Magnus den gode

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Magnus I den gode
Konge av Norge og Danmark
Magnus den gode
«Kong Magnus og Åsmund Granskjellsson», tegning av Halfdan Egedius til Magnus den godes saga i Snorres Heimskringla, 1899
Navn: Magnus Olavsson
Regjeringstid: 10351047
Født: 1024
Død: 1047
Foreldre: Olav den hellige og
Alvhild
Barn: Ragnhild Magnusdatter

Magnus Olavsson, (Norrønt: Magnús góði Ólafsson) også kjent som Magnus den gode (102425. oktober 1047), var sønn av Olav Haraldsson, helgenkongen, og dennes frille Alvhild. Magnus var konge av Norge i tiden fra 1035 til 1047 og konge av Danmark i tiden fra 1042 til 1047. Harald Hardråde, onkel til Magnus, ble medkonge i 1046 og ble enekonge av Norge da Magnus døde.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Mynt med Magnus I.

Etter at Erling Skjalgsson, rygenes høvding, var blitt drept på slutten av 1028 flyktet Olav Haraldsson fra Norge. Han dro østover og inn i Sverige. Med seg hadde han sin svenske dronning Astrid og deres datter Ulvhild, men også sønnen Magnus som han hadde fått med sin frille Alvhild. Sommeren 1029 etterlot Olav hustruen i Sverige og dro videre til Finskebukta og derfra til Gardariket hvor fyrst Jaroslav og hans svenske dronning Ingegjerd Olofsdatter (Astrids halvsøster) rådde. Med seg hadde han sønnen Magnus. Da den norske kongen kort tid senere, vinteren 1029-1030, dro fra Holmgard og til sin skjebne ved Stiklestad den 29. juli 1030 ble Magnus igjen hos den russiske fyrsten.

Svein Alfivason, kong Knut av Danmarks sønn med hans angelsaksiske frille Ælfgifu (på dansk ble hun kalt Alfiva), ble visekonge i Norge, og innførte en rekke strenge og upopulære lover; Alfiva-lovene. De norske stormennene, som Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson, kom snart i opposisjon til danskestyret, og dette førte til en situasjon som lignet på den folkelige motstand som til slutt ble Olav Haraldssons bane tidligere. Den nye motstanden førte til at den gamle motstanderen Olav Haraldsson ble et symbol i kampen mot danskestyret.

Året etter slaget på Stiklestad åpnet den ellers så forsiktige politikeren Einar Tambarskjelve for Olavs helliggjøring og i 1032 gikk han aktivt ut mot Svein Alfivason på Tinget i Trøndelag. Fire år etter Olavs fall dro han sammen med bondehærens fører på Stiklestad, Kalv Arnesson, med et stort følge til Gardariket for å hente hjem Olavs sønn Magnus. I Gardariket sverget de tolv manns ed om troskap til Magnus og bragte ham tilbake til Norge. Gutten var da 11 år gammel og ble den første norske konge som fikk bygge sitt kongedømme på arven etter Olav den hellige, perpetuus rex Novegjæ – Norges evige konge.

Magnus' første år[rediger | rediger kilde]

Enkedronning Astrid taler til svenskene om å støtte stesønnen Magnus Olavsson.

Det er svært lite vi vet om Magnus Olavssons første år. Hans mor Alvhild var ei tjenestejente, selv om Snorre Sturlasson legger til at hun kom fra god ætt, uten at han presiserer det. Fødselen var vanskelig og både mor og barn sto i fare for å stryke med. Ingen våget å bryte kongens søvn og det ble kongens skald, Sigvat Tordsson, som tok ansvar for å gi barnet navn. Neste dag krevde kong Olav svar fra skalden: «Hvordan kunne du være så freidig at du lot barnet mitt døpe før jeg visste det selv?» Sigvat svarte at han heller ville gi to mann til Gud enn én til djevelen. Kongen bebreidet deretter skalden for å ha døpt gutten Magnus da det ikke var et ættenavn, men Sigvat svarte at han ble kalt opp etter Karlamagnus, det vil si den franske kongen Karl den store, «for han var den beste mann jeg visste i verden». Da ble kongen blidgjort.[1]

Snorre starter Magnus den godes saga med Magnus’ reise fra Gardariket til Sverige hvor hans stemor, enkedronning Astrid Olofsdatter, kalte til ting utenfor Sigtuna for å be svenskene hjelpe Olav Haraldssons sønn å vinne farsarven sin.

