Mans historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det store Laxeyhjulet, verden største vannhjul, LaxeyMan.

Mans historie angår øya Man (engelsk Isle of Man) som ligger Irskesjøen mellom Irland og Storbritannia. Man ble skilt fra Irland og Storbritannia en gang rundt 8000 f.Kr. Det synes som om øya ble bosatt av mennesker en gang før 6500 f.Kr.[1] Øya har blitt besøkt av ulike handelsmenn og sjørøvere i alle år. Etter at folk fra Irland bosatte seg på øya i tidlig middelalder ble befolkningen kristnet.

I tiden etter ble Man besøkt av sjøfarende nordmenn, vikinger, som etterhvert slo seg ned og etterhvert blandet seg med befolkningen. Det førte til en 400 års periode hvor Man ble preget av norrøn kultur og tidvis var underlagt kongerike Norge som en del av Kongedømmet Mann og Øyene. Stedsnavn og den gamle tingordningen på Tynwald (Tingvoll) vitner om den historiske norrøne tilstedeværelsen ved øya. I 1266 avga kong Magnus Lagabøte øya til Skottland. I 1333 ble man gitt William Montagu, 1. jarl av Salisbury, som hans personlig eiendom av den engelske konge, noe som varte fram til den engelske borgerkrigen. Etter at hertugen av Atholl fikk suverenitet over øya ble Man underlagt den britiske tronen i 1765 og er derfor ikke en del av Storbritannia. Siden 1866 har Man vært kronbesittelse og Man styres stort sett som en selvstendig stat med egne lovgivende forsamlinger og lover, mens ansvaret for utenriksforbindelser og forsvar ivaretas av Storbritannia, og Man regnes derfor ikke som en selvstendig, suveren stat.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Spaltet fjell på Man i nærheten av Port Erin.

For rundt 8500 år siden da havnivået steg på grunn av smeltende isbreer ble Man en øy, løsrevet fra mesolittiske Britannia som selv ble løsrevet fra kontinentale Europa i den samme prosessen. Det har eksistert en landbro mellom Man og Cumbria før denne tiden, skjønt lokaliseringen og åpningen av landbroen har forblitt dårlig forstått.[2]

En stein med ogham-skrift fra Man som viser en droim i midten.
Teksten leses: BIVAIDONAS MAQI MUCOI CUNAVA[LI]; på norsk; Av Bivaidonas, sønn av stammen Cunava[li].

De tidligste spor av mennesker på Man kan bli funnet så langt tilbake som til den mesolittiske tiden, også kjent som mellomsteinalderen. De første bosettere levde i små enheter som fant ly under avsatser i klippene og i naturlige huler. De var jegere og samlere som skaffet føde med jakt og fiske. De brukte små redskaper lagd av flintstein eller bein, og disse har blitt avdekket via arkeologiske undersøkelser langs kysten. Disse gjenstandene blir oppbevart og til dels utstilt ved Manx nasjonale museum i Douglas.

Den neolittiske tiden markerte begynnelsen av kunnskapen av jordbruk, bedre redskaper i stein og keramikk. Det var i løpet av denne tiden at beboerne på Man begynte å reise megalittiske monumenter, og eksempler kan bli funnet ved Cashtal yn Ard i nærheten av Maughold, King Orry's Grave (Kong Orrys grav) i Laxey, steinsirklene på Mull Hill (eller Meayll Hill) i nærheten av Cregneash, og Ballaharra-steinene i St John's (rett ved siden av Tynwald). Megalittkulturen var ikke enerådende i løpet av denne tiden; det var også den lokale kulturen ved Ronaldsway, foruten Bannkulturen som er blitt dateres til mellom 5500 og 3800 f.Kr. og som omfattet både nordlige Irland og Man.

I løpet av bronsealderen ble de store fellesgravene under den megalittiske tid erstattet med mindre gravhauger. Likene ble lagt i graver foret med flate steiner dekorert med ornamenter. Disse gravhaugene skapte langvarige markører i landskapet.

Keltisk innvandring fra Britannia og Irland[rediger | rediger kilde]

Ruinene av et keltisk rundhus fra ca. 650, kjent som The Braaid.

Jernalderen markerte begynnelsen på keltiskspråklig kulturinnflytelse på Man. Store bygdeborger ble anlagt på høydedrag i landskapet og mindre borger på forhøyninger ute på kystklippene. Som bosteder ble det bygget store rundhus i tømmer.

