Ungarns historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ungarns historie er preget av at Ungarn ligger i hjertet av det gamle Europa, i Karpatbekkenet rundt Donaus midtre løp. Landet ligger omtrent midtveis mellom Europas nordligste og sydligste punkt, og avstanden fra Atlanterhavet i vest er omtrent den samme som fra Uralfjellene i øst. Som sentralt beliggende har Ungarn vært befolket av mange folkeslag; keltere, romere, hunere, slavere og ytterligere andre i folkevandringstiden. På slutten av 800-tallet kom madjarske (ungariske) stammer østfra, og disse ble samlet i ett rike av kong Stefan I den hellige i år 1001, samtidig som han bekjente seg til kristendommen.

Ungarns storhetstid var på 1300- og 1400-tallet, før størstedelen av landet på 1500-tallet ble erobret av Det osmanske rike. Samtidig arvet Huset Habsburg den ungarske kongekronen, og Ungarn kom derfor i personalunion med Østerrike. I 1867 ble dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn dannet. Drapet på den østerriksk-ungarske tronfølgeren Franz Ferdinand i Sarajevo i 1914 førte til utbruddet av den første verdenskrig, som Østerrike-Ungarn tapte. Ungarn ble skilt fra Østerrike og måtte ved Versailles-traktaten avstå mer enn halvparten av sine landområder til nabolandene. En kommunistisk oppstand førte til dannelsen av en kortlivet rådsrepublikk, før en motrevolusjon gjeninnførte monarkiet, men uten konge.

Landet deltok i den andre verdenskrigtysk side og ble etter krigen okkupert av Sovjetunionen, som innsatte et Moskva-vennlig regime. Det styrte landet diktatorisk frem til Sovjetunionens sammenbrudd i 1989. Et ungarsk opprør i 1956 ble brutalt slått ned av sovjetiske tropper, men regimet ble gradvis mindre undertrykkende i årene som fulgte.

Ungarns forhistorie[rediger | rediger kilde]

Steinalderen[rediger | rediger kilde]

Rekonstruksjon av det forhistoriske mennesket Homo heidelbergensis som levde i Ungarn i den første delen av steinalderen.

Fra tidig paleolitikum, den eldste delen av steinalderen, er det funnet former for steinredskaper fra det forhistoriske mennesket Homo heidelbergensis i Vértesszőlős. Funn fra mesolittisk tid er sjeldne, men det er gjort funn i området Jászság i det nordlige Ungarn. Fra neolittisk tid er det funnet bosetninger fra Körös-kulturen, karbondatert til rundt 6000 f.Kr. Fra midten av neolittisk tid er det gjort funn etter den båndkeramiske kulturen i området Transdanubia og Szatmar og fra en østlig båndkeramiske kultur, kalt for Bükk-kulturen, i det østlige Ungarn. Den var utbredt i henholdsvis Želiezovce i (Slovakia), i Szakalhat og i fjellene Bükk (Bøkfjellene). I sen neolittiske tid ble Tisza-kulturen etterfulgt av Tiszapolgár- og Bodrogkeresztúr-kulturene fra æneolitikum eller kobberalderen.

Jernalderen (ca. 700 f.Kr. - 9 f.Kr.)[rediger | rediger kilde]

Etterlatt trebåt ved elven Tisza.

Fra den tidlige jernalderen (700-500 f.Kr.) finnes fortsatt ingen skriftlige kilder. Noen forskere har forsøkt å identifisere folkene som senere er nevnt i kildematerialet, trakere øst for Tisza, og illyrere (pannoniere) vest for Donau, men det meste av dette er basert på navnegranskning. Keltere kom vestfra rundt 450 f.Kr. og slo seg på slutten av jernalderen ned over hele området som tilsvarer dagens Ungarn. Pannonierne (i sørvest) og trakerne synes å ha vært der samtidig.

Etter 113 f.Kr. var kelterne i det sørvestlige området det folkeslaget som romerne kalte Boii. I første halvdel av 100-tallet f.Kr. rådet den dakiske kongen Burebista over et rike som strakte seg over den pannoniske slette så langt som til de østlige delene av dagens Østerrike. Han førte krig mot boiere i det sørvestlige Slovakia og kanskje det nordlige Ungarn rundt 60 f.Kr., men den dakiske ekspansjonen stanset da romernes begynte sine erobringer. Dakia oppga herredømmet over dagens Ungarn ved inngangen til den nye tidsalder, noe også kelterne gradvis gjorde senere.

Romertiden (9 f.Kr. - 400 e.Kr.)[rediger | rediger kilde]

Den romeske provinsen Pannonia (dagens Ungarn).
Romersk amfiteater i Óbuda (Budapest) sett ovenfra.

I romertiden var området vest for elven Donau kjent som Pannonia. Den romerske erobringen av områdene langs og rundt Donau fant sted i siste fase av rikets ekspansjonstid. Grunnen var ikke ønsket om ekspansjon eller utvidelse av Romerriket, men behovet for å sikre rikets grenser mot germanske folkestammer, dakere og nomadiske rytterfolk. Romerne kalte forsvarslinjen limes og bygget en rekke festninger langs elven, ikke minst fra Vindobona (Wien) til Singidunum (Beograd). De viktigste ble utstyrt med hver sin legion, en romersk hæravdeling på 6 000 mann, og Pannonia som helhet fikk fire legioner, til sammen vel 24 000 mann. Som romersk provins fikk det vestlige Ungarn en sterk økonomisk og kulturell vekst, noe som blir bekreftet av arkeologiske funn, innskrifter og annet kildemateriale som gir inntrykk av en periode med trygghet, blomstring og framgang.[1]

Langs limes (grensen) og gjennom provinsen bygget romerne steinlagte militære veier som ikke bare hadde strategisk betydning, men også fremmet livlig handel. Dette ga grobunn for en omfattende håndverksproduksjon, blant annet av keramikk og arbeider av bronse og hoggen stein. Romersk statsreligion med keiserkultus preget landet, men blant soldatene fikk en del orientalske religioner utbredelse, blant annet Osiris-kulten og Mithras-kulten. En innskrift fra Intercisa (omtrent 64 km sør for dagens Budapest) antyder at det var en jødisk synagoge i byen.[2] Fra 200-tallet kom kristendommen til Pannonia, dokumentert ved en skrifttavle om martyrene fra Brigetio og kristne freskomalerier fra byen Sophianæ.[3]

Mange av de viktige byene i dagens Ungarn ble grunnlagt i løpet av den romertiden: Aquincum (Budapest), Sopianæ (Pécs), Arrabona (Győr), Salva (Esztergom), Savaria (Szombathely) og Scarbantia (Sopron).

Folkevandringstiden (375 – 800)[rediger | rediger kilde]

Hunernes utbredelse i Europa på 400-tallet

I år 375 begynte hunerne, et nomadisk folk eller en sammenslutning av flere stammer fra Sentral-Asia, å trenge inn i Europa fra steppene i øst. Dette presset utløste sannsynligvis folkevandringstiden i Europa. I år 380 hadde hunerne trengt inn i det området som utgjør dagens Ungarn og gjorde seg gjeldende godt inn på 400-tallet.

Omtrent samtidig, i årene 379-395, tillot Romerriket grupper av «barbarer» – gotere, alanere, hunere, markomannere og quadere – å bosette seg i Pannonia, som fortsatt var en romersk provins. Vestgotere, alanere, vandaler og de fleste markomannere og quadere dro imidlertid videre rundt år 400 til det vestlige og sørlige Europa.

Det tomrommet som disse etterlot seg, synes det som om hunerne dro fordeler av. De skapte i 423 et betydelig rike med sentrum i Ungarn. I år 453 hadde de nådd høyden av sin utbredelse under sin kjente hersker Attila. Hans rike falt sammen i 455 da hunerne ble beseiret av germanske nabostammer (som quadere, gepider og skirere).

Gepidene, som hadde levd øst for øvre Tisza-elven siden 260, trengte deretter inn i den østlige delen av den pannoniske slette i 455. Men deres samfunn gikk i oppløsning i 567 da de ble beseiret av langobardere og avarere. Mellom 456 og 471 bosatte østgoterne seg med romersk samtykke i Pannonia. I 476 var den vestlige delen av Romerriket falt sammen, men romersk innflytelse i Pannonia hadde vært avtagende siden hunerne kom hundre år tidligere.

Kort tid etter at østgoterne flyttet videre, kom de første slavere til området, ganske sikkert fra nord. En gang rundt 471 og 530 kom langobardere og bosatte seg. Disse måtte bekjempe både gepidene og slaverne, men ble selv presset ut av avarene i 568, og trakk seg da sørover til det nordlige Italia. På 560-tallet dannet avarerne et khanat eller khaganat, et rike styrt av en khan.[4] Denne staten beholdt overherredømmet i regionen i mer enn to hundre år og hadde tilstrekkelig militær makt til å angripe naboene. Avarernes rike ble likevel over tid svekket av stadige kriger og press utenfra.

Frankerne under Karl den store beseiret avarerne og endte deres styre, men hverken frankerne eller noen andre var i stand til å beholde et varig herredømme over området før de nylig forente ungarerne, ledet av Árpád, bosatte seg på den pannoniske sletten en gang rundt 896.[5]

Ungarere før Ungarn[rediger | rediger kilde]

  • Se hovedartikkel, Madjarer for ungarernes forhistorie
Ungarernes antatte folkevandringer.

Det ungarske språk tilhører gruppen av finsk-ugriske språk innenfor språkfamilien uralske språk. Disse ble skilt ut fra de uralske språkene før 4000 f.Kr., og dannelsen av ungarske språk (mellom 1000 og 500 f.Kr.) kan stedfestes til de sørlige regionene av Uralfjellene.[6]

På grunn av ungarernes sene ankomst til det nåværende området rundt Donaus midterste løp og deres forfedres lange historiske vandring (fra rundt 3000 f.Kr. til rundt 895 e.Kr.) er forhistorien uklar. Klimatiske endringer en gang rundt 1300 f.Kr. førte til at steppene utvidet seg nordover og at flere av folkegruppene som er nevnt over ble nomader.[7] Ytterligere en klimatisk endring rundt 800 f.Kr. førte til at de nomadiske folkegruppene flyttet seg sørover.