En annen Magnus-saga, som står i Morkinskinna, er mer utdypende om Magnus' liv i Russland, hvor han vokste opp fra han var fem til han var elleve år gammel. Dette betyr ikke nødvendigvis at forfatteren av Morkinskinna er mer troverdig enn Snorre, som kanskje hadde gode grunner til å utelate disse detaljene.

Det hadde seg slik, forteller Morkinskinna, at den unge Magnus var flink til å gå på hendene, noe han gjorde på matbordet til hirdmennene. Ikke alle syntes dette var like morsomt og de jagde ham ned. Den samme kvelden kom gutten tilbake og slo hirdmannen i hodet med ei øks slik at han døde. Da fyrst Jaroslav fikk høre dette skal han ha sagt at denne dåden var et kongelig verk.[2]

Historien er kanskje ikke sann og minner mest om Olav Tryggvasons tilsvarende oppvekst i Gardariket, og den benyttes for å etablere noe som sagaskriverne så på som et statussymbol i sin samtid: Det var stort for gutter å drepe menn som var betydelig eldre enn dem.[3]

Guttekongen[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1035 kom Magnus til Trøndelag og ble der hyllet som Norges konge uten et sverdslag. Svein Alfivason og den forhatte moren hans flyktet til Danmark hvor han døde kort tid etter. Tidspunktet for maktovertagelsen var svært heldig. I England døde kong Knut den mektige. Den ene av sønnene hans, Harald Harefot, overtok styret i England, men døde selv i 1040 og i Danmark overtok hans unge sønn Hardeknut, kun seks år eldre enn Magnus. Ingen av kong Knuts sønner var i stand til å utfordre kong Magnus med krig.

Det var ingen reell trussel mot gjenetableringen av det norske kongedømmet. Tre faktorer fungerte stabiliserende for Magnus' posisjonering: Vikingtidens voldsomhet gikk mot slutten, bygdearistokratiet fant sin plass og helliggjøringen av Olav den hellige skjøt fart og ga Magnus' kongedømme en ny dimensjon som ingen norsk konge før ham hadde hatt.

Som umyndig guttekonge var Magnus i begynnelsen ikke en enerådig einvaldskonungr som han ble senere. Rundt ham var det mange som posisjonerte seg. Kalv Arnesson nevnes som guttekongens fosterfar, men den slueste av de norske høvdingene var Einar Tambarskjelve som hadde maktet å sno seg gjennom alle vanskelige tider og skifte av konger. Det var trønderhøvdingen som rådet kongen og som ble landets reelle styrer i de første årene.

Enkedronning Astrid ble med Magnus til Norge, men også hans mor Alvhild krevde plass ved kongens side. Mange satte pris på enkedronningen, også kongen selv og Sigvat skald som kom med henne fra Sverige. Alvhild hadde tydeligvis ikke den samme status, noe hun protesterte på. Det er Sigvat skald som irettesetter kongsmoren ved å slå fast at enkedronningen står over henne i status: [4]

Alvhild! Villig la sitte
Astrid på fremste plassen,
Om du så sjøl med Guds vilje
Har vokst stort i gjævhet.

Sannsynligvis døde Astrid kort tid senere, noe som ga en naturlig løsning på problemet.

Magnus får tilnavnet sitt[rediger | rediger kilde]

Tittelfrise av Gerhard Munthe til Magnus den godes saga i 1899-utgaven av Heimskringla.

Etter hvert som Magnus vokste opp og inn i rollen som konge, begynte han å mistro de stormennene som hadde gått mot faren hans ved Stiklestad. Tore Hund hadde reist fra landet i 1030, men en annen høvding fra Hålogaland, Hårek fra Tjøtta, forsøkte å forsone seg. Magnus lot en uvenn av Hårek, Åsmund Grankjellsson, drepe Hårek. I følge Snorre hadde Åsmund en dårlig øks, og kongen sa da «Ta heller mi øks!» og med denne drepte Åsmund høvdingen fra Hålogaland og fikk deretter len og syssel som belønning for udåden.

Det var Kalv Arnesson som hadde mest å gjøre med styringen av landet i den første tiden. Mens Magnus var i Trøndelag ville han se Stiklestad, og Einar Tambarskjelve rådet kongen til å ta med seg Kalv Arnesson som vegviser i steden for seg selv. Kalv skjønte hva som var i ferd med å skje og forberedte seg på å flykte fra landet. Magnus får se hvor helgenkongen falt og forstår at Kalv sto nær nok til å felle ham: «Kongen blir rød som blod», skriver Snorre og lar ham si «Da kunne nok di øks nå ham!» Kalv nektet for dette, «Ikke nådde mi øks ham!», hvorpå han hoppet på hesten og red til Egge hvor skipet hans lå seilklart.

