Frederik III av Danmark og Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Frederik III
Konge av Danmark-Norge
Frederik III av Danmark og Norge
Valgspråk: Herren er mig forsyn
Regjeringstid: 1648 - 9. februar 1670
Født: 18. mars 1609
Død: 9. februar 1670 (60 år)
Begravet: Christian IVs kapell i Roskilde domkirke
Foreldre: Christian IV og
Anna Kathrine
Ektefelle: Sophie Amalie
Barn: Med Sophie Amalie:

Christian, f. 1646
Anne Sofie, f. 1647
Frederikke Amalie f. 1649
Vilhelmine Ernestine f. 1650
Frederik, 1651-1652.
Jørgen (George), f. 1653
Ulrika Eleonora av Danmark f. 1656
Dorothea Juliane 1657-58

Med Margrethe Pape:
Ulrik Frederik Gyldenløve (1638-1704)

Frederik III (født 18. mars 1609, død 9. februar 1670) var konge av Danmark og Norge 1648–1670 og tilhørte huset Oldenburg. Han huskes spesielt for at han var den monarken som innførte eneveldet ved et statskupp i 1660, senere bekreftet og formalisert gjennom Enevoldsarveregjeringsakten og Kongeloven.

Frederik ble født på borgen Haderslevhus i 1609 som nest eldste sønn av Christian IV og dronning Anna Kathrine. Da kongens eldste sønn, prins Christian, døde i 1647, ble Frederik valgt som den nye tronfølgeren og overtok derfor tronen etter sin far da han døde i 1648. I forbindelse med kroningen samme år måtte han underskrive den hittil strengeste håndfestning, noe som øket Riksrådets makt betydelig.

I 1643 giftet den 35-årige Frederik seg med den 15 år gamle Sophie Amalie. I løpet av ekteskapet fikk de åtte barn.

Maktkampen i Danmark[rediger | rediger kilde]

Frederik III til hest.
Arvehyllingen i 1660. Maleri av Wolfgang Heimbach

I de første årene etter at han hadde overtatt tronen førte Frederik III en tilbaketrukket tilværelse og overlot ledelsen av Danmark og Norge til Riksrådet og embetsmennene. Da maktkampen mellom rikshovmester Corfitz Ulfeldt og Hannibal Sehested på den ene siden, og Riksrådet på den andre brøt ut i lys lue, stilte kongen seg på Riksrådets side og bidro dermed til å styrte to av landets dyktigste menn. Kongen hadde muligens også hatt personlige grunner, da han ikke brydde seg om svogeren Ulfeldt. Corfitz Ulfeldt ble senere dømt til døden in absentia for landsforræderi og hustruen Leonora Christina – Christian IVs yndlingsdatter – satt i fengsel i Blåtårn i 22 år som medskyldig.

Krigen mot Sverige 1657-1660[rediger | rediger kilde]

På det utenrikspolitiske området gjenopptok Frederik sin fars kamp om herredømmet i Østersjøområdet. I 1657 gikk Danmark til krig mot Sverige, mens Karl X Gustav var opptatt i Polen og Brandenburg. Dessverre hadde Danmark verken noen særlig slagkraftig hær eller betydelige allianser på det tidspunkt. Den svenske kongen forlot Polen og marsjerte med sin hær på 6000 ryttere og 2500 fotfolk opp gjennom hertugdømmene og Jylland. Svenskene inntok den nyanlagte festningen Frederiksodde og tok blant annet den hardt sårede øverstbefalende for den danske hær, riksmarsk Anders Bille, til fange. Inntil videre forhindret den danske flåten den svenske hær i å krysse Lillebælt, men tre måneder senere lyktes det svenskene å gå over isen til Fyn, og få dager senere fortsatte de over isen på Storebælt mellem Langeland og Lolland. Danskenes forsvar brøt sammen og Frederik III måtte kapitulere til arvefienden.

Ved freden i Roskilde i februar 1658 ble Skåne (med Bornholm), Halland og Blekinge, samt Båhuslen og Trondheim len i Norge avstått til Sverige. Det verste for Frederik var kanskje at Corfitz Ulfeldt, som hadde flyktet til Sverige, satt som svensk representant ved forhandlingene. Kort tid etter brøt Karl Gustav freden og rykket frem mot København, som ble beleiret. Frederik III deltok aktivt i forsvaret. Han ble oppfordret til å forlate hovedstaden, men sa at han ville «dø i sitt rede», noe som gjorde ham umåtelig populær blant Københavns borgere. Beleiringen mislyktes, ikke minst takket være byens kvinner, som deltok aktivt i forsvaret av vollene. Da Karl døde i begynnelsen av 1660 ble det sluttet fred i København. Roskildefreden av 1658 ble stadfestet, og de skånske områdene forble svenske. Kun Trondhjems len kom tilbake til Norge. Bornholm hadde allerede i 1658 befridd seg selv og overdratt øya til Frederik III som arv og eiendom.

