Bil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En grå Toyota Yaris

En bil er en motorvogn som kjører på minst tre, oftest fire, hjul og er beregnet til å kjøres på vei, ikke på skinner, og frakte passasjerer eller gods. Ordet «bil» kommer fra automobil, fra gresk auto- «selv» og latin mobil «bevegelig», og er et fellesord i de tre skandinaviske språkene. Bil ble foreslått som avløserord for automobil i en konkurranse i avisen Politiken i 1902.[1]

I Norge var de tre største bilmerkene innefnor personbiler i 2012 henholdsvis Volkswagen, Toyota Volvo.[2]

Det var streng rasjonering på biler i Norge helt frem til 1960, men i perioder var det fri omsetning av russiske og østeuropéiske bilmerker, avhengig av den norske fiskeeksporten til disse landene.[3]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Bilens historie

Den moderne bilen har sitt opphav i eksperimenter med dampdrevne kjøretøyer på 1700-tallet. Nicolas-Joseph Cugnot bygde en i 1769 som kunne nå hastigheter oppmot 4 km/h.

Det var den interne forbrenningsmotoren som gjorde det praktisk med selvdrevne kjøretøyer. Den tyske oppfinneren Carl Benz fikk ferdig en bensindrevet bil 3. juli 1886 i Mannheim, Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach nesten samtidig i Stuttgart og østerrikeren Siegfried Marcus i Wien.

Fram til rundt første verdenskrig var bilen et håndlagd produkt som de færreste hadde råd til. Masseproduksjonen gjorde at stadig flere fikk bedre økonomi, samtidig som bilene ble billigere. De mange små bilprodusentene ble nedlagt eller slo seg sammen og endte opp som få, men store, selskaper. I tillegg ble de fleste ulike tekniske løsninger forkastet, og vi endte opp med bilen som vi kjenner den i dag: Selvbærende karosseri, bensin- eller dieselmotor, kraftoverføring via kardang, og fire relativt små hjul ute i hvert hjørne.

Europeiske og amerikanske bilmerker dominerte lenge, men på 1970-tallet fikk de sterk konkurranse av japanske bilmerker.[4]

Bilens hoveddeler[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Bilens hoveddeler

Motor[rediger | rediger kilde]

Det er en hel rekke energikilder som brukes til fremdrift på biler. Bensin og diesel er de mest vanlige, men strøm, hydrogen, gass, biodiesel, etanol, parafin, trykkluft og en kombinasjon av to eller flere av disse (hybrid, bi-fuel eller flexi-fuel) blir også benyttet. Likheten er i alle fall at alle har en motor hvor energikilden blir omdannet til fysisk arbeid (fremdrift).

Den typiske motoren i en personbil i Norge var gjennom mange år en «rekkefirer», dvs. en firesylindret, vannavkjølt bensinmotor opprinnelig med forgasser, siden med elektronisk styrt innsprøytning. Opprinnelig var langsgående motormontering og bakhjulsdrift dominerende. Etterhvert er det typiske montering på tvers foran i bilen og drift på forhjulene. I de senere årene har salget av biler med dieselmotor passert bensinbiler i Vest-Europa, inkludert Norge.

Den mest typiske girkassen i en moderne personbil i Norge er en femtrinns, manuell kasse. I andre land, og da spesielt USA, er automatiske girkasser nesten enerådende i personbiler.

Styring[rediger | rediger kilde]

Bilens styring består av et ratt som dreier forhjulene i den retning føreren ønsker. I mellom sitter rattstammen med kardansk ledd og enten en styresnekke eller en tannstang. Moderne biler (fra 1970-tallet) har som regel tannstangstyring og servo, det vil si hydraulisk eller elektrisk hjelp til å dreie på hjulene.

Hjuloppheng[rediger | rediger kilde]


Hjulopphenget består av fjæring, demping og bærende konstruksjon.

Elektrisk anlegg[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Elektrisk anlegg (bil)

Strømkilden til det elektriske anlegget består av både et batteri og en generator. Moderne biler har vekselstrømsgenerator, mens biler fra 60-tallet og eldre finnes ofte med likestrømsdynamo. Generatoren leverer strøm så lenge motoren er i gang. Batteriet leverer strøm når motoren ikke er i gang. Dets viktigste oppgave er imidlertid å levere strøm til startmotoren. Startmotoren er en elektrisk motor som kobles med tannhjul til motorens svinghjul ved hjelp av en elektromagnet når motoren skal starte. Foruten tennplugger, har en moderne bilmotor en mengde elektrisk utstyr, for eksempel elektronisk drivstoffinnsprøyting, som styres av motorens elektroniske styringsenhet.

Det er på alle biler nyere enn 1940-tallet og oppover standard med tre primære kontrollamper som går igjen i alle bilmodeller. Dette er en bremsekretslampe, en voltlampe og en oljetrykkslampe. Felles regel er å stanse bilen og fastslå feilen så fort som mulig uansett hvilken lampe som lyser opp under kjøring!

Bremselampens funksjon kan være todelt: dels lyser den når håndbremsen er trukket til, dels lyser den for å varsle feil i bremsesystemet. Eksempler på feil kan være at en bremsekrets er falt ut eller slitte bremseklosser. Vanlig symbol i dag er et sett med bremsesko med et utropstegn imellom: (!)

