Angrepet på Københavns red
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Angrepet på Københavns red refererer til det britiske overraskelsesangrep på København den 2. april 1801, ledet av admiral Sir Hyde Parker. Framstøtet ble ledet av viseadmiral Horatio Nelson. Ingenting av den såkalte dansk-norske flåten (egentlig den danske Orlogsflåten) ble berørt under striden, som varte vel 4 timer, og førte til våpenhvile og forhandlinger med England. Danmark måtte gå med på å trekke seg ut av det væpnete nøytralitetsforbundet som man hadde valgt å stå tilsluttet, en type allianse som hadde en klar brodd mot England og var alt annet enn nøytral.
Slaget bør ikke forveksles med angrepet på København og erobringen av Orlogsflåten i 1807.
[rediger] Bakgrunn
Danmark-Norge var formelt nøytrale i begynnelsen av Napoleonskrigene under internasjonal seilas og konvoifart, men reelt sterkt engasjert i framskaffing av kontrabande og våpen til Napoleons krig på kontinentet. Dansk-norske skip ble ofte utsatt for kapringer fra de krigførende nasjoner til sjøs. Det var en stadig diskusjon om hva slags varer nøytrale land kunne selge til krigsførende nasjoner. Forsynte en for eksempel en krigførende nasjon med store mengder krigsforråd (våpen, uniformstøy, krutt etc.) kunne det anses som et brudd på nøytraliteten, hevdet krigførende parter. Våpen og ulovlig kontrabande ble fraktet på danske og såkalte nøytrale skip under eskorte av danske orlogsfartøyer under dekke av Danneborg som nøytralt flagg. Situasjonen utviklet seg slik at Danmark, Preussen og USA i en periode delte verdenshandelen mellom seg, og kom et i sterkt konfliktforhold til England som verdensmakt til sjøs. Men frakt av alt mulig materiell til de krigførende var naturlig nok vært innbringende, og Danmark hadde ingen effektiv kontroll med hvilke typer varer redere som var med i de konvoierte skip. Mange av kontinentets redere søkte også å «naturlisere» seg med bosted i København, for å fortsette sin innbringende fraktfart.
Danmark-Norge gikk med i et nøytralitetsforbund, som hadde en klar unøytral holdning, og som ikke gavnet England. Dette forbundet beskyttet handelsflåten ved å lå den gå i konvoier. Britene, som var den ledende sjømakt, kjempet en kamp på liv og død mot Napoleons framrykking, også mot den planlagte invasjon over Kanalen. Den danske Orlogsflåden var på denne tid relativt tallrik, og hadde en godt utdannet sjøoffiserskorps, men var bare i liten grad utrustet til sjøtjeneste - pengene strakk rett og slett ikke til. Våren 1801 sendte England en marinestyrke for å tvinge de såkalte nøytrale landene til å oppløse forbundet. Denne flåtestyrken var på 23 linjeskip og et stort antall mindre fartøyer. Regjeringen i Danmark var ikke villig til å gi etter for truslene.
Styrken var ledet av admiral Sir Hyde Parker og hans nestkommanderende Sir Horatio Nelson. (Senere Lord Nelson.)
[rediger] Angrepet
Da forhandlingene ikke førte frem, foreslo Nelson et angrep mot København, både for å eventuelt tvinge frem en løsning, eller ødelegge den danske orlogsflåten og bombardere København. Skjærtorsdag 2. april gav den britiske flåtesjefen, Hyde Parker, angrepssignalet. Nelson vurderte situasjonen og var meget optimistisk. Situasjonen minnet Nelson om hans store seier ved Abukir i 1798, der han knuste den franske middelhavseskadren mens den lå til aker. De danske fartøyene var ankret uten rigging - de for ankers og uten evne til å manøvrere. De var sterkt underlegne hva gjaldt skyts og mannskap, deriblant over 1550 norske sjøgutter. Ikke under noen fase av angrepet kom den egentlige Orlogsflåden under angrep, det var utelukkende et antall eldre nedriggete fartøyer og flåtebatterier som var innviklet i kampen mot britene. De var tauet ut på reden i forveien, og ankret opp i en tett linje for å kunne forsvare byen og den egentlige Orlogsflåten på ved Holmen Verft. I alt ble 630 kanoner klargjort ombord, og omlag 5200 mann skulle betjene dem.
Men 12 linjeskip 1206 kanoner og med ca. 9000 mann angrep Nelson den danske Orlogsflåten på Københavns red. Nelsons skip var under seil og kunne velge gode skuddvinkler, men den danske flåten lå fast i sin ankre, og måtte ta imot det som kom. Mesteparten av slaget ble utført ved at det ble fyrt av bredside mot bredside fra hver side. Begge sider led tap, men tilslutt var den danske forsvarslinjen fullstendig nedkjempet. Under slaget fryktet Sir Hyde Parker at britene kom til å tape. Han signaliserte til Nelson at han måtte trekke seg tilbake. Etter tradisjonene skulle Nelson, som hadde mistet det høyre øyet i en tidligere kamp satt langkikkerten foran det blinde øyet og sagt: «I really do not see this signal!». Men han innså at han kunne komme i en stygg knipe; For å kunne trekke seg ut fra Reden, måtte han passere nær fortet Trekroner med farlig artilleri. Nelson la merke til at mange av de danske skip som hadde heist hvitt flagg for overgivelse, fortsatt skjøt, men at det ikke lenger var noen meningsfull motstand. Han sendte et brev til kronprins Fredrik og fikk det overbragt av en parlamentær, der han gjør gjeldende at han ikke kan ta hensyn til de gjenværende mannskaper på danske skip, om de fortsetter kampen tross overgivelsen. Kronprins Fredrik kunne fra sitt ståsted ved havnen se at kampen ikke lenger var hensiktsmessig, og gikk med på våpenhvile. I de forhandlinger som fulgte måtte danskene trekke seg ut av Nøytralitetsforbundet. Siden Tsaren av Russland i mellomtida var død, var dette nå mye enklere å akseptere.
[rediger] Konsekvenser
Den danske Orlogsflåten var ikke berørt av Slaget på Rheden i 1801. Av de 18 danske fartøyene i «defensjonslinjen» ble fem av de minste fartøyene berget inn til havnen, mens de andre ble ødelagt eller tatt av Nelson. Selv mistet britene ingen fartøyer, og ingen var så skadet at de ikke kunne seile hjem. På dansk side ble 1035 mann drept eller såret, mens ca. 1800 ble tatt til fange. De engelske tape var 268 drepte og 689 sårede.
