Polens historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Blant de mer kjente polakker i nyere tid er Karol Wojtyła (1920-2005), pave Johannes Paul II siden 1978. Paven var et viktig samlingspunkt for polakkene i kampen mot kommunistregimet.

Polens historie er en fortelling om et land i stadige forandringer. På 1500-tallet var Polen Europas nest største land etter Moskva, mens på 1800-tallet fantes det ingen polsk stat untat det lille Hertugdømmet Warszawa og Fristaden Krakow. Polen slik man kjenner landet i dag oppsto i 1918 etter første verdenskrig, en dag som feires hvert år den 11. november. Etter store ødeleggelser under andre verdenskrig kom Polen etter krigen under sovjetisk okkupasjon, og det var ikke før mot slutten av 1980-tallet at selvstyret ble mer reelt. Etter kommunismens fall ble Polen et vestlig demokrati igjen og den 1. mai 2004 ble de medlem av EU.

Polens tidlige historie[rediger | rediger kilde]

«Kristningen av Polen», maleri av den polske kunstneren Jan Matejko

Legenden med røtter i folkevandringstiden forteller om to brødre Lech og Czech som har fordelt Sentral-Europa. Czech grunnla Tsjekkia og Lech ankom til et sted der en hvit ørn hadde sitt rede og beordret at en by ved navnet Gniezno (Gniezno, gniazdo betyr et rede) skal bygges der. Lech ble polakkenes far, Gniezno Polens første hovedstad og Den hvite riksørnen landets våpen. Navnet Lechita (Lechs ætt) er en synonym for "polakk" og brukes i diverse språk som betegnelse for polsk nasjon (på litauisk - Lenkai, ukrainsk- L'achy, ungarsk - Lengyelek, gammeltyrkisk - Leh og norrønt - Læsir, Leasir). Polakker er Vestslavere.

År 966 har blitt en symbolsk dato for Polens grunnlegelse, da hertug Mieszko I mottok krisendommen fra Tsjekkia. Det finnes flere funn som beviser at enkle områder ble kristnet alerede på 800-tallet, bl.a. Krakow. Polen ble anerkjent som en selvstendig stat av keiser Otto III av Det hellige romerske rike og paven og i 1025 Bolesław I Den modige, Mieszko I sin sønn ble kronet kongen av Polen.

Den første kongen tilhørte Piastdynastiet grunnlagt av Piast Hjulmakeren (Kołodziej) som var etterkommer av Lech. Dynastiet regjerte i Polen frem til 1370 men den siste sidelinjen døde ut i 1707. Under den siste Piast-kongen Kasimir III Den store Polen har doblet sin teritorie og da uten krig. Kasimir III var en god politiker som har minsket skatt til det ytterste slik at rutenske småstater meldste seg selv under Den polske krone. Han opprettet universitetet i Krakow (1364), og sikret Polens rikdom for kommende århundrer, bl.a. på eksport av gruvesalt. Polen ungikk svartedauen på 1300-tallet, noe som har styrket landet i Europa. Piastenes største feil var innhenting av Den tyske orden til Nord-Masovia (1228) som beskyttelse mot hedenske prøysserne, jotvingere og litauenere som plyndret området. Den tyske orden har utrydet prøysserne og jotvingere, overtok deres land (Preussen) og gikk i krig mot sine polske meséner. Krigene varte frem til 1525 da Preussen ble Polens vasall, men i konsekvensen både Preussen og deler av polske Øst-Pommern ble germanisert.

Det Jagiellonske dynasti[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Grünwald, 1410


I 1386 etter en kort periode med personalunion med Ungarn fikk Polen en kvinne på tronen, Hedvig den hellige ble kronet som "konge" (bokstavelig Rex Poloniae). Samme året har Polen og Storhertugdømmet Litauen blitt en personalunion da den nye kvinnelige "kongen" har giftet seg med en nybakt konvertitt Vladislav II Jagiełło, tidligere storhertug av Litauen. Litauen eide på denne tiden enorme rutenske områder med Smolensk, Kiev og Transnistria.

