Erik av Pommern

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Erik (Eirik) III
Erik VII
Erik XIII
Konge av Danmark, Norge og Sverige
Erik av Pommern
Navn: Bogislav Vratislavsson av Pommern
Regjeringstid: Norge: 13891442
Danmark: 13961440
Sverige:
  1. 139630. august 1434
  2. 14. oktober 14351436
  3. 1. september 143624. september 1439
Født: 1382
Død: 1459, Pommern
Foreldre: Vratislav VII av Pommern og
Maria av Mecklenburg
Ektefelle‍(r): Filippa av England
Erik av Pommern krones til Nordens konge. Stikk av H. P. Hansen fra Nordens Historie av Niels Bache 1884.
Kong Eriks segl.
Eriks grav i Mariakirken i Darlowo

Erik av Pommern (Bogislav Vratislavsson) (født 1382, død 1459) var konge av Norge i 1389–1442, konge av Danmark 1396–1440 og konge av Sverige 1396–1439 (ikke sammenhengende). Erik hertug av Slesvig 14121442. Erik var sønn av hertug Vratislav VII av Pommern og Maria av Mecklenburg, søsterdattersønn av kong Håkon VIs dronning Margrete, datter av den danske kongen Valdemar Atterdag.

Allerede fra februar 1389 var de nordiske rikene samlet under én regent, dronning Margrete. I forbindelse med at Erik ble salvet og kronet som dansk og svensk konge i Kalmar 17. juni 1397, ble det utstedt et papirdokument (Unionsbrevet fra Kalmar) som dels er forstått som utkast til en unionstraktat, dels som utkast til en håndfestning som skulle utstedes i seks eksemplarer på pergament og med hengende segl, tre eksemplarer fra kongen til hvert av de nordiske riksrådene, og tre motbrev fra deres side. Det er ikke belegg for at dette noen gang skjedde.

Selv om Erik formelt var konge i alle tre riker fra 1396, var det i stor grad Margrete som hadde den faktiske styringen av rikene frem til hun døde i 1412.

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Margrete brukte mange år på å finne en passende ekteskapskandidat til Erik og forhandlingene med kongehuset i England om giftermål med Henrik den IVs datter Filippa startet i 1400.[1] I oktober 1406 ankom den 12 år gamle bruden til Lund i Sverige med mengder kostbart utstyr og en stor eskorte.

Ved hjemkomsten beskrev gjestene Erik som «livlig, sterk og kjekk av vesen» og at han mottok gjestene med «middelmådig belevenhet».[2]

Etter Margretes død[rediger | rediger kilde]

Først da Margrete døde i 1412 overtok Erik den relle styringen og fortsatte de reformene som Valdemar Atterdag og Margrete hadde påbegynt. Han innehadde imidlertid ikke Margretes diplomatiske evner.[3]

Kort etter Margretes død innkalte Erik til det første danehoff på lang tid. Dets oppgave var å benytte dansk rett til å dømme i saken mellom den danske kongen og den holstenske greveslekten om det slesvigske lenet. Erik påsto overfor danehoffet at Slesvig var hjemfalt til kronen som forbrudt len ettersom Gerhard VI og hans barns formyndere hadde brutt lenseden til kongen ved å føre våpen mot ham. Danehoffet dømte til Eriks fordel under henvisning til Sjællandske lovs bestemmelser om at den som førte avindskjold mot riket har forbrudt sin eiendom.

Han innførte en moderne sentralstyring ved å tilsette egne fogder i Norge og Sverige som var direkte underlagt han.

Som unionskonge forsøkte Erik å hindre hansaens og den tyske ordens voksende økonomiske og militære hegemoni i Østersjøen. Kongen begynte å anlegge flere borger langs grensen. I 1416 brøt krigen ut, og Erik erobret Femern, men den ble snart tatt tilbake av de holstenske grever. Han mistet også Tønder. Krigen fortsatte til 1422, da Erik bare hadde Flensburg tilbake.

Skånemarkedet var en av hovedinntektskildene, og da inntektene derfra begynte å synke, innførte kong Erik Øresundstollen i 1426. Betalingen foregikk ved den nyanlagte borgen Krogen i Helsingør, forløperen for det senere Kronborg slott.

Etter å ha blitt tvunget til å underskrive en håndfestning som reduserte hans handlefrihet sterkt, ble kongen rasende og trakk seg tilbake til Gotland, hvor han livnærte seg av sjørøveri frem til han måtte overgi sin borg til Christian I og returnere til Pommern, hvor han døde i 1459. Han er begravet i kirken i Darłowo (Rügenwalde).

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Haug, Eldbjørg (2000), Margrete - den siste dronning i Sverreætten, Oslo: Cappelen, ISBN 82-02-17642-5 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Margrete 
Konge av Norge
(med Margrete til 1412)
Etterfølger:
 Christoffer av Bayern 
Konge av Danmark
(med Margrete til 1412)
Konge av Sverige
første gang
(med Margrete til 1412)
Etterfølger:
 Interregnum 


Forgjenger:
 Interregnum 
Konge av Sverige
andre gang

Etterfølger:
 Karl Knutsson Bonde
riksforstander 


Forgjenger:
 Karl Knutsson Bonde
riksforstander 
Konge av Sverige
tredje gang

Etterfølger:
 Karl Knutsson Bonde
riksforstander 

Stamtavle[rediger | rediger kilde]