Grønlands historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jakt og hvalfangst på tradisjonelt vis har alltid vært viktige for opprettholde livet på Grønland.

Grønlands historie er historien om livet på verdens største øy under ekstreme arktiske forhold: en isbre dekker omtrent 84 prosent av øya og all menneskelig aktivitet er forbeholdt kysten.

De første menneskene kom antagelig til Grønland en gang rundt 2500 f.Kr. Denne gruppen døde åpenbart ut og ble etterfulgt av flere andre grupper som innvandret fra det nordamerikanske fastlandet. For europeere var Grønland ukjent fram til slutten av 900-tallet e.Kr. da norrøne menn fra Island og Norge bosatte seg på sørvestkysten. Denne delen av Grønland var ikke befolket da nordboerne kom dit. De direkte forfedrene til dagens grønlandske inuitter er beregnet å ha først kommet til øya en gang rundt 1200 e.Kr. fra nordvest. Den norrøne bosetningen langs sørvestkysten forsvant en gang etter 500 år med bosetning. Danmark-Norge gjorde krav på Grønland etter at øya tidligere hadde vært norsk skattland, og etter århundrer uten kontakt med den norrøne befolkningen var det bekymring for at de hadde blitt hedninger igjen. En misjon ble sendt avsted for å gjeninnføre kristendommen i 1721, men ingen nordboere ble funnet. Det ble besluttet å isteden døpe de lokale grønlandske inuittene og etablere handelsstasjoner langs kysten som en del av Danmarks streben etter å skaffe seg kolonier.

Kart over Grønland som viser at 84 % er dekket av is.

I 1931 ble den østlige delen av Grønland okkupert av nordmenn på privat initiativ, og fikk senere støtte fra den norske regjering. Området ble kalt for Eirik Raudes Land. To år senere ble saken brakt inn for Den internasjonale domstolen i Haag, som dømte i favør av Danmark. Norge aksepterte dommen og okkupasjonen ble avsluttet den 5. april 1933. Under den andre verdenskrig ble Grønland løsrevet fra Danmark, sosialt og økonomisk, og ble isteden tettere knyttet til USA og Canada.[1] Etter krigen kom kontrollen igjen tilbake på danske hender, og i 1953 ble Grønlands status som koloni endret til oversjøisk amt (fylke). Selv om Grønland fortsatt er en del av Danmark, har øya hatt selvstyre siden 1979. I 1985 ble øya det eneste området som har forlatt Den europeiske union (EU) etter at øya hadde blitt medlem av som en del av Danmark i 1973

Forhistorisk eskimoiske kulturer[rediger | rediger kilde]

Grønlands forhistorie handler om gjentatte bølger av paleo-eskimoisk innvandring fra øyene nord for det nordamerikanske fastlandet. Som en av de ytterste utpostene til disse kulturene var livet hele tiden strukket til de ytterste. Flere kulturer kom og deretter døde ut i løpet av århundrene. I perioden før den norrøne innvandringen og utforskningen av Grønland kan arkeologien kun gi tilnærmet datering.

Saqqaqkulturen er den tidligste kulturen som etablerte seg i de sørlige og vestlige delene av Grønland.[2] Dette folket oppsto en gang rundt 2500 f.Kr. og gikk tilbake en gang rundt 800 f.Kr. I det meste av denne tiden sameksisterte Saqqaqkulturen med en annen kultur som har fått navnet Independence I og som kom til de nordligste delene av Grønland fra hva som i dag er Canada.[3] Den tidligste kulturen i de nordligste og nordøstlige delene av Grønland var Independence I og oppsto en gang rundt 2400 f.Kr. og varte til en gang rundt 1300 f.Kr. En gang rundt 800 f.Kr. oppsto en tilsvarende kultur, Independence II, i de samme områdene som Independence I.[4] Denne kulturen har blitt karakterisert som en mellomfase mellom de tidligere kulturene og Dorsetkulturen som kom til Grønland en gang rundt 700 f.Kr.; nyere forskning har antydet at disse kulturene kan ha vært identiske innenfor Grønland.[4] Av den grunn har kulturene blitt karakterisert som «grønlandske dorset». De nyeste dateringene for Independence II-gjenstander er fra 200- eller 100-tallet f.Kr. Den tidlige Dorsetkulturen eksisterte på Grønland fram til rundt 200 e.Kr. og det har blitt funnet gjenstander så langt nord som Inglefield Land på vestkysten og ved området Dove Bugt på østkysten.[5]

