Portugals historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Del av en rekonstruert bygdeborg fra forhistorisk tid i Portugal. Citânia of Sanfins - Paços de Ferreira.

Portugals historie som en europeisk nasjon har sin opprinnelse i tidlig middelalder. På 1400-tallet og 1500-tallet vokste Portugal fram som en verdensmakt i løpet av Europas oppdagelsestid da det bygde opp et utstrakt verdensrike gjennom besettelser i Sør-Amerika, Afrika og Asia. I de to neste århundrene mistet Portugal mye av sin rikdom og status til Nederland, England og Frankrike som tok gradvis del av krydder- og slavehandelen som var det økonomiske grunnlaget for Portugals makt.

Den tidligste tid[rediger | rediger kilde]

Satellittbilde av Portugal.

Portugal og Spania ligger på den iberiske halvøy, navngitt etter den tidligst kjente befolkning, som var kjent som iberere. Fra 500 f.Kr. og i det påfølgende hundreåret skjedde en større keltisk innvandring. På 100-tallet f.Kr. ble den iberiske halvøy erobret av romerne, og hele området ble en del av Romerriket.

Halvøya ble sterkt påvirket av kristningsprosessen som foregikk i Romerriket på 300-tallet,og da keiser Teodosius forbød andre religioner enn kristendommen i 394 og kristendommen ble en integrert del av staten, dette gjaldt også Iberia.

400-tallet gikk Romerriket i oppløsning, og vestgotere strømmet inn og tok kontroll over halvøya. Kristendommen beholdt sin sterke posisjon. I perioden 711-716 ble mesteparten av halvøya erobret av de muslimske maurere fra Nord-Afrika. Bare i de nordligste fjellområdene holdt de kristne kongene stand. Fra 1000-tallet begynner disse kongene en gradvis gjenerobring av den iberiske halvøy fra muslimene. Denne gjenerobringen er en sentral del av bakgrunnen for Portugals oppståen som selvstendig stat.

1100- og 1200-tallet[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1100-tallet var fortsatt bare de nordligste områdene av det nåværende Portugal, området rundt Porto, gjenerobret fra muslimene. Dette området var en del av Castilla, men i 1143 erklærer greven av Porto uavhengighet fra Castilla og blir konge av Portugal. Portugal utvider sine grenser sørover i kampen mot muslimene parallelt med Castilla. I løpet av 1200-tallet når portugiserne Algarvekysten og får den utstrekning som landet siden har hatt. Hovedstaden flyttes fra Porto til Lisboa i 1256.

I 1385 inngår Johan I (Dom João I) en allianse med England i bestrebelsen på å holde Castilla fra livet. Denne alliansen har holdt til denne dag, og bidratt til at portvin like til i dag har dominert vinmarkedet i England.

Fra 1400-tallet[rediger | rediger kilde]

Henrik Sjøfareren

Johan Is sønn Henrik Sjøfareren innleder fra 1420-tallet en ekspansjonspolitikk til havs som gjør Portugal til ledende sjøfartsnasjon. Henrik, med tilnavnet Sjøfareren, til tross for at han aldri selv dro på noen sjøreise, sendte sine kapteiner sørover langs Afrikakysten for å finne sjøveien til kildene for gull, elfenben og slaver. Denne jaktet ble startet da han ble kjent med de rike handelskaravanene gjennom Saharaørkenen da han i 1419 besøkte en nylig erobret maurisk by på kysten av Nord-Afrika.

I perioden 14201480 lyktes det portugiserne å nå fram til Gullkysten, Elfenbenskysten og Slavekysten i Vest-Afrika. Men da portugiserne oppdaget at kysten dreide østover, startet de fra 1460-tallet jakten på sjøveien til India, hvis rikdommer var kjent fra før, men tilgangen sperret av muslimske regimer i Midtøsten.