Nå var Polen og Litauen sterke nok til å kunne ta et oppgjør med Den tyske orden. I slaget ved Grünwald i 1410 ble ordenen knust og var ikke lenger noen militær trussel mot Polen. Vestpreussen ble etter freden i Toruń i 1466 tilbakeført til Polen. Østpreussen ble senere omgjort til et verdslig hertugdømme under polsk overhøyhet.

I denne perioden var Polen en europeisk stormakt. Det jagiellonske dynasti hersket over Polen og Litauen (som på denne tiden også omfattet dagens Ukraina og Hviterussland). En sidegren av dynastiet var konger av Böhmen og Ungarn frem til 1526, da Ludvig II av Ungarn ble slått av osmanerne i slaget ved Mohács, noe som førte til at jagiellonerne mistet herredømmet over Ungarn og Bøhmen.

Union med Litauen[rediger | rediger kilde]

En av de mest berømte polakker er astronomen Nikolaus Kopernikus. Kopernikus var den første til å introdusere ideen om det heliosentriske verdensbilde i Europa

Ved Lublinunionen i 1569 ble personalunionen mellom Polen og Litauen omdannet til en realunion, og Det polsk-litauiske samveldet ble dannet.

I denne perioden ble det innført et system der monarken i unionen ble valgt av parlamentet, kalt Sejmen. Sejmen besto av alle Polens og Litauens adelige. De adelige hadde det avgjørende ordet i økonomiske spørsmål, og kongen kunne ikke lage nye rettsregler eller lover uten godkjennelse av Sejmen. Utover på 1600-tallet ble det slik at ethvert medlem av forsamlingen kunne nedlegge veto mot et forslag, et såkalt liberum veto. Polen lå på denne tiden mellom tre stridige stormakter, Russland, Preussen og Østerrike, som alle gjorde sitt hver for seg til å fyre under enhver splittelse og uenighet i forsamlingen. Styrt av en «polsk riksdag» ble staten fullstendig handlingslammet, og det gikk raskt nedover med landet. Polen ble et av kampstedene under den store nordiske krig og den etterfølgende polske tronfølgekrig i årene 1733-1738.

På slutten av det 18. århundre mistet Polen sin uavhengighet etter tre delinger i 1772, 1793 og 1795. Polens territorium ble da delt mellom Russland, Østerrike og Preussen.

Et delt Polen[rediger | rediger kilde]

Hertugdømmet Warszawa
Oppdelingen av Polen i 1815

Etter Napoleons seier over Preussen under Napoleonskrigene ble de delene av Polen som var under prøyssisk kontroll gjort om til Hertugdømmet Warszawa. Hertugdømmet Warszawa ble en fransk marionettstat. Etter at Napoleon slo Østerrike, ble territoriet utvidet videre, men Napoleons nederlag mot Russland i 1813 førte til at hertugdømmet ble okkupert av den russiske hæren.

Wienerkongressen gav mesteparten av hertugdømmet til den russiske tsaren. Området fikk nå navnet Kongress-Polen. Kongress-Polen fikk en egen forfatning, egen hær og begrenset autonomi. I tillegg ble deler av de tidligere prøyssiske områdene tilbakeført til Preussen som Storhertugdømmet Posen.

Etter et polsk opprør i 1830-31 mistet Kongress-Polen sine særrettigheter. Etter et nytt opprør i 1863 i kjølvannet av det russiske nederlag i Krimkrigen ble Kongress-Polen fullstendig oppløst, og området ble innlemmet i det russiske imperiet.

Polen i mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Polen i mellomkrigstiden, etter Den polsk-sovjetiske krig

Etter at første verdenskrig gjorde slutt på de russiske, tyske og østerrikske imperiene, kunne Polen igjen bli uavhengig.

Under ledelse av Józef Piłsudski ble den andre polske republikk proklamert på samme dag som våpenstillstanden ble inngått, 11. november 1918. Landets grenser ble imidlertid ikke endelig fastlagt før i 1921, etter polakkenes seier i Den polsk-sovjetiske krig, særlig gjennom Slaget ved Warszawa. Polens grenser ble omstridte. I øst ble de trukket mye lenger mot øst enn den såkalte Curzonlinjen, som var den foreslåtte grensen før krigen. Dette førte til at Polen fikk en betydelig ukrainsk og hviterussisk minoritet.