Sannsynligvis var det den slu politikeren Einar Tambarskjelve som på denne måten maktet å rydde av vegen sine mest betydningsfulle rivaler. Kongen tok godset fra Kalv; og andre som hadde kjempet i bondehæren mot Olav Haraldsson ble også straffet strengt: «somme jagde han fra landet, og somme tok han mye gods fra, og for somme lot han hogge ned buskapen».[5] Landsrådssakene etter Stiklestad og videreføringen av de forhatte Alfiva-lovene var i strid med de løftene som var blitt gitt da Magnus kom til Norge i 1035. Misnøyen blant bøndene ble snart faretruende og det ble stemning for å gå mot kong Magnus og drepe ham slik som de hadde gjort mot faren hans.

Det var kanskje igjen Einar Tambarskjelve som fikk samlet stormennene og fikk Sigvat skald til å advare kongen om at det sto om hodet hans. Sigvat diktet da sine berømte «frispråkviser» (Bersoglosvísur) som rådet kongen om å bli kong Olav den helliges verdige sønn:[6]

Hvem egger deg, gjæve herre,
til å hogge ned bøndenes buskap?
Overmot er det å gjøre
slik gjerning i eget rike.
Slike råd har ingen
før gitt den unge kongen.
Av ran dine menn er leie,
folket i landet er harmfullt.
Du som sjøl tukter tjuver,
du bør ta deg i vare
ved ryktet som går blant mengden.
Med måte skal hender avhogges.
Venn er den som varsler.
Villig følg nå, konge,
det råd som her ble gitt deg,
hør hva bønder krever!

Sigvats beundringsverdige dristighet var så velfundert at ordene vanskelig kunne unngå å gjøre inntrykk. Farens død var nok også en tanke for Magnus å legge vekt på, og med Einar Tambarskjelves råd ble Alfiva-lovene opphevet på Gulatingslag. Landsforvisningen av bønder og inndragning av gods ble stoppet, og denne kursendringen ble høflig tilskrevet kongen selv, og han ble i folkemengden hyllet, noe ironisk, som «Magnus den gode»! Ikke fordi han var spesielt god, men for at han ikke lenger var ond.

Kongsmøte ved Gøtaelva[rediger | rediger kilde]

Barnekongene Magnus (venstre) og Hardeknut møtes ved Gøtaelva. Tegnet av Halfdan Egedius.

Politisk nag mellom Danmark og Norge førte til spenninger. Stormennene som styrte bak guttekongene Magnus og Hardeknut ville sikre seg at Danmark ikke gjorde krav på Norge, og likeledes fryktet Danmark at Norge ville hevne gammel urett. For å forhindre strid ble det holdt et forsoningsmøte på grensen mellom rikene på Brennøyane ved Gøtaelva i dagens Sverige i 1037. Guttekongene «svor hverandre brorskap, og satte fred seg imellom så lenge de levde begge to. Om en av dem døde sønneløs, skulle den som levde lengst, ta land og folk etter ham. Tolv menn, de gjæveste fra hvert rike, svor med kongene på det at de skulle holde dette forliket så lenge noen av dem levde.»[7]

For historikeren Andreas Holmsen er dette møtet og den dansk-norske avtalen «det første vitnesbyrd vi har om dansk – og i det hele utenlandsk – godkjenning av Norge som et eget, selvstendig kongerike».[8] Historikeren Claus Krag er derimot mer tvilende; «det finnes ingen antydninger om noen slik avtale i de samtidige kildene», annet enn i sagaene.[9]

En forbindelse mellom de to nasjonene det likevel ha vært, for da Hardeknut døde ugift og barnløs 8. juni 1042 var Danmark uten konge og det fantes ingen opplagt kongekandidat. Det er dette tomrommet som den norske kongen Magnus kanskje merkelig nok maktet å fylle. En grunn kan ha vært en tidligere overenskomst. Til tross for at Ulv jarls sønn Svein Estridsson, sønn av Estrid Sveinsdatter, søster av Knut den mektige, i all hast seilte tilbake til Danmark, ble Magnus hyllet som dansk konge i 1042. En annen grunn til at danskene raskt valgte en handlekraftig konge, selv om han var norsk, var at det var store uroligheter sør for den danske grense hvor et slavisk folk, venderne, truet.