Kapp det gode håp

Da Bartolomeu Dias lyktes i å nå Kapp det gode håp i 1488, visste portugiserne at veien til Indias rikdommer lå åpen. Det var først i 1498 at Vasco da Gama nådde India og startet Portugals økonomiske gullalder. Portugiserne lyktes i å legge det indiske hav under portugisisk kontroll i løpet av 20 år, og portugisiske festninger og handelsstasjoner ble reist langs kystene like til øya Timor i Indonesia. Portugal hadde full kontroll over handelen fra Sør- og Sør-Øst-Asia, samt fra Afrikas kyster til langt ut på 1500-tallet, og fant beskyttelse i Englands og Frankrikes interesse i å bremse Spanias frammarsj som stormakt.

Sebastian av Portugal

Etter Sebastian Is katastrofale død sammen med hele det portugisiske aristokrati i et slag mot muslimene i Marokko i 1578, var ikke Portugals handelsrike en beskyttet sone lenger. Spania innlemmet Portugal i sitt rike i 1580. England og Frankrike satte igang med egen ekspansjon langs Afrikas og Asias kyster. De fleste av Portugals festninger og handelsstasjoner ble erobret, og Spanias drømmer om verdensherredømme falt etterhvert i grus. Spanias okkupasjon av Portugal ble for portugiserne en økonomisk katastrofe, og da Portugal endelig ble selvstendig på nytt i 1640, var det ikke mye igjen av landets tidligere handelsvelde. Noen få posisjoner hadde landet imidlertid fortsatt i Afrika og Asia, i Guinea-Bissau, langs Angola- og Mosambik-kysten, i Goa i India, Macau i Kina og på Timor i Indonesia. Disse områdene beholdt Portugal fram til 1974/1975.

Brasil[rediger | rediger kilde]

Et område som Portugal hadde kolonisert viste seg å bli mer verdifull enn Portugal hadde tenkt seg; nemlig Brasil. Brasils kyster ble oppdaget ved en tilfeldighet av en portugisisk ekspedisjon til India i 1500 da den under seilingen sørover i Atlanteren kom lenger vest enn beregnet. Fra 1530 begynte etableringen av sukkerrørsplantasjer som skulle gi Portugal gode inntekter. Negerslaver ble hentet fra handelsstasjonene i Afrika; i tiden etter 1640 i stadig større mengder fra Angola og Mosambik. På 1600- og 1700-tallet fikk vi den portugisiske trekanthandel Portugal – Angola/Mosambik-Brasil – Portugal. Særlig på 1700-tallet blomstret sukkerrørs-industrien, og antallet negerslaver i Brasil ble betydelig.

1. november 1755 ble Portugal rammet av et voldsomt undersjøisk jordskjelv som gikk hardt utover Lisboa. Jordskjelvet ble etterfulgt av en enorm flodbølge (etter dagens terminologi ville den bli kalt en tsunami) som slo inn over kysten, og 30 000 mennesker omkom bare i hovedstaden.

Erobret av Frankrike[rediger | rediger kilde]

Utsikt over den portugisiske byen Óbidos med bymuren i bakgrunnen.

Under Napoleonskrigene var Portugal fortsatt alliert med Storbritannia, og lot seg ikke presse til å bli med i kontinentalblokaden Napoléon Bonaparte forsøkte å innføre mot Storbritannia i 1806. Napoleon inngikk en avtale med Spanias konge om fri gjennommarsj for å kue Portugal. Da franskmennene marsjerte fram flyktet det portugisiske kongehuset til Brasil og ble der under resten av Napoleonskrigene.

De franske styrkers arroganse under framrykningen i Spania førte imidlertid til et folkeopprør, og mens Napoleons styrker ble opptatt med å forsøke å knuse det spanske opprøret, mobiliserte britene og sendte en hær til Portugal for å beskytte landet og stanse franskmennene. I 1813 rykket britene inn i Nord-Spania fra Portugal og drev franskmennene på flukt.

