Vendere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En vendisk prest av førkristne Svantevit avbildet på en stein fra vendiske Arkona, i dag i Altenkirchen. Svantevit var krigsgud i slavisk mytologi og far til alle andre guder.

Vendere (norrønt: vindr; tysk: wenden, winden; angelsaksisk winedas) er et historisk navn på et vestslavisk folk som levde i nærheten av tyske og danske bosetninger i middelalderen. Det referer ikke til et ensartet folk, men til ulike folk og stammer, avhengig av hvor og når samlebegrepet ble benyttet. I dag benyttes det enten i en historisk kontekst eller som et samlebegrep for sorbere i Lausitz, et historisk landskap i det østlige Tyskland og vestlige Polen.

Hos Snorre Sturlasson nevnes vendere ofte som en trussel sørfra mot kongeriket Danmark. Norske Magnus den gode slo venderne i slaget ved Lyrskogshede i 1043, og stanset således deres press mot nord.[1] Senere i middelalderen ble begrepet vendere ofte benyttet som referanse til vestslavere som levde innenfor Det tysk-romerske rike. Mieszko I av Polen, den første hersker av Polen, død 992, opptrer i andre kilder som «Dagome, konge av vendere», norrønt «Vindakonungr».[trenger referanse] Begrepet vendere har således også vært et løst samlebegrep for slaviske folk øst for Tyskland, og det har også overlevd i finske språk; finsk venäjä, estisk vene, og karelsk veneä, og da med betydningen russere.[2][3]

Vendernes historie[rediger | rediger kilde]

Tidlige kilder[rediger | rediger kilde]

I den tredje boken av greske Klaudios Ptolemaios' Geografike hyfegesis nevnes ouenedai blant de som bodde ved kysten av Østersjøen på midten av 200-tallet e.Kr. En del tidlige lærde identifiserte disse med venderne,[4] men basert på lingvistiske analyser er dagens akademiske oppfatning at ouenedai var etnisk og språklig forskjellige fra slaverne og kan således ikke være lik venderne.[5]

Opprinnelse og vekst: 500–1000[rediger | rediger kilde]

Slawenburg Raddusch, vendisk eller slavisk høyborg i Fliehburg.

Som en del av den slaviske folkevandringen i løpet av det første millennium som delte slaverne i sørlige, østlige og vestlige grupper, bevegde en del vestslavere inn i området mellom elvene Elben og Oder fra øst til vest og fra sør til nord. Der ble de etter hvert assimilert med den gjenværende germanske befolkningen som ikke hadde forlatt området under de germanske folkevandringene. Deres tyske naboer benyttet det begrepet som de tidligere hadde benyttet for folk øst for elven Elben før slaverne, og kalte dem for vendere slik de hadde kalt den folkegruppen som den romerske forfatteren Tacitus i Germania kalte for venedi og antagelig også vandalene.[6] Det har vært ulike forsøk på å identifisere vandalene som en blandingsgruppe av germanske og slaviske stammer i form av hva Tacitus nevner som Lugii.

Et forsøk på rekonstruksjon av helligdommen i Rethra.

Historikerne antar at venderne kom som en enhetlige gruppe, men skilte seg deretter ut i en rekke mindre stammer med store striper av skogland som skilte de ulike bosetningene fra hverandre. Deres stammenavn er avledet fra lokale stedsnavn, tidvis fra germansk tradisjon som hevellere (hevelli) fra Havel, rujanere (rani eller rujani) fra Rügen. Bosetninger ble sikret ved rundborger bygd av tømmerstokker og leire, som ved rekonstruksjonen av Slawenburg Raddusch hvor folk enten kunne søke trygghet ved angrep fra fremmede eller som en militær garnison.[7]

En del stammer forente seg til større enheter, lik hertugdømmer, eksempelvis utviklet obotrittere seg fra en forening av stammer fra dagens områder Holstein og vestlige Mecklenburg. De forente seg dog ikke under en hertug, men forble uavhengige og hvor deres høvdinger møtes og tok beslutninger i tempelet i Rethra (Riedegost).[8]

I 983 deltok mange vendiske stammer i et stort opprør mot Det tysk-romerske rike som tidligere hadde etablert kristen misjonering i vendernes områder. Tyske kolonier og tyske administrative institusjoner, Marken som eksempelvis Nordmark og Billungermark, i hedenske vendiske områder. Opprøret var vellykket og venderne forsinket tysk herredømme i sine områder for rundt to århundrer.