Tronfølgestrid og enevelde[rediger | rediger kilde]

På det etterfølgende stendermøtet i 1660 utnyttet Frederik uenigheten mellom adelen på den ene siden og borgere og geistlige på den andre siden, samt den nyvunne folkelige populariteten til å oppnå arverett, få annullert håndfestningen, og innføre enevelde. Den 18. oktober samme år avla stenderrepresentantene ed til den nykårede arvekongen foran Københavns slott. Peder Schumacher – senere adlet som Griffenfeld – utarbeidet Kongeloven, verdens eneste nedskrevne enevoldsgrunnlov, som fastslo kongens uinnskrenkede makt. I den omtales kongen som «det ypperste og Højeste Hoved her på Jorden over alle menneskelige Love». Frederik III skrev under Kongeloven i 1665.

Innsats for vitenskapen[rediger | rediger kilde]

Frederik og Sophie Amalie, ca. 1650, ukjent kunstner

Frederik III, som var en belest mann interessert i teologi og datidens vitenskaper, grunnla omkring 1648 Det Kongelige Bibliotek basert på sin egen boksamling (hvorav adskillige bærer hans superexlibris), samt en rekke adelige biblioteker som han hadde kjøpt opp. Han var også interessert i alkymi, og da han hadde brukt opp sine titler da Gothersgade og Vendersgade i København fikk navn, brukte han av metallene – slik fikk Sølvgade sitt navn. I Rigensgade hadde han en alkymist ved navn Borri i sving i et laboratorium. Det nærliggende Garnisonssykehuset fikk derfor tilnavnet Gullslottet, inntil soldater som var pasienter der, fikk det omdøpt til Grøtslottet.[1]

Videre fikk han oppført dagens Rigsarkiv, med arsenal i 1.etasjen, bibliotek i 2.etasjen og «kunstkammer» i 3.etasjen. Det siste inneholdt rariteter som skjelettet av hunden Tyrk som holdt vakt i hans far Christian 4.s soverom; hodeskallen til pave Lucius I som ble fjernet fra Roskilde domkirke etter reformasjonen; atten rotteunger med sammenviklede haler; et forstenet foster som Colombe Chatri fra Toulouse hadde gått gravid med i 28 år da hun døde;[2] et tommelangt misfoster som Sehested hadde kommet med, og som angivelig var et av de 365 fostrene grevinne Marie av Holland nedkom med på én gang; samt en blærestein, skåret ut av Griffenfeld og større enn et hønseegg.[3] Dessverre har bare en liste over severdighetene overlevd, bortsett fra pave Lucius' hodeskalle, som nå oppbevares i Københavns katolske domkirke, Sankt Ansgar.

Frederik III døde av lungebetennelse i februar 1670 og ble gravlagt i Roskilde domkirke. Hans eldste sønn Christian overtok tronen som kong Christian V.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ R. Broby-Johansen: Det gamle København (s. 154), forlaget Thanning og Appel, København 1978, ISBN 87-413-6347-7
  2. ^ The Body Odd
  3. ^ R. Broby-Johansen: Det gamle København s. 102

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • [material=769 Om Fredrik III], fra nettstedet danmarkshistorien.dk (dansk)


Forgjenger:
 Christian IV 
Konge av
Danmark-Norge

Etterfølger:
 Christian V 

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Frederik III av Danmark og Norge – stamtavle i tre generasjoner
Frederik III av Danmark og Norge Far:
Christian IV
Farfar:
Frederik II
Farfars far:
Christian III
Farfars mor:
Dorothea av Sachsen-Lauenburg
Farmor:
Sophie av Mecklenburg
Farmors far:
Ulrik av Mecklenburg-Schwerin
Farmors mor:
Elisabeth av Danmark
Mor:
Anna Kathrine
Morfar:
Joakim Frederik av Brandenburg
Morfars far:
Johann Georg I Hohenzollern av Brandenburg
Morfars mor:
Sophia av Schlesien
Mormor:
Katarina av Küstrin
Mormors far:
Johann I av Brandenburg-Küstrin
Mormors mor:
Katherine av Braunschweig-Wolfenbuettel