Den danske gullalder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Udsigt gennem tre af de nordvestlige buer i Colosseums tredje stokværk. Tordenskyer trækker op over byen.» av C.W. Eckersberg fra 1815–1816. Olje på lerret 32 × 49,5 cm. Maleriet tilhører Statens Museum for Kunst i København og har museumsnummer KMS3123.[1]
Eckersberg malte motivet ute i det fri, noe som var helt uvanlig blant danske kunstnere på denne tiden. Både valget av en utsikt over Roma som motiv og måten utsikten over byen er rammet inn på ved hjelp av buene i veggen i Colosseums tredje etasje (tredje stokværk), var noe helt nytt.

Den danske gullalder eller Københavnerskolen[note 1][2]er betegnelsen på en periode i dansk - og især københavnsk - kunst- og kulturliv fra ca. 1800 til ca.1850.[3] Begynnelsen settes vanligvis til sammenfallet av to begivenheter: Henrik Steffens' hjemkomst etter hans dannelsesreise med hans foredrag om turen, og Gullhornstyveriet.

Slutten av perioden settes vanligvis til 1848-50, da flere av de betydeligste kunstnerne enten var døde eller hadde sluttet å utøve sin kunst. Av andre viktige begivenheter i disse årene kan nevnes den eneveldige kongemaktens fall, grunnloven ble vedtatt i 1849, kolerautbruddet i København i 1853 og «vollenes fall», det siste medførte at København nå kunne utvides utenfor den indre bykjernen.

Det danske kulturlivet hadde en blomstringsperiode spesielt innenfor litteratur og billedkunst under den danske gullalderen, som nok er mest kjent for sine billedkunstnere, med C.W. Eckersberg som frontfigur. I andre grener av kulturlivet var fysikeren H.C. Ørsted, billedhuggeren Bertel Thorvaldsen, dikteren Adam Oehlenschläger, filosofen Søren Kierkegaard, komponisten C.E.F. Weyse, dikteren H.C. Andersen, teologen og dikteren N.F.S. Grundtvig og salmedikteren B.S. Ingemann en del av personkretsen i den danske gullalder.

Gullalder-begrepet stammer fra slutten av 1800-tallet hvor litteraturforskere og kunsthistorikere begynte å beskrive epokens historie. Valdemar Vedel brukte begrepet gullalder for første gang i 1890 for å beskrive perioden fra 1800 til 1850 i en doktoravhandling med tittelen Studier over Guldalderen i dansk Digtning. Også Vilhelm Andersen tillegger Henrik Steffens å være årsaken til Gullalderens begynnelse i sin doktoravhandling Guldhornene. Et Bidrag til den danske Romantiks Historie fra 1896.[4]

Periodiseringen[rediger | rediger kilde]

Gullalderens tidslinje

1799 Trykkefrihetsforordningen
1800 P.A. Heiberg forvises
1801 Slaget på reden
1802 Steffens forelesninger
1802 Oehlenschlägers Digte 1803
1807 Flåteranet
1809 C.E.F. Weyses debut
1813 Statsbankerotten
1814 Norge avstås
1818 C.W. Eckersberg blir professor
1819 H.C. Andersen til København
1820 Ørsted og elektromagnetismen
1824 Ingemann og Grundtvig debut
1828 Heiberg utgir Elverhøj
1829 Den Polytekniske Læreanstalt
1830 Julirevolusjonen i Paris
1831 Stenderforsamlinger
1838 Thorvaldsen vender hjem
1839 Frederik VI dør
1840 Bladet Corsaren utkommer
1843 Tivoli åpner
1847 Første jernbane i Danmark
1848 Treårskrigen bryter ut
1849 Eneveldet avskaffes
1853 Koleraepidemi i København

Den danske gullalderen er tidfestet forskjellig alt etter hvilke kilder som brukes og hvilke kunstarter og vitenskaper man forsøker å tidfeste. For eksempel angir Knud Voss i innledningen i Guldaldermalerne, fra 1976, at Gullalderen er tiden mellom 1810 og 1850.[5]Innenfor malerkunsten isolert sett snakkes det om perioden ca. 1815-50 av Hans Edvard Nørregård-Nielsen[6] og Kasper Monrad sier i Om guldalderen - en introduktion: «Den danske guldalder indenfor billedkunsten dateres gerne ca. 1815-50».[7]

I verket Illustreret dansk Litteraturhistorie, tredje bind (1924) deler litteraturhistorikeren Vilhelm Andersen litteraturhistorien til begynnelsen av 1800-tallet i flere «slektsledd». Det første slektsleddet blir innledet ved at Henrik Steffens inspirerer Adam Oehlenschläger til å skrive sine romantiske dikt. Andersen plasserer dette leddet til perioden 1800-1810 og utdyper det slik:

Sitat Det Gennembrud, der finder Sted i den danske Litteratur i de første Aar af det nittende Aarhundrede, og som er Forudsætningen for den følgende Udvikling, i al Fald indtil Midten af Aarhundredet, er altsaa bredere end den samtidige tyske Romantik i snævere Forstand... Det er fra først af en stor aandelig Frigørelse, der ytrer sig samtidig i Religion, Filosofi og Poesi og især i Foreningen af disse tre Elementer i en hel og harmonisk Opfatttelse af Livet. Naar dette er Romantik, er de Romantikere. Det er i alle Tilfælde Guldalder. Udtrykket lyder noget mytologisk, men kan dog bruges om en Periode i Kulturens Historie, der arbejder med Held og uden Møje paa at fremstille store Stoffer i simple Former. Sitat
– Vilh. Andersen, Illustreret dansk Litteraturhistorie, bind 3, 1924, s. 140.

Det gjennombruddet som ble skapt i første slektsledd betegner han som inspirasjonen i de påfølgende slektsledd helt opp til midten av århundret, altså ca. 1850. Innenfor litteraturen benyttes derfor betegnelsen «Gullalderen» om den første halvdel av 1800-tallet fra rundt 1800-1850, og det er derfor i denne retning av Gullalderen, i motsetning til f.eks. malerkunsten har sitt bredeste omfang.

Gullalderens kulturelle rikdom i en kaotisk tid[rediger | rediger kilde]

Gullalderen i København kan lett fremstå som harmonisk og idyllisk på grunn av tidens kulturelle rikdom. Men i denne perioden rammes København og Danmark av mange kaotiske begivenheter: angrepet på Københavns red 1801, slaget om København (1807), statsbankerotten (1813), og i 1814 avstår Frederik VI Norge til Sveriges konge. Men på tross av disse begivenhetene og økonomisk ruin blomstrer kulturen i København. Bertel Thorvaldsen skapte sine skulpturer, August Bournonville balletter og Grundtvig og B.S. Ingemann salmer – men det var mange andre, som gjorde seg kunstnerisk bemerket, blant annet H.C. Andersen, arkitekt C.F. Hansen og maleren J.Th. Lundbye.

Det nye København[rediger | rediger kilde]

Gammel Strand 50, tegnet av Harsdorff og oppført i 1798.
Klosterstræde 24. Bygget ca. 1820, viser et «avskåret» hjørne som hjalp betydelig med å gi et luftigere inntrykk av Københavns gater i Gullalderen.

Under brannen i København i 1795 brant ca. 950 hus ned til grunnen og dette medførte stor byggeaktivitet i tiden etterpå. I perioden mellom brannen i 1795 og krigen med engelskmennene fra 1801, var økonomien god på grunn av Danmarks nøytralitets- og handelspolitikk i begynnelsen av Napoleonskrigene. Det var arkitekt C.F. Harsdorff og hans elever som kom til å forme byens utseende. Harsdorff var sterkt preget av eksempler på aristokratisk byggeskikk som han hadde opplevd på utenlandsreiser til Frankrike og Italia, og spesielt gjaldt dette slottene.

Harsdorff tegnet flesteparten av den voksende borgerklassens boliger. Langs alle de viktigste gater og plasser i København skjøt Harsdorffs bygninger opp, ofte med pilastre på de elegant avmålte, klassiske fasadene. Slik som f.eks. på Kongens Nytorv, hvor eiendommen på hjørnet i nr. 3-5 er huset som Harsdorff oppførte til seg selv. Også langs Holmens Kanal kan man i dag se gode eksempler på Harsdorffs borgerpalasser.

Københavns statskonduktør og statsbyggmester, Jørgen Henrik Rawert og Peter Meyn, hadde etter brannen utarbeidet en plan som viste hvordan det nye gatenettet i København skulle anlegges. For å lette fremtidig brannslukningsarbeide skulle gatene gjøres bredere og der det var mulig skulle de rettes ut og nye hjørneeiendommer skulle oppføres med avskårne hjørner, slik at hvert gatekryss nesten tok seg ut som en liten plass. Sammen med Harsdorffs klassisistiske borgerhus fikk store deler av byen etter hvert et lysere og luftigere preg.

DomhusetNytorv tegnet av C.F. Hansen i nyklassisisme med seks joniske søyler i inngangspartiet. På siden av huset er en portal over Slutterigade til arresthuset, som ble reist samtidig med Domhuset. Domhuset er tegnet etter inspirasjon fra Andrea Palladios villaer i Vicenza.

