ledet til freden i Örebro 18. juli 1812 mellom Sverige og Storbritannia, og mellom Storbritannia og Russland

I mellomtiden hadde Napoleon invadert Russland. Tsar Aleksander og Karl Johan møttes derfor i Åbo 27. august for å drøfte krigsplanene. Resultatet var et tillegg til traktaten av 5. april: Et angrep på Danmark skulle finne sted samme høst, og Storbritannia skulle oppfordres til å slutte seg til traktaten. Napoleons fremgang hindret imidlertid krigsplanen.

I desember 1812 brøt Karl Johan den diplomatiske forbindelsen med Frankrike, og 3. mars 1813 inngikk han en allianse med britene: Sverige skulle stille 30 000 mann på kontinentet mot Napoleon, mot subsidier på 1 million pund årlig. Storbritannia på sin side tiltrådte den svensk-russiske traktaten og skulle bidra til å gjennomføre unionen mellom Norge og Sverige.

Svenske styrker rykket igjen inn i Svensk Pommern. Karl Johan møtte tsaren og kongen av Preussen i Trachenberg 9. juli til drøftelser om krigen; han ble utnevnt til sjef for nord-arméen med 158 000 mann. Han deltok i slaget ved Leipzig og fikk beskjed om å gå mot Nederland. Karl Johan ville imidlertid heller gå mot nord for å true Danmark. 28. november krysset han Elben og invaderte Holstein. Danmark-Norge sluttet våpenhvile i Rendsburg 15. desember, og 24. desember begynte forhandlinger med den danske diplomaten Edmund Bourke i Kiel. Resultatet var Kielfreden av 14. januar 1814: Kongen av Danmark-Norge skulle avstå Norge til kongen av Sverige.

Sent 1800-tall (1866–1905)[rediger | rediger kilde]

Tidlig 1900-tall (1905–45)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sverige under andre verdenskrig

Etterkrigstiden (1945–)[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

historiestubbDenne historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.