Danmarks grunnlov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Danmarks Riges Grundlov)
Gå til: navigasjon, søk
Danmarks grunnlov
Danmarks Riges Grundlov
Danmarks grunnlov
Grunnloven av 1849
Type Grunnlov
Virkeområde Danmark
Vedtatt 5. juni 1849
National Coat of arms of Denmark.svg
Danmarks politiske system



Danmarks grunnlov (offisielt dansk navn: Danmarks Riges Grundlov) ble underskrevet i sin opprinnelige form 5. juni 1849 av Frederik 7. Denne datoen markerte dermed Danmarks overgang fra enevelde til konstitusjonelt monarki.

Historikk og innhold[rediger | rediger kilde]

Ditlev Gothard Monrad, som var blitt minister i Marsministeriet 1848, skrev det første utkastet. Basert på en samling av samtidens forfatninger utformet han en skisse på 80 paragrafer som i sin oppbygning og grunnidé ligner den nåværende danske grunnlov. Regjeringsutkastet ble siden språklig revidert av blant andre minister Orla Lehmann.

Hovedprinsippet: «Regeringsformen er indskrænket-monarkisk» (§ 2) kopierte Monrad etter den norske grunnlov av 1814. Men han fant også inspirasjon i den belgiske forfatningen fra 1830, og til avsnittet om frihetsrettighetene så han på den amerikanske grunnloven fra 1787 med dens tillegg om menneskerettigheter (Bill of Rights).

Grunnloven er basert på en tredeling av makten, etter maktfordelingsprinsippet, i den utøvende makt, den lovgivende makt og den dømmende makt. Ideen om å dele makten ble først født av den engelske filosofen John Locke. Locke delte opp makten i en lovgivende makt og to former for utøvende makter. Hans lære omtales korrekt som maktfordelingslære, fordi John Locke i mindre grad var preget av en ideologisk tilgang til makten, men snarere en idé om en arbeidsfordeling. Ideen om maktens atskillelse blev først fremsatt av den franske filosofen Montesquieu i den berømt boken De l'esprit de lois fra 1748. Her gjorde Montesquieu rede for ideen om en oppdeling av makten, fordi man slik oppnådde den innbyrdes kontrollen mellom maktens deler som er avgjørende for en rettsstat. Montesquieu modifiserte John Lockes idé og delte makten opp i de tre senere tradisjonelle delene. Det er – som ellers ofte omtalt – i denne forbindelse terminologisk galt å omtale pressen som «den fjerde statsmakt», fordi pressen ikke innehar en forfatningsmessig maktposisjon som man kan karakterisere som beslutningskompetent. Pressen har makt gjennom innflytelse.

Regjeringens utkast ble forelagt den grundlovgivende rigsforsamling, som var valgt femte oktober 1848 ved et valg med stemmerett for «uberygtede mænd over 30 år». De valgte medlemmene ble supplert med 38 medlemmer utpekt av kongen. De tilsammen 152 medlemmer interesserte seg mest for det politiske elementet: valgloven og sammensetningen av Rigsdagens to kamre Folketinget og Landstinget. Utkastet ble vedtatt i det sterke nasjonale sammenhold omkring treårskrigen.

Endringer[rediger | rediger kilde]

Siden er grunnloven blitt revidert i 1866, 1915 og 1953.

  • I 1866 bidro nederlaget i 1864 til en innstramning av valgreglene til Landstinget, noe som førte til en lammelse av lovgivningsarbeidet og dermed til provisoriske lover.
  • I 1915 ble innstramningen fra 1866 endret, og kvinner fikk stemmerett. Samtidig ble det innført et krav om at 45 % av de stemmeberettigede måtte stemme for eventuelle nye endringer av grunnloven. Det gjorde blant annet at Thorvald Stauning ikke fikk gjennomført en grunnlovsendring i 1939, selv om 966 000 stemte for, og 86 000 mot. Det manglet bare 11 762 ja-stemmer for å få gjennomført endringen.[1]
  • I 1953 ble Landstinget avskaffet. Samtidig ble tronfølgeloven endret slik at det ble innført kvinnelig arverett til tronen. Menn skulle imidlertid fremdeles ha førsterett til tronen. Kravet om at det måtte være minst 45 % tilslutning for en endring av grunnloven ble satt ned til 40 %.

Det er gjort relativt få endringer av den danske grunnloven. Det skyldes at grunnloven ikke inneholder særlig detaljerte regler for de enkelte områdene, men i stor grad henviser til at disse skal «ordnes ved lov». Et eksempel på dette er bestemmelsen om avholdelse av valg til Folketinget. Grunnlovens uendrede utseende over en lang periode skyldes imidlertid også at det er ganske vanskelig å endre den, noe som fremgår av dens § 88.

Menneskerettigheter[rediger | rediger kilde]

Det er forøvrig verdt å bemerke at Den europeiske menneskerettighetskonvensjon er fastslått som gjeldende i Danmark ved lov av 29. april 1992. Konvensjonen supplerer grunnlovens paragrafer om menneskerettigheter (§ 71–80), men konvensjonen erstatter ikke § 71–80.

