Stockholms blodbad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Straks etter Stockholms blodbad lot Gustav Vasa utføre den såkalte «Blodbadsplansjen». Her et utsnitt som viser to scener fra hendelsene.
Til venstre ser man bøddelen løfte øksen for å halshugge Vincens Henningsson, den ene av de to biskopene. Kroppen som ligger i forgrunnen tilhører biskop Mattias Gregersson; han har allerede blitt henrettet og i scenens nedre høyre hjørne kan man skimte det mitraprydete hodet.
Scenen til høyre framstiller ekshumeringen av Sten Sture den yngres lik samt knekter som fjerner kroppen samt de halshuggedes kropper for å brenne dem på kjetterbål på Södermalm.
Gustav Vasas blodbadsplansje har et klart politisk og propagandistiskt formål. Han ville skildre den danske Christian II som en skånselløs tyrann.

Stockholms blodbad var en rekke henrettelser som skjedde i tidsrommet fra 7. til 10. november 1520 etter kroningen av kong Christian II i Stockholm. Blant de til sammen 94 personene som ble henrettet, inngikk en stor del av Sveriges høyadel.[1] Det er uklart om erkebiskop Gustav Trolle eller kong Christian var ansvarlig for massakren. Trolle medvirket og hadde interesse av å kvitte seg med rivaler. Trolig var Christians ønske å slå ned opposisjonen i Sverige avgjørende for at massakren ble gjennomført.[2]

Det er ikke helt klart i hvilken grad Christian II, som var dansk-norsk konge 1513–1523 og svensk konge 1520–1523, alene bar ansvaret for massehenrettelsene av politiske motstandere. Blodbadet omfattet blant annet tilhengere av Sten Sture og førte til et opprør ledet av Gustav Vasa. Dette opprøret ledet til oppløsningen av Kalmarunionen og frigjorde Sverige fra Danmark for godt.[3][4]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sverige inngikk fra 1389 i Kalmarunionen som omfattet hele Norden. I Sverige hadde unionen både sine tilhengere og motstandere. Motstanderne fikk et overtak i løpet av 1400-tallet. Under Stureslektens ledelse brøt Sverige de facto gradvis ut av Kalmarunionen. Unionstilhengernes fremste leder i Sverige på begynnelsen av 1500-tallet var erkebiskopen av Uppsala, Gustav Trolle, og dessuten hans far Erik Arvidsson Trolle.

Som nyutnevnt erkebiskop havnet Gustav Trolle i konflikt med Sten Sture den yngre om Almarestäket.[5] Trolle hadde et brev fra paven som understreket at eiendommene rundt Stäket tilhørte erkebiskopen, men Sten Sture forsvarte sin rett i egenskap av riksforstander til å fordele og ikke minst inndra len. Følgen var at lenet ble inndratt og Sten Sture innledet i 1516 en beleiring av Stäket med hjelp av tyske leiesoldater.

Paven hadde gitt erkebiskopen rett til utlyse interdikt over den som utfordret retten til Stäket. Trolle kunne derfor få paven til å utstede en bannbulle og det ble dermed en kristen plikt å bekjempe riksforstanderen og hans hjelpere. Gustav Trolle nektet også å sverge troskap til riksforstanderen, hvilket Sten Sture benyttet seg av for å påstå at Trolle da hadde sverget troskap til en annen, det vil si kong Christian II av Danmark. Riksmøtet i Stockholm i 1517 dømte Trolle for høyforræderi. Noen uker senere ble Trolle tvunget til å kapitulere og ble holdt fengslet på Västerås slott. Almarestäket ble revet i 1518.

Etter at Christian II hadde tiltrådt som unionskonge, var hans hensikt å etablere seg som konge over hele Norden, inklusive Sverige. I 1520 valgte den svenske riksdagen ham til konge av Sverige. Med dette skulle de danske monarkene styrke sin innflytelse over Kalmarunionen, og kongen inviterte til fest i Stockholm for å feire sin kroning.[6]

Hendelsesforløpet[rediger | rediger kilde]

Kopi av Blodbladsplansjen, laget av Johan Litheim i 1690, tegneserieformat.

