Første slesvigske krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Språk: Setningsbygning og feilbruk av ord


Første slesvigske krig
Konflikt: Danmark - Schleswig-Holsten

Koordinater:	{{{koordinater}}}
Dato:	1848–1851
Sted:	Danmark, hovedsakelig i Slesvig og Holsten, men også i deler av Jylland samt til havs.
Resultat:	Dansk seier, Slesvig-Holsten forblir en del av Danmark
Casus belli:	{{{casus}}}
Territorieforandringer:	{{{territorie}}}
Parter
Schleswig-Holstein Preussen Allierte i det tyske forbundet	Danmark svensk-norske frivillige
Kommandanter

Styrke

Tap
1 284 døde under kamp, 4 675 sårede	2 128 døde under kamp, 5 797 sårede
{{{notater}}}

Første slesvigske krig, treårskrigen eller den Slesvig-Holstenske krig var en dansk-tysk krig med bakgrunn i den spente situasjon i den danske helstaten i 1848. Mot hverandre sto de tyske nasjonalliberale slesvig-holsteinere med krav om Slesvig og Holsteins løsrivelse fra Danmark, og danske nasjonalliberale som siktet mot en deling av hertugdømmene så Holstein og Lauenburg med tysk befolkning kunne skilles ut mens Slesvig som dansk kunne fullt ut integreres i Danmark.

Danmark vant krigen, men den uavklarte situasjonen med de tysktalende sørlige delene av landet endte i 1864 i en ny konflikt, Andre slesvigske krig, som Danmark tapte.

[rediger] Bakgrunnen

Hertugdømmene Slesvig og Holsten (siden 1814 også Lauenburg hadde siden middelalderen vært knyttet til Kongeriket Danmark i en form for union. Den danske konge hersket samtidig over de tre hertugdømmer. Tilsammen kalles hertugdømmene og Kongeriket for «helstaten». Alle enhetene styres fra København, men administrasjonen var utskilt i det danske kanselliet (for kongeriket) og det tyske kanselliet (for hertugdømmene). Slesvig var et dansk len, hvorledes Holsten og Lauenburg var tyske len og dermed medlemmer av det tyske forbund, og den danske konge representerte således sine to hertugdømmer i det Tyske Forbund, selv om Slesvig og Danmark ikke var medlemmer.

[rediger] Historisk

Slesvig (Sønderjylland) ble tidlig i middelalderen forandret fra et dansk grenseland til et hertugdømme. Hertugdømmet Slesvig hadde i middelalderen vært språkligt og kulturelt dansk ned til en grense, som sluttet ved Ejderen, Trenen og Dannevirke. I de etterfølgende århundrene strides de vekslende danske konger og de tyske, adelige lensmenn om makten i hertugdømmene, men det var en politisk, ikke en kulturell strid. Slesvig ble administrerte overveiende på tysk, og dette ble etterhvert kulturspråket som preget regionen i stadig større grad mens dansk (sønderjysk) for det meste var bøndenes språk. Så lenge statsmakten lå fast i kongens hender, gav dette ikke de store motsetninger. Da befolkningen krevde større innflytelse, viste det seg at de danske og tyske i Slesvig hadde fått forskjellige interesser.

[rediger] Nasjonale motsetninger

Kartet over det omstridte området med dagens grenser. I dagens Jylland (rødt) inngår Nord-Slesvig (mellom de purpurfargende linjer, den nordlige markerer elven Kongeå) Sør-Slesvig er farget oransje og det historiske Holstein gullfarget.

I 1840-årene kom nasjonalliberale bevegelser i hele Europa med krav på opprettelse av nasjonale stater med frie forfatninger. I Slesvig og Holsten var borgerskapet sterkt preget av tysk språk og kultur, og man hadde lenge oppfattet Slesvig og Holsten som en tysk del av den danske konges riket. Den rådgivende stenderforsamlingen for Slesvig (og naturligvis Holsten) var sterkt preget av tyskersinnede, og det kom et stigende krav om en selvstendig slesvig-holstensk stat. Først hadde man forestilt seg denne staten som et land i personalunion med Danmark, altså med felles konge. Senere krevde man Slesvigs opptagelse i det tyske forbund og dermed total løsrivelse fra Danmark som i flere århundrer hadde overherredømmet over området. Det var også tyske i hertugdømmene som likevel ville bevare den dansk-slesvigsk-holstenske helstat, f.eks de holstenske adelige, hvorav noen slekter hadde tjente den danske konge i århundrer, kongelige embetsmenn, mange offiserer i det danske militærvesenet. Noen slesvigere med tysk språk forble lojal mot den danske konge.