De mest markante offentlige bygningene ble tegnet av Harsdorffs elev og nære venn, C.F. Hansen. Særlig etter engelskmennenes bombardement i 1807 var kvarteret rundt Vor Frue kirke og Nytorv/Gammeltorv blitt hardt rammet. C.F. Hansen, som kunsthistorikeren Hans Edvard Nørregård-Nielsen karakteriserer som «magtmenneske indtil det brutale»,[8] var den rette personen til å konkretisere Frederik VIs bestemte enevelderegjering i form av autoritetens institusjoner, kirke, domstol og skoler.

Særlig er Domhuset på Nytorv (oppført som Råd- og Arresthus i 1815) og Vor Frue kirke markante, med sine bastante søylerekker ut mot gaten, som uten omsvøp viser hvor makten i samfunnet ligger. Av andre markante bygninger han tegnet, kan nevnes Christiansborg slottskirke fra 1826, Christiansborg fra 1828 (brent ned igjen i 1884) og Metropolitanskolen fra 1816.

Til tross for det lyse og luftige utseendet store deler av København hadde fått, var virkeligheten for den gjennomsnittlige borger en helt annen. København hadde ved folketellingen i 1801 100 000 innbyggere[9] og dette tallet må sammenholdes med at Københavns omkrets var fastsatt ved det arealet som Københavns voller utgjorde. Det betydde stor befolkningstetthet, og ved å gjøre gatene bredere innsnevret man samtidig det arealet som kunne benyttes til bygninger. De fattige familiene i København ble etter oppføringen av de nye bygningene henvist til kvarterene nærmest vollene og Christianshavn.

Mens den gjennomsnittlige befolkningstetthet i byen pr. 26 kvadratmeter (100 kvadratalen etter datidens mål) var 2,5, lå dette tallet for noen eiendommer i Sølvgade og Rosengade på over 10 personer pr. 26 kvadratmeter. [10]

I dette kvarteret lå f.eks. en boligblokk på ca. 2 450 kvadratmeter (1 860 kvadratmeter bebyggelse, resten gårdsplass), som var bolig for ca. 1 000 mennesker, samt 30 kyr og en del hester.

Denne befolkningstettheten, sammen med manglende sanitære forhold, forhøyet dødeligheten, og sykdommer florerte. Dette kulminerte i 1853 da en koleraepidemi rammet København og over 5 000 mennesker omkom. Først etter at man i 1855 besluttet å fjerne vollene, fikk man den nødvendige plassen til å bygge flere boliger og dermed minske befolkningstettheten i det som senere kom til å hete indre by.

Kontrasten mellom den fattige københavner og borgerstanden i byen var derfor stor. Dette er imidlertid sjeldent noe som sees i Gullalderens kunst, som først og fremst avspeiler den velutdannede borgerklassens synspunkter og levevis, og derfor godt kan gi det feilaktige inntrykk, at dette var en gyllen tid for hele landet og alle klasser.

Den romantiske tanke[rediger | rediger kilde]

Henrik Steffens holdt ildnende naturfilosofiske forelesninger på Elers' Kollegium i 1802 og Adam Oehlenschläger lot seg inspirere av møtet med Steffens og skrev det romantiske programdiktet Guldhornene.

Filosofien bak den kunstneriske utfoldelsen i den danske gullalderen var den romantiske tanke. I Danmark var denne retningen inspirert av de tyske idealistiske tenkerne Johann Gottlieb Fichte, Friedrich Wilhelm Joseph von Schelling og Georg Wilhelm Friedrich Hegel. Disse filosofene hevdet at materien ikke var bygget opp av små enheter, men av energier hvor spenninger skapte den materielle verden. Disse energiene svarte til ånden og teorien muliggjorde en religiøs forestilling om verden og et større fokus på bevisstheten.

Dette førte til at mange romantikere hadde et panteistisk verdensbilde, hvor naturlyrikken fikk en fremtredende plass; i naturen kunne Gud oppfattes og kunstneren skulle avbilde den guddommelige, iboende mening i naturen. Sjelelivet havnet også i forgrunnen, ettersom den indre virkeligheten var det typisk menneskelige og ytterligere en kontaktflate med Gud. Den romantiske tanke hadde flere karakteristiske trekk. Først og fremst forholdet til naturen og ånden. Disse var i følge romantikerne hellige og identiske med Gud, og fremviste derfor tydelig den panteistiske tankegang hos romantikerne.

Den filosofiske erkjennelsesteori for dette var ikke ledet av hverken sansene eller fornuften. Det var i stedet anelsen, eller intuisjonen, som kunne erkjenne denne filosofien. Dikteren, tenkeren eller kunstneren, som beskuer naturen og gjennom sin ånd kommer i kontakt med Gud gjennom anelsen. Den dikter eller kunstner, som på denne måten gjennomskuer monismen i naturen, dvs. tanken, at det råder en likevekt i universet mellom hatet og kjærligheten, frastøtningen og tiltrekningen, var geniet. Spesielt var lengselen en drivende kraft, som hjalp geniet mot denne anelsen.

Geniets møte med Gud i naturen gjennom anelsen kunne ofte anta karakter av transcendens og var et viktig element spesielt i den romantiske diktning.[11]Disse tankene, som samtidig la grobunn for den gryende nasjonalismen, ble først og fremst innført i Danmark av Henrik Steffens, som på slutten av 1802 holdt sine Philosophiske ForelæsningerElers' Kollegium.[12] Han hadde i perioden 1798-1802 vært på studiereise i Tyskland, hvor han hadde opplevd de tyske forbildene. Steffens' forelesninger ble et viktig innfallsverk og spredte de tyske idealistenes tankegang til den danske lærde og kunstneriske verden.

Billedkunst[rediger | rediger kilde]

«Et selskab af danske kunstnere i Rom» av Constantin Hansen fra 1837. Fra venstre Hansen selv, på gulvet ligger Michael Gottlieb Bindesbøll, videre på venstre side følger Martinus Rørbye. Ute på verandaen står fra venstre Wilhelm Marstrand og Albert Küchler med Ditlev Blunck i døråpningen. Jørgen Sonne sitter oppå bordet til høyre.

Billedkunstnerne strebet etter et virkelighetsnært preg uten at kjærligheten til detaljene ble til realisme. De første skrittene ble tatt av C.W. Eckersberg, som begynte å male etter inngående studier av naturen. Motivvalget hang tett sammen med den økonomiske krisen. Malerne var opptatt av det nære, velkjente og beskjedne. Motivene var helst av det dagligdagse, av familielivet, av veier og gater, av landskapet, i motsetning til billedhuggernes motivverden, hvor det var fantasiverden, visjoner og mytologi.

Under sin tid som professor ved Kunstakademiet tok Eckersberg med seg elevene ut i det fri for å male, noe som var helt uvanlig blant danske kunstnere på denne tiden. Også på andre måter revolusjonerte han dansk malerkunst. Hver sommer inviterte han studentene hjem til sitt private atelier hvor han benyttet en kvinnelig nakenmodell. [13] Dette var første gang en kvinnelig nakenmodell ble brukt i dansk kunst.[13]

C.A. Jensen malte portretter av sin ektefelle og tidens kjente personer, Wilhelm Bendz malte portretter av sine kunstnervenner og inntrengende virkelighetsskildringer som «Interiør fra Amaliegade med kunstnerens brødre» fra 1829, Martinus Rørbye malte blant annet på Skagen, Jørgen Sonne malte folkelivskildringer på Nordsjælland, mens Christen Købke, Constantin Hansen, Wilhelm Marstrand og J.Th. Lundbye reiste til Italia. Sammen med sin gode venn Lundbye malte P.C. Skovgaard i den tidligste perioden av gullalderen storslåtte malerier av det danske landskapet sterkt påvirket av kunsthistorikeren Niels Laurits Høyen og hans kunstsyn. Andre slo seg ned i Roma for resten av livet. J.L. Lund forenet ute og hjemme med sitt Akropolis-forteppe på Det Kongelige Teater. Nicolai Abildgaard tegnet i det første årtiet en rekke scener fra antikken og hans store malerier og dekorasjonsutkast til Frederik VIIIs palè på Amalienborg er inspirert av den greske antikken.

Fra ca. 1825 til 1850 var det en oppblomstringstid for malerkunsten, starten falt sammen med dannelsen av Kunstforeningen i 1825, som ble stiftet på initiativ av overkrigskommissær Fick sammen med J.L. Lund, C.W. Eckersberg, Gustav Friederich Hetsch, landskapsmaler Jens Peter Møller, kunsthistorikeren Høyen og Just Mathias Thiele.[14] De utarbeidet oppgaver til konkurranser, som skapte et omfangsrikt arkitekturmaleri.[15]

Gullalderens borgerskap satte et sterkt preg på kunsten; det var i stor grad borgerskapet som ble skildret og som til syvende og sist kjøpte kunsten.[16] Portrettmaleriet var derfor den sannsynligvis mest populære sjangeren. Blant periodens mange portretter kan nevnes Christen Købkes portrett av vennen og maleren Frederik Sødring fra 1832, Eckersbergs portretter av kjøpmann Schmidt og ektefellen, begge fra 1818 og Eckersbergs portrett av ekteparet grev Preben Bille-Brahe og hans andre ektefelle. Kvinnene i disse portrettene er gjerne avbildet mens de syr eller broderer.