Allehelgensdag ble den svenske adelen og representanter for alle byer i Sverige samlet til riksmøte og hyllet Christian i hans befested leir ved Stockholm. Den etterfølgende søndagen, 4. november, ble Christian kronet (av Gustav Trolle) i Storkyrkan.[7][4] Alle svenske adelsfamilier, deriblant Gustav Vasas foreldre ble kalt til Stockholm for å delta i kroningsfesten for Christian II.[7]

Etter tre dager med fest lot kong Christian II den 7. november 1520 alle portene til byen bli stengt og utlyste utgangsforbud. Det ble gjennomført en omfattende ransaking[4] og Trolle anklaget en rekk personer for kjetteri (dette er kjent særlig fra Trolles anklageskrift som er bevart). Trolle anklaget Sten Sture, 15 andre personer og Stockholms borgerskap for overgrep mot Troll selv, mot Uppsala domkirke og andre geistelig personer og institusjoner.[7] Blant andre ble biskop Matthias fra Strängnäs og biskop Vincentius fra Skara arrestert samt mange fremstående borgere. En geistelig domstol ble opprettet 8. november og domstolen skulle avgjøre om de anklagede hadde forbrutt seg mot kirkens lov.[4] Kjetterdommen er bevart og kjent som sententian. Tidligere amnesti gjaldt ikke fordi man etter kirkeretten ikke var bundet av avtaler inngått med kjettere.[7] Kort etter dommen ble de anklaged ført til Stortorget. Biskop Jens Beldenak forsøkte å protestere og ble da stanset av Didrik Slagheck. Henrettelsene begynte straks og først med biskopene Matthias og Vincentius som ble halshugget. Fjorten adelsmenn, tre borgermestre, fjorten rådmenn og flere vanlige borgere ble deretter halshugget. Olaus Magnus skrev at 94 personer ble henrettet første dagen. Henrettelsene fortsatte de følgende dagene og blant annet ble en del vanlige folk hengt. Likene ble liggende i tre dager før de ble kjørt til Åsön og brent som kjettere. Samtidig ble Sten Stures lik og liket av en prest gravd opp brent som kjettere. Det ble gjennomført en konsekvent prosess mot kjettere i henhold til kirkens dom. Christina Gyllenstierna unngikk henrettelse, ble fengslet og ført til Danmark sammen med Gustav Vasas mor og søster. I Finland ble Hemming Gadh henrettet. Abbeden og noen munker i Nydala kloster ble druknet av ukjent grunn. I Jönköping ble adelsmannen Lindorm Ribbing og to barn henrettet.[4]

Christian II konfererte med sine kapteiner i en privat konferanse i palasset. Kongen spurte erkebiskop Gustav Trolle om han kunne gå med på en minnelig ordning, men erkebiskopen ville ikke. I skumringen brøt danske soldater med lanterner og fakler inn den store hallen og fraktet vekk mange av gjestene. Klokken ti om kvelden ble de øvrige gjestene arrestert.

Gjestene ble forhørt hele natten og om morgenen startet rettssaken. En klageskrift fra Gustav Trolle ble lest opp. Gustav Trolle trådte så selv fram til kongen og krevde at de som tidligere hadde avsatt ham og ødelagt hans slott skulle straffes som kjettere.

Den svenske historikeren Olaus Petri, som i henhold til hans egne opplysninger var nærværende under blodbadet, forteller at «deretter lot kongen blåse med trompeter og utrope at ingen skulle gå ut av sine hus, men at alle skulle bli der inne hvor de var.»

Olaus Petri ble så opprørt av henrettelsene at han skrek ut om det og holdt på å bli halshugget selv, men en tysker som hadde sett ham i Wittenberg berget livet hans ved å erklære ham som tysk.

De dømte ble halshugget på Stortorget i Gamla stan i løpet av de påfølgende tre dagene. Adel og riddere ble henrettet med sverd, borgere med øks, og vanlige folk og fattige ved henging. At det nettopp var så mange adelige som ble henrettet, har stilt andre massakrer, som for eksempel det senere Blodbadet i Rønneby, hvor det stort sett var vanlige folk som ble henrettet, litt i skyggen av hendelsene i Stockholm. Massakrer var ikke ukjente virkemidler for de stridende partene.

Riksrådmenn, rådsherrer, biskoper, adelige, frie bønder og borgere, alle som kunne tenkes å true den danske kongen, ble drept. Blodet rant ned i rennesteinen og likhaugene lå igjen i to dager til de ble brent. Man gravde til og med opp Sten Sture den yngres grav og brente liket. Liket av hans lille sønn ble også slengt på flammene. Ansvarlig bøddel var offiseren Jörgen Holmuth fra Tyskland. Sten Stures enke, Kristina Nilsdotter Gyllenstierna, sammen med en rekke andre kvinner fra adelen, ble fraktet som fanger til Danmark.