I Danmark hadde to politiske leire blitt dannet over spørsmålet om Slesvig-Holsten, som samlet seg om den konservative helstatspolitikken og den nasjonalliberale ejderpolitikken. Helstatstilhengerne ville bevare den dansk-tyske helstat med den danske konge som hertug i Slesvig og Holsten. Helstatstilhengerne lagt vekt på statens sammenheng, men tok ikke hensyn til de nasjonale motsetningene som rent faktisk var oppstått. Ejdertilhengerne ville ha atskilte hertugdømmene, så det tyske Holsten blir utskilt som fremover kunne være en del av det tyske forbund mens Slesvig skulle være en del av kongeriket Danmark. Dermed ville grensen gå ved Ejderen, som hele tiden hadde vært Danmarks prinsipielle sydgrense, selv om den var uten praktisk betydning i de mange århundrene hvor Holsten og Slesvig hadde vært administrerte sammen.

[rediger] Økonomi

Slesvig og Holsten var bedre utviklet og mer velstående enn kongeriket Danmark. Hertugdømmene utgjorde 2/5 av rikets befolkning, men måtte finansiere 3/5 av statsutgiftene i helstaten. Mange fra den fremtredende middelklassen så fordeler ved å slutte seg til det tyske området. Danmark var fremdeles preget av fattigdommen etter statsbankerotten i 1814 og hadde ennå litt industrialisering, et tilbakestående landsbruk osv. Folk i hertugdømmene, også i Slesvig, tradisjonelt hadde sett ned på de fattige «jyder» i nord.

[rediger] Opptakten

Kampen om Slesvigs status tilspisset seg for alvor da revolusjonene med utgangspunktet i Frankrike i februar 1848 begynte å sprede seg i Europa. I mars 1848 måtte kong Frederik VII etter press fra den danske befolkning tillatt dannelsen av det såkalte marsministeriet under ledelse av A.W. Moltke. Marsministeriet som Danmarks nye regjering begynte arbeidet med å lage en grunnlov for et nytt demokratisk Danmark. Grunnen til dannelsen av en grunnlovsgivende regjering var direkte utløst av det slesvigske spørsmålet etter en representant for de tyskvennlige slesvigske og holstenske stenderforsamlingene den 18. mars hadde kommet til København med et krav om løsrivelse av hertugdømmene. I København betydde det at de nasjonalliberale ejdertilhengerne kunne presset ut en del av kongens helstatstilhengere fra deres ministerposter og overta styringen av Danmark den 22. mars 1848. Den nye regjeringen sendte deputasjonen fra Slesvig og Holsten tilbake med et svar om at man ville tillate en holstensk løsrivelse fra riket. Men Slesvig ville forbli sammen med Danmark.

[rediger] Den provisoriske regjeringen i Kiel

I mellomtiden hadde begivenhetene i den danske hovedstaden blitt kjent og det kom et rykte i Kiel om at kongen var blitt tatt til fange av «pøbelen». Sentrale personer i den tyske slesvig-holstenske bevegelse utnyttet leiligheten til å gjennomføre løsrivelsen av de to hertugdømmer. Den 23. mars 1848 dannet en gruppe av tyske embetsmenn, offiserer og ledende borgere en provisorisk slesvig-holstensk regjering i Kiel. offisielt ble den provisoriske regjeringen opprettet som konsekvens av utviklingen i København etter de påberopte seg å representere kongemakten med den oppfatning om at kongen ikke lenge hadde handlefrihet. Det var allikevel ikke tvil om at opprørsregjeringen i praksis ville innlemme Slesvig og dermed hele det slesvig-holstenske området i det tyske forbund. Den danske regjeringen og kongen ville aldri tillatt dette.

Det er to historiske tolkninger av omstendighetene. Enten hadde forvirring og dårlig kommunikasjon en avgjørende rolle ved at man i Kiel trodde at revolusjonen var brutt ut i København. Eller var ryktene også et påskudd som gav opprørerne den muligheten de trengte for å utnytte situasjonen med et skjær av legimitet og dermed folkelige tilslutning.