Tolkning[rediger | rediger kilde]

En annen bemerkelsesverdig ting i forhold til den politiske praksis i Danmark er at grunnloven ikke nevner politiske partier. Da den opprinnelige loven ble skrevet hadde man idealistiske forestillinger om at hvert medlem skulle opptre som en helt uavhengig person. I praksis viste det seg snart at felles interesser førte til mer og mer formalisert samarbeid og dermed partidannelse. Der er derfor senere utviklet en lang rekke uskrevne regler for partienes rolle i det politiske system.

Ved lesning av Grunnloven er det viktig at kongen leses som regjeringen, fordi monarken kun har en symbolske status.

Viktigste paragrafer[rediger | rediger kilde]

Alle Grunnlovens paragrafer viktige, men enkelte har særlig relevans eller er blitt debattert kraftig:

Paragraf 3[rediger | rediger kilde]

§ 3. Den lovgivende magt er hos kongen og folketinget i forening. Den udøvende magt er hos kongen. Den dømmende magt er hos domstolene.

Paragrafen er fundamental for den moderne vesteuropeiske statsrettstenkning som fant sin første store forkjemper i den franske filosofen Montesquieu.

Det er interessant, at man i Danmark ikke har valgt å atskille den lovgivende og den utøvende makt skarpt. En slik klar atskillelse ser man blant annet i USA.

Paragraf 4[rediger | rediger kilde]

§ 4. Den evangelisk-lutherske kirke er den danske folkekirke og understøttes som sådan af staten.

Her fastslås det at Danmark har en offisiell kirke i Folkekirken. Før den første grunnloven var kirken en statsinstitusjon, og grunnloven bevarer en del av det statlige elementet. Men den understreker med uttrykket folkekirke samtidig at det også er områder som hører under kirkens selvstyre. Folkekirkens tette tilknytning til og styring fra staten gjør at noen betrakter den som en form for statskirke.

Kritikere har ytret at et moderne samfunn bør atskille kirke og stat helt og innføre reell religionsfrihet, mens forsvarerne sier at det hersker religionsfrihet i Danmark, men ikke religionslikhet. Se også paragraf 68.

Paragraf 20[rediger | rediger kilde]

§ 20. Stk. 1. Beføjelser, som efter denne grundlov tilkommer rigets myndigheder, kan ved lov i nærmere bestemt omfang overlades til mellemfolkelige myndigheder, der er opprettet ved gensidig overenskomst med andre stater til fremme af mellemfolkelig retsorden og samarbejde.

Denne paragrafen er blitt voldsomt debattert i forbindelse med Danmarks EF- og EU-medlemskap, fordi visse EF/EU-motstandere mener at regjeringen har brutt grunnloven ved å avgi for mye suverenitet. Paragrafen sier at regjeringen kan avgi suverenitet, men at det skal defineres klart hvilken suverenitet som avgis («i nærmere bestemt omfang»). Statsminister Poul Nyrup Rasmussen ble i 1996 saksøkt av tolv EU-motstandere og skeptikere ved advokatene Chrisitan Harlang og Ole Krarup på grunn av dette. Danmarks Høyesterett frifant Poul Nyrup Rasmussen, og dermed tidligere regjeringer, men fastslo at det er grenser for hvor mye suverenitet som kan gis opp. Danmarks EU-medlemskap er ikke i strid med grunnloven.

Paragraf 68[rediger | rediger kilde]

§ 68. Ingen er pligtig at yde personlige bidrag til nogen anden gudsdyrkelse end den, som er hans egen.

En gruppe katolikker har anlagt sak mot den danske stat for overtredelse av denne paragrafen. Påstanden er at katolikker, andre trossamfunn og ateister indirekte bidrar til den danske folkekirke fordi staten dekker 40 % av lønningene til folkekirkens prester. Dessuten bidrar staten gjennom Statens Uddannelsesstøtte til gratis utdannelse til av prester. Saken endte med frifinnelse av staten i 2006.

Paragraf 72[rediger | rediger kilde]

§ 72. Boligen er ukrænkelig. Husundersøgelse, beslaglæggelse og undersøgelse af breve og andre papirer samt brud på post-, telegraf- og telefonhemmeligheden må, hvor ingen lov hjemler en særegen undtagelse, alene ske efter en retskendelse.

Denne paragrafen skulle sikre borgerne mot vilkårlig inntrenging i deres bolig. Ikke desto mindre finnes der over 150 lovbestemte unntak for denne loven, noe som har fått kritikere til at påpeke at boligens ukrenkelighet i praksis ikke eksisterer. For eksempel har myndighetene rett til å kontrollere om borgerne har sortert avfall riktig uten å først få en kjenning fra domstolene.

Paragraf 77[rediger | rediger kilde]

§ 77. Enhver er berettiget til på tryk, i skrift og tale at offentliggøre sine tanker, dog under ansvar for domstolene. Censur og andre forebyggende forholdsregler kan ingensinde påny indføres.

Her bestemmes det at borgerne har rett til å ytre seg fritt, men også at de kan stilles til ansvar ved domstolene for det de ytrer. Se mer om dette i artikkelen om ytringsfrihet.

Kilder/Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Søren Mørch: 24 statsministre. ISBN 87-02-00361-9.