Det er generell enighet at etter at den tidlige Dorsetkulturen falt sammen var Grønland ubefolket i flere århundrer.[5] De neste som kom kan ha vært folk som tilhørte den sene Dorsetkulturen, kanskje så tidlig som 800 e.Kr.[6] Den sene Dorsetkulturen var begrenset til de nordvestlige delene av øya, og forsvant en gan rundt 1300 e.Kr. Norrøne folk fra Island og Norge kom en gang rundt 980 e.Kr. og begynte å bosette seg på de sørlige sørvestlige delene av øya.

Antropologer klassifiserte i sin tid inuittene som medlemmer av den mongoloide rase, sammen med ulike sibirske stammer som yakutere, foruten også kinesere, koreanere, og japanere. Deres fysiske framtoning er nærmere til hva som vanligvis assosieres med asiatiske folk enn til indianere, men kategorisering i henhold til rase er ikke lenger betraktet som særlig produktivt blant antropologer, delvis på grunn av omtvistete rasekategorier.

Den norrøne bosetningen[rediger | rediger kilde]

Kong Magnus Lagabøte gir den norske loven. Grønland la seg frivillig inn under Norgesveldet.

Gunnbjørn Ulvsson oppdaget noen øyer utenfor Grønlands østkyst da han kom ut av kurs fra Norge til Island på begynnelsen av 900-tallet. I løpet av siste halvdel 900-tallet, rundt 977, forsøkte Snøbjørn Galte en ekspedisjon til Grønland, men interne stridigheter førte til drap og ekspedisjonen returnerte til Island etter en overvintring. Det var ikke før nordmannen Eirik Raude ca. 982 seilte til Grønland og brukte tre år på utforske landet at det store kalde landets muligheter ble oppdaget. Eirik Raude kom tilbake til Island og fortalte om et land han kalte for «Grønland» for folk skulle like å bo der. Inuittene kaller det for Kalaallit Nunaat, «Vårt land».

I henhold til islandske sagaer dro 25 skip med bosettere til Grønland i 985, men kun 14 kom trygt fram. Datoen har blitt bekreftet av radiokarbondatering fra noe av etterlatenskapene til den første bosetningen ved Brattahlíð, dagens Qassiarsuk, som var stedet der Eirik Raude og hans familie slo seg ned på. I henhold til de samme skriftene var det året 1000 som Eiriks sønn Leiv Eiriksson forlot bosetningen for å utforske nytt land enda lengre vest, og oppdaget Vinland som er allment antatt å ha vært dagens Newfoundland.

Bosetningen på Grønland nådde et antall på mellom 4000-5000 mennesker, opprinnelig på to steder, en større østlig bosetning kalt Austerbygd og en noe mindre vestlig bosetning kalt Vesterbygd, sistnevnte på kanskje 1000 mennesker på det meste. Til sammenligning er Grønlands innbyggertall på kun 57 000 mennesker i dag. De norrøne opprettholdt en handel med hvalrosstann til Europa, foruten å eksportere tau, sau, og sel, i henhold til en opptegnelse fra 1200-tallet. Det er også mulig at de handlet tørrfisk. Bosetningen var selv avhengig av Norge og Island for jern og trevare. Sistnevnte var viktig for skipsbygging, selv om de i begynnelsen var i stand til å importere noe trevare fra kysten av Markland, dagens Labrador. Matvarer som korn for brød og ikke minst sosial og religiøs kontakt måtte komme utenfra. Handelsskip fra Island og Norge kom hvert eneste år og noen ganger overvintret på Grønland.