Neste morgen, 24. mars, utsendte den provisoriske regjeringen en proklamasjon som krevde Slesvig og Holsten sluttet sammen til én stat, dog i personalunion med kongeriket Danmark. Den provisoriske regjeringen erklærte også at det anså sin oppgave om å forsvare hertugdømmene og hertugen (kongen) mot overgrep. Budskapet var helt klart ikke-revolusjonært. Dette var en viktig årsak til at opprørsregjeringen blir anerkjente som en legitim regjering av de fleste statsembetsmenn og nesten alle kjøpstedene i hertugdømmene i løpet av kort tid.

Opprørsregjeringen i Kiel medvitende om at den danske regjeringen i København vil reagert med maktbruk, måtte bygge opp en stridsdyktig hærorganisasjon så raskt som mulig. For det formålet måtte den viktige festningen Rendsborg med den sterkeste garnisonen i den danske helstaten erobres og sikres.

[rediger] Erobringen av Rendborg

Den samme morgen den 24. mars dro et ekstratog fra Kiel til Rendsborg med soldatene fra garnisonen i Kiel (Femte Jægerkorpset) og 50 frivillige under kommando av den provisoriske regjeringens krigsminister Frederik af Nør. Han var dessuten broren til «Prinsen af Nør», hertugen av Augustenborg som hadde håpte på å bli regent i den slesvig-holstenske stat.

I Rendsborg hadde stemningen vært anspent mellom garnisonen og byens borgerne i de siste dagene, et forsøk på å sende festningens pengeskrinet i sikkerhet var ikke mulig mot borgernes motstand. I 22. mars fant et borgermøte sted i Rendsborg, der besluttet man å opprette en borgervæpning med to bataljoner, en for Altstadt og en for Neuwerk. De fleste soldatene i garnisonen var tyskere som de danske offiserene ikke stolte på. Offiserene var uenig om hva de burde gjør og om den spente situasjonen i Rendsborg var alvorlig nok for direkte inngrep. I slutten gjorde de ingenting, ikke heller om å avbryte jernbaneforbindelsen med Kiel.

Litt over ni om morgenen kom Frederik af Nør sammen med Wilhelm Beseler med ekstratoget til byen. I sin flunkende danske generalsuniform gikk han sammen med sine styrkene til Paradeplatz utenfor festningen. På plassen ble et brev opplest for tilhørerne, den provisoriske regjeringen hadde dannet seg i Kiel som reaksjon mot «revolusjonen i København» og dermed ønsket festningen overgitt til regjeringens kontroll. Den kommanderende general Lützow valgte å kapitulere uten å løse et skudd. Garnisonens soldater gikk ut av festningen og samlet seg på plassen med våpen, men uten skarpe skudd. Der på plassen meddelte Lützow at han hadde søkte om avskjed fra den danske hæren. Offiserer og soldatene med tilhørighet i Danmark fikk fri avmarsj mot at de avlagt seg ed på å aldri kjempe for den danske hær mot slesvig-holstenerne.

Alle øvrige garnisoner i hertugdømmene i løpet av de følgende dagene gikk over til den provisoriske regjeringen. Alle menige og underoffiserer fortsatte å være i deres avdelinger og sluttet seg til den slesvig-holstenske hæren sammen med 65 offiserer. Mens flertallet av den danske hærens offiserer på tilsammen 94 menn forble lojal mot deres ed til kongen, var tre fjerdedeler av den danske hæren fremdeles under den danske kongen.

Styrkene i hertugdømmene talte i januar-februar 1848 kun omkring 1500 mann fordi den danske regjeringen fryktet et mytteri blant de slesvigske og holstenske soldater. Ettersom den danske konge var forpliktet til å stille en kontingent tropper for det tyske forbundet, var omkring to femtedeler av den danske hæren fra de tysktalte hertugdømmene. Denne kontingenten med reserver skulle ha 5400 mann i en brigade. Med erobringen av det viktige arsenalet i Rendsborg kunne regjeringen oppstille en ny hær på meget kort tid. Mangelen på offiserer for den slesvig-holstenske hæren var stor, men dette ble løst ved ankomsten av 50 nye offiserer fra Preussen i april.