I krig som Danmarks konge[rediger | rediger kilde]

Da Hardeknut døde i 1042 hadde Magnus allerede vinteren 1041-1042 forberedt en hær, og han seilte sørover til Danmark med sytti skip for å minne «de menn som har bundet seg til ham med ed» om at han aktet å kreve kongedømmet Danmark, eller så «selv falle med hæren sin i striden». Han holdt ting i Viborg, danskene «tok vel imot ham» og valgte ham til konge. Svein Estridsson, som på morssiden var av kongsslekt, gjorde han til sin jarl til tross for Einar Tambarskjelves råd og advarende ord om at «For stor jarl, for stor jarl, fostersønn!» Det skulle vise seg sannspådd.[10]

Våren 1043 var kong Magnus som Danmarks konge nødt til å verge sør-grensen mot danenes gamle arvefiende, de slaviske venderne. Han samlet en stor hær og slo til ved festningen Jomsborg, vant borgen, ifølge Snorre, brente byen og bygdene rundt og drepte mange mann.[11]

Verre ble det da Svein Estridsson begikk forræderi ved å slå seg opp som dansk motkonge med svensk hjelp fra kong Anund Jakob. Samtidig hadde venderne samlet seg med en veldig hær sør for Danmark, noe som gjorde de danske høvdingene redde for at de ville velte inn over Jylland. Magnus’ måg i Brunsvik i Saksland, det vil si i Braunschweig i dagens Tyskland, var hertug Ordulf av Sachsen (som Snorre kaller for «Otta»); han var gift med Magnus' søster Ulvhild Olavsdatter. Ordulf sto med sin hær i Hedeby, og Magnus seilte da rundt venderne høsten 1043 og sluttet seg til Ordulfs hær. Den samlede hæren tok stilling på den flate Lyrskoghede – Hlyrskogheiđi – som ligger en knapp mil nordvest for Hedeby, i utkanten av den moderne byen Schleswig.

Magnus den godes hær jager venderne på Lyrskoghede.

Natten før slaget var Magnus bekymret, men Snorre lar Olav den hellige komme til ham i en drøm og love at han skal følge ham. Om morgenen mente noen at de hører en klokkelyd i himmelen, den klokke som Olav den hellige hadde gitt til Klemenskirken i Nidaros. Det er vanskelig å vite når helgengjøringen av Olav fikk slik styrke og utbredelse at slike jærtegn ble oppfattet og tolket som Olavs inngrep, men mest sannsynlig er denne guddommelige inspirasjonen en senere tilegnelse. Venderne ble i sagateksten gjort til hedninger og således er Magnus kamp også en fortsettelse av kong Olavs kristning. De som ble såret etterpå ble helbredet da kong Magnus, som sønn av en helgen, tok på dem.

Snorre gir en livfull skildring av slaget ved Lyrskogshede, og siterer Arnor jarleskald: [12]

Fram med breie øksen,
Utrett trengte kongen,
Brynjen kastet; sverdlarm
Steg om hordekongen.

Slaget på den flate heden varte ikke lenge. Kongsmennene var ville og hissige, i følge Snorre, og motstanderne ga seg på flukt og ble hogd ned som bufe. «Ved denne lykkelige seier», skrev Saxo Grammaticus senere, «vant Magnus i høy grad folks gunst».[13][14]

De siste årene[rediger | rediger kilde]

Magnus tilbrakte mer tid i Danmark enn i Norge i årene 1042-1045. Styringen av Norge ble stort sett håndtert av fosterfaren Einar Tambarskjelve i kongens navn. Einar hadde aldri åpent sveket Olav Haraldsson og med forræderianklagene mot hans rivaler unnagjort var hans posisjon styrket, spesielt i Trøndelag. Det var først etter Magnus' død at hans posisjon ble endret, selv om han i Trøndelag opprettholdt en stor personlig hær som gjorde ham tilnærmet uslålig, om ikke han og sønnen senere hadde blitt drept ved hjelp av svik.

I tiden 1042-1045 utkjempet Magnus flere slag mot den opprørske danske jarlen Svein og vant dem alle.

I Danmark hadde Magnus hendene fulle med den opprørske Svein Estridsson. De utkjempet flere slag, og Magnus gikk seirende ut av samtlige, mens Svein ble en mester i å komme seg unna tapte slag. Maktbalansen mellom Svein og Magnus synes fastlåst om ikke Harald Sigurdsson, halvbror av Olav Haraldsson plutselig hadde kommet østfra med krigsvante menn i sitt følge og mengder av gull og rikdommer. I årene 1035 til 1043 hadde han vært i bysantinsk tjeneste som væring. Han inngikk først en allianse med Svein før han dro videre og i 1046 møtte Magnus og krevde arv etter sin bror. Kravet var fiendtlig og rokket ved Magnus’ maktposisjon. Magnus våget ikke å møte en samlet styrke av Svein og en stridssvant krigsherre som Harald. Han bøyde av og gikk med på å dele riket med onkelen. Den underliggende betingelsen var at alliansen med Svein måtte brytes. Norge ble dermed reelt et samkongedømme. En skald, Bolverk Arnorsson, forteller at som bytte for samkongedømmet delte Harald sin rikdom med Magnus. Motsetningene mellom onkel og nevø ble ikke nødvendigvis av den grunn ryddet av vegen, men det kom aldri til ytterligere konflikt mellom dem. Magnus falt av hesten året etter, og skadene var såpass alvorlige at han døde kort tid etter.