Da Napoleonskrigene var over i 1815 med det endelige nederlaget ved Waterloo, ble den portugisiske kronprinsen igjen i Brasil. Da kongen forsøkte å tvinge ham tilbake til Portugal i 1822, ble han utropt som keiser av Brasil, som dermed løsrev seg fra Portugal. Se Keiserdømmet Brasil.

Handelssamkvemmet med Brasil fortsatte, men båndene ble gradvis løsere, og mens britene overtok mer og mer av handelen med Brasil, sank Portugal inn i økonomisk krise som vedvarte til 1970-tallet. Under «Kappløpet om Afrika» mellom de europeiske kolonimakter fra 1880-årene sørget Portugal for å befeste kontrollen over kysten av Angola og Mosambik og ekspandere innover i kontinentet, til koloniene hadde fått den geografiske utstrekning disse to landene har i dag. Men ettersom slavehandelen opphørte med forbudet mot slaveri i Brasil i 1888 (det siste land i verden som innførte slikt forbud), var den økonomiske verdien av de afrikanske koloniene begrenset.

1900-tallet frem til 1926[rediger | rediger kilde]

António de Oliveira Salazar, Portugals diktator, men formelt statsminister.

Monarkiets slutt[rediger | rediger kilde]

I siste halvdel av 1800-tallet ble Portugal preget av indre politisk uro med harde stridigheter mellom liberale republikanere og konservative rojalister. Fra 1906 forsøkte ministerpresident João Franco å styre en mykere linje mot republikanere, men fremprovoserte bare flere krav og demonstrasjoner. Det førte til diktatoriske fullmakter for Franco og ytterlige polarisering. I dette klimaet ble kong Carlos I. og tronfølgeren Luís Filipe myrdet den 1. februar 1908. Kongens yngre sønn Emanuel II. ble Portugals siste konge, men 18-åringen klarte ikke å redde monarkiet. Etter to ytterlige kaotiske år ble republikken utropt den 6. Oktober 1910 i Porto. Kongen gikk til eksil i Storbritannia og 771 år med monarki tok slutt.

Den første republikken[rediger | rediger kilde]

I 16 år fra 1910 til 1926 var Portugal en republikk. I den tiden hadde landet ni presidenter og 45 forskjellige regjeringer. En oppsplitting av partiene og mindretallsregjeringer, samt en konstitusjonell svak president gjorde demokratiet ustabil med stadige angrep fra både høyre og venstresiden.

Estado Novo[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Estado Novo

Portugal var et av de første landene i Europa til å komme under et fascistisk regime og det siste til å komme seg ut av det 48 år senere.

Militærdiktatur og etablering av Estado Novo[rediger | rediger kilde]

I 1926 gjør en militærkupp slutt på den svake første republikken. General Óscar Fragoso Carmona ble president og forble i embedet til 1951. Allerede i 1928 kommer António de Oliveira Salazar i regjeringen som finansminister med uinnskrenket kontroll av statsbudsjettet. Allerede da er han Portugals mektigste person og blir ministerpresident i 1932, en posisjon han holdt til 1968. Hans restriktive budsjettpolitikk også når det gjaldt skole og utdannelse stanset Portugals utvikling slik at landet forble et av Europas mest underutviklete og tilbakestående.

Begrepet Estado Novo ble preget av Salazar i flere taler på denne tiden. Et nytt parti for denne ettpartistaten ble grunnlagt i 1930, União Nacional. Den «nye staten» ble et faktum med en ny grunnlov i 1933 baserende på en fascistisk ideologi etter italiensk forbilde. Salazar forble nominell ministerpresident selv om han i virkeligheten var en diktator. Et hemmelig politi ble grunnlagt i samme år, Polícia Internacional e de Defesa do Estado (PIDE) for å skjerpe kontrollen i staten. Forsøk på motstand i Portugal ble slått ned, selv om Salazar ble utsatt for et bombeattentat i 1937, som han overlevde. Men det var utenrikspolitikken som ble snart viktigere for landet.