I vest ble Wielkopolska innlemmet i Polen etter et opprør mot den tyske garnisonen i Poznań (Posen). Øvre Schlesien ble delt mellom Tyskland og Polen etter en folkeavstemning. Det mest kontroversielle var imidlertid opprettelsen av den polske korridor, som ga Polen adgang til havet og havnebyen Gdynia. En del av Vestpreussen med byen Gdańsk (Danzig) ble gjort til en fristad under polsk suverenitet, på tross av det tyske flertallet i regionen. Dette førte til at Østpreussen ble adskilt fra resten av Tyskland.

Polen under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Den 1. september 1939 ble Polen invadert av tyske styrker, noe som ble startskuddet til den andre verdenskrig. Den tyske overmakten ble for stor, og da Sovjetunionen invaderte østfra i forståelse med Tyskland den 17. september, var krigen definitivt tapt.

Polens østlige provinser ble innlemmet i Sovjetunionen etter det polske nederlaget. Store polske områder i vest ble annektert av Tyskland, og folk fra både øst og vest ble fordrevet til de sentrale delene av Polen. Disse restene av Polen ble til det såkalte Generalguvernementet, en konstruksjon laget for å utnytte Polens økonomi og arbeidskraft til tysk fordel.

En polsk eksilregjering i London ble opprettet, og under dens ledelse ble en geriljahær, Armia Krajowa, opprettet for å slåss mot den tyske okkupasjonsmakten.

Etterhvert som den tyske krigslykken snudde, rykket den røde armé vestover. Da den ved månedsskiftet mai/juni hadde nådd fram til østre bredd av elven Wisła ved Warszawa, tok den polske motstandsbevegelsen sjansen på å gjøre opprør mot tyskerne. Dette opprøret ble slått ned mens den sovjetiske hæren sto passiv i utkanten av byen. Som hevn for opprøret beordret Adolf Hitler at byen skulle legges i grus.

Under krigen ble flere tyske konsentrasjonsleirer opprettet på okkupert polsk territorium. Den mest kjente av disse er masseutryddelsesleiren Auschwitz. Her ble fanger fra hele Europa fraktet, i hovedsak jøder. Polen hadde Europas største jødiske befolkning før krigen; av disse døde mellom to og tre millioner under holocaust.

I forbindelse med krigens slutt ble Polens grenser endret nok en gang. Sovjetunionen beholdt det meste av territoriet som var erobret i 1940, men som erstatning fikk Polen overta Tysklands østlige provinser Pommern, Schlesien og det meste av Øst-Preussen frem til den såkalte Oder-Neisse-linjen langs elvene Odra og Nysa. Polakker fra de østlige polske provinsene ble overflyttet til de nye vestlige provinsene, etter at tyskerne som bodde der ble fordrevet vestover.

Et kommunistisk Polen[rediger | rediger kilde]

Etter krigen tok kommunistene makten i Polen. På Jaltakonferansen var Polen lovet frie valg, men da valgene kom i 1947 var valgprosessen fullstendig kontrollert av kommunistpartiet PPR. Ikke overraskende vant kommunistene en stor seier, noe som førte til at de kunne etablere et regime fullstendig under deres kontroll.

I 1948 ble sosialister og kommunister tvunget til å slå seg sammen i PZPR, det polske forente arbeiderparti. Dette partiet erstattet PPR og det sosialistiske partiet PPS.

I 1952 fikk Polen en ny grunnlov. Landet ble omdøpt til Folkerepublikken Polen, og PZPR fikk en totalt dominerende posisjon i polsk politikk og samfunnsliv. Det ble etablert et parlament og holdt valg, men de andre politiske partiene ble i praksis kontrollert av PZPR. Den virkelige makten lå i politbyrået og sentralkomitéen.