Det er sannsynlig at de første keltere som bosatte seg, var britoniske stammer fra Britannia på fastlandet. Den langvarige historien på Man under den britonske tiden ligger stort sett i mørke. Det er ikke kjent om romerne noen gang gikk i land på øya, og om de så gjorde, må det ha vært kortvarig, for det er sikkert at de aldri erobret den. Det har vært spekulert om Man ble siste tilfluktssted for druider og andre flyktninger fra Anglesey etter Gnaeus Julius Agricola, den romerske guvernør av Britannia, angrep Anglesey i år 60 e.Kr., massakrerte folk der og ødela helligdommene. Den beste nedtegnelse av noen hendelse før nordboere kom til Britannia, er tilskrevet Báetán mac Cairill, konge av Ulster, på slutten av 500-tallet (skjønt det er en viss tvil om disse hendelsene egentlig referer til Manaw Gododdin mellom fjordene Clyde og Forth i dagens Skottland). Selv om den angivelige erobringen av de to øyene Man og Anglesey av Edwin av Northumbria i år 616 faktisk skjedde, kan det ikke ha ført til varige resultater. Da britonene ble drevet fra kysten av Cumberland og Lancashire kort tid etter, kan de neppe ha klart å holde på Man vest for disse kystene. Man kan bare spekulere om Ecgfrith av Northumbria og hans menn også midlertidig var innom og herjet på Man, da de i 684 la landområder øde i Irland fra Dublin til Drogheda.

Det er generelt antatt at irsk invasjon eller utvandring dannet grunnlaget for moderne mansk språk (som er svært likt irsk). Denne innvandringen fra Irland skjedde antagelig på 400-tallet. Dette er åpenbart i språkendringene, slik de kan leses av i oghaminskripsjoner. Overgangen mellom mansk brytonsk (som walisisk) og mansk gælisk (et goideliske språk som har forblitt nært beslektet med irsk gælisk og skotsk gælisk), kan ha vært gradvis. Det er fortsatt diskutert om dagens mansk er bevart fra før-norrøn tid eller om det reflekterer en lingvistisk gjeninnføring etter den norrøne innvandringen. Fremtidig forskning vil kunne kaste mer lys over studiene av landskapet, stedsnavn og eiendomsforhold.

Tradisjonen tilskriver Mans konvertering til kristendommen til sankt Maughold (Maccul), en irsk misjonær som har fått et sogn på Man oppkalt etter seg. Øyas navn, Man eller Mann, er avledet fra den britonske og gæliske sjøguden Manannán, som blant annet styrte tåken, og det er han som hyller øya inn i tåke som beskyttelse mot landets fiender.

Norsk dominans[rediger | rediger kilde]

Nordmenn går i land på man og bosetter seg, fra en utstilling i House of Manannan, i Peel.

I løpet av perioden med norsk dominans er det to hovedepoker, den før erobringen av Man av Godred Crovan i 1079, og den andre etter denne. Krig og urolig styre karakteriserer den tidligste epoken; den andre opplevde relativt sett mer fredelig tid.

Mellom år 800 og 815 kom norrøne vikinger seilende innom Man, hovedsakelig for plyndring, men mellom 850 og 990 begynte de å bosette seg på øya i et såpass stort antall at hele øya ble underkastet norrønt styre, da under de mektige jarlene av Orknøyene.

Det ble preget mynter på Man i årene mellom 1025 og 1065. Disse manske myntene ble preget fra en importert type 2 hiberno-norrøn pregestempel fra Dublin. Hiberno-norrøne mynter hadde blitt først preget under Sigtrygg Silkeskjegg, konge av Dublin. Dette antyder muligens at Man kan ha vært underkastet Dublin, eller iallfall preget av den relative korte avstanden mellom Dublin og Man.