Det er spesielt to verk, som på hver sin måte avspeiler tidsånden. Det ene er Jørgen Sonnes murfrise på Thorvaldsens Museum. Den ble til i årene 1846-50, etter Thorvaldsens hjemkomst i 1838 med en betydelig del av sine verk og en heltemottakelse. Både Sonnes frise og det andre verket - Constantin Hansens kolossale bilde av «Den Grundlovgivende Rigsforsamling» – er begge konstruerte, men de inneholder en levende skildring og et portrett av en epoke.

«Jason med det gyldne skind» av Bertel Thorvaldsen

Skulptur[rediger | rediger kilde]

Billedhuggeren Bertel Thorvaldsen oppholdt seg i Roma fra 1797 og nesten 40 år fremover, men er allikevel ansett som en av hovedpersonene i den danske gullalder.[17] Han skapte mange internasjonalt anerkjente verk i ren nyklassisisme. Gjennombruddsverket «Jason med det gyldne skind» ble kjøpt av den britiske kunstsamleren Thomas Hope. Andre kjente verk er Kristusstatuen i Vor Frelsers kirke i København og «Løven i Luzern». De fleste av hans arbeider er samlet i Thorvaldsens Museum.

Av andre utøvere innen billedhuggerkunsten var blant annet Hermann Ernst Freund som i hovedsak konsentrerte seg om nordisk mytologi. Hans hovedverk «Ragnarokkfrisen» fra 1825-26 gikk senere tapt under Christiansborgs brann i 1884. Freund bodde og arbeidet hos Thorvaldsen i Roma i flere år. Etter hjemkomsten til København ledet han oppstillingen av Thorvaldsens apostelfigurer i Vor Frue kirke.

Herman Wilhelm Bissen samarbeidet med Thorvaldsen i nærmere 10 år og utførte i denne peioden en rekke kunstverk som ble forsynt med Thorvaldsens signatur. Etter Thorvaldsens død utførte han også en del av hans verk etter skisser; blant annet skulpturene til Christiansborgs fasade, «Minerva», «Nemesis» og «Æskulap» som i dag står ved Sankt Jørgens Gård. Bissen fullførte i tillegg Freunds Ragnarokkfrise etter Freunds død i 1840.

Bissen utførte også betydningsfulle selvstendige verk, som for eksempel «Landsoldaten» og mot slutten av perioden «Istedløven».

Jens Adolf Jerichau kom til Roma i 1838 og ble værende der helt til 1849. Møtet med Thorvaldsen ble helt avgjørende for Jerichaus kunstneriske utvikling. En del av Jerichaus tidlige arbeider fra perioden er klart påvirket av Thorvaldsen, men gjennombruddsverket «Herkules og Hebe» fra 1845 står helt på egne ben.

Blant Jerchaus mest kjente verk er skulpturen av kong David foran Vor Frue kirke og «H.C. Ørsted–monumentet» i Ørstedsparken.

Arkitektur[rediger | rediger kilde]

Nicolas-Henri Jardin hadde introdusert Louis-seize og klassisismen i Danmark, men det ble særlig hans elev C.F. Harsdorff, som fikk videreformidlet den nye stilen til nye generasjoner. Arkitektene og byggmestrene Jørgen Henrik Rawert, Peter Meyn, Andreas Hallander og Johan Martin Qvist formet klassisismens København etter Harsdoffs forbilder. Harsdorffs Hus på Kongens Nytorv ble et mønsterhus som yngre arkitekter kunne lære av og det ble en modell for mange borgerhus i hovedstaden. De fleste steder ble de gjenoppbygde borgerhusene tilpasset de irregulære middelalderlige gateløpene, men i Kronprinsessegade langs Kongens Have ble tidens byplan- og arkitekturidealer materialisert i form av husrekken og statsbyggmester Peter Meyns butikkpaviljonger.

Vor Frue kirke tegnet av C.F. Hansen
C.F. Harsdorffs kolonnade over Amaliegade som forbinder Christian VIIs og Christian IXs paléer på Amalienborg

Harsdorff døde i 1799 og man savnet en arkitekt som kunne møte de enorme utfordringene som gjenoppbygningen av København utgjorde. Kongelig landbyggmester C.F. Hansen hadde i mellomtiden skapt seg ry med sine bygninger i Hamburg-forstaden Altona og andre steder i Holsten, og han ble kalt hjem fra hertugdømmene for å bli gitt store oppgaver i København, blant annet gjenoppbyggingen av Christiansborg slott, Domhuset, Metropolitanskolen og Vor Frue kirke.

C.F. Hansen hadde satt et markant preg på hertugdømmene i denne perioden og han var en stor inspirator for den tyske arkitekten Karl Friedrich Schinkel. Axel Bundsen og Joseph Christian Lillie, som ble statsarkitekt i Lübeck, fikk også store oppgaver i Holsten, Mecklenburg og Lauenburg.

Disse verkene står som fornemme vitnesbyrd om danske arkitekters gode skolering på Kunstakademiet under Harsdorff og Jardin. Samtidig arbeidet franskmannen Joseph-Jacques Ramée både i Hamburg og i forstedene i København, hvor han tegnet landstedene Sophienholm, Hellerupgård og Øregaard og designet haveanlegg i den romantiske stilen.

Også etter sin død i 1845 utøvet C.F. Hansen sterk innflytelse på datidens arkitektursyn og klassisismen ble knesatt som ideal, inntil historismens arkitekter gjorde opp med arven etter Hansen. Hansens svigersønn, G.F. Hetsch, ble toneangivende i senklassisismen. Han ga stilen et tysk eller berlinsk Schinkel-preg, som ble tatt opp av Jørgen Hansen Koch, H.C. Stilling, P.C. Bønecke, statsbyggmestrene Peder Malling og N.S. Nebelong samt M.G. Bindesbøll, J.H. Nebelong og P.C. Hagemann.

Thorvaldsens Museum sett fra kanalen.

I motsetning til C.F. Hansens formspråk ble de plastiske virkningene nedtonet til fordel for det lave relieff og større detaljrikdom på fasadene. De fleste av disse arkitektene beveget seg i 1840-årene i retning av historismen. Hetsch hadde selv innledet perioden med herregården Steensgård (1836–37) på Langeland, hvor engelsk nygotikk er synbart. I hovedstaden markerte Københavns UniversitetsbygningFrue Plads (1831–36 av Peder Malling) en begynnende nygotisk avvikelse fra den strenge klassisisme.

Bindesbølls Thorvaldsens Museum (1839–48) markerte både en kulminasjon av klassisismen og dens endelikt. Bygningens polykromi og egyptiske detaljer brøt med klassisismens kánon, men dannet samtidig en monumental ramme rundt verkene til klassisismens store danske billedhugger, Bertel Thorvaldsen.

Omtalen av klassisismen og særlig av C.F. Hansens arkitektur, var negativ i den etterfølgende historistiske perioden, hvor mange foraktet Hansens spartanske formspråk, som står i grell kontrast til for eksempel den fabulerende Vilhelm Dahlerups detaljrike og fantasifulle arkitekturverk. Arkitekten Erik Schiødtes beskrivelse av Hansen i Dansk biografisk leksikon er også overveiende negativ. Senere endret synet på perioden seg.

Medvirkende til dette skiftet var en utstilling av Hansens tegninger, som Hans Koch og Carl Petersen arrangerte i 1910 som protest mot brygger Carl Jacobsens planer om å sette spir på Vor Frue kirke. Utstillingen og andre strømninger i tiden inspirerte til Nyklassisismen, som dominerte dansk arkitektur i 1920-årene. I dag regnes Hansen vanligvis som en av Danmarks betydeligste arkitekter overhodet og klassisismens København påskjønnes for sine homogene arkitektoniske og urbane kvaliteter. Vor Frue kirke er tatt med i Kulturkanonen.

Ballett og teater[rediger | rediger kilde]

I starten på gullalderen preget Adam Oehlenschläger, Johan Ludvig Heiberg og August Bournonville Det Kongelige Teater og førte an i den nye nasjonalromantiske dramatikken. Som en følge av landets kaotiske tilstand, ble fortiden og folkekulturen viktig. Dette vises både i Oehlenschlägers nordiske tragedier, i Heibergs satiriske vaudeviller og i mange lystspill og nasjonale syngespill. Sentrale komponister innenfor syngespillet var C.E.F. Weyse og Kuhlau. Med tonene fra folkevisene som inspirasjon arbeidet de tett sammen med Oehlenschläger om nye danske syngespill. H.C. Andersen lot seg også inspirere av folkevisene. Blant annet operaen Liden Kirsten med musikk av J.P.E. Hartmann.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Kritikeren Peder Rosenstand-Goiskes anmeldelse av Niels Krog Bredals Tronfølgeren i Sidon i Den Dramatiske Journal, hvor det fikk en hard medfart. Bredals fortjeneste består i at han innførte det danske sangdrama på nasjonalscenen og dermed beredte grunnen for et klassisk arbeide som Johannes Ewalds Fiskerne.