I 1126 ble det grunnlagt et bispedømme ved Gardar, dagens Igaliku, som ble underlagt erkebispedømmet i Nidaros, dagens Trondheim i 1152. Rundt fem kirker fra denne tiden er kjent fra arkeologiske spor. I 1261 aksepterte befolkningen den norske kongens overherredømme selv om man fortsatte med egne lover. I 1380 ble den svake norske staten underlagt Danmark, noe som var beklagelig for Norge, men katastrofalt for Grønland som var avhengig av skipsfarten til Norge. Etter å ha blomstret i det første århundret av bosetningen gikk bosetningen på Grønland nå på en kraftig nedgang i løpet av utgangen av 1300-tallet. I 1378 var det ikke lenger en biskop ved Gardar. Etter 1408, da det ble opptegnet at et ekteskap ble inngått, finnes det ingen skrevne opptegnelser om bosetningen lengre. Det er sannsynlig at det østlige bosetningen døde ut eller opphørte i løpet av 1400-tallet selv om man ikke har en bestemt dato for den endelige slutten.

Endeliktet for den norrøne bosetningen[rediger | rediger kilde]

Kirka i Hvalsey

Det er mange teorier og forskning rundt spørsmålet hvorfor den norrøne bosetningen kollapset på Grønland. Det kan være flere årsaker, kombinert med at klimaet endret seg med den lille istid på 1400-tallet. Mangel på kontakt med Norge, klimaendringer, fiendtlige naboer, angrep fra søreuropeiske sjørøvere og manglende evne til å endre livsstil har blitt nevnt.

Da klimaet ble kjøligere la det seg fast is til langt sør på Grønlands vestkyst og helt over til Baffin Island og dermed mistet beboerne muligheten til å jakte hvalross – den faste fangstplassen lå langt nord for den nye isgrensen. Hvalrosstenner var viktige, særlig for kirkekunsten i Europa og det viktigste økonomiske inntekten for bosetningens grunnlag. Arkeologiske funn tyder på at det var magre tider de siste årene. Alle husdyr ble spist. De yngste lagene av arkeologiske funn viser at innbyggerne til slutt henfalt til hungerskost, småfugl og hare – dyr de vanligvis ikke ville ha jaktet på. Til og med nyfødte kalver og lam ble spist, dyr man vanligvis ville ha spart for å sikre buskapens videre eksistens. I tillegg fant man nedslipte knivene, som viser at de grønlenderne tynte sine ressurser til det ytterste.

En annen grunn var at befolkningen levde som nordmenn og islendere og med den samme kulturelle tankegangen. I Norge var kua det gjeveste husdyret, sauer og geiter hadde lavere status. Hadde grønlenderne satset mer på sau enn på krevende kyr, kunne mangt ha gått bedre. For å skaffe nok beitemark, hogde de raskt ned det meste som fantes av trær. Skogen kom aldri tilbake, og beitepress i kombinasjon med torvsanking førte til jorderosjon, og enda mindre avlinger. Det samme gjorde det uforutsigbare og forverrede klimaet, og da handelsrutene til Norge til slutt tørket inn, fikk befolkningen stadig mindre jern, og mistet sitt militære overtak over inuittene. Nordboerne tviholdt på sin identitet som kristne europeere. De evnet ikke eller ville de ikke ta i bruk inuittiske jaktmetoder, redskaper og skikker som kunne ha hjulpet dem å overleve.[7]

Akkurat når og hvordan den aller siste nordboer på Grønland døde, vil vi imidlertid aldri få vite.

Den sene Dorset-kulturen og Thule-kulturene[rediger | rediger kilde]

Thule-kulturen var dyktige hvalfangere slik den norske misjonæren Hans Egede viste i en tegning fra 1700-tallet.