En teori hevder at ungarernes forfedre rundt 3000 f.Kr. skal ha forlatt det felles finsk-ugriske området (stundom kalt «urhjem»[8]) og drevet nomadisk vandring som jegere og samlere på et geografisk utstrakt område rundt Uralfjellene.

Árpád og seks andre madjarske høvdinger

I løpet av jernalderen var det før-ungarske folket muligens naboer til sarmaterne i det sørlige Ural, og senere flyttet de vestover til det området som i middelalderens skrifter ble kalt for Magna Hungaria. Rundt 600 e.Kr. synes det som om de begynte å flytte seg sørover langs elven Volgas bredder og deretter mot vest, inntil de bosatte seg i området ved Volgas sideelver som naboer til khazarerne ved elva Don i dagens sørlige Russland, som ble kalt for Levedia. Der var de i kontakt med bulgarere, som tallrike lånord vitner om.[9]

Da araberne trengte inn i Sentral-Asia, ser det til at dette utløste folkevandringer vestover. Petsjenegere trengte inn i Øst-Europa på 700- og 800-tallet, og etter stadige sammenstøt med dem dro før-ungarerne enda lengre vestover til området mellom elvene Dnepr og Dnestr, og derfra til slettelandet bakenfor de såkalte ugriske fjellene. Under ledelse av Árpád, den første kjente ungarske hersker, dro ungarerne i år 895 (eller kanskje 896) over Karpatene og trengte inn i det landet hvor slaviske og avariske stammer allerede bodde.[10]

Den første siden av Gesta Hungarorum som ble skrevet av en ukjent forfatter som kun kalte seg for en «trofast tjener av kong Bela».

De første kortvarige angrep fra før-ungarere i dette området skjedde på 860-tallet. I 896 bosatte de seg i Transilvania («Exinde montes descenderunt per tres menses et deveniunt in confinium regni Hungariae, scilicet in Erdelw»), og derfra tok de Pannonia i besittelse.

Det var først i 895-896 at de såkalte «Turcois» besluttet å krysse Karpatene for godt. Konstantin VII skrev i sitt verk De Administrando Imperio at de snakket en «dobbeltspråklig» dialekt. Høvding Árpád er høvdingen som ifølge tradisjonen skal ha ledet de syv forfedrestammene, blant dem madjarerne, ut av Ukrainas stepper og inn Ungarn. Disse syv stammene gikk senere sammen og la grunnlaget for kongeriket Ungarn under Árpáds sønnesønns sønnesønn Vajk, og Vajks far Deyche var den som senere ble døpt og kristnet som Stefan I av Ungarn. Selv om den første kristningen av dette området skjedde så tidlig som på 300-tallet, ble de invaderende ungarerne ikke kristnet før på slutten av 900-tallet under Géza. Denne oppgaven ble fullført av Stefan I, som av paven ble kronet som konge av Ungarn i år 1000.

Mye av den tidlige ungarske historie er nedtegnet i senere ungarske krøniker som gjenfortalte de tidlige legendene og historiene til hunerne, madjarene og kongeriket Ungarn. En anonym forfatter skrev Gesta Hungarorum (Ungarernes dåder) en gang rundt 1200 som et litterært verk, hovedsakelig basert på fri diktning, og inspirert av tilsvarende vestlige krøniker som da var på moten. Et annet verk, Gesta Hunnorum et Hungarorum (Dådene til hunerne og ungarerne), ble skrevet av Simon Kézai på slutten av 1200-tallet, og tittelen indikerer dets status som en fortsettelse av det førstnevnte manuskriptet, og den kombinerte legender om hunerne med ungarsk historie. Et tredje betydningsfullt verk, Chronicon Pictum (Illuminert krønike), ble skrevet på slutten av 1300-tallet og vitner om stor kunnskap om ungarernes liv og deres historiske tradisjoner og legender, og de 147 bildene har uerstattelig verdi som kilder til kunnskap om ungarsk historie, draktskikk og hoffliv i middelalderen. På 1480-tallet skrev Johannes de Thurocz den omfattende Chronica Hungarorum.

Ungarn i middelalderen (896 – 1526)[rediger | rediger kilde]

Ungarske herjingstok på 900-tallet. De fleste europeiske land ba om nåde: «Sagittis hungarorum libera nos Domine» - «Herre, redd oss fra ungarernes piler»

Ungarn er et av de eldste rikene i Europa. Det ble grunnlagt i 896, før Frankrike og Tyskland ble selvstendige riker, og før de angelsaksiske kongedømmene ble forent. Middelalderens Ungarn kontrollerte større landområder enn middelalderens Frankrike, og befolkningen var den tredje største i Europa. Árpád var madjarernes leder og nevnes i kildene som fyrsten som forente de madjariske stammene ved blodpakt (Vérszerződés) til ett folk, deretter kjent som den ungarske nasjon. Han skal ha ledet den nye nasjonen til den ungarske sletten på 800-tallet.[11]

En sterk militærmakt gjorde det mulig for ungarerne å føre en rekke seirrike krigs- og herjingstokt så langt av sted som til dagens nordlige Spania. De kom tilbake med bytte og fanger som ble solgt som slaver. I 970 avverget Østromerriket et madjarisk angrep østover, og et senere nederlag i Lechfeldslaget i 995 betydde avslutningen på plyndringstoktene mot andres områder og svekket båndene mellom stammene. Den herskende fyrsten(fejedelem) var Géza av Ungarn fra Árpáds familie. Han hersket bare over en del av det forente ungarske området, men i navnet var han overherre over alle de syv madjarstammene.

På 970-tallet satte han seg fore å føre Ungarn inn i det kristne Vest-Europa og bygge nasjonen opp i samsvar med vestlige politiske og sosiale modeller.[12] Som et nødvendig resultat av endrede omstendigheter innenlands og utenlands lot han seg formelt kristne. På samme tid begynte han å sentralisere makten. Han gikk knapt noen gang til krig mot andre land i løpet av sin 25 år lange regjeringstid. Hans fredspolitikk ble styrket ved at han giftet bort sine slektninger til utenlandske fyrstehus, noe som var ganske uvanlig for tiden. Han etablerte eller videreførte dynastiet ved å utnevne sin sønn Vajk, senere kjent som Stefan, til tronfølger. Dette var i strid med gjeldende tradisjon, som fastslo at det eldste medlem av herskerfamilien, den eldste levende broren, skulle etterfølge sin sin avdøde bror.

Ungarns hellige krone, sverd og rikseple.

Ungarn ble grunnlagt som et kristent, katolsk kongedømme under Stefan I, som ble kronet i desember 1000 i hovedstaden Esztergom. Han var sønn av Géza[13] og dermed også etterkommer av Árpád. Ved år 1006 hadde Stefan sikret seg makten og eliminert alle rivaler som enten valgte å følge de gamle hedenske tradisjonene, eller ønsket en allianse med det ortodokse bysantinske riket. Deretter innledet han gjennomgripende reformer for å omdanne Ungarn til en føydal stat etter vestlig forbilde, komplett med tvungen katolsk kristendom.[14]

En miniatyr av helgenkongen Stefan I fra Chronicon Hungariae Pictum

Stefan grunnla et sterkt kongedømme som kunne motstå angrep fra tyske konger og keisere,[15] og fra nomadestammer østfra som fulgte etter ungarerne. Deler av disse stammene ble integrert inn i befolkningen sammen med tyskere, som ble invitert til å bosette seg i Transilvania og i dagens Slovakia, spesielt etter 1242. Stefan la også under seg Kroatia i 1102.[16] 1000-tallet og 1100-tallet var relativt fredfylte, og Ungarn utviklet langsomt en føydal økonomi. Under kong Béla III (1173–1196) var Ungarn en av de ledende maktene i det sørøstlige Europa, og på 1200-tallet handlet adelen gull, sølv, kobber og jern med Vest-Europa i bytte for luksusvarer.

Mot slutten av 1100-tallet hadde kongen samlet nesten all makt i Ungarn. Han var den største landeieren, og inntekter fra kronens jordegods var nesten like store som inntektene fra gruvedrift, toll, skatter og preging av mynter. På 1200-tallet endret den sosiale strukturen seg, og kongens absolutte makt begynte å avta. Krongodsene begynte å bli mindre betydningsfulle som kongelige inntektskilder, og kongene ble nødt til å avstå land til adelen for å beholde deres lojalitet. Kong Andreas II (1205–1235) pådro seg store utgifter til sine militære eventyr utenlands og til forbruk innenlands. Han ga store landområder som len til adelsmenn som gikk i hans tjenest. Denne adelen, noen av dem utenlandske riddere, ble snart en klasse av magnater hvis rikdom og makt overgikk den langt mer tallrike lavadelen.

Andreas II ledet det Femte korstog til Det hellige land i 1217. Han satte opp den største kongelige hær i korstogenes historie med 20 000 riddere og 12 000 festningsgarnisoner. Da Andreas forsøkte å møte de store utgiftene ved å beskatte de livegne kraftigere, minsket han samtidig lavadelens inntekter fra de samme. Lavadelen gjorde opprør mot kongen, som endte med at kongen i 1222 ble tvunget til å utstede et frihetsbrev som kan sammenlignes med det engelske Magna Carta. Den gylne bulle av 1222 var den første konstitusjon i det kontinentale Europa som begrenset kongens makt, erklærte lavadelen juridisk likestilt med magnatene, og ga dem rett til å gjøre motstand mot kongens ulovlige handlinger. Frihetsbrevet var påvirket av fremveksten av en adelig mellomklasse, uvanlig i en føydal nasjon. For å vise sin gavmildhet ga kong Andreas II ofte eiendom til trofaste tjenere, som med dette fikk en politisk makt som svarte til deres økonomiske evne og samfunnsklasse. Lavadelens posisjon som forvaltere av makt og eiendom utviklet seg til en form for parlamentarisk institusjon, riksdagen.