Innenfor litteraturen har betegnelsene «Den danske gullalder» og «romantikken» vært knyttet tett sammen og i hovedsak anses perioden å ha blitt innledet rundt år 1800 med Steffens og Oehlenschläger. Innen det musikalske området er det imidlertid snakk om en tidsmessig forskyvning eller forsinkelse. Den musikken som kan kalles «den egentlige romantiske»[18] trådte først frem med hovedpersonene Hartmann og Gade rundt 1840 da påvirkningen fra Tyskland gjennom Mendelssohn og Schumann ble tydelig. Imidlertid ble det store oppsvinget i musikken i Danmark grunnlagt allerede på slutten av 1700-tallet.

Opptakten på 1700-tallet til den «musikalske gullalder»

I følge Povl Hamburger var nyere dansk musikk inntil ca. 1800 uten selvstendig nasjonalt preg. Den internasjonale kunstmusikken hadde hersket og med unntak av menighetssangen var den i all hovedsak næret av hoffkulturen.[19]Da den pietistiske perioden var over med Christian VIs død i 1746, hadde det opparbeidet seg et behov for munterhet og «italienerne» kom på mote. Det ble og prøvd å demme opp for den ensidige fremmede innflytelsen ved å skape et dansk syngespill.

Nordmannen Niels Krog Bredal forsøkte med Gram og Signe i (1756) og Tronfølgen i Sidon (1771), begge med musikk av Giuseppe Sarti som i 1753-75 virket som kapellmester i København. Siden fulgte Johann Hartmanns musikk til Ewalds syngespill Balders død i 1779 og Fiskerne (1780), det siste med den folketonepregede sangen Liden Gunver og den første versjon av Kong Christian stod ved højen mast.[20]Enkelte musikkhistorikere regner derfor «den danske guldalder»s musikalske begynnelse fra den perioden hvor innvandrede tyskere satte preg på musikklivet i hovedstaden. For eksempel Hartmann som kom i 1762 og J.A.P. Schulz som var kapellmester mellom 1787 og 1795 og F.L.Æ. Kunzen, hans avløser.[21]

Musikken og det nasjonale

Slutten av 1700-tallet ble innledet med den såkalte motopplysningen – blant annet av Hamann. Dette var en periode hvor betoningen av folk, tradisjon og historie ble satt opp som motsetning til opplysningstidens almene menneskerettigheter, naturrett og universalisme. Herder hadde samlet inn og utgitt atskillige folkeviser fra mange land: Volkslieder i 1778. Schulz hadde i 1779 gitt ut Gesänge im Volkston og 1782 Lieder im Volkston etter et ideal skapt av Berliner Liederschulen.[22] Hans sanger tilførte den danske romansen enkelte nye og vesentlige trekk, idet han til den franskpåvirkede romanse og folkeviseromansen tilføyde sin egen visepregede romanse.[23]

I forbindelse med Baggesen og Kunzens opera Holger Danske 1789 utspilte det seg en feide - den såkalte Holgerfeiden - som fikk Kunzen til å fortrekke fra København etter råd fra Schulz, som også var tysk. Han vendte først tilbake som Schulz' avløser for Det Kongelige Kapel i 1795. Striden gjaldt Baggesens tekst som ble beskyldt for å være feil, for tysk og for udansk, og da man i 1776 hadde fått en bestemmelse vedrørende statsborgerskap, som fastslo at kongelige embeter i den danske staten var forbeholdt mennesker som var født i kongens rike, «Landets børn», ble dette benyttet mot Kunzen.[24]

Det skulle bli et kunstpolitisk program å «komponere nationalt». Omtrent førti år senere, i 1846, kunne Ingemann skrive til Gade, som på dette tidspunkt virket i Leipzig hos Mendelssohn og Gewandhaus-orkestret[25]:

Sitat ... At De kommer tilbage og vier Deres Liv og Virksomhed til Oplivelsen af den fædrelandske Aand ... Sitat
– B.S. Ingemann

og som en understrekning av det nasjonale:

Sitat ...Næsten alle vore Componister, selv de sidst bortgangne store, vare af fremmed Herkomst: ved Dem og Hartmann haaber jeg nu Kuhlau og Weyse skulle blive erstattede og af virkelig danske Tonekunstnere. ... Sitat
– B.S. Ingemann
Klubbkonserter, klubbviser, fellessang og menighetssang
Tegning av F.L. Bernth fra 1817 som viser Drejers klubb. Drejers klubb var et samlingspunkt og klubben holdt flere aviser og fikk etter hvert et omfattende bibliotek. Etter at Knud Lyne Rahbek ble tatt opp i klubben ble hans tidsskrift Minerva klubbens offisielle organ.

Tiden mellom 1780 og 1820 var klubbkonsertenes tid. De eldste klubbene i København hadde oppstått allerede på begynnelsen av 1770-tallet og avløste kaffehusene hvor småklikker blant gjestene hadde dannet utgangspunkt for flere private klubber,[26] hvor det oppkommende borgerskapet etter engelsk mønster var begynt å samles. Da det i perioden mellom 1770 og 1799 ikke var sensur i Danmark, foregikk det en livlig politisk og litterær diskusjon i disse klubbene. Fra 1775 av ble det årlig dannet nye klubber og midt i klubb-tiden rundt 1800 skulle det ha vært 30-40 stykker i København.[27] En av disse klubbene var Drejers klubb hvor ideen med å innføre musikken som et ledd i de alminnelige klubbfornøyelsene var oppstått i 1778.[26]

Etter Trykkefrihetsforordningen av 1799 forandret klubblivet karakter «fra klubliv til selskabsliv» og man ble mer forsiktig med samfunnskritiske ytringer.[28]

Til sammenkomstene i klubbene brakte man med seg leilighetsviser, diktet av poetisk begavede klubbrødre til neste fest rundt punsjebollen; Clausen kaller klubbvisen «datidens folkesang i borgerlige kredse.»[28] Da klubbene i tiden etter 1800 utviklet seg mer i retning av selskapelige foreninger, mistet de også sin ledende stilling på sangens område; men klubbvisen holdt seg imidlertid som levende sang langt ut i århundret, idet den fikk friske impulser fra forskjellig hold, det folkelig-nasjonale foreningslivet, håndverkerstanden og studentene. [29] Studenterforeningen fikk en visebok i 1822 og i 1839 ble Studenter-Sangforeningen stiftet. Klubbperioden på slutten av 1700-tallet hadde brakt selskapssangen til full utfoldelse noe som også i høy grad kom til å prege familiesammenkomster og andre private selskaper.[30]

Fellessangen forandret imidlertid karakter i begynnelsen av 1800-tallet, fra klubbviser til en fellessang som var mer nasjonalt orientert. Denne sammenkoplingen mellom fellessang og nasjonalisme begynte med krigssangene i forbindelse med Englandskrigene fra 1801. Disse sangene ble blant annet spredt til provinsen ved at skuespilleren Hans Christian Knudsen reiste rundt og foredro dem. Knudsen fikk tilnavnet «fædrelandets frivillige

sanger». Av boken Musik og danskhed fremgår det også at krigssanger med brodd mot England spilte en stor rolle på 1800-tallets første tiår. B.S. Ingemann siteres for følgende:[31]

Sitat ... Baade Staffeldt og Oehlenschläger havde været med i Studenterkorpset og skrevet Krigssange. Kort derefter skulde deres Geniusflugt ses og forbavse. Sitat
– B.S. Ingemann

På menighetssangens område begynte man med en langsom utskifting av «den stive koral» med melodier som var inspirert av Weyses romanser. Av koralbøker kan nevnes H.O.C. Zinck 1801; Weyse 1839, Berggreen 1853. Det egentlige gjennombrudd for en ny retning bort fra både den stive koralen og fra det romansepregede kom imidlertid først med Laub ved århundrets avslutning med det som kalles «kirkesangsreformen».

En kongelig dansk sangskole ble opprettet i 1773 under Potenza og ble senere utviklet under J.W.L. Zinck og italieneren Giuseppe Siboni, som også var direktør for det første musikkonservatorium, som besto 1827-41. Først i 1867 fulgte det nåværende Det Kongelige Danske Musikkonservatorium som begynte sin virksomhet med Gade, Hartmann og Paulli som direktører.