Nordboerne var kanskje alene på Grønland da de kom og bosatte seg. En ny innvandring fra vest, den sene Dorset-kulturen, var der allerede, men denne kulturen var begrenset til de ekstreme forholdene helt i nordvestlige Grønland, langt unna den norrøne bosetningen som oppholdt seg på de sørlige kystene. Noen arkeologiske spor tyder på at denne kulturen var før den norrøne kulturen, men forsvant rundt 1300-tallet, omtrent på den samme tiden som den vestlige norrøne kulturen opphørte. I de områdene for denne kulturen er det arkeologiske spor fra bosetninger som tyder på fra fire til rundt tretti familier som levde sammen for en kort tid i løpet av deres epoke.

Rundt 1200-tallet kom en annen arktiske kultur, Thule, fra vest etter å ha blitt dannet rundt 200 år tidligere i Alaska. De bosatte seg sør for den sene Dorset-kulturen og strakte seg over store områder av Grønlands vest- og østkyst. Dette folket, forfedrene til dagens moderne inuitter, var fleksible og jaktet på bortimot alle dyr på land eller i sjøen. Etter hvert som de bosatte seg i stadig større antall hadde de store matreserver å ta av for å unngå sult om vinteren. Den tidlige Thule-kulturen unngikk de nordligste breddegrader som først ble bosatt igjen av ny innvandring fra Canada på 1800-tallet.

I hvilken grad det har vært kontakt og eventuelt gnisninger mellom de tre ulike kulturene, Dorset, Thule og den norrøne, er ikke klart, men det kan ha vært en viss handel mellom kulturene. Muligheten for kontakt er et hyppig debattert tema blant forskerne, også om den norrøne kulturen hadde en kontakt inn i Canada, også ved mulige etterlatenskaper fra norrøne leirer utenfor Grønland, noe funnet av en norrøn mynt fra Olav Kyrres tid, den såkalte Maine-mynten som ble funnet i USA. Derimot er det ikke funnet noen norrøne handelsvarer i Dorset-leirer på Grønland, og det eneste som er blitt funnet har vært såkalte «eksotiske» gjenstander. Utskæringer av dreide tråder og av figurer med skjegg tyder på kontakt med de norrøne. Noen fortellinger vitner om væpnet konflikter og kidnappinger mellom inuitter og norrøne.

Dansk kolonisering[rediger | rediger kilde]

Hans Egede kom til Grønland i 1721.

I 1536 da Norge var offisielt underlagt Danmark ble Grønland likeledes dansk overherredømme enn norsk., og ble slik en del av Danmarks kolonirike. Den viktige skipsfarten som Norge hadde opprettholdt ble utelatt under Danmark, men selv uten kontakt hevdet den danske kongen overherredømme over landet. På 1660-tallet ble det markert ved å inkludere en isbjørn på det danske våpenskjold. På 1600-tallet kom engelske, hollandske og tyske hvalskip til Grønland hvor hvalen stundom kom nær kysten, men ingen av disse landene bosatte seg.

I 1721 ble det sent en felles ekspedisjon til Grønland bestående av både handel som misjon ettersom det var kommet en frykt for at de opprinnelige beboerne, som man ikke hadde kunnskap om, var blitt hedninger eller katolikker. Ekspedisjonen var ledet av nordmannen Hans Egede. Ekspedisjonen kan bli betraktet som en del av en dansk kolonisering av Nord-Amerika. Ekspedisjonen fant derimot intet menneskelig liv fra den antatte norrøne befolkningen. Over tid ble Grønland åpnet for danske handelsselskaper og stengt for andre land. Den nye kolonien ble sentrert rundt et sted som danskene optimistisk kalte for Godthåb på sørvestkysten; idag hovedstaden Nuuk. Noen inuitter som bodde nært ved handelsstasjonen ble døpt til kristendommen.