Ladelampen lyser opp dersom spenningen fra generatoren blir for lav. På moderne biler indikerer dette en feil, vanligvis røket vifterem. På eldre biler med likestrømsdynamo inntraff dette også ved lavt turtall. Uten generator vil bilens batteri lades ut under kjøring. Ved å koble ut mest mulig av lys og varmetråder kan en kjøre ca. 30 mil før batteriet er tømt. På enkelte bilmerker tjener ladelampa en ekstra funksjon: når motoren er startet «lekker» litt strøm gjennom ladelampa til generatoren. Denne strømmen gir initalstrøm til feltviklingen i generatoren og får denne igang. En defekt ladelampe vil dermed hverken vise at det er feil eller få igang generatoren. En enkel sjekk er at den skal lyse med tenning på og motor av. Vanlig ikon er figuren av et startbatteri.

Oljetrykkslampen er meget viktig og blir på enkelte modeller også komplementert med lydalarm. Om denne lyser under kjøring er det ikke tilstrekkelig oljetrykk i motoren. Smøresystemet feiler og motoren vil snart havarere. En må snarest stanse motoren. I moderne biler brukes gjerne et symbol formet som en oljekanne for oljetrykklampen.

Lysutstyr[rediger | rediger kilde]

Billysene hører med til det elektriske opplegget. Alle kjøretøy, inklusive tohjulinger, skal være utstyrt med noen lyspunkter. Disse er dels for å gi veilys ved kjøring i mørke og dels for å markere kjøretøyet i forhold til andre veifarende. I tillegg kan der finnes forskjellige ekstra lys med andre funksjoner.

Regler for lys finnes i veitrafikklov og kjøretøyforskrifter.

Hovedlysene er vanligvis bilens kjørelys, og er delt i nærlys og fjernlys. Enten nærlyset eller annet hvitt lys med kilde på minst 20W (glødepære-)styrke skal være på sammen med parkeringslamper (rød eller oransje) bakover når bilen er i bevegelse. Tidligere var der regler for hvor sterkt lys en kunne bruke både på nær- og fjernlys, mens en nå krever at lyktene ikke skal blende eller sjenere motgående trafikk. Det er også lov å ha ekstra lyskastere som tåkelys og kurvelys – men disse skal ikke brukes slik at de tar mørkesynet fra andre.

Retningslys er i dag utelukende blinkende lys, som er oransjegult framover og rødt bakfra. Antall blinkpunkter kan variere. I nyere biler finnes etterhvert flere og flere av lysene som lysdioder.

Mange bilfabrikanter utstyrer bilene med ekstra kupélys, kart- og leselamper, bagasjeromslys og lys til hanskerommet i dashbordet, samt tåkebaklys (påbudt for bl.a. tyske biler).

Karosseri[rediger | rediger kilde]

Karosseriet beskytter bilens passasjerer og systemer mot vær og vind. Det stiver også av konstruksjonen. Moderne personbiler har oftest selvbærende karosseri, men eldre personbiler og lastebiler har separat ramme.

Moderne karosserier har mange sikkerhetstiltak, blant annet deformasjonssoner og ekstra forsterkninger rundt kupéen.

Hjul og dekk[rediger | rediger kilde]

Hjulet på en moderne bil består som regel av en felg av metall og et dekk, hovedsakelig av syntetisk gummi. De vanligste konstruksjonene for felgen er av presset stål eller støpt aluminium. Før hadde biler også eikehjul. Hjulet er festet med bolter til hjulnavet.

Moderne biler har radialdekk, men inntil 1970-tallet ble en del biler levert med diagonaldekk. Dekk for gatebruk eller terrengkjøring har et mønster i sålen.

Bremser[rediger | rediger kilde]

Bremsene sørger for å omdanne kinetisk energi (bilens bevegelse) til termisk energi. Denne mekanismen gjør at bilen kan sakkes eller stoppes. Bremsene består av en roterende del, enten en trommel eller en skive, og en stillestående del. På alle moderne biler virker bremsene på alle hjul. En moderne bil har nesten alltid skivebremser framme, ofte bak også. Håndbrekket kan ha egne tromler bak hvis bilen har skivebremser bak.

For å øke bremseeffekten ved moderat pedaltrykk er alle moderne biler utsyrt med en bremsekraftforsterker. Denne utnytter undertykket i manifolden. Når bremsepedalen trykkes inn, vil bremskraftforsterkeren gi øket kraft på bremsene. Bremsekraftforsterkeren kom med skivebremsene som trenger mer kraft enn de tidligere trommelbremsene.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kari Haave (2004). Det gode avløysarordet – «et etords digt». Språkrådet. Besøkt 23. april 2009.
  2. ^ http://ofvas.no/bilsalget/bilsalget_2012/bilsalget_i_desember/
  3. ^ Jo Gjerstad: Fra Strømmøllen til Ford i Strømmen og moderne forretningseiendom, utgitt av eiendomsselskapet Strømbil-Finans AS, Bergen 2008
  4. ^ VG - Japansk bil-invasjon (25.06.1975, s.14) Japanske biler er i ferd med å få et meget sterkt fotfeste i hele Vest-Europa, og ikke minst her i Norge. Importører av europeiske biler snakker om «den japanske invasjon»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Automobile – bilder, video eller lyd