Ingen flåtefartøy av militær verdi fra den danske orlogsflåden var i regionen innenfor rekkevidde for opprørerne. Danmark kunne derfor regne med overherredømmet til sjøs.

[rediger] Krigen

Krigen var egentlig en borgerkrig, hvor den slesvig-holstenske opprørhæren kjempet mot den danske regjeringen. Tidlige venner og slektninger kom i kamp med hverandre i de etterfølgende slagene for tre år framover, spesielt var offiserkorpset i den danske hæren hardt rammet av oppbruddet som ledet til åpen strid. Samtidige var det også en av 1800-tallets første nasjonale krigene mellom nasjonaliteter som med den tyske intervensjonen fra det tyske forbund og kongeriket Preussen ble en faktisk dansk-tysk krig. De storpolitiske interesser og den tyske intervensjonen gjorde krigen til et internasjonalt spørsmål. I slutten var det de storpolitiske interessene som avgjorde krigen.

[rediger] Den danske hæren

Etter tre firedeler av den danske hæren hadde brutt ut, begynte den danske regjeringen opprustningen av den stående hæren på 24 000 mann. Oppstillingen av de væpnede styrkene kom fra hærloven af 1842 som omorganiserte den til 23 infanteribataljoner, tre separate eskadroner og seks dragonregimenter samt 12 feltbatterier med åtte kanoner hver. I sommeren 1850 hadde den danske hæren blitt forsterket til å ha 41 000 mann under fullstendig mobilisering.

På papiret besto hver bataljon av omtrent 1000 mann, fordelt på 4 kompanier på cirka 240 mann, igjen delt i to divisjoner, som hver bestod av to pelotonger på 60 mann. Under krigen var enhetene sjeldne på full styrke. Hærens rytteriet hadde blitt redustert til seks dragonregimenter på hver fire eskadroner og tre gardeeskadroner. Artilleriet var delt opp i to regimenter med i alt 12 batterier.

Det hadde vært hensikten om at hæren skulle fordobles med reserve- og forsterkningsenheter bestod av en mobiliserte klasse med åtte års tjeneste og en reservestyrke av vernepliktige opptil 45 års alder. Disse enhetene eksisterte på papiret, men ble i stigende grad tatt i bruk i løpet av krigen. Reservebataljonene var de første som fikk de nye blå uniformer med den såkalte «ungarske feltluen» som hodeplagg.

De danske infanteristene i begynnelsen var kledt i den røde uniform modell 1842 med rød kjole, blå bukse og hvite bandolær med en høy svartfarget sjako. Denne eldre uniformen ble upopulært fordi den med sine kraftige farger var for iøynefallende og lett å sikte etter, de tyske soldatene gav deres danske motstykker økenavnet «rødekjoler». Den nye uniformen av modell 1848 var derimot mer populært med en mørkeblå jakke, lyseblå bukse, hvite bandolær og den blå feltluen som ble symbolet for «den danske landsoldaten».

[rediger] Den slesvig-holstenske hæren

Den nye hæren som hadde blitt dannet av regjeringen i Kiel, talte 8. april 1848 6150 mann, sammensatt av tidlige danske enheter og nydannede enheter som de tyske frikorpser, enheter med frivillige opptil cirka 1000 mann. Andelen tyske frivillige fra de andre tyske statene utgjorde en stor del av de slesvig-holstenske enhetene som var også over samme oppbygning som de danske enhetene. I årene 1848 og 1849 utgjorde hæren en del av den større tyske hæren som var sammensatt av styrker fra det tyske forbund og Preussen. I september 1850 kom den opp i omkring 42 000 mann, hvorav 5000 frivillige.

Preussen ble raskt forbildet for den slesvig-holstenske hæren som kom under sterk innflytelse av de prøyssiske offiserer som fylte ut gapene etter de danske offiserene i april 1848. Det meste direkte resultatet kan sees i de slesvig-holstenske soldatenes uniform. Man hadde i begynnelsen en blanding av danske, prøyssiske, tyske og fargede danske uniformer i de oppstilte enhetene. Den nye uniformen var etter prøyssisk mønster med mørkeblå jakke, lysblå bukse med hvit belte og en pikkelhjelm av lær som var blitt de tyske soldatenes vanligste stridshjelm.