I 1241-1242 fikk det ungarske kongedømmet et betydelig tilbakeslag på grunn av den mongolske invasjon av Europa. Etter at Ungarns hær led nederlag i slaget ved Muhi,[17] måtte kong Béla IV flykte, først til Østerrike, hvor hertug Fredrik II holdt ham fanget for løsepenger, og senere til Dalmatia i Kroatia. Tatarene (mongolene) la Ungarns byer og landsbyer i aske og slaktet ned store deler av befolkningen, beregnet til rundt 25-30 prosent, før det i 1242 ble kjent at den store Ögedei, Dsjengis-Khans tredje sønn, var død i Karakorum i Mongolia.[18] Bare befestede byer og klostre kunne motstå angrepene. Etter at mongolene hadde trukket seg tilbake, beordret kong Béla byggingen av store steinfestninger for å kunne motstå framtidige angrep fra øst. I 1286 angrep mongolene igjen, men steinfestningene og ny militær teknikk med stor andel av tungt kavaleri stoppet dem. De invaderende mongolene ble beseiret i nærheten av Pest av hæren til kong László IV. Disse festningene viste seg å få stor betydning i de senere langvarige kampene mot Det osmanske rike i de neste århundrene (fra sent på 1300-tallet og framover), men kostnadene gjorde at kongen måtte gi avkall på mye jordegods. Det svekket kongemakten som Béla IV gjorde krav på etter sin far Andreas II.

Karl I av Ungarn

De direkte etterkommerne etter Árpád på mannssiden styrte landet fram til 1301. I huset Árpáds regjeringstid nådde kongedømmet Ungarn sitt høydepunkt, men kongemakten ble kraftig redusert i løpet av 1200-tallet. Etter et interregnum (avbrudd) i årene 1301-1308 greide den første Angevin-kongen, Karl I Robert av Ungarn (en etterkommer av Árpád på morssiden) å gjenopprette kongemakten på bekostning av oligarkene («småkongene»). Hans vellykkede skattepolitikk og myntvesen fikk byene til å blomstre igjen. Ungarske gullgruver ga fire ganger større statsinntekter enn i noe annet europeisk rike.[19]

Renessansekongen Mattias I Corvinus

Den andre ungarske kongen av Angevin-linjen var Ludvig den store, konge fra 1342 til 1382. Han utvidet riket med områder fra Svartehavet til Adriaterhavet og okkuperte midlertidig Kongeriket Napoli, etter at hans bror ble myrdet der av sin hustru, som også var hans kusine. Fra 1370, etter at kong Kasimir III av Polen døde, ble han konge også av Polen. Ludvig I grunnla universitetet i Pécs i 1367. Ludvig ble etterfulgt av sin datter Maria, som i 1385 giftet seg med Sigismund av huset Luxembourg, som dermed ble Ungarns konge. I 1433 ble han også keiser av det tysk-romerske rike. I denne tiden ble Ungarn stadig oftere angrepet av de muslimske tyrkerne fra Det osmanske rike.

Den siste sterke kongen var renessansekongen Mattias I Corvinus, konge i årene 1458-1490. Ungarn var det første land utenfor Italia land hvor renessansen slo igjennom, og Andras Hess grunnla et boktrykkeri i Buda i 1472. Kongens bibliotek, Bibliotheca Corviniana, hadde på 1400-tallet Europas største verdslige samling av historiske krøniker og filosofiske og vitenskapelige verker. Hans renessansebibliotek er i dag en del av UNESCOs verdensarv.[20] Kongen var sønn av en føydal jordeier og krigsherre ved navn János Hunyadi, som ledet de ungarske troppene under beleiringen av Beograd i 1456. Ved å videreføre sin fars visjon, å slå osmanerne tilbake ved å ha et sterkt rike som utgangspunkt, begynte Mattias Corvinus å utvide riket mot sør og nordvest, og samtidig innførte han interne reformer. Hans stående hær, «Fekete Sereg» («Ungarns svarte hær»), var uvanlig stor for sin tid. Den erobret deler av Østerrike (Wien i 1485) ogBöhmen.

Ungarns tilbakegang (1490-1526)[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Mohács, fra en osmansk miniatyr

I 1514 møtte en svekket kong Vladislav II en stor bondeoppstand ledet av György Dózsa, men den ble knust med stor råskap av adelen under ledelse av János Szapolyai. Sentralstyret ble svekket, og dette la Ungarn åpent for osmanerne. I 1521 falt den sterkeste ungarske festningen ved sørgrensen, Nándorfehérvár (dagens Beograd), for tyrkerne, og i 1526 ble den ungarske hæren tilintetgjort i slaget ved Mohács. De første spirene til en protestantisk reformasjon gjorde de politiske forholdene mer kaotiske.

Gjennom århundrene hadde kongedømmet Ungarn beholdt sin gamle konstitusjon, som ga spesielle friheter eller rettigheter til adelen og til grupper som de saksiske (tyske) innbyggerne i Ungarn og det ossetiske folket i fylket Jász-Nagykun-Szolnok, og til frie kongelige byer som Buda, Kassa (Košice), Pozsony (Bratislava) (begge nå i Slovakia), og Kolozsvár (Cluj-Napoca, nå i Romania). Tripartitum kaltes det nye lovverket som ble innført i 1514 og gjaldt helt til revolusjonen i 1848. Det delte makten likt mellom adelen og kongen. Adelen anerkjente kongens overhøyhet, men hadde selv rett til å velge kongen. Lovverket fritok adelige fra beskatning, forpliktet dem til å yte krigstjeneste, men kun i forsvar, og ga dem immunitet mot kongelig arrest. Som en reaksjon etter bondeopprøret bestemte lovverket at de livegnes status ble redusert til evig trelldom og økte arbeidsbyrder. Fysisk avstraffelse ble vanligere, og én adelsmann fikk sine livegne brennemerket som krøtter.

Tidlig moderne tid (1526 - 1718)[rediger | rediger kilde]

Ferdinand I, den første ungarske konge av huset Habsburg. Posthumt kobberstikk av Martin Rota, 1575

Etter rundt 150 år med krig i det sørlige Ungarn erobret de osmanske styrkene deler av landet og fortsatte å angripe og erobre landområder fram til 1556. Osmanerne fikk sin første avgjørende seier over den ungarske hæren i slaget ved Mohács i 1526. De følgende tiårene var preget av politisk kaos.

En splittet ungarsk adel valgte etter nederlaget ved Mohács to konger samtidig, den ungarsk-tyske Johan Zápolya (1526–1540) og den østerrikske habsburgeren Ferdinand I (1527–1540). At de rivaliserende monarkene gikk til krig mot hverandre, svekket Ungarn ytterligere i kampen mot tyrkerne. Da tyrkerne erobret den viktige byen Buda i 1541, var Ungarn i praksis delt i tre. Den nordvestlige delen (dagens Slovakia, det vestlige Transdanubia, dagens Burgenland, det vestlige Kroatia og nordøstlige deler av dagens Ungarn) forble under habsburgernes styre og var i begynnelsen uavhengig, men ble etterhvert redusert til en provins under det det tysk-romerske rike. Den østerrikske delen av Ungarn gikk under det uformelle navnet Kongelige Ungarn. De habsburgske keiserne ble også kronet som konger av Ungarn.

Den østlige delen av kongedømmet (Partium og Transilvania) ble først et uavhengig fyrstedømme, men ble gradvis tvunget inn under tyrkisk styre som en vasallstat av det osmanske riket. De sentrale delene (det meste av dagens Ungarn), inkludert hovedstaden Buda, ble en osmansk provins. Det meste av landet var herjet og ødelagt av stadig krigføring. De fleste små bosetninger forsvant. Bønder som nå bodde i den osmanske provinsen kunne bare overleve hvis de underkastet seg større bosetninger, kjent som Khaz-byer, som var eid direkte av sultanen. De muslimske tyrkerne stilte seg likegyldige til hvilken av de forskjellige retningene innen kristendommen deres ungarske undersåtter bekjente seg til. Av den grunn ble de fleste ungarere som levde under osmansk styre protestanter, hovedsakelig kalvinister, da den habsburgske motreformasjonen ikke hadde innflytelse i disse områdene.


Bratislava (Pozsony, Pressburg), her i en tegning fra 1787, fungerte som hovedstad i kongelige Ungarn mens Buda tilhørte tyrkerne.

I 1686 ble Buda gjenerobret av en kristen hær ledet av habsburgerne, og i de neste årene ble alt tidligere ungarsk land, unntatt områdene ved Timişoara (Temesvár), tatt tilbake fra tyrkerne. I 1699 ble de nye grensene stadfestet i Karlowitz-traktaten, og i 1718 var hele kongedømmet Ungarn befridd fra osmansk styre.

Gjennom det meste av denne tiden fungerte Pozsony (Pressburg, i dag Bratislava) som hovedstad (1536–1784), kroningsby (1563–1830) og sete for Ungarns riksdag (1536–1848). Nagyszombat (Trnava) fungerte som religiøst sentrum fra 1541.

I samme periode, i årene mellom 1604 og 1711, var det en rekke opprør mot Østerrike og huset Habsburg i den habsburgske staten kongelige Ungarn (hovedsakelig dagens Slovakia), og det var også religiøse opprør mot katolisismen over hele Ungarn. De religiøse protestene krevde like rettigheter for alle kristne trosretninger. Ofte var opprørene organisert fra Transilvania.

Bølgen med opprørsbevegelser endte med en oppstand ledet av Frans II Rákóczy (Ferenc II Rákóczi), som ble valgt av folket til framtidig konge. Da østerrikerne knuste opprørsbevegelsen i 1711, hadde Rákóczy allerede flyktet til Polen, og derfra reiste han til England og Frankrike, og sine siste år levde han i byen Rodosto (Tekirdağ) i den europeiske delen av Tyrkia. For å gjøre videre motstand umulig ødela østerrikerne flere festninger, hovedsakelig de som lå langs grensen mellom kongelige Ungarn og de tyrkiske områdene. Bøndene fikk lov til å demontere de gjenværende festningene og ta bygningsstein derfra.