Den spanske borgerkrigen førte Salazar på de spanske fascistenes side og over 20.000 menn ble sendt til nabolandet for å kjempe på general Francos side. I andre verdenskrig erklærte landet seg som nøytral, men hadde til tross for det en del handelsforbindelser med Aksemaktene. Med det terget Portugal sin tradisjonelle allierte Storbritannia og under press avsluttet Salazar hjelpen til Tyskland i 1944. Som strengt troende katolikk var han mer skeptisk ovenfor den tyske versjonen av fascismen enn den italienske eller spanske.

Etter andre verdenskrig ble Salazar bedt av president Carmona å vurdere en demokratisering. En forsiktig liberalisering ble gjennomført; andre partier ble tillatt, uten å få reell tilgang til makten; motkandidater i presidentvalgene ble nominert. Også sensuren ble lettet noe. i 1949 ble Portugal med i NATO og forlot sin nøytralitetspolitikk. Medlemskapet i FN ble motarbeidet av Sovjetunionen inntil landet ble tatt opp i 1955.

Salazar var en diktator, men hadde ingen uttalt personkult. Fascismen var tidens høyreekstreme regjeringsform, men ideologien satte ikke veldig dype spor i Portugals politikk. Landets ideologi under Salazar ble av og til beskrevet som „fado, Fátima og fotball“, altså musikk, religion og sport. En balansering av ulike interessegrupper i samfunnet som militære, handel og økonomi, landeiere, kolonialinteresser og den katolske kirken var viktigst.

Kolonikrigen[rediger | rediger kilde]

Portugisiske kolonier 1916-1974 (Uavhengighetsår i rødt)

Forsøk å kvitte seg med koloniene på 1950-tallet var for forsiktige og opprørsgrupper satte igang geriljakriger ifra cirka 1960, særlig i Angola, Guinea-Bissau og Mosambik. Dessuten hadde FN i en resolusjon (nr 1514) forbudt all eierskap av kolonialterritorier. I 1961 tok den indiske hæren de indiske koloniene Goa, Damão og Diu. Militærtjeneste i koloniene var upopulær blant unge portugisere. Soldatene så med egne øyne kolonialsystemets urettferdigheter og sympatiserte ofte med de innfødte, noe som selvfølgelig svekket portugisernes kampevne. I tillegg ble soldatene radikalisert og kom i opposisjon med Salazars styre. Problemene med en dyr og håpløs krig i koloniene økte utover 1960-tallet. På 7.september 1968 fikk Salazar et hjerneslag, han overlevde, men det var klart at han ikke kunne lede regjeringen videre. Istedenfor utnevnte presidenten Marcello Caetano til ny ministerpresident.

Estado Novos siste år[rediger | rediger kilde]

Den nye regjeringen under Caetao grep ikke sjansen å avslutte kolonialkrigen. Militærtjenesten ble istedenfor økt fra tre til fire år og kampene fortsatte med uminsket styrke. De høye utgiftene for krigen førte til en inflasjon av valutaen. En forsiktig liberaliseringspolitikk styrket den demokratiske opposisjonen betydelig uten å skape enighet. Regjeringen hadde ikke kraft nok for virkelige reformer, økonomien var svært dårlig og oljekrisen i 1973 skjerpet dette. En radikal løsning ble derfor utveien.

