Stockholms blodbad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Straks etter Stockholms blodbad lot Gustav Vasa utføre den såkalte «Blodbadsplansjen». Her et utsnitt som viser to scener fra hendelsene.
Til venstre ser man bøddelen løfte øksen for å halshugge Vincens Henningsson, den ene av de to biskopene. Kroppen som ligger i forgrunnen tilhører biskop Mattias Gregersson; han har allerede blitt henrettet og i scenens nedre høyre hjørne kan man skimte det mitraprydete hodet.
Scenen til høyre framstiller ekshumeringen av Sten Sture den yngres lik samt knekter som fjerner kroppen samt de halshuggedes kropper for å brenne dem på kjetterbål på Södermalm.
Gustav Vasas blodbadsplansje har et klart politisk og propagandistiskt formål. Han ville skildre den danske Christian II som en skånselløs tyrann.

Stockholms blodbad kalles de henrettelser som skjedde i tidsrommet 7.-10. november 1520 etter Christian IIs kroning i Stockholm. Blant de til sammen 94 personene som ble henrettet inngikk en stor del av Sveriges høyadel.

Det er ikke helt klart i hvilken grad at kong Christian II bar ansvaret alene for henrettelsene.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sverige inngikk fra 1389 i Kalmarunionen som omfattet hele Norden. I Sverige hadde unionen både sine tilhengere og motstandere. Motstanderne fikk et overtak i løpet av 1400-tallet. Under Stureslektens ledelse brøt Sverige de facto gradvis ut av Kalmarunionen. Unionstilhengernes fremste leder i Sverige på begynnelsen av 1500-tallet var erkebiskopen av Uppsala, Gustav Trolle, og dessuten hans far Erik Arvidsson Trolle.

Som nyutnevnt erkebiskop havnet Gustav Trolle i konflikt med Sten Sture den yngre om Almarestäket. Trolle hadde et brev fra paven som understreket at eiendommene rundt Stäket tilhørte erkebiskopen, men Sten Sture forsvarte sin rett i egenskap av riksforstander til å fordele og ikke minst inndra len. Følgen var at lenet ble inndratt og Sten Sture innledet i 1516 en beleiring av Stäket med hjelp av tyske leiesoldater.

Paven hadde gitt erkebiskopen rett til utlyse interdikt over den som utfordret retten til Stäket. Trolle kunne derfor få paven til å utstede en bannbulle og det ble dermed en kristen plikt å bekjempe riksforstanderen og de som hjalp ham. Gustav Trolle nektet også å sverge troskap til riksforstanderen, hvilket Sten Sture benyttet seg av for å påstå at Trolle da hadde sverget troskap til en annen, det vil si kong Christian II av Danmark. Riksmøtet i Stockholm i 1517 dømte Trolle for høyforræderi. Noen uker senere ble Trolle tvunget til å kapitulere og ble holdt fengslet på Västerås slott. Almarestäket ble revet i 1518.

Etter at Christian II hadde tiltrådt som unionskonge var hans hensikt å etablere seg som konge over hele Norden, inklusive Sverige.

Hendelsesforløpet[rediger | rediger kilde]

Alle svenske adelsfamilier, deriblant Gustav Vasas foreldre ble kalt til Stockholm for å delta i kroningsfesten for Christian II. Etter tre dager med fest lot kong Christian II den 7. november 1520 alle portene til byen bli stengt og utlyste utgangsforbud.

Christian II konfererte med sine kapteiner i en privat konferanse i palasset. Kongen spurte erkebiskop Gustav Trolle om han kunne gå med på en minnelig ordning, men erkebiskopen ville ikke. I skumringen brøt danske soldater med lanterner og fakler inn den store hallen og fraktet vekk mange av gjestene. Klokken 10 om kvelden ble de øvrige gjestene arrestert.

Gjestene ble forhørt hele natten og om morgenen startet rettssaken. En klageskrift fra Gustav Trolle ble lest opp. Gustav Trolle trådte så selv fram til kongen og krevde at de som tidligere hadde avsatt ham og ødelagt hans slott skulle straffes som kjettere.

Den svenske historikeren Olaus Petri, som i henhold til hans egne opplysninger var nærværende under blodbadet, forteller at «deretter lot kongen blåse med trompeter og utrope at ingen skulle gå ut av sine hus, men at alle skulle bli der inne hvor de var.»

Olaus Petri ble så opprørt av henrettelsene at han skrek ut om det og holdt på å bli halshugget selv, men en tysker som hadde sett ham i Wittenberg berget livet hans ved å erklære ham som tysk.