Dårlige tider, klubbkonsertenes avslutning, endring i 1830-årene

De første tiårene av 1800-tallet bød på vanskelige tider: Englandskrigene, statsbankerotten og tapet av Norge i 1814. Foreningskonsertene døde ut mellom 1815 og 1830; til gjengjeld blomstret de enkeltvis arrangerte offentlige konsertene opp. Betydelige utenlandske solister kom til landet og flere og flere konserter foregikk på Det Kongelige Teater.[32]

Det harmoniske Selskab overlevde akkurat 50-års-dagen i 1828. En konsertanmelder skildrer i 1829 sin samtid som en periode, hvor de

Sitat ... hersker saa saare liden Interesse for offentlige Koncerter, at selv de mest udmærkede af vore indenlandske Kunstnere og mangen hæderlig kjendt Fremmed trods al publik og privat Anbefaling ved Opførselsen af en Koncert kun se det visse pekuniære Tab i Møde, og ene en Catalanis eller Paganinis verdensberømte og udbasunerede Navne turde være i Stand til at vække den lethargisk slumrende Sans. Sitat
– Sitat fra Ravn, s. 214)

Tidene bedret seg og i 1836 fikk det københavnske borgerskapet Musikforeningen i tillegg til Det Kongelige Teater. Musikforeningen spilte en sentral rolle i musikklivet i mange tiår fremover med Gade og Hartmann som de ledende helt frem til 1880-årene. Foreningen ble stiftet med det særlige formål å utgi dansk musikklitteratur, men den ledende tanken ble ganske snart det alminnelige formål å «udvikle Sansen for Musik». Man la vekt på å fremføre prøver på hovedverker av fremragende komponister og overlot det moderne til andre konsertforetagender.[33] På det vokale området kom Rungs Cæciliaforeningen i 1851; i 1864 foreningen Euterpe og i 1874 Koncertforeningen hvor man kunne oppføre nyere kor- og orkesterverker.

Musikalske arbeider fra perioden

På begynnelsen av 1800-tallet var É. du Puy aktiv i Danmark i noen år og hadde i 1806 suksess med syngespillet Ungdom og Galskab, i 1809 kom et annet syngespill Sovedrikken av Weyse og Oehlenschläger. I perioden 1809-21 ble det samlet inn og utgitt folkeviser. I 1814 kom Friedrich Kuhlaus Røverborgen og i 1818 avløste Schall Kunzen som orkesterleder for kapellet.

Det kongelige teater etter ombyggingen i 1837

I 1820 ble Studenterforeningen dannet med mannskor og i 1822 ble det første erkeromantiske orkesterverk fremført: ouverturen til Webers Jægerbruden. Kuhlau hadde suksess med Lulu i 1824 og 1828 med Elverhøi, «en Vaudeville i stor Stil». Av sanger fra denne tiden kan nevnes Der er et yndigt land 1823 og Den signede Dag 1826 av Weyse og Grundtvig.

Fra 1830-årene kan nevnes Guldhornene i 1832 av Hartmann og Weyses Morgen-og Aftensange fra 1837/38. Balletten Sylfiden med musikk av Løvenskjold og Bournonville ble første gang oppført i København i 1836 og har siden holdt seg på Det kongelige Teaters repertoar. Studenter-Sangforeningen ble dannet i 1839/40 og høynet kvaliteten for mannskor betraktelig. Det var også i 1830-årene at Berggreen hadde utformet et program for en nasjonal kunstmusikk som skulle bygge på folkevisen så man hadde for å gjenkjenne «tonen».

1840 vant Gade Musikforeningens ouverturekonkurranse med Efterklange af Ossian. Året etter kom hans Symfoni nr 1. som ble uroppført i 1843 av Mendelssohn med Leipzigs Gewandhausorkester noe som gjorde Gade til et internasjonalt navn i musikkverdenen. Først nå begynte romantikkens musikk og romansen å slå igjennom; på salmesangens område var det oppstått et behov for nye salmemelodier og Berggreen prøvde å formidle mellom de stivere melodier fra de gamle koralbøker og Vartov-menighetens mere løsslupne melodibenyttelse. Fra 1843 kunne Lumbyes musikk høres i Tivoli, blant annet Champagnegaloppen. I 1846 kom Hartmanns opera Liden Kirsten.

Fra tiden etter 1850 og inntil den nasjonalromantiske perioden begynte å ebbe ut i 1880-årene kan fra 1854 nevnes «Elverskud» av Gade og Et folkesagn av Bournonville og Gade/Hartmann, Vølvens Spaadom 1872 av Hartmann og Fr. Winkel Horn og det tragiske sangdrama Drot og marsk 1878 av Heise og Richardt.   Med Den første nordiske Musikfest i København 1888 ble det satt « ... ligesom et Skel i dansk Musikhistorie». Gade-Hartmann-æraen var i ferd med å ta slutt og yngre komponister fikk nå plass, blant dem Carl Nielsen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Gullalderens litteratur er preget av den romantiske tanken. Henrik Steffens spilte en stor rolle for denne tankens fremvekst i Danmark, da han i 1802 holdt den første av sine forelesninger om sammenhengen mellom natur, historie og menneske og inspirerte en rekke diktere. I følge den romantiske tanke var verden dualistisk, bak den daglige prosaiske sfære fantes en høyere, åndelig, som lot seg ane gjennom naturen, i historien og i religionen. Det var poesiens oppgave å peke på denne høyere verden.

Den stygge andungen. Illustrasjon av Vilhelm Pedersen, kjent for sine mange tegninger til H.C. Andersens eventyr.

Blant tilhørerne var den unge dikteren Adam Oehlenschläger. Disse tankene var først og fremst et resultat av Steffens møte med de tyske idealistene, men da de ble kombinert med Adam Oehlenschlägers egen lesing av de tidlige tyske romantiske diktere som Friedrich Schlegel, Novalis og Ludwig Tieck ble de startskuddet til en dansk romantisk litteratur. Dette skjedde med Oehlenschlägers utgivelse av diktsamlingen Digte 1803 (utgitt i slutten av 1802), hvor særlig diktet Guldhornene er et klassisk eksempel på dansk romantisk poesi. Andre blant de begeistrede forkynnerne av denne tanken var H.C. Ørsted med Aanden i Naturen og Schack von Staffeldt med sine dikt.

Men også Grundtvig og Ingemann var preget av den romantiske tankegangen. De beskjeftiget seg med historien, Grundtvig blant annet med sin oversettelse av Saxo og Ingemann med sine historiske romaner. Tanken om en sammenheng mellom ånd og natur sees også i flere av H.C. Andersens eventyr. Retningen fostret ideen om det romantiske geni, som i kraft av sin store personlighet var hevet over samfunnets krav og moral; geniet så med skepsis på alle alminnelig vedtatte verdier. Denne skepsisen sees for eksempel hos Kierkegaard, som førte en bitter kamp mot sin samtid.

H.C. Andersens eventyr ble til i årene 1835–1872 og oppnådde stor popularitet både i hjemlandet og utenlands allerede i forfatterens levetid. Blant de mest kjente kan nevnes Den lille havfrue, Tommelise, Piken med svovelstikkene og Den stygge andungen. I tillegg skrev han mange reiseskildringer og dikt.

Tidsskrifter[rediger | rediger kilde]

Blader som Nyeste Skilderie af Kjøbenhavn (1808–1832) utgitt og redigert av Salomon Soldin var sammen med Berlingske Tidende og Adresseavisen noen av borgerskapets foretrukne aviser.[34] Dessuten var det bladet Dagen (1803–1843) som var en svært konservativ og regjeringstro avis, som særlig tok kampen opp med tidens opposisjonsaviser. Andre utgivelser var Politievennen, Den galende Hane, Sandhedsfaklen og Raketten, som nesten alle dukket opp i 1830-årene og bare hadde en kort levetid. Av samtiden ble de betegnet som «smusslitteratur» og «skandalepresse» og førte et språk og innhold, som ofte brakte utgiverne for pressedomstolen.

Tittelblad av Corsaren 15. juli 1842.

Dessuten oppsto det i løpet av 1830-og 1840-årene en reell opposisjonspresse. Særlig tre av disse var mye lest. Det mest folkelige og utbredte var Corsaren (1840–1855), utgitt av Meïr Aron Goldschmidt. Det var egentlig et satirisk vittighetsblad og yndlingsoffer ble Søren Kierkegaard, men det inneholdt dessuten en skarp politisk og kritisk brodd, som ofte gikk ut over regjeringen. Dernest kom Fædrelandet (1840–1882), som var de nasjonalliberales tidsskrift med Ditlev Gothard Monrad, Carl Ploug og Orla Lehmann, som alle ble betydelige politikere etter innføringen av Grundloven i 1849. Endelig var det Kjøbenhavnsposten (1827–1859), utgitt av Andreas Peter Liunge og Ove Thomsen som var et radikalt demokratisk og kosmopolitisk blad med sosialistiske tendenser.