Da Norge ble delt fra Danmark i 1814 etter Napoleonskrigene ble de norske oversjøiske bosetningene unndratt Norge og gjort om til danske kolonier. På 1800-tallet ble det økt interesse for Grønland for polaroppdagere og vitenskapsmenn som William Scoresby og Knud Rasmussen. På samme tid økte kolonielementene for den tidligere handelsorienterte danske samfunnet på Grønland. Misjonsaktiviteten var stort sett suksessfull og i 1861 ble den første grønlandskspråklige avisen grunnlagt. Dansk lov var gjeldende for innbyggerne.

Ved århundreskiftet til 1800-tallet var den nordlige delen av Grønland fortsatt ubebodd og hvor kun spredte hytter satt opp av jaktlag ble funnet. I løpet av århundret kom nye inuittfamilier fra Canada inn i dette området. Den siste gruppen fra Canada kom i 1864. I løpet av den samme tiden ble den østlige delen av Grønland avfolket grunnet at de økonomiske forholdene ble verre.

Demokratiske valg for lokalstyrer på Grønland ble holdt for første gang i 18621863, skjønt det ble ikke tillatt selvstyre for Grønland som helhet. I 1911 ble det introdusert to Landsting, ett for det nordlige Grønland og ett for det sørlige Grønland, og som ble slått sammen til ett i 1951. I løpet av denne tiden ble alle beslutninger foretatt i København hvor ingen fra Grønland hadde egen representasjon.

Mot slutten av 1800-tallet ble det danske handelsmonopolet kritisert av handelsfolk. Det ble argumentert at det holdt befolkningen utenfor inntekter og hindret en større fiskeindustri. Mange grønlendere var derimot rimelig fornøyd med status quo ettersom de følte at monopolet sikret framtiden for kommersiell hvalfangst. Danskene begynte uansett å overføre sine investeringer til fiskeindustrien.

Strategisk betydning[rediger | rediger kilde]

Thule Air Base ble etablert etter Den andre verdenskrig.

Etter at Norge oppnådde full uavhengighet i 1905 ble det klart at enkelte nordmenn ikke aksepterte dansk overherredømme over Grønland ettersom landet i århundrer hadde vært en del av Norgesveldet og kun gått tapt nylig i 1814. I 1931 okkuperte den norske hvalfangeren Hallvard Devold det ubebodde østlige Grønland på eget initiativ og kalte det for Eirik Raudes Land. Deretter ga den norske regjering sin støtte til okkupasjonen. To år senere ble saken brakt inn for Den internasjonale domstolen i Haag, som dømte i favør av Danmark. Norge aksepterte dommen og okkupasjonen ble avsluttet den 5. april 1933.

I løpet av Den andre verdenskrig da Tyskland strakte sine krigsoperasjoner til Grønland signerte den danske ambassadøren i USA, Henrik Kauffmann som ikke hadde akseptert den tyske okkupasjonen av Danmark, en overenskomst som tillot USA den 9. april 1941 å ha militære styrker på Grønland. Ettersom de danske myndighetene ikke hadde større kontakt med Grønland i løpet av krigen kom landet til å nyte en uavhengighet og hvor dens forskyvinger ble garantert av USA og Canada.

I løpet av den kalde krigen hadde Grønland en viktig strategisk betydning, og kontrollerte deler av de sovjetiske arktiske havnene og Atlanterhavet som helhet for uten å være en base for å observere eventuelle rakettangrep over arktisk mot det amerikanske fastlandet. I 1951 ble Kauffmann-overenskomsten erstattet av en ny. Flyplassen Thule Air Base ved Thule (nå Qaanaaq) i nordvest ble gjort til en helårsbase. I 1953 tvang Danmark flere inuittfamilier til å flytte fra sine hjem da basen skulle utvides. På grunn av dette har basen vært et konfliktområde mellom de danske myndighetene og inuittene. Denne motsetningen økte ytterligere da det den 21. januar 1968 var en nukleær hendelse: en B-52 Stratofortress som fraktet fire hydrogenbomber krasjet i nærheten av basen og lekket store mengder av plutonium utover isen. Selv om en god del av plutonium ble samlet er det mange innfødt som fortsatt vitner om deformasjoner på dyrelivet.