[rediger] De svensk-norske frivillige

Et samtidig propagandabilde som skulle symbolisere de skandinaviske brødrefolk

Det svensk-norske korpset som overvåket våpenhvilen i 1849 var ikke den eneste svensk-norske deltagelsen i krigen. I 1830-årene og 1840-årene hadde skandinavismen spredt seg i Danmark, Norge og Sverige, først i studentkretser og det danske synet på det slesvigske spørsmålet deles av skandinavistene også i Sverige og Norge. Etter krigens utbruddet meldte et antall nordmenn og svensker seg som frivillige til den danske hæren.

I 1848 og 1849 var 243 svensker og 114 nordmenn fordelt i ulike danske enheter, de deltok i flere av krigens slagene. Disse som ikke hadde tidligere militær utdanning fikk to uker med trening og opplærning. Det var 24 norske og minst 60 svenske offiserer samt et antall underoffiserer og menige soldater.

Selv om det ikke var mange svensk-norske frivillige, var danskene takknemlig over disses innsatset. 44 000 skrev under på en takkeskrivelse til de frivilliges adresser etter krigens slutt.

[rediger] Våpnene

Den danske hæren og de tyske hærene befant seg i en overgangstid mellom den eldre og den nye krigsføring omkring valg av taktikk og den våpenteknologiske utviklingen, flere nyheter hadde begynte å få gjennomslag på det militære.

En av de viktigste oppfinnelser som kom gjennom i tiden før og under krigen er perkusjonslåsen som erstattet den gamle og upålitelige flintlåsen. Den nye avfyringsmekanismen økte påliteligheten i de eldre flintlåsgeværene som ble ombygget til å ha perkusjonslås. De glattborede geværene ble standardvåpenet for den danske soldaten, men av rent nødvendighet fordi erobringen av Rendsborg tok bort den beste utrustningen og produksjonen av de nye riflede geværer kalt perkusjonsrifler hadde begynte i det samme året.

Det tok lang tid før de glattborede geværene var erstattet med de perkusjonsriflene som skulle være den danske hærens standardvåpenet. Jegere organiserte i jegerkorpser ofte var de eneste enhetene som hadde de nye riflene under krigen. I Slaget på Isted Hede, 1850, hadde mellom 20 og 80 % av jegere perkusjonsrifler mot bare 6 % av de alminnelige linjeinfanteristene.

Det danske artilleriet baserte på system 1834 var utmerket i sin samtid som kan likestilles med det tyske artilleriet. System 1834 har utgangspunktet i nyere teknologi med to typer skyts, kanoner med solide ammunisjon og kanoner med granat. Feltartilleriet bestod av 6-, 12- og 24-punds kanoner som var selvfølgelig hestetrukket. De lette kanonene krevde 6 hester, de tyngre 8. De større feltkanonene hadde en rekkevidde på over 2 km, men det var sjeldne at man skjøt på mål lengre enn 500 m vekk.

Under krigen ble det vanlig å ha blandede batterier med kulekanoner og granatkanoner for å ha begge kanontypenes fordeler. Disse med faste prosjektiler hadde lengre rekkevidde enn disse med granater.

[rediger] Taktikk

Den vanlige bataljonen bestod av fire kompanier som anvendte både linjeformasjon og kolonneformasjon. Under normale omgivenheter var bataljonen ansett som den minste selvstendige taktiske enheten som skulle manøvrere fritt i 1800-tallets krigene, men dette var ikke mulig på det slesvigske terrenget. Det lokale terrenget var uoversiktige, sterkt preget av bakker, ufremkommelige områder, skoglendte områder og tette hegner. Dermed var kompaniet som i full styrke skulle ha 240 mann, den minste taktiske enheten i selvstendighet.

Kompaniet ved bruk av linjeformasjon stod på tre geledder, de forreste geleddene fyrte av salve i ildgivning mens tredje geledd stod med geværet i hvil. I kolonneformasjon ble de to divisjoner plassert bak hverandre med en skyttertropp dannet av tredje geledd fra første og andre divisjon (også kalt tropp). Når kompanikolonnen avanserte, rykket skyttertroppen fram og dannet en skytterkjede og en mellomreserve kalt «soutien» foran den første divisjonen.