Gjenoppbyggingen (1718 - 1780)[rediger | rediger kilde]

Slaget om Wien, maleri av Józef Brandt.

De osmanske styrkene led nederlag ved den andre beleiringen av Wien i 1683, da byen fikk unnsetning av de kombinerte hærstyrker fra Polen og det tysk-romerske riket under den polske konge Jan III Sobieski. Dette var det avgjørende vendepunkt i den langvarige striden mot tyrkerne, og begynnelsen på osmanernes tilbaketrekning og den endelige vendingen av maktbalansen i regionen. Under vilkårene fra Karlowitz-traktaten som avsluttet den store tyrkiske krig i 1699 avsto osmanerne nesten alle sine erobrede ungarske områder.

De frigitte områdene ble forent med det kongelige Ungarn, og riksdagen i Pressburg (Bratislava) styrte nå hele landet. Begrepet «Kongelige Ungarn» gikk ut av bruk, og de habsburgske kongene omtalte igjen landet som «Kongedømmet Ungarn».

1700-tallet var tiden for den store gjenoppbyggingen av landet etter årene med krig og islamsk okkupasjon. De habsburgske herskerne fremmet ny bosetning i de herjede grenseområdene av innvandrere fra Østerrike og Tyskland, fra de nordlige og østlige delene av landet (dagens Slovakia og Romania), og fra Serbia.

Opplysningstiden (1780 - 1848)[rediger | rediger kilde]

Josef II av Det tysk-romerske rike og hans yngre bror storhertug Leopold av Toscana (til venstre), Kunsthistorisches Museum, Wien.

Påvirket av den franske revolusjon og på grunn av fortyskningen som fant sted under keiser Josef II (styrte 1780-1790) ble det grobunn for nasjonale bevegelser i Ungarn, ikke bare blant madjarene, men også blant andre nasjonaliteter i kongedømmet.

Under Napoleonskrigene hadde den ungarske riksdagen ikke kommet sammen på flere tiår. På 1820-tallet sammenkalte keiseren riksdagen på nytt, og dette innledet en reformperiode. Men framgangen gikk langsomt, siden adelen ikke uventet insisterte på å beholde sine privilegier (som skattefrihet og eksklusiv stemmerett). De største forandringene var av kulturell og nasjonal art. Ungarsk ble innført som offisielt nasjonalspråk istedenfor det tidligere latin, noe som førte til protester fra andre nasjonaliteter i landet.

De første folketellingene i kongedømmet Ungarn (med Kroatia) ble utført på slutten av 1700-tallet. Forskjellige beregninger etter registreringen av befolkningens nasjonalitet oppga andelen av madjarer i kongedømmet (med eller uten Kroatia) til mellom 29 og 41 %. Den første pålitelige undersøkelsen i årene 1836-1840 fastslo andelen av madjarer til 36-37 % (uten Kroatia til 48 prosent), og en folketelling i 1850-1851 registrerte 45,4 % madjarer i hele kongedømmet. De offisielle prosenttallene for de andre nasjonalitetene ved folketellingen i 1850-1851 (som ble kritisert for å favorisere ungarere og tyskere) var:

  • Slovaker (18.6%)
  • Tyskere (11.8%)
  • Romanere (10.1%)
  • Serbere og kroater (5.6%)
  • Ukrainere (Rusinere) (4.8%)
  • Andre (3.7%)

1848-revolusjonen (1848 - 1849)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den ungarske revolusjonen (1848)

De habsburgske keiserne og spesielt kansler Klemens von Metternich nektet å gå med på reformer i Ungarn. Det ga grobunn for revolusjonen i 1848.

Den 15. mars 1848 krevde massedemonstrasjoner i Pest og Buda reformer etter en liste på 12 krav. Stilt overfor samtidige oppstander både i Pest, Buda og Wien, og dessuten også i Italia, gikk Østerrike med på de ungarske kravene. Som en følge ble Lajos Batthyány valgt som den første statsminister i Ungarn. I september 1848 kom det til væpnet strid mellom den ungarske regjeringen og regjeringen i Wien, som ville forby alle reformene. Den innledende ungarske fremgangen gjorde at Frans Josef I avløste sin mentalt tilbakestående onkel Ferdinand I som keiser. Ungarerne betraktet dette tronskiftet som ulovlig, og i våren 1849, under guvernør Lajos Kossuth, ble huset Habsburg avsatt og den ungarske republikk proklamert.

Keiseren og hans rådgivere appellerte med stor dyktighet til de nasjonalismen blant de kroatiske, serbiske og rumenske bøndene i Ungarn. Under ledelse av prester og offiserer som var lojale mot monarkiet ble det gjennomført en motrevolusjon mot den ungarske regjeringen. Ungarerne ble støttet av de store flertallet av de øvrige nasjonalitetene i landet, og av mange polske, østerrikske og italienske frivillige.[21] Folk av andre nasjonaliteter fikk fremstående posisjoner i den ungarske hæren, eksempelvis general János Damjanich, en etnisk serber som ble ungarsk nasjonalhelt takket være sin ledelse av det 3. ungarske armékorps.

Keiserdømmets overlegne militære styrker hadde framgang omkring årsskiftet 1848-49, men ble deretter overraskende beseiret av de ungarske hærstyrkene. For å slå tilbake mot den ungarske revolusjonshæren ba Frans Josef om hjelp fra «Europas politi», tsar Nikolai I av Russland, som lot den russiske hæren invadere Ungarn. Den enorme russiske hæren sammen med de østerrikske styrkene ble for overveldende for den ungarske hæren. General Artúr Görgey overga seg i august 1849. Kommandanten for den østerrikske hæren, Julius Freiherr von Haynau, gjorde seg til guvernør av Ungarn for de neste månedene, og den 6. oktober ga han ordre om å henrette statsminister Batthyány og de 13 lederne for den ungarske hæren. Den fremste lederen og den som i etterid ble selve symbolet for revolusjonen, Lajos Kossuth, greide derimot å flykte til utlandet.

Etter krigen 1848-1849 gikk Ungarn inn i en tilstand av «passiv motstand». Erkehertug Albrecht von Habsburg ble utnevnt til guvernør, og han blir husket for sin ivrige fortysking, gjennomført med bistand av offiserer fra andre nasjonaliteter.

Østerrike-Ungarn (1867-1918)[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke for «nasjonens vise mann», Ferenc Deák, i Berekfürdő, Ungarn.

Indre og ytre problemer gjorde nye reformer nødvendige dersom det skulle lykkes å opprettholde det habsburgske riket. Betydelige militære nederlag, som slaget ved Königgrätz i 1866, tvang keiseren til å gå med på indre reformer. For å hindre ungarerene i å bryte ut inngikk keiseren kompromisset av 1867. Avtalen om Ausgleich eller «likestilling», som ble inngått med den ungarske adelen ledet av Ferenc Deák, slo de to rikene sammen til dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn.

Keiserdømmet ble omorganisert og delt i to riker: Cisleithania som omfattet det meste av den vestlige delen og de østerrikske delene av Polen, og Transleithania, kongedømmet Ungarn. De to rikene hadde indre selvstyre, men under en felles keiser og konge. De hadde felles utenrikspolitikk og militærvesen, og samordnet økonomi. Den første statsministeren for kongedømmet Ungarn etter kompromisset ble grev Gyula Andrássy. Den ungarske konstitusjon ble gjeninnført, og Frans Josef I ble kronet som konge av Ungarn. Det ble også inngått en ungarsk-kroatisk avtale i 1868 som ga Kroatia tilsvarende selvstyre innenfor kongeriket Ungarn.

Ungarske politikere fikk sterk innflytelse på rikets politiske liv og bidro til å gi andre etniske grupper, spesielt tsjekkere og sørslavere, bedre vilkår. Ved århundreskiftet hadde den politiske utviklingen i de to rikene gått i ulike retninger, og det skapte tvil om monarkiets politiske rammeverk. Forsøk på å omdanne dobbeltmonarkiet til en føderasjon forble resultatløse. Etterhvert økte de etniske motsetningene innenfor Ungarn mellom madjarer, tyskere og andre nasjonaliteter, noe som igjen skjerpet den ungarske nasjonalismen og fremmedgjorde ikke-madjarere, som ble utsatt for en madjarisering som er blitt karakterisert som etnisk rensning. Forsøkene på å assimilere andre etniske grupper til ungarere fremmet den allerede betydelige rumenske, serbiske og slovakiske nasjonalismen.[22]

Ifølge folketellingen i 1910 benyttet 54 % av befolkningen i Ungarn (Kroatia unntatt) ungarsk som førstespråk. Prosentene av de neste tre mest brukte språkene var 16 % rumensk, 11 % slovakisk og 10 % tysk.

I kontrast til de politiske problemene opplevde Ungarn en imponerende økonomisk utvikling. Det tidligere tilbakestående kongedømmet Ungarn var blitt et relativt moderne industrialisert land ved århundreskiftet, skjønt jordbruk forble den dominerende næringen innenfor økonomien. Mange statsinstitusjoner og det administrative systemet i det moderne Ungarn ble etablert i disse årene.

Den første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Østerriksk-ungarske soldater henretter serbere.
Jernbanestasjonen i Trento idet det siste toget med ungarske og østerrikske soldater blir fraktet hjem i 1918.

I den første verdenskrigen sloss Ungarn på samme side som Østerrike med sine soldater i den felles østerriksk-ungarske hæren. De ungarske troppene sloss hovedsakelig på østfronten og mot Italia, og deltok i kampene for å presse de rumenske styrkene tilbake fra Transilvania. I november 1918 ble verdenskrigen avsluttet med totalt militært tap. Med nederlaget gikk også dobbeltmonarkiet overende. I ruinene av keiserdømmet brøt alle nasjonalitetene ut. Restene av de to monarkiene ble til det lille Deutsch-Österreich og det sterkt reduserte Ungarn, begge innenfor sine nåværende grenser. Tsjekkoslovakia samlet deler fra begge land, de tidligere polske områdene nord for Karpatene ble innlemmet i Polen, de sørlige områdene med slavisk-talende befolkning gikk sammen med Serbia inn i Kongedømmet til serberne, kroatene og slovener, senere Jugoslavia, Transilvania sluttet seg til Romania, og Syd-Tirol ble avstått til Italia.