Kong Magnus' lik ble fraktet hjem til Norge og ble gravlagt i Nidaros. Graven befinner seg i dag i Nidaros domkirke, og selv om den ikke er markert, er graven den eneste norske kongegraven fra middelalderen som fortsatt er helt intakt.

Magnus styrte Norge i tolv år, og Harald Sigurdsson, senere kalt Harald Hardråde, ble enekonge og styrte i rundt tyve år. Magnus var ugift, men hadde datteren Ragnhild utenfor ekteskap.[15] Hans kongedømme har blant historikerne kommet i knip mellom to store norske konger: faren Olav den hellige og onkelen Harald Hardråde.

Som dansk konge regnet Magnus seg også som arvtager til Englands trone etter Svein Tjugeskjegg og Knut den mektige. Både Heimskringla og Morkinskinna siterer fra et brev som Magnus angivelig skulle ha sendt til den daværende engelske kongen Edvard. Brevet er, som Claus Krag slår fast[16], mest sannsynlig en litterær konstruksjon, men kravet var sannsynligvis reelt nok. Engelske kilder forteller at kong Edvard i 1045 samlet en stor styrke for å møte en militær trussel fra den norske kongen. Harald Hardråde gjenopptok Magnus' krav og iverksatte trusselen i 1066 etter at han hadde ryddet av vegen stormannen Einar Tambarskjelve.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sturlasson, Snorre (1979): Snorres kongesagaer, side 334 (I). ISBN 82-05-31464-0
  2. ^ Flokenes, Kåre (oversetter) (2002): Morkinskinna, norske kongesoger 1030-1157. Side 15. ISBN 82-91640-14-9
  3. ^ Tjønn, Halvor (2006): Vikingenes Russland. Side 119. ISBN 82-91640-27-0
  4. ^ Snorre, side 130.
  5. ^ Snorre, side 134.
  6. ^ Snorre, side135.
  7. ^ Snorre: 127-128
  8. ^ Holmsen, Andreas (1961): Norges historie fra de eldste tider til 1660. Side 174. Universitetsforlaget Oslo-Bergen.
  9. ^ Krag, Claus (1995): Aschehougs Norges historie. Side 169. ISBN 82-03-22015-0
  10. ^ Snorre, side 137-138.
  11. ^ Snorre, side 139 (II).
  12. ^ Snorre, 141.
  13. ^ Saxo, se ekstern lenke.
  14. ^ En skulpturell minnestein i granitt, den såkalte Magnussteinen, utført av billedhugger Niels Skovgård, ble reist i 1898 ved Skibelund som et minne om slaget og om nordisk samhold. Steinen har figurer på to sider og innskrift på den tredje siden:
    Magnus
    tvende
    rigers pryd
    under Gud din
    kongesjæl
    at se Nordens
    grænsepæl
    atter rykket
    frem mod syd.
  15. ^ Det tyder på at Magnus datter Ragnhild Magnusdatter ble gift med Håkon Ivarsson, en av Harald Hardrådes jarler. De fikk blant annet datteren Sunniva Håkonsdatter. Hun fødte sønnen Håkon Sunnivasson, som har fått morens navn, ikke farens, og denne Håkon blir i dansk historie henvist til som enten «Håkon Jyde» eller «Håkon Nordmann». Håkon ble gift med Ragnhild Eriksdatter, datter av kong Erik Eiegod av Danmark. Ragnhild og Håkons sønn Erik Lam ble også konge av Danmark.
  16. ^ Krag, side 170.


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Erich Hoffmann, «König Magnus der Gute von Norwegen», Kongsmenn og krossmenn: Festskrift til Grethe Authén Blom, Trondheim : Tapir, 1992, s. 195-213

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Svein Knutsson 
Konge av Norge
(med Harald Hardråde (1046-1047))

Etterfølger:
 Harald Hardråde 
Forgjenger:
 Hardeknut 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Svein Estridsson