Poul Helgesen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Poul Helgesen
Fødtca. 1485[1][2]Rediger på Wikidata
Varberg, dansk Halland
Død1534[1][2]Rediger på Wikidata
BeskjeftigelseHistoriker, humanist, teolog Rediger på Wikidata
Utdannet vedKøbenhavns Universitet
NasjonalitetDanmark

Poul Helgesen, latin Paulus Helie, (født ca. 1485, død ca. 1534) var en dansk teolog, historiker og humanist. Helgesen var tiggermunken som først støttet Christian 2. og den lutherske reformbevegelsen, for senere å bryte med begge og skrive advarende mot den tyranniske kongen og de lutherske predikantene. Som sitt forbilde Erasmus av Rotterdam befant Helgesen seg i gråsonen mellom katolisisme og protestantisme.[3]

Klostergangen i karmelitterklosteret St. Mariæ i Helsingør. Hit kom karmelittermunken Poul Helgesen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Helgesen var født i Varberg ca. 1485 i det den gang danske Halland (nåværende Sverige). Han skriver selv at hans mor var av svensk slekt; ellers vet vi ingenting om familien hans. Tidlig - visstnok i barneårene - gikk han inn i karmelittordenen i Varberg. Karmelittene legger stor vekt på bibelstudier og preken, og Helgesen hørte til de lærde munkene. På et tidspunkt ble han baccalaureus i teologi.[4] I 1517 var han i Helsingør, hvor han påbegynte med humanistiske studier og ble spesielt opptatt av skriftene til Erasmus av Rotterdam. Han nevner et sted at Mester Svend fra Skara var hans skolemester. Mester Svend skal ha vært en tilhenger av Erasmus, han ble siden luthersk biskop[5] og kan ha vært den som påvirket gutten til tidlig å kritisere misbruket i den katolske kirke.

Helgesens opptatthet av Erasmus er svært påfallende, så hardt som karmelittene fordømte Erasmus. Ordenens undervisning på universitetene i Paris, Köln og Louvain var utpreget anti-humanistisk og konservativ, og karmelittermunkene fremstod som noen av Erasmus' argeste motstandere. På kirkemøtet i Köln i 1526 ble samtlige av Erasmus' bøker forbudt, og priorene i området truet med å bli avsatt, hvis ikke de fjernet bøkene fra klosterbibliotekene. Likevel kan ikke karmelittene noen gang ha trukket Helgesens rettroenhet i tvil, for han ble i 1522 valgt til provinsialprior, dvs. øverste leder av ordensprovinsen Dacia et Norwegia (Danmark og Norge), og dette embedet satt han i livet ut.[6]

Helgesen vant tidlig respekt for sine kunnskaper. Ikke bare var han fortrolig med antikkens klassikere og kirkefedrene, men kjent med middelalderens og renessansens forfattere. Helgesen refererte til Petrarca og Marsilio Ficino (1433-99),[7] og oversatte et skrift av Angelo Poliziano. Han diskuterte et skriv om offentlig fattigforsorg, forfattet av den spanske humanisten Juan Luis Vives (1492-1540)[8] og fulgte med på det Luther og hans tilhengere sendte fra seg av skrifter. Med sine omfattende kunnskaper om fortid og samtid ruver Helgesen som en av de aller ypperste åndspersoner i sin tids Norden.[9]

Det er mulig Helgesen har hatt et studieopphold i Italia rundt år 1500, for håndskriften han bruker i Skibbykrøniken kalles humanistkursiv, en italiensk håndskrift oppfunnet på 1400-tallet. Til Danmark kom den først i reformasjonstiden, så Helgesen var blant de første som brukte den i Norden. Pennen skal snittes og under skrivningen holdes på en annen måte enn når man skriver gotiske bokstaver, så dette må Helgesen ha lært av noen. Det er kjent at danske karmelittermunker deltok i kirkemøter i Roma i 1498 og 1513 og i Piacenza i 1503, men det er ikke funnet noe konkret om at Helgesen har vært med.[10]

Om Poul Helgesen fordømte Christian 2. som en blodtørstig tyrann, var det ikke Stockholms blodbad i november 1520 han fordømte ham for. Vel var Helgesen rystet over massakren, men det virker som han la hovedskylden på kongens rådgivere, erkebiskopene Gustav Trolle og Didrik Slagheck, Sigbrit Willums som fulgte Christian 2. og hans familie i landflyktighet, og biskop Jens Andersen Beldenak som kongen holdt fengslet i flere år.[11] Tyskeren Didrik Slagheck kom til Bergen som avlatshandler, gikk i Christian 2.s tjeneste og medvirket under Stockholms blodbad. Kongen belønnet med ham Skara stift og i 1521 med erkebispedømmet Lund; men Slagheck falt i unåde og ble 24. januar 1522 brent på Gammeltorv i København. Poul Helgesen var da til stede.[12] «Slik går det alle som forderver fyrstenes sinn med falske råd,» skrev han samme dag i et skrift dedisert til Christian 2.[13]

St. Peders stræde. Her lå karmelittenes ordenshus i København.