Ungarn undertegnet Trianon-traktaten den 4. juli 1920. Landet måtte avstå to tredjedeler av sitt territorium som et resultat av krigen. Den hadde kostet bortimot 600 000 falne soldater og rundt 100 000 som ble tatt til fange. Tapene var relativt større enn for de andre nasjonene innenfor det østerriksk-ungarske riket. Grunnen var sannsynligvis at Ungarn var et overveiende jordbruksland, og det er lettere å mobilisere bønder enn industriarbeidere.

De røde og hvite (1918-1919)[rediger | rediger kilde]

József Pogány taler i 1919 i løpet av den ungarske revolusjon.

Som et resultat av nederlaget i den første verdenskrigen kollapset det østerriksk-ungarske monarkiet. Den 31. oktober 1918 førte «Aster-revolusjonen» i Budapest[23] til at den liberale grev Mihály Károlyi kom til makten som statsminister. Den ny regjeringen proklamerte Ungarn som en republikk den 16. november, etter at krigen var blitt avsluttet. Den 22. november 1918 meddelte Det sentrale rumenske rådet for rumenere fra Transilvania til den ungarske regjering at det hadde tatt kontrollen over Transilvania. Under et folkemøte i byen Alba Iulia (Gyulafehérvár) 1. desember 1918 ble unionen mellom Transilvania og kongedømmet Romania proklamert.

I februar 1919 hadde regjeringen mistet all støtte i befolkningen etter å ha mislyktes både innenlands og militært. Den 21. mars, etter at de allierte hadde krevd ytterligere territoriale konsesjoner fra Ungarn, gikk Károlyi av. Det ungarske kommunistpartiet kom til makten, ledet av Béla Kun, og proklamerte Den ungarske sovjetrepublikk.

Béla Kun fra kommunistpartiet.

Kommunistene, «de røde», kom til makten på grunn av at de var den eneste politiske gruppe med en organisert militærstyrke, og de lovte at Ungarn skulle få tilbake sine tapte landområder, muligens ved hjelp fra Sovjetunionen. De lovte også likhet og sosial rettferdighet. Innledningsvis oppnådde Kuns regime en del imponerende militær framgang. Den ungarske røde hær, under ledelse av den geniale militærstrategen oberst Aurél Stromfeld, kastet ut de tsjekkoslovakiske troppene fra de omstridte landområdene, proklamerte Den slovakiske sovjetrepublikk og planla å marsjere mot den rumenske hæren i Transilvania. Innenlands nasjonaliserte kommunistregjeringen industrien og private forretninger, og sosialiserte boliger, transport, banker, helsevesen, kulturinstitusjoner og alle jordeiendommer større enn 400 000 kvadratmeter.

Oppslutningen til kommunistene ble kortvarig. I kjølvannet av et kuppforsøk utførte regjeringen en rekke represalier, siden kalt «den røde terroren», ved irregulære og halvmilitære avdelinger som «Leningutta». Totalt ble 590 mennesker henrettet uten rettssak, noe som førte til almen avsky. Jordreformene tok landområder fra adelen, men de ble ikke effektivt fordelt blant bøndene. Sovjetunionens røde armé kom aldri til støtte for Ungarn. Selv om den ungarske røde hær aldri tapte et slag, måtte den stadig oppgi landområder til fienden. På grunn av mistillit innenlands og truet av den fremrykkende rumenske hæren måtte Béla Kun og hans kamerater flykte til Østerrike, mens Budapest ble okkupert den 6. august. Alle disse hendelser, og spesielt det militære nederlaget, førte til en dyp motvilje i befolkningen mot Sovjetunionen og mot jødene, ettersom mange i den kommunistiske regjeringen hadde vært jøder.

Den nye hæren i Ungarn besto av konservative motrevolusjonære, «de hvite». De organiserte seg i Wien, etablerte en mot-regjering i Szeged, og tok makten under ledelse av István Bethlen, en aristokrat fra Transilvania, og Miklós Horthy, en tidligere admiral i den østerriksk-ungarske marinen. En hvit terror ved halvregulære og halvmilitære avdelinger begynte i det vestlige Ungarn og spredde seg over landet. Mange kommunister og andre på venstresiden ble henrettet uten rettssak. Ekstreme hvite satte i gang pogromer mot jødene, som fikk skylden for alle problemer i Ungarn. Da den rumenske hæren trakk seg tilbake, herjet og plyndret de det de kom over. Anslaget over verdien av de materielle ødeleggelsene var så stort at den internasjonale fredskonferansen i 1919 fritok Ungarn fra kravet om å betale krigserstatning til Romania. Den 16. november marsjerte Horthys hær, med støtte fra rumenske soldater, inn i Budapest. Hans regjering fikk gradvis gjenopprettet ro og orden, stanset terroren og innført normale styreformer, mens tusenvis avtilhengerne til Károlyi og Kun ble fengslet.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Fra forhandlingene om Trianon-traktaten i 1920.

Folkeavstemmingen i januar 1920 ble ikke helt demokratisk, da hele venstresiden enten boikottet den eller var ekskludert fra å stemme. En høyreorientert majoritet overtok regjeringen, og i mars annullerte parlamentet kompromisset fra 1867 og gjeninnførte monarkiet, men utsatte valget av monark inntil den alminnelige orden var blitt opprettet. I stedet ble Miklos Horthy valgt til riksforstander og fikk makt til blant annet å utpeke Ungarns statsminister, nedlegge veto, sammenkalle og oppløse parlamentet, og kommandere de væpnede styrkene.

Trianon-traktaten den 4. juni 1920 trakk opp landets grenser stort sett langs antatte etniske skillelinjer (se illustrasjon nedenfor), men favoriserte nabolandene som hadde vært på den seirende siden i verdenskirgen. De territoriale bestemmelsene i avtalen tvang Ungarn til å avstå mer enn to tredjedeler av sine landområder fra før krigen. Bortimot en tredjedel av de rundt 10 millioner etniske ungarere befant seg på utsiden av deres nå kraftig reduserte hjemland. Befolkningens etniske sammensetning var etter avståelsene bortimot homogen. Ungarere utgjorde rundt 90 & av befolkningen, tyskere rundt 6 %, og slovaker, kroater, rumenere, jøder og andre sto for resten.

Forskjellen mellom grensene til Kongedømmet Ungarn før og etter Trianon-traktaten.

Nye internasjonale grenser skilte de ungarsk industriområdene fra råvarekildene og landets tidligere markeder for både jordbruks- og industriprodukter. Ungarn mistet 84 % av sine skogressurser, 43 % av sin dyrkbare mark, og 83 % av sin jernmalm. Ettersom det meste av landets industri før krigen hadde vært konsentrert omkring Budapest, beholdt Ungarn rundt 51 % av sin befolkning sysselsatt i industrien, 56 % av industrien, 82 % av tungindustrien, og rundt 70 %av bankene.[24]

Ydmykelsen ved traktaten ble en gjennomgangstema i ungarsk politikk, analogt med den tyske reaksjonen mot Versaillestraktaten, og det ble i Ungarn referert til som «Trianon-traumet».[25] Alle offisielle flagg i Ungarn ble senket til halv stang inntil 1938, da de ble hevet med en tredjedel etter at det sørlige Slovakia ble «restituert» som følge av Münchenavtalen. På 1930-tallet begynte ungarske skolebarn hver dag med en bønn om at traktaten måtte omgjøres. Urettferdigheten ved fredsdiktatet, som gjorde at hver tredje ungarer kom under en fremmed stats administrasjon, føltes så sterkt at alle lag av det ungarske samfunn avviste det. Ungarns offisielle politikk under Miklos Horthy gikk i hele mellomkrigstiden åpent ut på å kreve tilbake alt som hadde tilhørt det historiske Ungarn.[26]

I juli 1920 utnevnte Horthy grev Pál Teleki til statsminister. Hans høyreorienterte regjering innførte en rekke lover som begrenset «politisk usikre elementer» (som oftest jøder) fra adgang til universiteter. For å dempe uroen blant bøndene tok den de innledende skritt for å oppfylle løfter om jordreform ved å fordele rundt 3 850 km² med land fra de største jordeierne til tidligere husmenn. Telekis regjering gikk av da den tidligere konge Karl I uten hell forsøkte å overta Ungarns trone i mars 1921. Kongens tilbakekomst splittet de konservative i to fraksjoner, én som ønsket huset Habsburg tilbake, og de høyreradikale nsjonalistene som ønsket en ungarsk konge. Grev István Bethlen, høyreorientert medlem av parlamentet, benyttet seg av denne spliden til å danne et nytt parti, Enhetspartiet, under sin ledelse. Horthy utpekte deretter Bethlen som statsminister. Karl I døde kort tid etter at han forgjeves for andre gang i 1921 forsøkte å få tronen.

Miklós Horthy de Nagybánya, riksforstander av Ungarn.

Som statsminister dominerte Bethlen ungarsk politikk mellom 1921 og 1931. Han skaffet arbeidsplasser i det voksende byråkratiet til sine støttespillere og manipulerte valgene i jordbruksdistriktene. Landet fikk gjenopprettet ro og orden ved at kontrarevolusjonære som belønning for å terrorisere jøder og venstreorienterte fikk statlige arbeidsplasser. Han fikk i stand en avtale med sosialdemokratene og fagforeningene som legaliserte disse bevegelsene. Politiske fanger ble løslatt mot løfte om å avstå fra anti-ungarsk propaganda, politiske streiker, og organisering av småbøndene. Bethlen førte Ungarn inn i Folkeforbundet i 1922 og ut av internasjonal isolasjon ved å undertegne en vennskapspakt med Italia i 1927. Hans strategi for å revidere Trianon-traktaten var å styrke landets økonomi og etablere bånd til sterkere nasjoner.