Den tynne skytterkjeden avanserte videre for oppklaring opptil 100 m i åpent terreng foran kompanikolonnen og hvis de støttet på sterk motstand, kan mellomreserven gå frem til den forreste skytterkjeden for å øke ildkraften. Bak disse to skytterkjedene kom de egentlige kolonner som innledet angrepet ved å slutte seg sammen til en kompakt enhet. Etter en salve eller to, gikk soldatene løs på motstanderen med bajonetten. Avstanden var ofte ned til 40 m før et bajonettangrep.

Kompanikolonnen er den vanligste taktikken i krigen under både forsvar og angrep med ekstra støtte av en rytterstyrke og et halvbatteri på to kanoner som normalt var avdelt til de forreste kompaniene som stod ikke langt fra hverandre og dermed gav hverandre gjensidige støtte.

Brigaden er den største taktiske enheten av sammensatte enheter av alle våpenarter under krigen at den kan føre en kamp som en selvstendig enhet under ledelse av offiserene, oftest en generalmajor som kan ha opptil fem bataljoner på 4000 til 5000 mann sammen med et eller to rytterregimenter og et eller to feltbatterier. Under avansement ble de forreste kompaniene sendt ut for å teste fiendens styrke. Flere brigader samles i divisjoner, som var den største militære enheten for begge parter.

Kavaleriet under stridighetene ble mest anvendt til oppklaring og forfølgelse i selvstendige eskadroner, det trange terrenget i Slesvig og Sønderjylland forhindret en manøvreringskrig med større rytterstyrker, de fikk aldri utnyttet deres mobilitet. Under slag var de ikke lenge så slagkraftig som tidlig.

Artilleriet på begge sider var dessuten ikke mulig å bevege rundt på det oppbrutte terrenget og dermed fikk lite virkning på kampene. Begge parter var tvunget til å ha mindre enheter enn normalt for rask forflytning.

[rediger] Det første året

Etter erobringen av Rendsborg trengte de slesvig-holstenske styrkene seg mot nord, men de ble slått tilbake av den danske hæren under general Hedemann den 9. april i slaget ved Bov nord for Flensburg. Slesvig-holstenerne flyktet tilbake til festningen i Rendsborg. Den danske hæren tok kontroll over Slesvig medregnet Eckernförde ned til Ejderen.

Preussen og det tyske forbund besluttet å gi støtte til de slesvig-holstenske opprørerne, under ledelse av den prøyssiske general Wrangel gikk 32 000 mann med 74 kanoner til angrep på de danske stillinger i slaget ved Slesvig påskedag den 23. april 1848. Tross tapper motstand måtte de ca. 10 000 danske med 32 kanoner trukket seg tilbake nordover. Etter en mindre strid ved Oversø 24. april dro den danske hæren til Als. Wrangel med den tyske hæren tok Slesvig og Sønderjylland under kontroll før han tross advarseler rykket over Kongeåen inn i Nørrejylland den 2. mai. Russland reagert umiddelbart mot den tyske innmarsjen og den 25. mai måtte generalen etter ordre fra Berlin gå tilbake over Kongeåen.

Fra Als foretok Hedemann og Schleppegrell et vellykket angrep på Nybøl den 28. mai 1848. General Halkett ble tvunget til å slå retrett fra Nybøl. Seieren samt den etterfølgende ved Dybbøl mot et tysk motangrep den 5. juni vakte begeistring hos den danske befolkning, men vrede i Russland og Storbritannia som ønsket å innlede forhandlinger om en våpenstilstand og en fredelige løsning. Kampene ebbet ut, forhandlingene begynte og sluttet med enigheten om en 7 måneders våpenstilstand i Malmö den 26. august 1848.

[rediger] Det andre året

«Landsoldaten» - monumentet over de danske soldatene i Fredericia 1849.

I mars 1849 oppsagte den danske regjeringen våpenstilstanden og krigen ble gjenopptatt den 3. april 1849 da den danske hæren rykket fram i Sundeved og i Nord-Slesvig. Den danske hæren bestod nå av 41 000 mann mens den slesvig-holstenske hæren hadde 14 000 mann og ca. 5000 i reserve sammen med den tyske forbundshæren på 46 700 mann sammensatt av kontingenter fra 23 tyske stater. Generalløytnant Prittwitz ledet den tyske hæren på 65 000 mann.

