Folkeavstemningen om Slesvig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Amerikansk kart over Danmark fra 1921. De fleste byer i Sønderjylland er fremdeles angitt med tyske navn. Området på begge sider av grensen kalles Schleswig; de fire nye sønderjyske amtene er ikke kommet med.

Folkeavstemningen om Slesvig handlet om Sønderjyllands (Nordslesvigs) overgang fra tysk til dansk herredømme i 1920, og ble avholdt som et resultat av Versaillesfreden året før.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Situasjonen etter Andre slesvigske krig

På første halvdel av 1800-tallet hadde det oppstått en strid om hvorvidt Slesvig var tysk eller dansk. Språklig sett var området blandet mellom tysk, dansk og frisisk. Statsrettslig sett påpekte man fra dansk side at hertugdømmet Slesvig var et gammelt dansk len, mens man fra tysk side var imot alle forsøk på å knytte Slesvig tettere til kongeriket Danmark. En deling av Slesvig hadde allerede dengang blitt foreslått, men ble avvist både av den danske og tyske bevegelsen i Slesvig[1]

Etter krigen i 1864 måtte det danske monarkiet avstå hertugdømmene Slesvig, Holsten og Lauenburg til Preussen og Østerrike. Slesvig ble administrert av Preussen, Holsten av Østerrike. I 1866 brøt det ut krig mellom de to tyske stormaktene. Preussen vant krigen, og Østerrike måtte avstå fra sin del av bytte fra 1864 ved Prahafreden som ble den prøyssiske provinsen Schleswig-Holstein. Napoleon III av Frankrike fikk imidlertid innsatt en bestemmelse om at innbyggerne i Nordslesvig ved anledning kunne få lov til å stemme over hvorvidt de ville høre til Danmark eller Preussen. Denne paragraf 5 ble etter avtale med Østerrike opphevet av Preussen i 1879. Deretter var det umiddelbart ikke noe håp om en endring av det statlige tilhørsforholdet.

I oktober 1918 var Tysklands militære nederlag under første verdenskrig en realitet. Samme år hadde USAs president Woodrow Wilson fremlagt en 14-punkts fredsplan for Europa. Herunder inngikk blant annet prinsippet om folkenes selvråderett, dvs. at nasjonale mindretal skulle ha rett til å avgjøre hvilken stat de ville tilhøre. Den siste tyske regjeringen før den tyske revolusjonen i november 1918 forsøkte å ordne grenseproblemet ved å tilby en avståelse av Haderslev Amt. Den danske regjeringen avslo med den begrunnelse at man ville avvente en fredsavtale. Regjeringen hadde fra den dansksinnede riksdagsmannen i den tyske riksdagen i Berlin, H. P. Hanssen, fått informasjon om at en ny tysk regjering kanskje ville være villig til å gå med på en større avståelse.

Folkeavstemningen[rediger | rediger kilde]

Versaillesfreden i 1919 bestemte at det skulle avholdes en folkeavstemning i Slesvig i to omganger, en i Nordslesvig og en i Mellomslesvig. De tyske myndighetene skulle rømme området til syd for linjen Slesvig-Husum, noe som imidlertid kun skjedde delvis i den sydlige delen. En internasjonal kommisjon bestående av medlemmer fra Frankrike, England, Norge og Sverige overtok administrasjonen, og franske tropper besatte området. Den internasjonale kommisjonen planla og gjennomførte avstemmingen i to sonene.

Folkeavstemningen i Slesvig 1920

På grunn av den sosialdemokratisk-radikale danske regjerings solidaritet med den sosialdemokratiske regjeringen i Tyskland ble det tilføyet adskillige klausuler, som tillot den tyske siden å manipulere stemmetallene i sin favør. Dels fikk folk som hadde utvandret, og altså ikke lenger var bosatt i avstemmingssonene, lov til å delta. Dels fikk også bosettere — de tyskerne (embetsmenn og soldater) som var bosatt i Slesvig for å fjerne landets danske karakter, også lov til å stemme. Den første klausulen kunne teknisk sett sies å være til fordel for danskene også, ettersom mange danske hadde blitt drevet ut i forbindelsen med forfølgelsen av det danske mindretallet. Men ettersom hovedparten av disse, spesielt de fra andre sone, nå bodde i Amerika, mens utvandrede tyskere hovedsakelig vår å finne i Hamburg og andre tyske storbyer, var den reelt til tysk fordel.