Foreleser i København[rediger | rediger kilde]

I 1519 ble Helgesen leder av karmelittkollegiet som Christian 2. hadde opprettet i København. Helgesen skulle som lektor forelese ved Københavns universitet om Bibelen. I 1526 ba kongen ham holde et foredrag på slottet om «lutheriet», hvilket han mente han gjorde «måteholdent»; men ble like fullt mobbet av anti-katolske hoffolk og forfulgt nedover gaten etterpå av en hoffnarr, mens soldatene kalte ham «hykler» og «sjelemorder».[14] Helgesen var påvirket av Luthers tanker og kom selv til å påvirke sine studenter med reformatorisk tankegods, og mange av disse ble siden foregangsmenn i den danske reformasjonen. Omkring 1530 var hans gamle elever i mange tilfeller blitt evangeliske predikanter i Malmø og København, og tildelte sin gamle lærer et svært ufortjent økenavn med nidvisen «Poul Vendekåbe».[15]

Karmelittene satte studier høyt, og Helgesen hadde Erasmus og humanistenes slagord «tilbake til kildene» som sitt forbilde. Han satte det nye testamente, kirkefedrene og oldkirkens liv i sentrum i sitt ønske om å reformere den katolske kirken ute å bryte med den. Som protestantene mente han at frelse gir tro, men fremhevet også personlig fromhet og moral. I motsetning til Luther tenkte han seg ikke frelsen som en gratis gave fra Gud, men som noe det fulgte betingelser med. Han var en skarp kritiker av forfallet i den danske kirke, men reformer skulle utarbeides uten inngripen av lekfolk. At liturgi ble byttet ut med salmesang på dansk, opprørte Helgesen sterkt. I katolsk tid fikk lekfolk synge danske salmer når de gikk i prosesjon; men han mente at slike innslag i gudstjenesten var en uhørt frekkhet fra menighetens side, og at kvinnesang forårsaket at «manges sinn røres mer til syndige tanker enn til gudelighet».[16]

Helgesens ideal synes å ha vært en humanistisk kongelig makt som bevarte de intellektuelle og kulturelle verdier. Ganske tidlig var han i opposisjon til kong Christian 2., og i Skibbykrøniken remser han opp kongens overgrep og forbrytelser. Like fullt var det Christian 2.s positive holdning som brakte humanismen til Danmark, slik det ses av hans planlagte reformlover med større krav til utdannelse og undervisning, og hans finansielle støtte til nettopp karmelittenes ordenshus i St. Peders stræde i København. Kong Christian inviterte også humanistiske lærere fra Wittenberg til København, blant andre Mathias Gabler, som tok til med undervisning i gresk på Københavns universitet våren 1521.[17]

Etter kongens fall i 1523 var Helgesen på lag med de opprørske adelsmenn, og trolig den som førte i pennen klageskrivet mot den avsatte kongen. I Skibbykrøniken følger Helgesen opp antikkens og humanistenes tradisjon med å oppfatte historien som et belærende speil, magistra vitæ (= livets skolemesterinne), der man kan lære av andres dumheter og forhåpentlig unngå å gjøre samme feilene. Krøniken hans mangler skildringer av enkeltpersoner, landskap, slagscener og statsdokumenter - bortsett fra klagen mot kong Christian, men den hadde han riktignok selv forfattet.[18]

Folk hadde sett seg lei på klostrene. På fire år 1528-31 forsvant 21 av Danmarks 28 fransiskanerklostre: i København ble fransiskanermunkene sperret inne til de overga seg og klosteret sitt. Kong Christian ga almuen tillatelse til å ta Københavns fransiskanerkloster til sykehus og Helligåndsklosteret til rådhus; i 1529 lot han størstedelen av kirkegodset konfiskeres, slik at det ble brukt til å lønne en predikant og opprette et sykehus og en evangelisk presteskole. Lærerne ved denne var til Helgesens forargelse blant andre de frafalne karmelittmunkene Peder Laurensen (1485-1552) og Frans Vormordsen (1491-1551) som Helgesen selv hadde undervist.[19]

Samtidig forble Helgesen kritisk til den katolske kirkes misbruk, slik som avlatshandel. Som deltaker i den religiøse debatten på 1520-tallet kunne han ikke unngå å bli sett på som en talsmann for den etablerte kirke. Han ble involvert i en opphetet og stundom svært injurierende polemikk mot dem som støttet reformbevegelsen uten at han selv fikk støtte, noe som førte til at han over tid ble isolert.