Det var ikke enkelt å utgi opposisjonsblader i en tid hvor Frederik VIs strenge sensurlovgivning etter Trykkefrihetsforordningen av 1799 trådte i kraft. Bladenes utgivere ble ofte idømt bøter, og mange numre ble beslaglagt. Et annet og mindre opposisjonsblad Almuevennens redaktør regnet på et tidspunkt ut beløpene som de tre største opposisjonsbladene var blitt idømt i bøter under Christian Frederik, dvs. perioden 1839-1848.[35] Resultatet var at Fædrelandet var blitt idømt langt det største beløp med i alt 6 450 riksdaler, dernest kom Kjøbenhavnsposten med 5 100 riksdaler og til sist Corsaren med 4 830 riksdaler. Bladene ble også satt under sensur, dvs. en politiassessor skulle gjennomlese og godkjenne artiklene innen de kom i bladet. Kjøbenhavnspostens redaktører begynte å utgi bladet med tomme spalter hvor de sensurte artiklene skulle ha stått som en slags synlig protest mot sensuren. Det var en skikk som bredde seg til de andre opposisjonsbladene, men den ble snart offisielt forbudt av regjeringen.

Utover dette ble det utgitt en lang rekke forskjellige tidsskrifter, som konsentrerte seg om forskjellige emner; som eksempler kan nevnes Figaro utgitt fra 1839 av Tivolis grunnlegger Georg Carstensen, og som hadde undertittelen Journal for Literatur, Kunst og Musik og Danne-Virke (18161819), som var Grundtvigs blad og som agiterte for hans tanker om religion og almueliv.

Vitenskap[rediger | rediger kilde]

På vitenskapens område er det særlig Hans Christian Ørsted som skiller seg ut blant dem som bidro under gullalderen. Han var også en nær venn av H.C. Andersen.[36]

H. C. Ørsted malt av C.A. Jensen

Ørsted er kjent som den første som fremstilte aluminium og for å ha oppdaget at det er en forbindelse mellom elektrisitet og magnetisme.

I 1824 stiftet han Selskabet for Naturlærens Udbredelse, et selskap som hadde som mål å spre kunnskap om naturvitenskapen. Han var også grunnleggeren av forgjengeren til det som i dag er Danmarks Meteorologiske Institut.[37]

Han var overbevist om at alle ting i universet var i slekt, både materielt og åndelig og beskrev dette i sitt filosofiske verk Ånden i Naturen som kom ut i 1850.

Teologien og kirken[rediger | rediger kilde]

Hvis man kort karakteriserer romantikken som en tankestrømning som legger mer vekt på følelsen enn på fornuften – som især knyttes til den forutgående opplysningstiden med betegnelsen rasjonalisme – kan man også for teologiens og kirkens del konstatere en påvirkning. Det tok ganske lang tid før den slo gjennom og Hal Koch karakteriserer den som så avdempet, at det var som det egentlig bare skjedde en «ændring i det åndelige klima».[38][39]

I Tyskland hadde Schleiermacher ført religionen tilbake på den absolutte afhængighedsfølelse (ty. das Gefühl absoluter («schlechthinniger») Abhängigkeit). Schleiermacher ansees betydningsfull for en romantisk innflytelse innen den protestantiske kirke. Imidlertid fikk han ikke umiddelbart den store innflytelse i Danmark «... og den eneste, der syntes forudbestemt til at modtage netop fra den schleiermacherske åndsform, J.P. Mynster, var i grunden færdig i sin udvikling, før han mødte Schleiermacher. ...» (jf. «omvendelsen» i Spjellerup 1802).[40]   H.N. Clausen hadde vært i Berlin og mottatt inntrykk av den nye bevegelsen.[41]

Jacob Peter Mynster på et maleri av J.V. Gertner fra 1842. Maleriet tilhører portrettsamlingen på Frederiksborg slott

Kirkens førstemann fra 1834 til 1854 var biskopen over Sjælland J.P. Mynster, og hans visitatsopptegnelser fra 1830 og 1840-årene viser at det stadig satt mange rasjonalistiske prester rundt om i prestegårdene.[42] De hadde fått sin undervisning på universitetet av folk som Münter, P.E. Müller og Jens Møller[39] i begynnelsen av århundret, da disse ennå var mest preget av rasjonalismen innenfor teologien.

Hyrdebrevet av 1817, som var forfattet av biskop Münter, kunne stadig tildele fornuften en rolle: «... fornuftens rette brug og Den hellige Skrifts rette udtydning», altså en overensstemmelse mellom fornuft og åpenbaring.[42] Hal Koch mener allikevel at hyrdebrevet viste at den teologiske rasjonalisme fra 1700-tallets opplysning ikke lenger sto så sterkt. Ved å anerkjenne eller betone at det i Skriften foreligger en guddommelig åpenbaring knyttet til Jesu person og uttrykt i hans lære, mener Koch, at «... det derfor måske ville være mere korrekt at betegne dette som supranaturalisme».[43]

Kirken

Perioden faller sammen med eneveldets siste tiår, hvor den øverste makten i kirken tilhørte kongen, og det egentlige kirkestyret ble utøvet gjennom Kanselliet og dets embetsmenn. Sammenfattende sier Koch [44]om dette kirkestyret at det ikke var sin oppgave voksen. Innenfor kirken som på alle andre områder «var samfundet i støbeskeen». Eneveldet og embetsstyrets dager var talte. Det som grodde fram, kom nedenfra, fra folket, og for kirkens vedkommende utkrystalliserte det seg i vekkelser, som fortsatte i de kirkelige partidannelsene. Det som var på dagsorden var et nytt forfatningsgrunnlag for kirken, slik at det skulle bli religionsfrihet, så kirken ikke lenger bare var en ren statsfunksjon.

J.P. Mynster betegnes av flere kirkehistorikere som en «maktfaktor» allerede fra midt i 1820-årene.[39][45]Som biskop over Sjællands stift ble han kirkens førstemann i periodens siste år fra 1834–54, hvor kampene om kirkens nyordning fant sted. Særlig på grunn av «Kirkestormen» foranlediget av Kierkegaards angrep, har Mynster i en periode ikke vært vurdert høyt, blant annet fordi en av hans motstandere, N.F.S. Grundtvig og hans bevegelse, fikk stor framgang i århundrets siste halvdel; men på avstand har man vurdert hans innsats mere positivt for romsligheten, som kom til å kjennetegne den folkekirke som med demokratiets innføring i 1849 avløste eneveldets statskirke. Jens Rasmussen sier det slik: s. 120. «Det var takket være tidens såkaldte overgangsskikkelser, slik som A.S. Ørsted (sentraladministrationen) og J.P. Mynster (kirkeadministrationen), at kirkestyret var gjort rummeligt under enevældens sidste tid....»[46] Martin Schwarz Lausten betoner at disse kulturpersonene hele tiden søkte å bevare forbindelsen mellom kulturen og kristendommen; kanskje nettopp en av de ting som opprørte Kierkegaard.[45] Han avviste nemlig både det «grundtvigske parti»s tanker om en «fri Stats-Kirke» og H.N. Clausens ideer om en synodal ordning. Det endte med en løfteparagraf, som sa at «Folkekirkens Forfatning ordnes ved Lov», som aldri er innfridd på annen måte, enn at disse forholdene ordnes ved «love», altså enkelte lover vedtatt i Folketinget som alle andre lover etter behov.[note 2] [47]

Reiser i Gullalderen[rediger | rediger kilde]

«Danske kunstnere på et romersk osteri» malt av Ditlev Blunck i 1837. Bertel Thorvaldsen ved enden av bordet til høyre. Ved siden av Thorvaldsen sitter fra høyre; maleren Ernst Meyer, Ditlev Blunck selv og Jørgen Sonne med grå hatt. På den andre siden av bordet sitter Michael Gottlieb Bindesbøll og snakker med en av servitørene. Inn gjennom døren kommer Constantin Hansen. Fra Thorvaldsens Museum

H.C. Ørsted dro i 1801 på dannelsesreise til Tyskland og der møtte han helhetsfilosofien, som senere fikk navnet romantikken. Mens Ørsted var på reise, var den geologisk interesserte filosofen Henrik Steffens kommet hjem til København fra sin dannelsesreise til Tyskland. Steffens etterfølgende foredrag på Elers` Kollegium i 1802 om natur, kunst, historie, filosofi og religion var romantikkens introduksjon i Danmark og det ble starten på den danske gullalderen. Oehlenschläger skrev deretter diktet Guldhornene etter inspirasjon av Steffens foredrag.

Gullalderens kunstnere kvalifiserte seg ofte til en dannelsesreise ved å vinne en konkurranse ved Akademiet, som betalte reisen, eller ved å få tildelt et reisestipendium, blant annet fra Fonden ad usus publicos med Jonas Collin som sekretær fra 1803 til 1832.

Det fantes også andre muligheter i form av tilskudd fra en av tidens meséner. Blant disse kan nevnes J.C. Jacobsen, Jonas Collin, ekteparet Charlotte og Ernst Schimmelmann, prins og konge fra 1839 Christian Frederik og noe senere grevinne Danner.

I motsetning til andre av gullalderens reisende, reiste ikke Rasmus Rask sørover, men til Island i 1813-1815. Fra 1816 dro han østover på en lang reise; ruten gikk fra Sverige, Finland, Russland tvers gjennom Persia til India og Ceylon – han var vekk i mer enn seks år.