De dømte ble halshugget på Stortorget i Gamla stan i løpet av de påfølgende tre dagene. Adel og riddere ble henrettet med sverd, borgere med øks, og vanlige folk og fattige ved henging. At det nettopp var så mange adelige som ble henrettet, har stilt andre massakrer, som f.eks. det senere Blodbadet i Rønneby, hvor det stort sett var vanlige folk som ble henrettet, litt i skyggen av hendelsene i Stockholm. Massakrer var ikke ukjente virkemidler for de stridende partene.

Riksrådmenn, rådsherrer, biskoper, adelige, frie bønder og borgere, alle som kunne tenkes å true den danske kongen, ble drept. Blodet rant ned i rennesteinen og likhaugene lå igjen i to dager til de ble brent. Man gravde til og med opp Sten Sture den yngres grav og brente liket. Liket av hans lille sønn ble også slengt på flammene. Ansvarlig bøddel var offiseren Jörgen Holmuth fra Tyskland. Sten Stures enke, Kristina Nilsdotter Gyllenstierna, sammen med en rekke andre kvinner fra adelen, ble fraktet som fanger til Danmark.

De henrettede[rediger | rediger kilde]

Listen nedenfor er ordnet ved at først er det to biskoper, deretter 14 adelige, deretter tre borgermestere, 14 rådmenn og øvrige borgere av Stockholm:

  1. Mattias Gregersson (Lillie), biskop i Strängnäs,
  2. Vincens Henningsson (Vicentius Bellenack), biskop i Skara,
  3. Erik Abrahamsson (Leijonhufvud), riksråd.
  4. Erik Knutsson (Tre Rosor), høvedsmann på Kalmar slott.
  5. Erik Johansson (Vasa), ridder og riksråd.
  6. Erik Ryning, ridder.
  7. Bengt Persson Gylta, riksråd og væpner.
  8. Joakim Brahe, riksråd.
  9. Kristiern Bengtsson (Oxenstierna), ridder og riksråd
  10. Anders Ruth, rådmann
  11. Anders Karlsson, rådmann
  12. Olof Hansson, rådmann, borger fra Köpmannagatan i Stockholm.
  13. Hans Vävare, kjøpmann
  14. Lars Hass, tilskuer som begynte å gråte under henrettelsene, hvorpå han ble øyeblikkelig henrettet sammen med det andre.
  15. Lambrect, bårdskjærer (Frisør, barberte en kunde da han ble slept ut på torget og halshugget)
  16. Erik Johansson, bonde fra Rydbo (på Gustav Vasas fars eiendom)
  17. Erik Kuse, slottsfogd i Stockholm.

Henrettet senere

Blant de som ble henrettet og brent, var Gustav Vasas far og mange slektninger. Alle gods og alle gårder som de drepte hadde eid, ble konfiskert til fordel for kronen. Gustav Vasa, som tilfeldig hadde slått seg ned på slektsgården Rävsnäs i Södermanland, fikk høre at danske soldater var på jakt etter ham og berget seg i siste liten ved å flykte opp til Dalarna.

Massakrens ettermæle[rediger | rediger kilde]

Kong Christian II rettferdiggjorde først massakren gjennom en uttalelse til det svenske folk som en nødvendighet for å unngå pavens bannlysning. Senere, da han ba paven om unnskyldning for å ha halshogget biskopene, la han skylden på hans soldater for at de hadde utført uautoriserte handlinger motivert av hevn.[1]

Blodbadet vekket harme i Europa. Etter massakrene lå Sverige i ruiner. Noen måneder senere, i januar 1521, startet opprøret fra Dalarna mot danskene, ledet av Gustav Vasa. Grunnen til opprøret var ikke så mye for massakrene i Stockholm, men at danskekongen generelt var en hard og urimelig hersker som tvang bøndene og frie menn til å gi fra seg sine våpen og dessuten tvang dem til å betale en hard ekstraskatt. «Det var derfor smålendinger, folk fra Dalarna og andre som gjorde opprør, ikke for at noen for bøndene ukjente stockholmere hadde blitt halshugget», slår den svenske historikeren Dick Harrison fast.

Opposisjonen mot danskekongen vokste raskt, og han ble tvunget til å flykte fra Sverige. Etter hvert brøt også hanseatene forbindelsene med Christians regime. Også i Danmark spredte opprøret seg mot kongen. Hertug Fredrik ledet opprøret der, med støtte fra Tyskland. Etter å ha mislykket med våpenmakt å gjenerobre kronen ble han arrestert i København i 1532. Fram til sin død 77 år gammel i 1559 satt han fengslet. Det var en bitter slutt for en mann som i 1520 var Nordens herre.

Blodbadet beskrives litterært i Johannes V. Jensens roman Kongens Fald fra 1901. I 1999 ble romanen kåret av avisen Politiken til 1900-tallets danske roman.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Weibull, Lauritz: «Stockholms blodbad», Scandia, #1 1928, s. 13-16

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]