Avstemmingen i Nordslesvig, i den såkalte første sone, ble avholdt den 10. februar 1920, og det ble avgitt 100 760 stemmer, hvorav der var 74,86% danske stemmer mot 25,14% tyske. Av disse stemmene var imidlertid 25 000 avgitt av folk som ikke bodde i sonen, men 5 300 var avgitt av bosetter som hadde kommet til sonen etter 1900. Sett bort i fra disse, slik at det kun var innfødte og bosettere fra før 1900 som var tellende, var det 81,46% for Danmark og 18,54% for Tyskland.

Man stemte en blokk, d.v.s. flertallet i et udelt Nordslesvig skulle være avgjørende for statstilhørighet.

I andre sone i Mellemslesvig, hvor Flensborg lå, foregikk avstemmingen den 14. mars 1920. Der ble det avgitt 63 524 stemmer, hvorav 19,84% var for Danmark og 80,16% var for Tyskland. Blant den innfødte befolkningen (fratrukket rundt 25 000 bosettere og utvandrere) var den danske delen noe større, 27,42%. Spesielt rundt Flensborg gjorde tilstrømningen av stemmeberettigede fra Tyskland at den danske prosentandelen ble kunstig svekket.

I andre sone ble avstemmingen holdt kommunevis, slik at eventuelle tilgrensende kommuner med dansk flertall kunne komme til Danmark. Mens en rekke landsbyer i andre sone hadde dansk flertall, tre på øya Föhr, til tross for de pro-tyske klausulene, kunne imidlertid ingen kommune i sin helhet vise til dansk flertall.

En tredje sone som gikk ned til Slien og Dannevirke kom overraskende med i det første utspillet til fredstraktaten. Bakgrunnen var henvendelser fra nasjonale danske kretser. Etter anmodning fra den sosialdemokratisk-radikalt dominerende danske riksdagen ble den tredje sonen sløyfet fra den endelige traktaten.[2][3]

Flensborg-bevegelsen og påskekrisen[rediger | rediger kilde]

I Danmark var det stor glede over foreningen med Norsdslesvig. Men i dansksinnede kretser var det utilfredshet med at Flensborg ikke kom med til Danmark — blant annet fordi det tyske resultatet var oppnådd ved at 24 612 av de 64 524 stemmene i andre sone var blitt avgitt av tyske bosettere og folk som ikke lenger bodde i området. Man argumenterte med at tilvandring hadde endret flertallet i byen som ennå hadde dansk flertall ved riksdagsvalget i 1876, og at byen sammen med resten av Slesvig ikke hadde fått den avstemmingen Prahafredens paragraf fem hadde lovet. I tillegg var en del av de danske beboerene utvandret til USA, som en følge av besettelsen. Flensborg-bevegelsens protester og generell sosial urolighet førte til at kongen avskjediget regjeringen, hvilket utløste Påskekrisen i 1920.

Minnestein reist umiddelbart syd for den gamle grensen, hvor de "hjemvendte" sønderjyder hilste kongen, da han kom ridende på sin hvite hest

Overdragelse av landsdelen[rediger | rediger kilde]

I mai 1920 overtok det danske militæret kontrollen over Nordslesvig. I juni kom det dansk forvaltning, og kronen avløste den tyske marken. Den 15. juni, på Valdemarsdag, ble området offisielt forent med Danmark, som de sønderjyske landsdeler.

Den 10. juli red Christian X av Danmark over den gamle grensen på landeveien ved Taps, mellom Kolding og Christiansfeld, på sin «hvite» hest, hvor han også tok en liten pike opp på hesten.

En stor gjenforeningsfest fant sted dagen etter på Dybbøl Banke.[4] Den 12. juli møtte Christian 10. til et møte i Kruså med de danske sydslesvigere, som ikke ble gjenforent.

Gjenforeningsdagen 15. juni, og avstemmingsdagen 10. februar, feires fremdeles av dansksinnede i Sønderjylland.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ ««Genforeningshåb» eller international dimension?» (dansk). Grænseforeningen. Besøkt 25. november 2009. 
  2. ^ «Danmark» (dansk). «Salmonsens Konversationsleksikon». Besøkt 25. november 2009. 
  3. ^ «Afstemningszoner» (dansk). Grænseforeningen. Besøkt 25. november 2009. 
  4. ^ «Genforeningsdag» (dansk). Grænseforeningen. Besøkt 25. november 2009. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]