Stress

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Stress kan defineres som et mønster av fysiologiske, atferdsmessige, emosjonelle eller kognitive responser til virkelige eller imaginære stimuli som oppfattes å forhindre mål eller virker truende.[1] Slike stimuli er ofte ubehagelige og kalles stressor. Stressorer kan variere i omfang, fra naturkatastrofer og voldtekt til trivielle dagligdagse hendelser som å sitte fast i trafikken eller holde en tale for et publikum. Kortvarig stress har vist å ha positiv effekt på helsen, mens langvarig stress har vist å kunne ha negativ innvirkning på både fysisk og psykisk helse.[2]

Hvordan påvirker stress helse?[rediger | rediger kilde]

Under en akutt stressituasjon aktiveres det autonome nervesystemet som gjør at kroppen innrettes til å håndtere en stressor. Dette skjer ved at HPA-aksen aktiveres. HPA-aksens aktivering starter i hypothalamus og går via hypofysen til binyrene, hvor den fører til økt utskilling av adrenalin, noradrenalin og kortisol i blodomløpet. Disse hormonene setter i gang en rekke prosesser i kroppen som går under navnet ”fight-or-flight-respons. Dette er en adaptiv respons som forbereder kroppen til å håndtere stressoren gjennom å stanse midlertidig aktivitet og frigjør energi til enten flukt eller kamp. Adrenalin og noradrenalin fører til økt puls og pustefrekvens, blodårer trekkes sammen og glukose blir frigjort i muskler. Blodtilførsel føres vekk fra fordøyelsesorganer og ut til viktige muskelgrupper. Kortisol virker ved å frigjøre glukose i skjelettmuskulatur og lever slik at blodsukker øker. Fight-or-flight-responsen er dermed adaptiv for å håndtere en akutt stress situasjon. Dersom denne responsen vedvarer over lengre perioder, er særlig kortisol helseskadelig ved at immunforsvaret svekkes.[1]

Stress og immunforsvaret[rediger | rediger kilde]

Immunforsvaret kan sies å ha to komponenter; naturlig og spesifikk immunitet. Naturlig immunitet bidrar til å beskytte kroppen mot et vidt spekter av sykdommer over korte perioder (fra minutter til timer). Denne delen består av granulocytter og naturlige killer-cells. Disse cellene har som hovedfunksjon å bekjempe betennelser. Spesifikk immunitet er karakterisert av mer spesifisitet der cellene arbeider langsommere. Denne typen immunitet består av spesifikke celler: T-hjelpere, T-cytotoxic, B-celler og lymfocytter. Disse cellene identifiserer og angriper spesifikke inntrengere i kroppen.[2]

Forskning har vist at den naturlige immunresponsen skjerpes under akutt stress ved at antall granulocytter i blodet øker. Dette er evolusjonært adaptivt med tanke på å bekjempe betennelser i sårskader fra et eventuelt slagsmål.

Kronisk stress har derimot vist å ha en negativ effekt på både naturlig og spesifikk immunitet gjennom en forlenget utskillelse av kortisol. Dette fører til at de hvite blodcellene responderer ved å regulere ned kortisol reseptorer. Denne nedjusteringen fører til at cellens kapasitet til å respondere til betennelsesdempende signaler reduseres, dette tillater at betennelsesprosesser kan florere. Stress kan dermed påvirke sykdommer som involverer uspesifiserte inflammasjoner som for eksempel ved multippel sklerose, revmatiske lidelser og hjerte- og karsykdommer. På denne måten øker stress mottakelighet for sykdom. Studier har også vist at kronisk stress har en negativ effekt på sårleging. (Ebrect, M. et al. 2004)[3]

Forskning har altså vist at stress har ulike effekter på helse ved påvirke immunforsvaret. Ved akutt stress øker immunresponsen og gjør at infeksjoner bekjempes mer effektivt. Ved kronisk stress reduseres derimot immunresponsen og gjør oss mer mottakelig for sykdom.

Skolemedisinens stressbegrep[rediger | rediger kilde]

Stressbegrepet slik det brukes i dagens skolemedisin, ble definert i 1936[4][5] av den kanadiske legen Hans Hugo Bruno Selye (spesialist i endokrinologi).

Han kalte det for "General Adaptation Syndrome" som er den tilstanden mennesker og dyr havner i når de blir utsatt for ekstremt stressende omstendigheter. Han påviste at den biologiske stresstilstanden utvikler seg i tre faser. Stressreaksjonen blir den samme, uansett om de stressende omstendighetene er fysiske/kjemiske/biologiske eller om de er sosiale/psykiske.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Martin, G.N., Carlson, N.R. & Buskist, W. (2010). Psychology, 4th. Ed. Harlow: Pearson.
  2. ^ a b Segerstrom, S.C. & Miller, G.E. (2004). Psychological stress and the immune system: A meta-analytic study of 30 years of inquiry. Psychological Bulletin, 130(4), 601-630.
  3. ^ Ebrecht, M., Hextall, J., Kirtley, L.G, Taylor, A., Dyson, M. & Weinman, J. (2004). Perceived stress and cortisol levels predict speed of wound healing in healthy male adults. Psychoneuroendocrinology, 29, 798-809.
  4. ^ Hans Selye (4. juli). «A Syndrome produced by Diverse Nocuous Agents». Nature (engelsk), 138, s. 32. doi:10.1038/138032a0;.   Krever "site license" eller privat abonnement på bladet Nature, for å kunne lese hele teksten. Se neste referanse for gratis gjentrykk.
  5. ^ Hans Selye (Mai). «(Classic article) A Syndrome Produced by Diverse Nocuous Agents». The Journal of Neuropsychiatry and Clinical Neurosciences (J Neuropsychiatry Clin Neurosci) (engelsk) (10), s. 230-231.   Dette gjentrykket fåes gratis i fullstendig utgave på web'en
  6. ^ Solberg E E. (2004).Psychobiological effects of meditation. University of Oslo. Thesis/Dissertation.