Nellikrevolusjonen og prosessen til demokrati[rediger | rediger kilde]

Se også utdypende artikkel: Processo Revolucionário em Curso

Hjemvendte offiserer ledet et kupp mot militærregimet den 25. april 1974. Nellikrevolusjonen ble navnet på kuppet siden folk satt røde nelliker i soldatenes geværløp i det som var nesten en folkefest og nesten uten vold. Etter de første festaktige dagene der man feiret diktaturets slutt startet arbeidet med å lage en ny demokratisk ordning, en prosess som tok to år og har fått navnet Processo Revolucionário em Curso. Eksilpolitikere kom tilbake og ulike politiske strømninger prøvde å få innflytelse i prosessen som startet. Tre hovedretninger ble viktig:

  • De konservative som ofte hadde bakgrunn i den gamle armeen men hadde falt i unåde under diktaturet som General António de Spínola eller var reformvillige medlemmer av det gamle enhetspartiet. Målet var en borgerlig konservativ stat.
  • Sosialdemokrater som samlet seg rundt den fremtidige presidenten Mário Soares i Partido Sosialista.
  • Venstreradikale i kommunistpartiet som ville ha en sosialistisk stat.

Det ble dannet en overgangsregjering, Nasjonal Redningsfront (Junta de Salvação Nacional) med Spinola som president som oppnevnte den konservative advokaten Adelino da Palma Carlos til ministerpresident, men også de andre strømningene ble med i regjeringen, for eksempel Soares som utenriksminister.

Oppløsning av koloniriket[rediger | rediger kilde]

Det var enighet at man måtte avslutte kolonikrigen, men hvordan ble et sentralt tema man skulle gi statene uavhengighet. På den en siden ville noen ha portugisiske soldater ut av krigen, på den andre siden ville en rask tilbaketrekning utsette portugisere i koloniene for fare. Etterhvert ble en rask løsning utfallet av den politiske diskusjonen. Guinea-Bissaus uavhengighet ble anerkjent 10. september 1974, deretter i 1975 Mosambik (25. juni), Cape Verde (5. juli), São Tomé und Príncipe (12. juli) og Angola (11. november). Øst-Timor fikk uavhengigheten 25. november for å bli okkupert av Indonesia (med USAs velsignelse) ni dager senere og fikk ikke sin endelige uavhengighet før 2002. Invasjonen var svært blodig med rundt 200 000 sivile ofre. Angola og Mosambik gikk fra kriger mot kolonialherren til brutale borgerkriger som varte mange år og kostet millioner mennesker livet. Byen Macao forble en portugisisk koloni til 1999. Som forventet måtte mange portugisere gi opp sitt liv i koloniene, over en million flyttet eller flyktet til Portugal (ritornados), flest fra Angola og Mosambik. I tillegg kom alle hjemvendte soldater, denne store og uoversiktlige gruppe ble et uromoment i overgangstiden.

Grunnlovgivende forsamling[rediger | rediger kilde]

Innenrikspolitisk var det lange stridigheter om hvordan man skulle lage en lovgivende forsamling. Prosessen var ikke uproblematisk med det store spennet i politiske posisjoner og forsøk på militærkupp, men man ble til slutt enig om en grunnlovgivende forsamling som ble valgt på 25. april 1975. Seieren gikk til Soares' sosialistene og de moderat konservative kreftene. Deretter begynte den «hete sommeren» preget av kuppforsøk, unntakstilstand og bombeattentat. Den dramatiske situasjonen roet seg før valget i april 1976. Til tross for problemene klarte man å føre prosessen mot en ny grunnlov videre til den ble vedtatt 2. april 1976 og avløste Salazars grunnlov fra 1933. De første parlamentsvalgene etter dette ble holdt 25. april, to sosialdemokratiske partier klarte å få flertallet og Mário Soares ble første ministerpresident i den tredje republikken.

Den tredje republikken[rediger | rediger kilde]

Mário Soares, sosialistisk partiformann og tredje republikkens første demokratisk valgte regjeringssjef

I 1986 ble Portugal medlem av EF. Portugal, den gang et av Europas fattigste land, hadde stor nytte av EFs subsidier og fikk en økonomisk oppgang. I dag tjener landet godt på turisme til Algarvekysten og på vinproduksjon.

Se også[rediger | rediger kilde]