Krigshandlingene i året 1849 begynte med danske angrep fra Als gjennom Sundeved der de vant ett nytt slag ved Dybbøl 13. april og fra Kolding ned gjennom det østlige Slesvig, vant mindre seire ved Haderslev, Avnbøl og Ullerup. Men en flåteoperasjon med to større krigsskip sluttet med en katastrofe i Slaget i Eckernförde Fjord 5. april, begge ble ødelagt eller erobret av tyskerne.

Overfor den tyske overmakten besluttet man å trekke de danske styrkene nordover. Den slesvig-holstenske hæren ledet av Bonin fulgt etter over Kongeå og inntok byen Kolding den 20. april. Et dansk motangrep ble slått tilbake i Slaget ved Kolding 23. april. Seieren førte til at den prøyssiske kongen godkjente den tyske fremrykkelsen med den tyske forbundshæren ledet av Prittwitz den 7. mai opp i Jylland. De tyske forbundsstyrkene okkuperte området helt opp til Århus. General Olaf Rye trakk sin brigade ut på Mols og forskanset seg på Helgenæs mens Mezas brigade forble på Als.

I Fredericia var en styrke på 7000 mann under kommando av oberst N.C. Lunding beleiret i to måneder av 14 000 slesvig-holstenere. Lunding fikk tillatelse av overgeneral Bülow til å foreta et utfall fra Fredericia etter en dansk hærstyrke på omtrent 19 000 mann var trukket sammen fra Fyn, Als og Helgenæs med hjelp av den danske flåten. Utfallet om morgenen den 6. juli 1849 kom som en total overraskelse på de tyske forsvarene som ble overvunnet og slått vekk. Det ble en stor dansk seier, men til en høy pris, general Rye falt sammen med flere hundrer. Russland grepet inn og truet med å bryte forbindelsene med Preussen om Prittwitz ikke rømte Jylland.

Den 10. juli 1849 ble en ny våpenstilstandsavtale underskrevet. Nord-Slesvig helt ned til Flensburg ble besatt av 4000 svensk-norske soldater som en buffer mellom danskene og tyskerne, i mellomtiden forhandlet Danmark og de fleste tyske statene. I over et år varte forhandlingene der stormaktene utviste sterk interesse i en fredelig løsning på konflikten.

[rediger] Det tredje året

Generalmajor Schleppegrell i regnvær under Slaget på Isted Hede

Preussen som hittil hadde støttet de slesvig-holstenske opprørerne, måtte etter russisk press inngikk en fredavtale med Danmark den 2. juli 1850 uten at de langvarige forhandlingene hadde funnet en akseptabel løsning på det slesvigske spørsmålet mellom danskene og slesvig-holstenerne.

I en konferanse i London ble Storbritannia, Frankrike, Russland og Sverige-Norge enig om å opprettholde det danske kongerikets integritet av hensyn til den europeiske maktbalansen. Danmark aksepterte den såkalte «London-protokollen» 2. august, men da hadde krigen brutt ut på nytt. Det var forlengst klart at slesvig-holstenerne ikke ville eller kunne aksepterte avtalene. Dermed var krigen på gang igjen fra den 14. juli etter den slesvig-holstenske hæren under kommando av overgeneral Willisen på 34 000 mann begynte innmarsjen inn i Slesvig.

Den danske hæren som ved fullstendig mobilisering var øket til 41 000 mann, rykket 16. juli inn i Slesvig fra Nørrejylland og Als under kommando av general Krogh og frem til Flensborg. I den uutholdende sommervarmen var to meget store hærer oppstilt mot hverandre i det indre Slesvig for et oppgjør. Krogh besluttet om å gå til angrep 24. juli på slesvig-holstenerne ved Isted 20 km sør for Flensborg.

Etter et slag ved Helligbæk begynte Slaget på Isted Hede den 25. juli 1850 om morgenen, det største slag i Danmarkshistorien og det største slag som er utkjempet på nordisk grunn frem til Vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen 1939-40. Ca. 65 000 soldater sloss i den varme sommerdagen helt fram til den slesvig-holstenske hæren 12 timer senere var drevet på retrett. 5 500 døde og sårede var resultatet. General Schleppegrell og oberst Læssøe var blant de falne.