Helgesen ble selv med tiden mer kritisk innstilt overfor den lutherske lære og praksis, og ga høylytt uttrykk for det, som da han etter kong Fredriks død i 1533 fikk dømt reformatoren Hans Tausen skyldig i kjetteri ved herredagen i København i 1533.[20] Men den generelle holdningen til de katolske biskopene og «grevefeiden»s utbrudd gjorde anstrengelsene forgjeves. Etter Frederik 1.s død i april 1533 overtok riksrådets styret av Danmark og utsatte valget av ny konge. Biskopene så sitt snitt til å få de katolske riksrådsmedlemmene til å gjeninnføre biskopenes makt, at bare de fikk ansette predikanter, at kirkene beholdt sitt gods og fikk sine beslaglagte eiendommer tilbake. Erik Eriksen Banner og Mogens Gøye som var lutheranere, ville ikke besegle dokumentet, men biskopene var så seiersberuste at de forviste Hans Tausen, som var blitt prest i St. Nikolaj-kirken, fra Sjælland og Skåne, mens predikanter i Skåne ble erklært fredløse og kjettere. Nå brøt det ut et opprør som utviklet seg til borgerkrig, «grevefeiden». Poul Helgesen kalte det «menigmanns opprør og ulydighet», men det dreide seg om klassemotsetninger der de lutherske byene Malmö og København, støttet av Lübeck, reiste seg mot riksrådet. Opprørets mål var å gjeninnsette Christian 2. - men han var i mellomtiden blitt katolikk igjen.[21]

Den nye kongen, Frederik 1., kom til å førte en kirkepolitikk som skuffet Helgesen dypt. I løpet av grevefeiden forsvant Helgesen fra historien. Om han ble drept, døde av naturlige årsaker og forlot landet, er fortsatt en uløst gåte. Det antas at han døde rundt 1534, men dette er ren gjetning.[22]

Verker[rediger | rediger kilde]

Helgesen utga flere bøker på dansk, blant andre Martin Luthers Betbüchlein (= Lille bedebok). Mange av hans verker har gått tapt, men hans oversettelse av Erasmus' Institutio Principis Christiani (1522) er også en indikasjon på hans egne idealer. Et uavhengig verk er hans Historia Compendiose (rundt 1523) som er en kort historie om de danske kongene og deres forhold. Hans polemiske skrifter mot både katolikker og protestanter viser hans teologiske kunnskap og har vært utlagt som bevis på et hissig sinnelag. I virkeligheten uttrykte Helgesen seg i tradisjonen etter Cicero, Quintilian og Erasmus, der sakens alvor understrekes nettopp ved bruk av skarpe vendinger og utfall.[23] Slik hadde Poul Helgesen kalt den fremstående adelsmannen Erik Eriksen Banner for en «etterplaprer» og «apekatt».[24] Banner (1484-1554) hadde forsøkt å få hertug Christian til å overta den danske tronen, noe hertugen avslo så lenge riksrådet ikke hadde bedt ham; Banner var også en av reformasjonens ivrigste forkjempere i Danmark, og bidro til å få Hans Tausen tilbake til København.[25]

Helgesen var en fremragende historiker, og hans hovedverk, håndskrevet på latin, er den uferdige Skibbykrøniken, med bitende kritikk av hans samtids Danmark. Rettelser og tilføyelser er innført i håndskriftet, deriblant av franciskaneren Peder Olsen («Petrus Olai», ca. 1490–ca. 1570)[26] før det ble murt inne. Håndskriftet ble gjenfunnet i 1650, innemurt i Skibby Kirke i Horns Herred. Verket er anonymt, men alle moderne historikere siden Jacob Langebek i 1773 anerkjenner Helgesen som forfatteren.[27]