Nedgang: 1000-1200[rediger | rediger kilde]

Opłakane apostolstwo, korstoget mot de hedenske venderne i 1147, polsk historiemaleri av Wojciech Gerson.
Helt nord på Rügen ligger Kapp Arkona, det tidligere borganlegget til venderne.

Etter denne seieren kom de hedenske venderne under stadig økende press fra tyskere, dansker og polakker. Polakkene invaderte Pommern, landskapet ved utløpet av Oder ved Østersjøen, flere ganger. Danskene herjet ofte kysten av Østersjøen, og ble selv herjet av vendiske sjørøvere. Det tysk-romerske rike og dets markgrever forsøkte å utvide sine grenser. Vinteren 10681069 angrep en tysk hær Rethra og ødela det, det viktigste hedenske helligdommen til venderne. Deres religiøse sentrum ble da Arkona. I 1124 og 1128 ble vendere i Pommern og nordlige Polen kristnet. I 1147 ble de utsatt for korstog, «Wendenkreuzzug», en del av det andre korstog, ledet av kongeriket Tyskland innenfor Det tysk-romerske rike. Den kristne hæren, bestående hovedsakelig av dansker og saksere, tvang tributter fra venderne og sikret tysk kontroll over Wagrien og Polabia, men den slaviske befolkningen ble ikke konvertert.

I 1168 under de nordlige korstog rustet Danmark til et korstog ledet av biskop Absalon og kong Valdemar I av Danmark og angrep venderne i Rügen for å tvangskonvertere dem til kristendommen. De erobret og ødela Arkona, vendernes tempelborg, og rev ned statuen av den vendiske guden Svantevit. Med overgivelsen til venderen i Rügen var de siste uavhengige hedenske venderne beseiret av de kristne føydale maktene som omga dem.

Fra 1100- til 1300-tallet bosatte en rekke tyskere seg i det området som de kalte vendernes land. Antallet av tyskere ble såpass stort at området ble omformet fra en slavisk til en tysk kultur og identitet. Bosetterne ble oppmuntret av lokale hertuger og klostre for å befolke et område som hadde vært herjet av krig, og for å kultivere store skogområder og tung jord som ikke tidligere hadde vært bosatt før. De byene som ble opprettet ble en del av den såkalte «Ostsiedlung», den tysk ekspansjonen østover.

Vendere i dag[rediger | rediger kilde]

Vendisk bryllup i 1931 i Spreewald

Den tyske befolkningen assimilerte de fleste vendere, noe som førte til at de forsvant som en etnisk minoritet, unntatt for deler av sorbere. Polabisk språk, et vestslavisk språk i områdene rundt Elben, overlevde i små lommer fram til 1800-tallet i det som i dag er Niedersachsen.[9]

Mange stedsnavn og en del familienavn i østlige Tyskland er fortsatt av vendisk opprinnelse. Hertugene av Mecklenburg, Rügen og Pommern har blant annet også vendisk forfedre.

En gruppe vendere på rundt 588 mennesker utvandret fra Lausitz i Tyskland til Texas i USA i 1854 og kaller seg selv for «Texas-vendere» i dag.[10][11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Snorre Sturlasson, Snorres kongesagaer, Gyldendal forlag. Oslo 2003. ISBN 82-05-31464-0. side 141.
  2. ^ Campbell, Lyle (2004): Historical Linguistics. MIT Press. ISBN 0262532670. s. 418.
  3. ^ Bojtár, Endre (1999): Foreword to the Past. Central European University Press. ISBN 963911642. s. 88.
  4. ^ Jones, Prudence; Pennick, Nigel (1995): A History of Pagan Europe, Routledge, ISBN 0415091365. s. 195
  5. ^ Schenker, Alexander M. (1996): The Dawn of Slavic: an Introduction to Slavic Philology. New Haven: Yale University Press. ISBN 0-300-05846-2; ss. 3-5
  6. ^ Venedi. Wends, Veneti eller Eneti People. As described from Historic Sources
  7. ^ Herrmann, Joachim (1970): Die Slawen in Deutschland. Berlin: Akademie-Verlag GmbH
  8. ^ Jensen, Carsten Selch (2006): «Abodrites» i: Murray, Alan V.: The Crusades: An Encyclopedia. 1. Santa Barbara: ABC-CLIO. OCLC 70122512. s. 3.
  9. ^ Polabian language
  10. ^ Blasig, A. (1957): The Wends of Texas. The Naylor Company. San Antonio, Texas. ASIN B0007DXAP2 OCLC 1224161
  11. ^ About Wends, Who are the Wends?

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]