Til tross for nederlaget var ikke slesvig-holstenerne slått, kun fordrevet fra Slesvig tilbake til sikkerheten bak Ejderen. En dansk fremrykning inn i det tyske hertugdømmet Holsten var ikke politisk mulig, det vil ble oppfattet som en brudd på fredstraktatens bestemmelser med Preussen og en krenkelse mot stormaktene. Den danske overkommando måtte derfor forsvare Danevirkestillingen som ble utbygget med en rekke skanser og holdepunkter. Mot vest lå store myrlendte områder som ble oversvømmet for å hindre et tysk motangrep.

Willisen som reformerte den slagne hæren på nytt, hadde nå 42 000 mann under sin ledelse, men den slesvig-holstenske ledelsen var desperat besluttet på å fortsette krigen og beordret ham til å gå til angrep på de danske stillingene. Willisen som anså et angrep på Dannevirke-stillingen som altfor risikabelt, valgte å gå til angrep på mindre objekter som Mysunde ved Slien 12. september og Frederiksstadt 4. oktober. I begge slager ble de slesvig-holstenske styrkene slått tilbake av sterk motstand uten annet resultater enn mer ødeleggelse og flere falne.

Forbundsdagen i Frankfurt-am-Main den 26. oktober ratifiserte freden mellom Danmark og Preussen mens Østerrike forlangte stans i fiendtlighetene mot danskene. Stattholderskapet i Slesvig-Holsten nektet å oppgi deres kamp og krevde ennå en gang Willisen om å gå til angrep på de danske stillingene. Willisen nektet å motsette seg forbundsdagens henstilling. Etter Preussen den 26. november måtte gå med på forliket i Olmütz med Østerrike, var den siste rest av støtte gått bort. Østerrike ønsket at Slesvig-Holsten skulle tvinges til en kapituasjon med gjenopprettelse av det danske styret i Holsten.

Den siste kampen i den første slesvigske krigen fant sted foran Mysunde der danske forposter ble angrepet uten suksess av mindre slesvig-holstenske tropper på årets siste dag.

[rediger] Krigens avslutning

I januar 1851 ble den slesvig-holstenske hæren trukket tilbake over Ejderen og demobilisert av stattholderskapet i Kiel som dermed hadde gitt opp. Med London-protokollen ble den danske helstaten gjenopprettet med den danske kong/hertugs autoritet tilbake i Holsten i februar 1851. I gjengjeldelse var Danmark nødt til å gi opp det såkalte «Ejderprogrammet» om å skille ut Slesvig for innlemmelse i den danske staten.

Politisk sett hadde ingen av partene oppnådde noe etter tre års krig, det sentrale spørsmålet omkring hertugdømmet Slesvig var fremdeles uløst mellom Danmark og Slesvig-Holsten. De slesvig-holstenske opprørerne var tilbake der de startet uten noe som helst resultat. Stormaktene avgjorde krigens endelige resultatet med en retur til status quo, de hadde klart å bevare den europeiske maktbalansen, men med det sluttresultatet tapte partene på freden. Stormaktene pålagte den danske regjering i 1851 og 1852 en rekke forpliktelser om hvordan man skulle få en løsning på det slesvigske spørsmålet.

Dessverre hadde de militære seire under krigen bidratt til en farlig selvtillit i den danske befolkningen om den menige soldatens heltemodige innsatset. Danmarks militære evne ble kraftig overvurdert i egne øyne.

Et nytt oppgjør med Tyskland om det slesvigske spørsmålet var ikke mulig å unngå. Konflikten blusset opp på nytt etter mange år med politisk uenighet og den andre slesvigske krig begynte i 1864.

[rediger] Slag og trefninger i Treårskrigen

[rediger] Litteratur

Johs. Nielsen, Treårskrigen 1848-1851 1993 ISBN 87-98022-03-3
Kim Mikkelsen, Det glemte Slag. Kampene omkring Kolding 23. april 1849 1999 ISBN 87 87152 40 1
Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen, Danmark i krig 2005 ISBN 87-567-7269-6
Grethe Jensen, Danmarkshistoriens hvor skete det 2001 ISBN 87-567-6373-5

[rediger] Lenk

Treårskrigen 1848-50