Etter Stalins død i 1953 og Nikita Khrusjtsjovs påfølgende oppgjør med stalinismen (kjent som avstalinisering) håpet mange polakker på friere tider. I juni begynte arbeidere i Poznań en streik på grunn av dårlige arbeidsforhold og lave lønninger, noe som senere spredde seg til andre deler av landet. Regjeringen måtte etterhvert gi etter, og den reformvennlige Władysław Gomułka ble valgt til ny leder, uten at Moskva ble konsultert. En rasende Khrusjtsjov truet med invasjon, og Gomułka måtte gi seg. Den polske oktober, som opprøret ble kalt, ble gradvis glemt etterhvert som ting roet seg og regjeringen fortsatte den gamle linjen.

I 1978 ble erkebiskopen av Kraków, Karol Wojtyła, valgt til pave under navnet Johannes Paul II. Den nye paven var en sterk motstander av kommunistregimet og ble et samlende symbol for det polske folket i dets kamp for reformer.

Utover på 1980-tallet ble fagorganisasjonen Solidaritet (Solidarność) ledende i kampen mot regimet. Under ledelse av elektrikeren Lech Wałęsa fra Gdańsk ledet Solidaritet en bred allianse bestående av alt fra den katolske kirke til intellektuelle mot kommunistregimet.

Denne nye trusselen førte til at general Wojciech Jaruzelski tok makten i juli 1981, og den 12. desember erklærte han unntakstilstand. Solidaritet-medlemmer ble forfulgt, blant annet av det hemmelige politiet Służba Bezpieczeństwa.

Under Jaruzelskis styre ble det krise i økonomien, og stadige streiker i kombinasjon med Mikhail Gorbatsjovs perestrojka og glasnost førte til at regjeringen etterhvert måtte gi opp sitt maktmonopol og forhandle med lederne for Solidaritet. I april 1989 ble forbudet mot Solidaritet opphevet, og Solidaritet fikk lov til å delta i de halvfrie parlamentsvalgene den 4. juni samme år.

Polen etter kommunismens fall[rediger | rediger kilde]

Tadeusz Mazowiecki, statsminister 1989-90

Valgene sommeren 1989 førte til et pinlig tap for kommunistene. Når Polens andre politiske partier samtidig brøt med PZPR, førte det til at journalisten Tadeusz Mazowiecki ble øst-europas første ikke-kommunistiske statsminister siden andre verdenskrig. Like etterpå gikk PZPR i oppløsning innenfra og valgte å oppløse seg selv i januar 1990.

I presidentvalgene ved årsskiftet 1990-91 vant Lech Wałęsa en klar seier. Han utnevnte den liberale Jan Krzysztof Bielecki til ny statsminister. Wałęsa-regjeringen prøvde å reformere økonomien i retning av en markedsøkonomi, og fikk internasjonal støtte til dette da Det internasjonale pengefondet slettet 50 % av Polens nasjonalgjeld på 33 milliarder dollar.

Polens nye politiske system, uten en parlamentarisk sperregrense, gjorde det vanskelig å danne noen handlekraftig regjering. 29 forskjellige partier var representert i Sejmen, der det største partiet UD hadde bare 14 % av stemmene. I denne perioden hadde til og med tullepartiet Partiet polske ølvenner 16 mandater i parlamentet.

Aleksander Kwaśniewski, president 1995–2005.

I juni 1992 fikk Polen sin første kvinnelige statsminister, Halina Suchocka. Suchockaregjeringen ble overraskende nok en suksess, og frem til valget i september 1993 gjennomførte den en omfattende privatisering av de statlige virksomhetene.

Ved presidentvalget i 1995 ble Wałęsa utfordret av reformkommunisten Aleksander Kwaśniewski. Etter en kontroversiell valgkamp ble valget vunnet av Kwaśniewski med 52 % av stemmene mot Wałęsas 48 %. Wałęsa ble rasende over tapet og nektet senere å delta i seremonien som markerte starten på presidentperioden til Kwaśniewski.

I mars 1999 ble Polen tatt opp som medlem i NATO. Sammen med Ungarn og Tsjekkia var Polen det første av landene fra den tidligere Warszawapakten som ble med i denne forsvarsalliansen. I 2004 ble Polen også medlem i Den europeiske union.

Utenrikspolitisk har Polen de senere årene lagt seg på en USA-vennlig linje. Polske styrker har blant annet deltatt i den amerikanskledede invasjonen av Irak.