I 1098 kom den norske kongen Magnus Berrføtt med en stor flåte til Hebridene og gjenopprettet den norske kongelige autoriteten. Skottland ble tvunget til å anerkjenne den overhøyhet som Norge hadde over Hebridene og Man. I følge blant annet Orknøyingenes saga ble den skotske kongen enig om å frafalle rettighetene til alle øyene på vestkysten som man kan seile innenfor. I henhold til Snorre Sturlasons saga om kongen ville Magnus Berrføtt også innordne halvøya Kintyre i Argyll. Han fikk deretter dratt et skip med seg selv ombord over det smaleste delen av halvøya. Til tross for at historien kan være oppdiktet vitner den likevel om den eksisterende territoriale og kulturelle enheten mellom kysten av Argyll, Hebridene og Man. Hensikten med Magnus Berrføtts tilstedeværelse i Irskesjøen var å styrke den norske enheten i regionen og bevare forbindelsen til Norge. Sentralt her sto Man og kong Magnus synes å ha vært den første som bygget en festning på det stedet hvor Peel Castle står i dag, antagelig i tømmer, for Snorre nevner at han fikk skaffet tømmer fra Galloway. Muligens reiste han også en mindre festning på motsatt side av øya, omtrent på det strategiske sted hvor Castle Rushen i Castletown står i dag. Etter kongens død i 1103 ble den norske stormaktsambisjonene i Irskesjøen brutt og tilsvarende ble den norske myndigheten.

Erobreren Godred Crovan var øyensynlig en bemerkelsesverdig mann, skjønt lite informasjon er tilgjengelig om ham. I henhold til Chronicon Manniae (eller Krøniken om kongene av Mann og Øyene) la han Dublin under seg og en stor del av Leinster, og han holdt skottene i en slik underkastelse at ingen som bygde et skip torde å sett inn mer enn tre bolter. Minnet om en slik hersker ville sannsynligvis bli videreført i folkeminnetradisjonen, og det synes sannsynlig at han er den personen som blir minnet i den manske legenden under navnet kong Gorse eller kong Orry. Godred Crovan skapte kongedømmet Mann og Øyene en gang rundt 1079, og de sørvestlige øyene i hva som i dag er Skottland var inkludert i riket som varte fram til 1164 da det ble delt i to mindre kongedømmer.

Faksmile av første side av Krøniken om kongene av Mann og Øyene.[3]

Øyene som var under hans styre ble kalt for Suðreyjar, ‘Sørøyene’ > Sodor ettersom øyene lå sør for Norge og Norðreyjar, ‘Nordøyene’, det vil si Orknøyene og Shetlandsøyene, og de ble besto av Hebridene, og av alle de mindre øyene i vestlige Skottland, sammen med Man. Ved en senere dato tok hans etterfølgere tittelen Rex Manniae et Insularum (Kong av Mann og Øyene). Kongedømmets hovedsete synes å ha vært på St Patrick's Isle, som Magnus Berrføtt tidligere hadde gjort til sitt hovedkvarter.

Forholdene mellom de norrøne innflytterne og den mansktalende befolkningen synes å ha vært stort sett fredelig og sameksisterende. Etter som de norrøne ble kristne fortsatte de den stedegne tradisjonen med å hogge store steinkors, manxkors, men blandet egen norrøne mytologi med kristne motiver. Et av de mange korsene som er funnet i området Maughold, oppkalt etter sankt Maughold, Mans egen skytsengel, har motiver fra sagnene om Sigurd Fåvnesbane. Minneruner som var inngravert på korsene knytter norrøne navn med keltiske navn, noe som beviser at de to folkene giftet seg med hverandre og ble til ett. Flere manxkors med med tosidig bakgrunn har blitt funnet ved sognekirkene i Maughold, Kirk Andreas, Jurby, Kirk Michael og Old Kirk Braddan, og de er i dag bevart i Manx museum.[4]

Sodor og Man bispedømme[rediger | rediger kilde]

Ruinene av katedralen på St Patrick's Isle utenfor Peel.

I 1152 sendte Mans konge, Olav Godredsson, kalt for Olav Kleining som sønn av Godred Crovan, sin sønn Godred II Olavsson til Norge for gi sin hyllest til den norske kongen. Da samme året ble pavens legat Nicholas Breakspear sendt til Norge for å organisere et erkebispedømme for Norge og kongerikets området i Nidaros. Det geistlige området, etablert 1153, ble omfattende: Norge, Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene, Shetland og Sørøyene som omfattet Hebridene, Mull, Islay, Kintyre og hvor Man var det sted som lå desidert lengst sør.[5]

Den første erkebiskopen ble Jon Birgersson som utpekte nordmannen Ragnvald som biskop for Suðreyjar (Sudreys = Sørøyene) i motsetningen til Norðreyjar, de nordlige øyene Orknøyene og Shetland. Samtidig hadde Roger de Pont L'Evêque, nylig utnevnt erkebiskop av York, utnevnt en Gamaliel til samme posisjon, men denne reiste aldri nordover. Det samme året hadde Olav Kleining invitert abbed Ivo av Furness til Man for å søke dennes råd i valget av den første biskopen for Man. Under Ivos besøk ble han gitt landområder for å etablere en kloster på Man, Rushen Abbey, etablert 1154. De første munkene ved klosteret kom fra klosteret Furness Abbey i Cumbria i nordlige England, men kommende munker ble etterhvert rekruttert lokalt.