Den store depresjonen på 1930-tallet førte til at levestandarden dalte og at den politiske stemningen i landet gikk ytterligere mot høyre. I 1932 utpekte Horthy en ny statsminister, Gyula Gömbös, som endret Ungarns politikk til tettere samarbeid med Tyskland og begynte å madjarisere de få gjenværende minoritetene i landet. Gömbös inngikk en handelsavtale med Tyskland som førte Ungarn ut av depresjonen, men gjorde landet avhengig av tysk økonomi for både råmaterialer og marked.

Adolf Hitler ga Ungarn løfter om at tapte landområder skulle bli levert tilbake, og økonomisk avhengighet og trusler om militær invasjon overbeviste Ungarn om å støtte Tysklands politikk, også overfor jødene. I 1935 ble Ungarns ledende fascistparti dannet, Ferenc Szálasis Pilkors-partiet. Gömbös’ etterfølger, Kálmán Darányi, forsøkte å forsone både nazister og ungarske antisemitter ved å utstede Den første jødelov, som begrenset jøders adgang til flere viktige profesjoner til 20 %. Loven tilfredsstilte hverken de høyreradikale ungarerne eller nazistene, og da Darányi gikk av i mai 1938 ble Béla Imrédy utpekt som ny statsminister.

Imrédys forsøk på å bedre Ungarns diplomatiske forhold til Storbritannia gjorde ham i begynnelsen upopulær både i Tyskland og Italia. Etter Tysklands Anschluss med Østerrike i mars 1938 innså han at Ungarn på lengre sikt ikke kunne risikere å støte fra seg Tyskland og Italia, og høsten 1938 ble hans utenlandspolitikk meget pro-tysk og pro-italiensk.[27] I den hensikt å konsolidere en høyreorientert maktbase begynte Imrédy å undertrykke politiske rivaler, også det innflytelsesrike fascistiske Pilkorset, som først ble trakassert og til slutt forbudt. Etterhvert som Imrédy drev stadig lengre mot høyre, forslo han at regjeringen måtte omorganiseres langs totalitære linjer og laget utkast til en langt hardere og grovere Andre jødelov. Den nye regjeringen til Pál Teleki godkjente loven som la store begrensninger på jødenes adgang til enkelte yrker, og definerte jøder i henhold til rase i stedet for religion. Denne definisjonen endret statusen til dem som hadde konvertert fra jødedom og til kristendom.

Den andre verdenskrigen[rediger | rediger kilde]

Ungarn i 1920 og 1941

Tyskland og det fascistiske Italia forsøkte med fredelige midler å imøtekomme Ungarns krav på territoriene som ble tapt i 1920. Ved forhandlinger i Wien i henholdsvis 1938 og 1940 ble Ungarn belønnet med deler av Tsjekkoslovakia og Transilvania.

Den 20. november 1940 gikk Ungarn inn i Tremaktspakten, senere kjent som «Aksemaktene». I desember 1940 undertegnet Pál Teleki en pakt om «evig vennskap» med Jugoslavia. Noen få måneder senere, etter at et anti-tysk jugoslavisk kupp truet den planlagte tyske invasjonen av Sovjetunionen (Operasjon Barbarossa), ba Hitler om ungarsk støtte til sin invasjon av Jugoslavia. Til gjengjeld lovte han å gi tilbake en del tapte ungarsk landområder. Ute av stand til å hindre ungarsk medvirkning i krigen på Tysklands side begikk Pál Teleki selvmord. Den høyreradikale László Bárdossy etterfulgte ham som statsminister. Ungarn annekterte mindre deler av dagens Slovenia og Serbia.

Etter at krigen brøt ut på østfronten, argumenterte mange ungarske ledere for å delta i krigen for å unngå at Hitler ville favorisere Romania ved en framtidig grenserevisjon i Transilvania. Ungarn gikk med i krigen, og den 1. juli 1941, under tysk ledelse, gikk det hurtigflyttbare ungarske armékorpset «karpatgruppen» (Gyorshadtest, den mest moderne og best utstyrte mekaniserte enhet i hæren, inn i det sørlige Sovjetunionen. I slaget ved Uman (byen Uman i Ukraina) kom karpatgruppen i kamp med 6. og 12. sovjetarmé. Tolv sovjetiske divisjoner ble ødelagt eller tatt til fange.

Bekymret over Ungarns stadig tettere tilknytning til Tyskland tvang Horthy statsminister Bárdossy til å gå av og erstattet ham med Miklós Kállay, en konservativ veteran fra Bethlens regjering. Kállay fortsatte Bárdossys politikk med å støtte Tyskland mot den røde armé, samtidig som han begynte forhandlinger med de vestlige allierte.

Ungarske soldater, 1945

I løpet av slaget om Stalingrad led den ungarske andre armé store tap. Den tunge sovjetiske gjennombruddet ved elven Don skar tvers gjennom de ungarske enhetene. Kort tid etter at Stalingrad falt i januar 1943 opphørte Ungarns andre armé å eksistere som en fungerende militærenhet.

Hemmelige forhandlinger med britene og amerikanerne fortsatte. Oppmerksom på Kállays svik og av frykt for at Ungarn kunne slutte fred, ga Hitler ordre om Operasjon Margarete og okkuperte Ungarn i mars 1944. En stor beundrer av de tyske nasjonalsosialistene, Döme Sztójay, ble den nye statsminister med støtte fra den tyske Reichsbevollmächtigter, Edmund Veesenmayer, som i realiteten var øverste makthaver i Ungarn.

Den beryktede SS-offiseren Adolf Eichmann dro til Ungarn for å overvåke deportasjonen av jøder til Tysklands dødsleirer i det okkuperte Polen. Mellom 15. mai og 9. juli deporterte ungarske myndigheter 436 402 jøder.

Horthy erstattet i august 1944 Sztójay med den antifascisitiske generalen Géza Lakatos. Under hans regime fikk ungarsk politi ordre om å forhindre at ungarske borgere ble deportert.

I september 1944 krysset sovjetiske styrker den ungarske grensen. Den 15. oktober 1944 kunngjorde Horthy at Ungarn hadde inngått avtale om våpenstillstand med Sovjetunionen. Den ungarske hæren overvåket våpenstillstanden, og tyskerne iverksatte Operasjon Panzerfaust, som innebar at Horthys sønn ble kidnappet for å tvinge ham til å oppheve våpenstillstanden. Regjeringen ble avsatt og lederen for Pilkorset, Ferenc Szálasi, ble innsatt som statsminister, samtidig som Horthy abdiserte som riksforstander.

I samarbeid med SS gjenopptok Szálasi deportasjonen av jøder, spesielt i Budapest. Tusenvis av jøder ble drept av medlemmer av Pilkorset. Da den tyske hæren trakk seg tilbake, ødela de jernbanene, veiene og kommunikasjonssystemene.

Den 28. desember 1944 ble en midlertidig regjering dannet i Ungarn under fungerende statsminister Béla Miklós, som øyeblikkelig fordrev den fascistiske regjeringen til Szálasi. Tyskere og tyskvennlige ungarere lojale overfor Szálasi kjempet videre. Den røde armé omringet Budapest den 29. desember 1944. Slaget om Budapest begynte og fortsatte til februar 1945. Det meste av det som var igjen av Ungarns første armé ble tilintegjort omtrent 322 km nord for Budapest mellom 1. januar og 16. februar 1945 i kamp med sovjetrusserne.

Minnebauta for tapet av 101 divisjon i Békéscsaba. Et av tallrike krigsminnesmerker i Ungarn.

Den 20. januar 1945 undertegnet representanter for Ungarns provisoriske regjering en våpenstillstand i Moskva. Offisielt endte de sovjetiske krigshandlingene i Ungarn den 4. april 1945 da de siste tyske troppene ble utvist. Den 7. mai 1945 signerte general Alfred Jodl, den tyske stabssjef, en betingelsesløs overgivelse av alle tyske tropper.

Ungarns tap i den andre verdenskrig mellom 1941 og 1945 er blitt beregnet av blant andre Tamás Stark fra det ungarske vitenskapsakademi. De militære tapene på mellom 300 000 og 310 000 innbefattet 110 000-120 000 som ble drept i kamp og 200 000 som er savnet på annen måte eller tatt til fange av sovjetrusserne. Ungarske tap innbefatter 100 000 menn fra annekterte områder som Slovakia, Romania og Jugoslavia, som ble innrullert disse landenes hærstyrker, og dødsfallene til 20 000-25 000 jøder utskrevet til hærens arbeidsenheter. Sivile tap er beregnet til rundt 80 000, innbefattet 45 000 som ble drept i tiden 1944-1945 i militæroperasjoner og flyangrep,[28] og folkemordet på sigøynere til rundt 28 000 mennesker.[29] De jødiske Holocaust-ofrene som ble myrdet på umenneskelig vis telles totalt til rundt 200 000.[30]

Etterkrigstiden: Kommunistregimet[rediger | rediger kilde]

Overgangen til kommunismen (1944-1949)[rediger | rediger kilde]

Den sovjetiske hæren okkuperte Ungarn fra september 1944 til april 1945. Det tok omtrent to måneder å erobre Budapest, og bortimot hele byen ble ødelagt. Ved å godta Paristraktatene (1947) avsto Ungarn igjen alle områder som landet hadde fått tilbake i årene 1938 og 1941. Hverken de vestlige allierte eller Sovjetunionen støttet endringer av Ungarns grenser fra før 1938. Sovjetunionen annekterte selv Subkarpatia (Karpato-Ukraina), som nå er en del av Ukraina.

Fredsavtalen med Ungarn[31] ble undertegnet den 10. februar 1947 og fastslo at «beslutningene fra Wienkjennelsene av 2. november 1938 er erklært ugyldige». Ungarns grenser skulle følge de tidligere grenser slik de eksisterte før 1. januar 1938, unntatt et mindre område som ble avstått til Tsjekkoslovakia. Halvparten av den etniske tyske minoriteten, rundt 240 000 mennesker, ble deportert til Tyskland i 1946-1948, og det ble en tvungen utveksling av befolkningen mellom Ungarn og Tsjekkoslovakia. Sovjetrusserne satte opp en alternativ regjering i Debrecen den 21. desember 1944, men erobret i Budapest før 18. januar 1945. Kort tid etter ble Zoltán Tildy den nye midlertidige statsministeren.