Bertel Thorvaldsen var en av dem som reiste til Italia og han ble boende i Roma i 40 år. Han var en magnet for mange andre kunstnere; mens han var i Roma laget han atskillige skulpturer. Ved hjelp av et samarbeid mellom Hermann Ernst Freunds og Ludvig Bødtcher ble skulpturene transportert på skip til København. Etter en offentlig innsamling i 1837 ble det oppført et museum til skulpturene, Thorvaldsens Museum, tegnet av arkitekten Michael Gottlieb Bindesbøll.

Gullalderens nettverk[rediger | rediger kilde]

Christian Frederik i Kunstakademiet. Christian Frederik var en av tidens store meséner og støttet flere kunstnere økonomisk.

Københavns størrelse medvirket til at gullalderens personligheter kjente hverandre på tvers av fagområder og på denne måten ble det skapt nettverk og en synergieffekt blant de intellektuelle i byen. Den danske gullalderens personligheter hadde kontakt med hverandre gjennom datidens salongliv, utdanningssteder, studentenes private fester og diskusjonsklubber, samt selvfølgelig også private sammenkomster.

Et annet moment når det gjelder persongalleriet, er de nære båndene som ble knyttet via ekteskap og familie. Om man tar et grundigere blikk på de aktuelle personene samt deres ektefeller – og i noen tilfeller barn – ser man straks forbindelseslinjene. Knud Lyne Rahbek giftet seg med sin Kamma i 1798.[48][49] Ekteparet var i flere år fosterforeldre for Johan Ludvig Heiberg. Heiberg selv var sønn av Peter Andreas Heiberg og forfatterinnen Thomasine Gyllembourg. Adam Oehlenschläger var gift med Kamma Rahbeks søster Christiane. Anders Sandøe Ørsted var gift med Oehlenschlägers søster Sophie. Arkitekten G.F. Hetsch var svigersønn av C.F. Hansen ikke bare en gang, men to. Hetch giftet seg to ganger og begge ganger med døtre av Hansen.

Embetsborgerstanden[rediger | rediger kilde]

Embetsborgerstanden i gullalderen har vært betegnet som den harmoniske embedsborgerstand, [50] hvor man med harmonisk har villet understreke at det ikke bare var geniet – som i den radikalere form for dualisme hos Steffens – som kunne overskride dualismen og få innblikk i den åndelige verden. Man kunne i den danske omplantning av denne tankegangen bli bevisst om historien og sin egen rolle i den ved dannelse, som kunne være åpen for alle, og som samfunnet kunne skape rammene for, selv om dannelsesprosessen ble ansett for å være knyttet til det enkelte individ og derfor prinsipielt var den enkeltes ansvar. Oppdragelse ble forstått som oppdragelse til en høyere, åndelig sfære.

Dette beskrives som grunntanken i det utdanningssystemet som ble bygget opp på 1800-tallet og det er med basis i dette idékomplekset, at de harmoniske embetsborgere etablerer seg på de ledende postene i samfunnet, slik at ideologi og administrasjon kommer til å virke sammen på en så overbevisende måte, at det kan snakkes om et hegemoni, som fram til slutten av 1830-årene stort sett ikke blir motsagt. De harmoniske embetsborgerne karakteriseres som den beåndede stand, som hjelper folket til å bli dannede borgere.

Ettersom disse embetsborgerne ikke var isolert fra det øvrige åndslivet, men omgikk og delte oppfatninger med ledende personer innenfor det skapende kulturliv som for eksempel Oehlenschläger, Thorvaldsen og Eckersberg, dannet de en bro mellom kultur og aktiv politikk, som var så sterk, at de dominerte åndslivet.

Det nevnes en viktig forskjell mellom Danmark og Tyskland, hvor grunntankene jo var kommet fra rundt århundreskiftet med Steffens, nemlig at teoriene i Danmark ble utviklet gjennom en utadvendt praksis innenfor statsadministrasjon, vitenskap og kunst i motsetning til i Tyskland, hvor universitetene var sentrum og utgangspunkt for diskusjonene. I København spilte universitetet ikke samme rolle som normgivende for den kulturelle og åndelige utvikling, og dette sees som en grunn til at den danske avleggeren av den tyske dualismen kunne forbli så uimotsagt.[50]

Salonglivet[rediger | rediger kilde]

Friederike Bruns Sophienholm hvor hun holdt salong i sommerhalvåret. Stikket viser gjester som kommer kjørende med hest og vogn. Dyrene til venstre i bildet er esler som hun og gjestene red rundt i parken på. Samtidig stikk av H.G.F. Holm.
Wilhelm Bendz: «Et tobakksselskab» viser et gullalderhjem i København i 1827/1828. Sønnen i huset har venner på besøk. Olje på lerret 98,5 x 85 cm. Maleriet tilhører Ny Carlsberg Glyptotek. [51]

Flere kvinner drev salonger i København på begynnelsen av 1800-tallet; Kamma Rahbek, Friederike Brun, Charlotte Schimmelmann og Louise Hegermann-Lindencrone. De hadde alle stor betydning for Gullalderens kunstnere og vitenskapsfolk. I disse salongene kunne de få råd og veilledning og møte andre kunstnere og vitenskapsmenn.

Blant gjestene i Kamma og Knud Lyne Rahbeks salong i Bakkehuset var Adam Oehlenschläger, som var gift med Kammas søster Christiane, A.S. Ørsted, som var gift med Oehlenschlägers søster Sophie, H.C. Andersen, Jens Baggesen, Jonas Collin, Frederikke Brun, N.F.S. Grundtvig, J. L. Heiberg, Poul Martin Møller, biskop Jacob Peter Mynster, Henrich Steffens, B.S. Ingemann og Christian Winther.[48][49]

Friederike Brun hadde salong i Sophienholm ved Bagsværd Sø i sommersesongen og i Moltkes palé i vinterhalvåret. Blant gjestene var blant annet Baggesen og hans kone Sophie samt komponistene J.A.P. Schulz og C.E.F. Weyse.[52] Dessuten kom Mynster, Oehlenschläger, Heiberg, Rist og flere dit.[53]

Charlotte Schimmelmann hadde salong i paléet i Bredgade om vinteren og om sommeren på landstedet Sølyst nord for København. [54] Her var også europeiske kulturpersonligheter som den tyske filosofen J.G. Fichte, den sveitsiske teologen Johann Caspar Lavater og den franske forfatteren Charles Vanderbourg. Blant danske diktere hjalp Schimmelmann Henrich Steffens, Schack von Staffeldt, Jens Baggesen, Adam Oehlenschläger og B.S. Ingemann fram. Men også komponisten J.A.P. Schulz, fysikeren H.C. Ørsted, naturforskeren Joakim Frederik Schouw og arkeologen P.O. Brøndsted hørte til blant dem som fikk støtte hos mesénekteparet, og biskop J.P. Mynster og billedhuggeren Bertel Thorvaldsen inngikk også i kretsen deres.[55]

I sommerhalvåret holdt Louise Hegermann-Lindencrone selskaper på eiendommen Rolighed ved Kalkbrænderiet i København og om vinteren i kommandantboligen på Kastellet. Blant gjestene var Adam Oehlenschläger, J.P. Mynster, Heinrich Steffens, F.C. Sibbern, B.S. Ingemann, M.F. Liebenberg, Andreas Nicolai de Saint-Aubain, Peder Hjort, Rudolph Bay, Nicolai Christian Levin Abrahams og A.S. Ørsted.[56][57]

Private selskaper[rediger | rediger kilde]

Jonas Collin, Anders Sandøe Ørsted, N.F.S Grundtvig, Johan Ludvig Heiberg, Johan Buntzen, faren til Thomasine Gyllembourg, og Hans Heger, faren til Christiane Oehlenschläger og Kamma Rahbek, holdt selskaper med opplesing og diskusjon.[58]

Kunstakademiet ble mange av kunstnerne utdannet under Eckersberg, blant annet Wilhelm Bendz, Constantin Hansen, Wilhelm Marstrand, Ernst Meyer, Fritz Petzholdt, Jørgen Roed og Martinus Rørbye. I tillegg til dette arrangerte studentene private selskaper, såkalte «tobakkselskaper» eller diskusjonsklubber, et slikt «tobakkselskap» har Bendz brukt som motiv.[59]

Reitzels Boghandel[rediger | rediger kilde]