Olav Godredsson utøvde betydelig makt og myndighet, og i henhold til Krøniken om kongene av Mann og Øyene, som ble skrevet på Rushen Abbey, opprettholdt han en slik nær allianse med kongene av Irland og Skottland at ingen våget å forstyrre hans øykongedømme i løpet av hans regime. Mens Godred Olavsson var i Norge ble hans far myrdet av sin fetter Ragnvald på Man. Godred Olavsson kom tilbake til Man med sin biskop Ragnvald som ble i fire år før han dro tilbake til Norge. I henhold til Krøniken om kongene av Mann og Øyene bestemte han at en tredjedel av kirkesognene skulle bli gitt til biskopen, noe som viser at den geistlige oppdelingen i sogn allerede eksisterte.[6]

Det norske bispedømmet Sodor (inkludert Man) ble grunnlagt i 1154 og dekket da Hebridene og de andre øyene langs vestkysten av Skottland. Det opprinnelige norrøne navnet var som nevnt Suðreyjar, Sørøyene, som siden ble forvansket til Sodor. Bispesetet ble lagt St Patrick's Isle. Her, ved utløpet av elven Neb som ga en lun havn, og hvor byen Peel vokste fram, ble øyas eneste katedral bygget innenfor festningsmurene til Peel Castle. Godred II Olavsson (regjerte 11531158), som for en kort tid også hersket over Dublin, som et resultat av en strid med Somerled, herskeren av Argyll, tapte i 1156 de mindre øyene utenfor kysten av Argyll, og som da også falt utenfor juridiksjonen til biskopen av Sodor og Man.

Tapet av selvstendigheten[rediger | rediger kilde]

I 1313, ble festningen Castle Rushen i Castletown beleiret, delvis ødelagt og erobret av den skotske kongen Robert Bruce, men han klarte ikke å holde på den. I en forvirrende periode var Man en kasteball mellom både Skottland og England hvor begge land krevde overherredømme over øya. Striden endte med at de engelske kongene dominerte Skottland og øya ble bevilget til ulike engelske adelsmenn. Festningen ble da betydelig ombygget og utvidet som et festningshode på øya. Det østlige tårnet, porthuset og den ytre muren var tillegg som kom til på 1300-tallet og framover.

Den engelske kongen Henrik IV bevilget Man til Sir John Stanley i 1405 under betingelsen av en betaling av to jaktfalker for den arvelige rettighet til å skattlegge øya. Stanley-dynastiet varte fram til 1736. Den mest betydelige lord av Man var James Stanley, 17. jarl av Derby, som sammen med grevinne Charlotte de la Tremouille, holdt Man og festningen som et av de siste rojalistiske befestninger under Den engelske borgerkrigen. James Stanley dro til det engelske fastlandet for å sloss for den rojalistiske saken, men ble tatt til fange og senere henrettet i oktober 1651. Grevinne Charlotte holdt festningen fram til oktober samme år da et mansk opprør, ledet av manxmannen Illiam Dhone (William Christian) (16081663), tvang henne til overgi festningen til de parlamentariske styrkene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bradley, Richard: The prehistory of Britain and Ireland, Cambridge University Press, 2007, ISBN 0521848113. Side 8.
  2. ^ Hiverrell, Richard & Thomas, Geoffrey (red.): A New History of the Isle of Man Volume 1 – The Evolution of the Natural Landscape. Første utg. 2006. Liverpool University Press ISBN 0-85323-587-2. Side 295-296.
  3. ^ Oliver, John Robert, red. (1860): «Facsimile of the first page of the Chronicles», Monumenta De Insula Manniae, I, Douglas: The Manx Society
  4. ^ Manx National Heritage: Manx Crosses
  5. ^ Isle-of-man.com: Diocese of Sodor and Man
  6. ^ Dugdale, D. S.: Manx Church Origins, Llanerch Publshers, Felinfach 1998. ISBN 1-86143-067-1. Side 161.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]