Ved valgene som ble holdt i november 1945 fikk Småbrukerpartiet 57 % av stemmene, og det ungarske kommunistpartiet, nå under ledelse av Mátyás Rákosi og Ernő Gerő, fikk kun 17 %. Den sovjetiske kommandanten i Ungarn nektet Småbrukerpartiet å danne regjering, og i stedet ble det dannet en koalisjonsregjering hvor kommunistene fikk en del nøkkelposter. I 1946 ble Ungarn erklært republikk, men etter valgt i 1947 forhindret det ikke kommunistene fra å endre konstitusjonen slik at landet ble proklamert folkerepublikk. Kommunistpartiet kom til å styre landet fram til 1989.

Allerede i februar 1947 begynte politiet å arrestere ledere i de andre partiene, og flere flyktet utenlands. Kommunistene fikk gradvis total kontroll over regjeringen, og i 1948 opphørte det sosialdemokratiske partiet å eksistere. Dets leder, Béla Kovács, ble arrestert, sendt til Sibir og først løslatt fra fangenskapet i 1956. Den 18. august 1949 fikk Ungarn en ny konstitusjon etter forbilde a Sovjetunionens konstitusjonen av 1936. Sosialisme ble nasjonens hovedmål, og et nytt statsemblem ble dominert av kommunistsymboler.

Stalintiden (1949-1956)[rediger | rediger kilde]

Mátyás Rákosi, Ungarns nye leder, krevde absolutt lydighet i partiet. Hans viktigste rival var László Rajk, nå utenriksminister, som ble arrestert. Under rettssaken mot ham i september 1949 kom han med en tvungen «tilståelse» om at han var en agent for Miklós Horthy, Lev Trotskij, Josip Broz Tito og vestlig imperialisme, foruten å ha deltatt i et mordkomplott mot Mátyás Rákosi og Ernő Gerő. Han ble funnet skyldig og henrettet. Samtidig ble også en del andre kommunistledere fjernet. Et antatt antall på rundt 2000 mennesker ble henrettet og over 100 000 ble satt i fengsel i årene som fulgte, og da en del medlemmer av kommunistpartiet protesterte mot den autoritære politikken, ble ytterligere 200 000 kastet ut av partiet.

Et symbol på kampen mot nazismen, kardinal József Mindszenty, ble arrestert i 1948 som motstander av kommunistpartiet. Han ble tvunget til å tilstå landsforræderi og dømt til livsvarig fengsel.

Rákosi styrket undervisningssystemet i Ungarn. Det ga de fattige bedre muligheter, men samtidig inngikk kommunistisk ideologi i undervisningen. Religiøse institusjoner ble bekjempet som propaganda og fikk forbud mot å undervisning. Kardinal József Mindszenty, som med stort mot hadde stått imot tyske nasjonalsosialister og ungarske fascister i løpet av krigen, ble arrestert i desember 1948 og anklaget for forræderi. Etter fem uker i fengsel tilsto han (antagelig på grunn av tortur) seg skyldig i anklagene og ble dømt til livsvarig fengsel. De protestantiske kirkelederne ble erstattet med lojale tilhengere av Rákosis regjering. En offentlig forhåndsarrangert rettssak mot «nazilevninger og imperialistiske sabotører» ble raskt satt i gang. Flere offiserer ble dømt til døden og henrettet i 1951, blant andre Lajos Toth, en jagerflyhelt med 28 nedskytninger på rullebladet, som frivillig var kommet tilbake fra amerikansk fangenskap for å delta i gjenoppbyggingen av ungarsk luftfart. Ofrene ble posthumt erklært som tilhengere av kommunismen.

Rákosi hadde problemer med å håndtere økonomien, og levestandarden sank. Hans regjering ble stadig mindre populær og da Josef Stalin døde i 1953 ble Mátyás Rákosi avløst som statsminister av Imre Nagy. Men han beholdt sin posisjon som forbundsleder for det ungarske kommunistpartiet, og i løpet av de neste tre årene ble de to involvert i en bitter maktkamp.

Ungarns nye leder Nagy fjernet statskontrollen over massemediene og oppmuntret til offentlig diskusjon om politiske og økonomiske reformer. Han løslot også antikommunister og andre fra fengsel, og han snakket om å holde frie valg og eventuelt trekke Ungarn fra Warszawapakten.

Mátyás Rákosi ledet angrepene på Nagy og den 9. mars 1955 fordømte sentralkomiteen i kommunistpartiet Nagy for høyreavvik. Avisene sluttet seg til angrepene, og Nagy ble gjort ansvarlig for landets økonomiske problemer. Den 18. april ble han avsatt, og Rákosi ble igjen leder for Ungarn.

Rákosis makt ble underminert av en tale som Nikita Khrusjtsjov holdt i februar 1956, hvor han fordømte Stalins politikk og hans tilhengere i Øst-Europa. Han hevdet også at rettssaken mot László Rajk hadde vært et justismord. Den 18. juli 1956 ble Rákosi tvunget til å gå av etter ordre fra Sovjetunionen, men han greide å sikre sin nære venn Ernő Gerő som sin etterfølger. Den 3. oktober 1956 erklærte sentralkomiteen László Rajk, György Pálffy, Tibor Szőnyi og András Szalai var blitt urettmessig dømt for forræderi i 1949. Samtidig ble det kunngjort at Imre Nagy var blitt tatt inn igjen som medlem av partiet.

Den ungarske revolusjon i 1956[rediger | rediger kilde]

Den 23. oktober 1956 overleverte deltagerne i en fredelig studentdemonstrasjon i Budapest en liste på 16 krav om reformer og større politisk frihet til myndighetene. Da studentene forsøkte å kringkaste kravene, ble de arrestert, og myndighetene forsøkte å spre demonstrantene med tåregass. Da studentene forsøkte å sette fri de arresterte, åpnet politiet ild mot mengden, og dette satte i gang den kjeden av hendelser som førte til den ungarske revolusjonen.

Oppstanden i Ungarn var rettet både mot kommunistregimet diktert av Sovjetunionen og mot de sovjetiske okkupasjonsstyrkene i Ungarn. Den fant sted mellom 23. oktober og 4. november 1956 og ble slått voldsomt ned av sovjetiske tropper. Mellom 25 000 og 50 000 ungarere og ca. 7 000 sovjetiske soldater ble drept under kampene. Mange tusener ble såret og bortimot en kvart million flyktet til utlandet, blant annet til Norge.

Etter den første studentdemonstrasjonen marsjerte tusenvis av mennesker mot parlamentet. Da sikkerhetspolitiet skjøt inn i mengden, spredte nyheten seg raskt og førte til voldsomme opptøyer omkring i hovedstaden. Deretter spredte uroen seg til resten av Ungarn, og regimet falt under det store presset. Tusenvis av mennesker organiserte seg i militser og kjempet mot sikkerhetspolitiet og sovjetiske tropper om kontrollen av landet. Prosovjetiske kommunister og medlemmer av sikkerhetspolitiet ble satt i fengsel eller henrettet. Samtidig ble politiske fanger løslatt og bevæpnet. Spontant ble det etablert lokale råd som overtok makten fra kommunistpartiet og krevde politiske endringer. Den nye ikke-kommunistiske regjeringen under ledelse av Imre Nagy oppløste sikkerhetspolitiet og erklærte at den aktet å trekke landet ut av Warszawapakten og holde frie valg. Mot slutten av oktober var kampene i landet nesten over, og en slags normaltilstand var i ferd med å inntre.

Etter først å ha tilkjennegitt sin vilje til å forhandle med den nye ungarske regjering om en tilbaketrekning av de gjenværende sovjetiske styrkene, endret det sovjetiske politbyrået mening og sendte store sovjetiske styrker til Ungarn. Den 4. november invaderte Sovjetunionen Ungarn og Budapest, og i kampene som fulgte ble tusenvis av sivile drept. Den organiserte motstanden var helt nedkjempet den 10. november. En ny sovjetvennlig regjering ledet av János Kádár ble innsatt. Deretter fulgte massearrestasjoner. Det er anslått at 200 000 mennesker flyktet fra landet. Innen januar 1957 var all offentlig opposisjon effektivt knust. Sovjetunionens intervensjon fikk stor betydning for venstreorienterte i Vest-Europa. Mange vestlige marxister tok avstand fra sovjetregimet og begynte i stedet å snakke om «en tredje vei». I Øst-Europa ble kommunistregimene styrket etter at det hadde vist seg hvilke konsekvenser en oppstand ville få.

Offentlig diskusjon om oppstanden i 1956 ble undertrykt i Ungarn i over 30 år, men på 1980-tallet begynte temaet å bli intenst studert og åpent diskutert. Nå er den 23. oktober, dagen da oppstanden begynte, blitt nasjonaldag i Ungarn.

Tiden etter oppstanden (1956-1989)[rediger | rediger kilde]

Straks Kádár igjen satt med makten ledet han et angrep mot de revolusjonære. 21 600 opprørere av alle avskygninger ble satt i fengsel, 13 000 internert og 400 drept.

Tidlig på 1960-tallet annonserte Kádár en ny politikk under mottoet «Den som ikke er mot oss er med oss». Det var en modifikasjon av Rákosis uttrykk «Den som ikke er med oss er mot oss». Han kunngjorde alminnelig amnesti og introduserte en relativt liberal kulturell og økonomisk kurs for å gjøre befolkningen vennligere stemt mot seg selv og regimet. I 1966 godkjente sentralkomiteen «Den nye økonomiske mekanismen» som søkte å gjenreise økonomien, øke produktiviteten, gjøre Ungarn konkurransedyktig i verdensmarkedet og sikre politisk stabilitet.

Revolusjonsflagget fra oppstanden i 1956 henger foran dagens ungarske parlamentsbygning.

I løpet av de neste to tiårene hadde Ungarn relativ fred innenlands. Kádárs regjering besvarte misnøye med mindre politiske og økonomiske reformer. Tidlig på 1980-tallet hadde den gjennomført en del varige økonomiske reformer og en begrenset politisk liberalisering, og den førte en politikk som oppmuntret til mer handel med vesten. Likevel førte «Den nye økonomiske mekanismen» til økende utenlandsgjelden som følge av en dårlig lønnsomhet i industrien.