Selvstyre[rediger | rediger kilde]

Grønlands kolonistiske status ble fjernet i 1953 da landet ble en del av det danske kongeriket og med representasjon i det danske Folketing. Danmark begynte også et utdannelses- og helseprogram for grønlenderne. På grunn av dette ble grønlenderne stadig mer konsentrert rundt byene. Ettersom de fleste innbyggerne var fiskere og hadde vanskeligheter med å finne arbeid i byene økte arbeidsledigheten og sosiale problemer som alkoholisme plagde Grønland.

Da Danmark søkte medlemskap i EU økte de politiske friksjonene i den tidligere kolonien. Grønlenderne mente at den europeiske tollen ville bli skadelig for deres handelsforhold som for en stor del var rettet mot ikke-europeiske land som USA og Canada. Etter Danmark, inkludert Grønland, ble medlem av EU i 1973 til tross for at Grønland hadde 70,3 % nei-stemmer, følte mange på Grønland at deres representasjon i København ikke var nok og de lokale politiske partiene begynte å planlegge selvstyre. Folketinget ga tillatelse for dette i 1978, og selvstyre ble effektivisert det påfølgende året. Den 23. februar 1982 stemte 53 % av Grønlands befolkning for at landet skulle forlate EU, noe som ble gjennomført i 1985.

Grønland i tiden etter 1978 har blitt framstilt som en inuittnasjon og danske stedsnavn har blitt byttet ut med nye inuittiske. Senteret for det danske samfunnet på øya, Godthåb, har blitt til Nuuk. I 1985 ble et grønlandsk flagg etablert i stil med nordiske flaggene. Bevegelsen for en fullstendig løsrivelse fra Danmark er fortsatt svak.

Utenrikspolitikken som tidligere ble håndtert av Danmark er nå overlatt delvis til selvstyret. Etter at Grønland forlot EU har landet signert avtaler med flere mindre organisasjoner, blant annet med Island og Færøyene og inuittbefolkningene i Canada og Russland. Landet var også en av grunnleggerne for miljøorganisasjonen, Rådet for arktiske spørsmål, Arctic Council (AC) i 1996. Avtalen mellom Danmark og USA fra 1951 ble omarbeidet for å inkludere et selvstyrt Grønland. I 19992003 forslo selvstyret at Grønland skulle ha som mål at Thule Air base skulle bli en internasjonal overvåkings- og satellittstasjon underlagt Forente nasjoner (FN).

Moderne teknologi har gjort Grønland mer tilgjengelig, ikke minst grunnet luftfart, men hovedstaden Nuuk (Godthåb) mangler fortsatt en internasjonal flyplass. Fjernsynssendinger begynte i 1982.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Yanks Clear Greenland of Nazis, 1944/12/27 (1944)». Archive.org
  2. ^ «Saqqaq culture chronology». Sila, the Greenland Research Centre at the National Museum of Denmark.
  3. ^ «Independence I», fra Natmus.dk. Sila, the Greenland Research Centre at the National Museum of Denmark.
  4. ^ a b «Independence II», fra Natmus.dk. Sila, the Greenland Research Centre at the National Museum of Denmark.
  5. ^ a b "Early Dorset/Greenlandic Dorset", fra Natmus.dk. Sila, the Greenland Research Centre at the National Museum of Denmark.
  6. ^ "Late Dorset", fra Natmus.dk. Sila, the Greenland Research Centre at the National Museum of Denmark.
  7. ^ Dagbladet: Slaver fra Grønland?

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]