C.A. Reitzels Boghandel og Forlag var samlingssted for byens skrivende ånder, ettersom C.A. Reitzel utga en stor del av verkene deres. Hit kom H.C. Andersen, J.L. Heiberg, Christian Winther, Søren Kirkegaard, kvinnesaksforkjemperen Mathilde Fibiger (faller litt utenfor Gullalderen, hennes debutroman, Clara Raphael, kom ut 1851) og mange andre. [60]Købmagergade, hvor C.A. Reitzels Boghandel lå, og området mellom Rundetårn og Højbro Plads og tilhørende sidegater, var Gullalderens kommunikasjonssenter; her startet Studenterforeningen og i tillegg til Reitzel lå Gyldendals forlag her og blader og aviser som Fædrelandet, Berlingske Tidende og Corsaren. [61]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «... Københavnerskolen, som særlig har vunnet innpass i utlandet, og som skal markere den betydning København hadde som kunstsentrum med et kunstakademi, som tiltrakk seg en rekke tyske kunstnere som Caspar David Friedrich (1774-1840) og Philipp Otto Runge (1777-1810).»
  2. ^ Grundloven av 1849 sier i § 80: «Folkekirkens Forfatning ordnes ved Lov».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Udsigt gennem tre af de nordvestlige buer i Colosseums tredje stokværk fra Statens Museum for Kunst
  2. ^ Om guldalderen- en introduktion av Kasper Monrad
  3. ^ Guide til dansk guldalder - arkivert utgave
  4. ^ «Vilhelm Andersens guldalderkonstruktion» fra Arkiv for Dansk Litteratur
  5. ^ Voss, side 9
  6. ^ Dansk guldaldermaleri fra 1995, side 7 i innledningen, han gjentar det i 2000 i Dansk Gulderalderkunst - Fra Abildgaard til Hammershøj side 15
  7. ^ Om guldalderen - en introduktion
  8. ^ Hans Edvard Nørregård-Nielsen: Kongens København : en guldaldermosaik, Gyldendal, København 2000, side 28, ISBN 87-00-47268-9
  9. ^ Claus Bjørn (red.): Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie – bind 10, side 84, Gyldendal, København
  10. ^ Helge Paludan: Københavnernes historie, fra Absalon til Weidekamp, Hans Reitzel, København 1987, side 115-116, ISBN 87-4123-941-5
  11. ^ Holm, side 36ff
  12. ^ Holm, side 61ff
  13. ^ a b Eckersberg og den nøgne virkelighed fra Det Kongelige Bibliotek
  14. ^ Friborg, side 15
  15. ^ Voss, side 15
  16. ^ Portrætmaleri fra Gullalder.dk/ arkivert utgave fra Web.Archive.org
  17. ^ Guide til dansk guldalder: Skulptur Arkivert fra orginalen
  18. ^ Hamburger, side 291
  19. ^ Hamburger, side 287
  20. ^ Hamburger, side 288
  21. ^ Koudal, side 61
  22. ^ Koudal, side 67
  23. ^ Jensen 1964, side 84
  24. ^ Koudal, side 59-72
  25. ^ Koudal
  26. ^ a b Ravn og Hammerich, side 99
  27. ^ Schiørring II, side 61
  28. ^ a b Clausen, side 56
  29. ^ Sølvsten, side 49
  30. ^ Sølvsten, side 42
  31. ^ Koudal, side 102ff
  32. ^ Schiørring II, side 82
  33. ^ Ravn og Hammerich, side 183
  34. ^ Jørgensen, Harald: Tidsskriftpressen i Danmark indtil 1848
  35. ^ Stender-Petersen, side 15
  36. ^ Hans Christian Ørsted, naturfilosof og videnskabsmand fra Kulturcentret Assistens/arkivert utgave
  37. ^ Danmarks Meteorologiske Institut/historie
  38. ^ Koch, side 136
  39. ^ a b c Koch, side 203
  40. ^ Koch, side 199
  41. ^ Koch, side 198
  42. ^ a b Lausten, side 206
  43. ^ Koch, side 178ff
  44. ^ Koch, side 50
  45. ^ a b Lausten, side 208
  46. ^ Rasmussen, side 120
  47. ^ Grundloven fra Folketinget
  48. ^ a b Kamma Rahbek fra Dansk Kvindebiografisk Leksikon
  49. ^ a b «Guide til dansk guldalder» - 11. Bakkehuset, arkivert utgave
  50. ^ a b Modhorst og Møller, side 43-48
  51. ^ Om «Et tobakksselskab» fra Ny Carlsberg Glyptotek
  52. ^ Friederike Brun fra Dansk Kvindebiografisk Leksikon
  53. ^ 153 (Dansk biografisk Lexikon / III. Bind. Brandt – Clavus)
  54. ^ Om Sølystshistorie
  55. ^ Charlotte Schimmelmann fra Dansk Kvindebiografisk Leksikon
  56. ^ Louise Hegermann-Lindencrone i Dansk biografisk leksikon
  57. ^ Louise Hegermann-Lindencrone fra Dansk Kvindebiografisk Leksikon
  58. ^ Sondrup Andersen, side 348
  59. ^ Sondrup Andersen, side 115
  60. ^ Scavenius Guldalderhistorier, side 110-115
  61. ^ Scavenius Guldalderens verden, side 16

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bencard, Mogens: Krydsfelt : ånd og natur i guldalderen, Gyldendal, København 2000, ISBN 87-00-46638-7
  • Bertung, Birgit: Gyldne lænker – kvindernes guldalder, om forholdet mellem mand og kvinde hos 10 guldalderpersonligheder, C.A. Reitzel, København 2006, ISBN 87-7876-482-3
  • Bjørn, Claus (red.): Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie – bind 10, Gyldendal, København
  • Clausen, Karl: Dansk folkesang gennem 150 år, Tingluti Forlag, København 1975
  • Fjord Jensen, Johan: Efter Guldalderkonstruktionens sammenbrud, Modtryk, Århus 1981, ISBN 87-87817-61-6
  • Friborg, Flemming: Det gode selskab – Kunstforeningens historier 1825 -2000, Gyldendal, København 2000, ISBN 87-00-47798-2
  • Hamburger, Povl: Musikens historie, Aschehoug, København 1961, (Originalår: 1936-1937)
  • Helleberg, Maria: Vilde kvinder, milde kvinder : 12 kvindeliv fra guldalderen, København 2003, ISBN 87-568-1683-9
  • Holm, Søren: Romantiken, Nyt Nordisk forlag Arnold Busck, København 1972, ISBN 87-17-01539-1
  • Koch, Hal: Den Danske kirkes historie, Bind 6: Tiden 1800-1848, Gyldendalske Boghandel, København 1950-1966
  • Kongsted, Ole og Traustedt, P.H. (red.): Musikkens historie i Danmark, 3 bind, Politikens Forlag, København 1977-78, ISBN 87-5672-729-1
  • Koudal, Jens Henrik (red.): Musik og danskhed, fem faglige bidrag til debatten om nationalitet, C.A. Reitzel, København 2005, ISBN 87-7876-399-1
  • Lausten, Martin Schwarz: Danmarks kirkehistorie, Gyldendal, København 2004, ISBN 87-02-02701-1
  • Monrad, Kasper: Dansk guldalder, Statens Museum for Kunst, København 1994, ISBN 87-7551-090-1
  • Mordhorst, Mads og Fabricius Møller, Jes: Historikeren Caspar Paludan-Müller, Det Kongelige Bibliotek Museum Tusculanums Forl., København 2005, ISBN 87-7289-738-4
  • Nørregård-Nielsen, Hans Edvard: Kongens København : en guldaldermosaik, Gyldendal, København 2000, ISBN 87-00-47268-9
  • Paludan, Helge: Københavnernes historie, fra Absalon til Weidekamp, Hans Reitzel, København 1987, ISBN 87-4123-941-5
  • Rasmussen, Jens: En brydningstid – Kirkelige holdninger i guldalderperioden 1800-1850, Odense universitetsforlag, Odense 2002, ISBN 87-7838-667-5
  • Ravn og Hammerich: Festskrift i Anledning af Musikforeningens Halvhundredaarsdag, Musikforeningen, København 1886
  • Scavenius, Bente: Guldalderhistorier : 20 nærbilleder af perioden 1800-1850, København 1994, ISBN 87-00-19052-7
  • Scavenius, Bente: Guldalderens verden : 20 historier fra nær og fjern, Gyldendals Bogklubber, København 1996, ISBN 87-00-25274-3
  • Schiørring, Nils: Musikkens historie i Danmark, bd. I-III
  • Smidt, Claus M. og Winge, Mette: Hen over torv og gade : mennesker og huse i Guldalderens København, Gyldendal, København 1996, ISBN 87-00-25216-6
  • Sondrup Andersen, Dorthe: Guldalder uden forgyldning, People's Press, København 2004, ISBN 87-91293-83-9
  • Steffens, Henrich (forf.) og Kondrup, Johnny (red.): Indledning til philosophiske forelæsninger, Det Danske Sprog- og Litteraturselskab/ C.A. Reitzel, København 1996, ISBN 87-7876-003-8
  • Stender-Petersen, Ole: Kjøbenhavnsposten, Organ for "det extreme Democrati" 1827-1848, Odense Universitetsforlag, Odense 1978
  • Sølvsten, Jens: Gamle Selskabssange og Klubviser, København 1951
  • Sørensen, Anne Scott (red.): Nordisk salonkultur – Et studie i nordiske skønånder og salonmiljøer 1780-1850, Odense Universitetsforlag, Odense 1998, ISBN 87-7838-345-5
  • Voss, Knud: Guldaldermalerne og deres billeder på Statens Museum for Kunst, Hamlet, Lyngby 1976, ISBN 87-7321-072-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]