Blant de tidligere statene i sovjetblokken opplevde Ungarn den minst smertefulle overgangen til et vestlig demokrati. Mot slutten av 1988 kom stadig flere krav om liberalisering fra aktivister innen partiet og byråkratiet, og fra intellektuelle i Budapest. Noen av regimets opposisjonelle ble reformsosialister, mens andre startet bevegelser som utviklet seg til politiske partier. Den sivile aktiviteten økte til et nivå som ikke hadde vært sett siden revolusjonen i 1956.

I 1988 ble Kádár avløst som leder for kommunistpartiet, og reformkommunistlederen Imre Pozsga kom inn i politbyrået. I 1989 godkjente parlamentet en «demokratisk pakke» som omfattet handelspluralisme og frihet til å samles, organisere seg og ytre seg. En ny valglov ble vedtatt, og i oktober 1989 fulgte en radikal endring av konstitusjonen. Deretter forsøkte Ungarn å reformere sin økonomi og øke sine forbindelser til Vest-Europa i håp om å bli medlem av Den europeiske union så snart som mulig. Sovjetunionen undertegnet i april 1989 en avtale om tilbaketrekningen av sovjetiske tropper innen juni 1991.

I 1989 ble Ungarn og Budapest igjen en del av det demokratiske Europa.

Den nasjonale enhet kulminerte i juni 1989 da landet på nytt og under full honnør gravla Imre Nagy, hans tilhengere, og symbolsk, alle ofre etter revolusjonen i 1956. En nasjonal rundebordskonferanse som omfattet representanter fra alle nye partier og en del gjenskapte gamle partier møttes sommeren 1989 for å diskutere betydelige grunnlovsendringer som en forberedelse til frie valg og overgangen til et fritt og demokratisk politisk system.

I oktober 1989 hadde kommunistpartiet sin siste kongress og reetablerte seg selv som Ungarns sosialistparti (MSZP). I en historisk sesjon i parlamentet i oktober 1989 ble lovene om innføring av flerpartisystem og direkte valg av president vedtatt. Lovgivningen omformet Ungarn fra en folkerepublikk til republikken Ungarn. På årsdagen for revolusjonen i 1956 ble republikken offisielt proklamert.

Det demokratiske Ungarn etter 1989[rediger | rediger kilde]

Statsminister Viktor Orban i det ungarske parlamentet.

Det første frie parlamentsvalg ble holdt i mai 1990. De revitaliserte og reformerte kommunistene fikk svak oppslutning. Populistene, sentrumshøyre og liberale partier gjorde det best med Demokratisk Forum (MDF) som vant 43 % av setene i parlamentet og Fridemokratene (SZDSZ) som tok 24 %. Under statsminister József Antall dannet MDF en koalisjonsregjering av sentrumshøyre sammen med det uavhengig småbrukerpartiet (FKGP) og Kristendemokratenes folkeparti (KDNP), som hadde 60 % majoritet i parlamentet. Opposisjonen besto av partier som SZDSZ, Sosialistene (MSZP), og Alliansen av unge demokrater (Fidesz). Péter Boross overtok som statsminister etter at Antall døde i desember 1993. Koalisjonsregjeringen Antall/Boross oppnådde et velfungerende parlamentarisk demokrati og la grunnlaget for en fri markedsøkonomi, noe som førte til en midlertidig reduskjon av levestandarden under omstillingen til en markedsøkonomi.

Parlamentsvalgene i 2006.

I mai 1994 kom sosialistene tilbake ved å vinne flertallet av stemmene og 54 %t av setene etter en valgkamp som hovedsakelig la vekt på økonomiske saker og den betydelige nedgangen i levestandard. Velgerne fjernet til-høyre-for-sentrum-koalisjonen. Den nye regjeringen fulgte en utenrikspolitikk med det mål å integrere Ungarn i Europa og oppnå forsoning med nabolandene, men hverken invitasjonen til å bli medlem av NATO eller bedringen i økonomien sikret regjeringen gjenvalg. Det var misnøye med tempoet i den økonomiske gjenreisningen, den økende kriminaliteten, forsøket på å ta opp igjen den upopulære planen om å bygge en dam i Donau, og flere enkeltsaker med regjeringskorrupsjon. Alt dette overbeviste velgerne i mai 1998 om å endre kurs til sentrum-høyre-partiene.

Fidesz fikk et flertall av plassene i parlamentet og dannet et forbund med Småbrukerne og Demokratiske Forum. Den nye regjeringen, ledet av den 35 år gamle statsministeren Viktor Orbán, lovte å stimulere en hurtigere vekst, få inflasjonen til å flate ut, og senke skattene. Selv om Orbán-administrasjonen førte den samme utenrikspolitikken som de tidligere regjeringene, var den langt mer åpen i sitt forsvar for minioritetsrettighetene til etniske ungarere i utlandet enn de tidligere regjeringene. I 2002 ble det besluttet at Ungarn sammen med ni andre land skulle bli medlem av Den europeiske union (EU) den 1. januar 2004.

Den ungarske parlamentsbygningen.

Den 12. april 2003 holdt Ungarn folkeavstemning om medlemskap i EU, og 83 % av velgerne sa Ja etter at 45 % av befolkningen hadde avgitt stemme. Etter at EU aksepterte Ungarn som mulig medlem, gikk fire av de ledende partiene (MSZP, Fidesz, SZDSZ og MDF) sammen om å etablere en plattform hvor landet kunne tilpasse seg med minst mulig økonomisk skade og oppnå mest mulig positive effekter av medlemskapet. 1. mai 2004 ble Ungarn medlem av EU.

Ved valgene i april 2006 stemte flertallet for første gang i den tredje ungarske republikks historie for å beholde den sittende regjeringen. Venstresiden styrket sin posisjon i et forbund med MSZP og SZDSZ og fikk 54 % av stemmene og 210 seter mot de tidligere 198. Overraskende var det også økende stemmetall for mindre partier som SZDSZ og MDF. Det største konservative partiet Fidesz, som gikk sammen med kristendemokratiske partier, vant et betydelig mindre antall, 164 seter av 386 totalt. Det nye parlamentet kom sammen i slutten av mai 2006 og den nye regjeringen tilrådte i juni 2006.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sulyok, Vince (2006): Ungarns historie og kultur. National Széchényi Library. Budapest, Ungarn
  2. ^ Rajak, Tessa & Noy, David: Archisynagogoi: Office, Title and Social Status in the Greco-Jewish Synagogue. Se også: Christie, Neil: The Survival of Roman Settlement along The Middle Danube: Pannonia from the Fourth to the Tenth Century AD. (Abstrakt). Department of Archaeology University of Leicester
  3. ^ Sulyok, Vince (2006): Ungarns historie og kultur
  4. ^ The Avar Khaganate
  5. ^ Magyar (Hungarian) migration, 9th century
  6. ^ Kristó, Gyula (red.) (1994): Korai Magyar Történeti Lexikon (9-14. század) (Encyklopedi for tidlig ungarsk historie – 9.–14. århundrer). Budapest: Akadémiai Kiadó, 435. ISBN 963-05-6722-9.
  7. ^ Kristó, Gyula (1993): A Kárpát-medence és a magyarság régmultja (1301-ig) (Den antikke historie til de karpatiske slettene og ungarere – fram til 1301). Szeged: Szegedi Középkorász Műhely, 41-43. ISBN 963-04-2914-4.
  8. ^ «Urhjem» er en populær romantisk forestilling, ettersom det ikke er mulig å finne og bevise et bestemt enkeltsted, kun antyde et teoretisk område for et folks, språks eller kulturs opprinnelse.
  9. ^ Uibopuu, Valev (1988): Finnougrierna och deras språk. Side 276.
  10. ^ Magyar (Hungarian) migration, 9th century
  11. ^ Stephen Sisa: The Spirit of Hungary – «1 Who Are the Magyars?»
  12. ^ Géza of Hungary
  13. ^ Hungaria Travel Information | Asia Travel Europe
  14. ^ Hunmagyar.Org – The Controversy On The Origins And Early History Of The Hungarians
  15. ^ Cambridge Szeged website: Early History of Hungary
  16. ^ WHKMLA: History of Croatia, 802-1102
  17. ^ The Daco-Roman Legend
  18. ^ One Thousand Years of Hungarian Culture
  19. ^ Hungary History
  20. ^ Hungary - The Bibliotheca Corviniana Collection
  21. ^ Jeszenszky, Géza: From «Eastern Switzerland» to Ethnic Cleansing, adressert ved det historiske forum ved Duquesne University (USA), den 17. november 2000. Forfatteren er tidligere ungarsk ambassadør i USA, og var ungarsk utenriksminister i 1990-1994.
  22. ^ Hungarian Ethnic Cleansing
  23. ^ The 'Aster Revolution'
  24. ^ Tilsvarende tallmaterialet kan studeres i Magyarország történeti kronológiája. 3. Budap.1982:873, og Kosáry, Dominicus: Ungerns historia. Sth.1944: 250-251.
  25. ^ The Trianon Trauma
  26. ^ Sulyok, Vince (2006): Ungarns historie og kultur. Side 310.
  27. ^ Montgomery, John F. (1947): Hungary: The Unwilling Satellite. Devin-Adair Company, New York,. Nytrykk: Simon Publications, 2002.
  28. ^ Stark, Tamás (1995): Hungary's Human Losses in World War II. Uppsala Univ. 1995 ISBN 91-86624-21-0
  29. ^ Kendrick, Donald: The Destiny of Europe's Gypsies. Basic Books 1972 ISBN 0-465-01611-1
  30. ^ Gilbert, Martin (1988): Atlas of the Holocaust. 1988 ISBN 0-688-12364-3
  31. ^ International Boundary Study. No. 76 – April 1, 1967. Hungary – U.S.S.R. Boundary

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:History of Hungary – bilder, video eller lyd

Encyclopaedia Humana Hungarica (1–5)