De henrettede[rediger | rediger kilde]

Listen nedenfor er ordnet ved at først er det to biskoper, deretter 14 adelige, deretter tre borgermestere, 14 rådmenn og øvrige borgere av Stockholm:

  1. Mattias Gregersson (Lillie), biskop i Strängnäs,
  2. Vincens Henningsson (Vicentius Bellenack), biskop i Skara,
  3. Erik Abrahamsson (Leijonhufvud), riksråd.
  4. Erik Knutsson (Tre Rosor), høvedsmann på Kalmar slott.
  5. Erik Johansson (Vasa), ridder og riksråd.
  6. Erik Ryning, ridder.
  7. Bengt Persson Gylta, riksråd og væpner.
  8. Joakim Brahe, riksråd.
  9. Kristiern Bengtsson (Oxenstierna), ridder og riksråd
  10. Anders Ruth, rådmann
  11. Anders Karlsson, rådmann
  12. Olof Hansson, rådmann, borger fra Köpmannagatan i Stockholm.
  13. Hans Vävare, kjøpmann
  14. Lars Hass, tilskuer som begynte å gråte under henrettelsene, hvorpå han ble øyeblikkelig henrettet sammen med de andre.
  15. Lambrect, bårdskjærer (frisør, barberte en kunde da han ble slept ut på torget og halshugget)
  16. Erik Johansson, bonde fra Rydbo (på Gustav Vasas fars eiendom)
  17. Erik Kuse, slottsfogd i Stockholm.

Henrettet senere

Blant de som ble henrettet og brent, var Gustav Vasas far og mange slektninger. Alle gods og alle gårder som de drepte hadde eid, ble konfiskert til fordel for kronen. Gustav Vasa, som tilfeldig hadde slått seg ned på slektsgården Rävsnäs i Södermanland, fikk høre at danske soldater var på jakt etter ham og berget seg i siste liten ved å flykte opp til Dalarna.

Massakrens etterspill[rediger | rediger kilde]

Ved en uttalelse til det svenske folk rettferdiggjorde kong Christian II først massakren som en nødvendighet for å unngå pavens bannlysning. Senere, da han ba paven om unnskyldning for å ha halshogd biskopene, la han skylden på sine soldater og sa at de hadde utført uautoriserte handlinger motivert av hevn.[8]

Blodbadet vekket forferdelse i Europa.[7] Etter massakrene lå Sverige i ruiner. Noen måneder senere, i januar 1521, startet opprøret fra Dalarna mot danskene, ledet av Gustav Vasa. Gustav Vasa var 24 år og var den eneste voksne slektning av Sture-familien som hadde overlevd massakren (faren, en svoger og to onkler ble drept). Vasa beskrives som en person med sjeldne lederegenskaper og en formidabel motstander for Christian.[7] Grunnen til opprøret var ikke så mye for massakrene i Stockholm, men at danskekongen generelt var en hard og urimelig hersker som tvang bøndene og frie menn til å gi fra seg sine våpen og dessuten tvang dem til å betale en hard ekstraskatt. «Det var derfor smålendinger, folk fra Dalarna og andre som gjorde opprør, ikke for at noen for bøndene ukjente stockholmere hadde blitt halshugget», slår den svenske historikeren Dick Harrison fast.[trenger referanse]

Opposisjonen mot danskekongen vokste raskt, og han ble tvunget til å flykte fra Sverige. Etter hvert brøt også hanseatene forbindelsene med Christians regime. Også i Danmark spredte opprøret seg mot kongen. Hertug Fredrik ledet opprøret der, med støtte fra hanseatene Lübeck og Christian flyktet i 1523 fra Danmark.[2] Etter å ha mislykket med våpenmakt å gjenerobre kronen ble han arrestert i København i 1532. Fram til sin død 77 år gammel i 1559 satt han fengslet. Det var en bitter slutt for en mann som i 1520 var Nordens herre.

Blodbadet beskrives litterært i Johannes V. Jensens roman Kongens Fald fra 1901. I 1999 ble romanen kåret av avisen Politiken til 1900-tallets danske roman.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Verdenshistoriens hvem hva hvor. Oslo: Schibsted. 1983. ISBN 8251609607. 
  2. ^ a b Norsk historie. Tano Aschehoug. 1999. ISBN 8251837391. 
  3. ^ Omstridte spørsmål i Nordens historie. Foreningene Nordens forbund. 1973. 
  4. ^ a b c d e Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Den norske Bokklubben. s. 184-186. ISBN 8252511414. 
  5. ^ https://web.archive.org/web/20150924110807/http://www.stockholmslansmuseum.se/faktabanken/kulturmiljoer-i-kommunerna/visa/0139030031/
  6. ^ Aarebrot, Frank (2017). Reformasjonen - Den store historien. Kjetil Evjen. Bergen: Vigmostad Bjørke. s. 56. ISBN 978-82-419-1499-7. 
  7. ^ a b c d e f Benedictow, Ole Jørgen (1987). Fra rike til provins, 1448-1536. Bokklubben nye bøker. ISBN 8257404381. 
  8. ^ Weibull, Lauritz: «Stockholms blodbad», Scandia, #1 1928, s. 13-16

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Stockholms_blodbad&oldid=24128966»