Selv om det et svakt satt opp og blander store og små begivenheter, er verket uansett et monument over hans faste politiske og religiøse overbevisning med sin beskrivelse av Stockholms blodbad, Christian 2.s flukt fra Danmark som Helgesen selv bidro til, Frederik 1.s innsettelse og hans forbindelse med Hans Tausen; lutheranernes storm på Vår Frue kirke i København i 1530, og kong Christians fengselsopphold på Sønderborg slott. Helgesen legger ikke skjul på hverken sine antipatier eller sine sympatier. Skibbykrøniken stopper midt i en setning i året 1534.[28] Ingen vet hvordan det fant veien fra Skibby til den arnamagnæanske samling i København.[29]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b opac.vatlib.it, oppført som Povl Helgesen, VcBA-ID 495/49610[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Kaare Rübner Jørgensen: «Paulus Helie», Renæssancen i svøb (s. 169), Syddansk universitetsforlag, Odense 2008, ISBN 978-87-7674-360-4
  4. ^ Johannes Simonsen: «Poul Helgesen», Tidehverv 1971
  5. ^ Hans skolemester Sven fra Skara
  6. ^ Steen Haarløv: Poul Helgesens teologiske standpunkt (s. 6-7)
  7. ^ Ficino
  8. ^ «Humanisten Vives». Arkivert fra originalen 5. februar 2020. Besøkt 28. juni 2021. 
  9. ^ Kaare Rübner Jørgensen: «Paulus Helie», Renæssancen i svøb (s. 170-71), Syddansk universitetsforlag, Odense 2008, ISBN 978-87-7674-360-4
  10. ^ Kaare Rübner Jørgensen: «Paulus Helie», Renæssancen i svøb (s. 172-73)
  11. ^ Ingesman, Per: «Jens Andersen Beldenak» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 12. september 2022 fra [1]
  12. ^ Johannes Simonsen: «Poul Helgesen», Tidehverv 1971
  13. ^ «Didrik Slagheck», Dansk biografisk lexikon
  14. ^ Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 107-14), forlaget Gyldendal, 1983, ISBN 87-00-74472-7
  15. ^ Posselt, Gert: «Poul Helgesen» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 12. september 2022 fra [2]
  16. ^ Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 150-58)
  17. ^ Steen Haarløv: Poul Helgesens teologiske standpunkt (s. 13)
  18. ^ Kaare Rübner Jørgensen: «Paulus Helie», Renæssancen i svøb (s. 183)
  19. ^ Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 118-19)
  20. ^ Pil Dahlerup: Sanselig senmiddelalder: Litterære perspektiver på danske tekster 1482-1523
  21. ^ Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 123-24)
  22. ^ «Poul Helgesen», Helsingørleksikon
  23. ^ Kaare Rübner Jørgensen: «Paulus Helie», Renæssancen i svøb (s. 170)
  24. ^ «Poul Helgesen med den bistre fjærpenn»
  25. ^ Jexlev, Thelma; Friis, Astrid: «Erik Eriksen Banner» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 12. september 2022 fra [3]
  26. ^ https://dbpedia.org/page/Petrus_Olai
  27. ^ Kaare Rübner Jørgensen: «Paulus Helie», Renæssancen i svøb (s. 171)
  28. ^ Skibby kirke, avsnittet Skibbykrøniken
  29. ^ Kaare Rübner Jørgensen: «Paulus Helie», Renæssancen i svøb (s. 171)

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Helgesen, Povl. Skrifter af Paulus Helie. Udgivet af Det danske sprog- og litteraturselskab ved P. Severinsen. København: Gyldendal, 1932-48. 7b.
  • Dansk Biografisk Leksikon, vol. 6, 1980
  • Salmonsens konversationsleksikon, vol. IX, 1921
  • Andersen, J. Oskar. Paulus Helie: Ungdom og Uddannelse c. 1485-1519; Universitetsaarene 1519-1522. Kbh: Gad, 1936. (Alt som kom)
  • Hansen, Paul-Erik. Poul Helgesens historiske forfatterskab . Kbh: Munksgaard, 1943
  • Noer, Bent. Poul Helgesen : historisk roman fra reformationstiden. Kbh: Thorsgaard, 1989 ISBN 87-88165-75-2
  • Posselt, Gert «Paul Helgesens læsning af Luther» I: (dansk) Historisk tidsskrift, h. 2 (1989)
  • Simonsen, Johs. «Poul Helgesen. Foredrag på Krabbesholm Højskole 29. juni 1971» I: tidsskriftet Tidehverv, nr 7/8 og nr 9, 1971
  • Valkner, Kristen. Paulus Helie og Christiern II : karmeliterkollegiets oppløsning. Oslo: Universitetsforlaget, 1963
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Poul_Helgesen&oldid=24245390»