Walter Schellenberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Walter Schellenberg
Bundesarchiv Bild 101III-Alber-178-04A, Walter Schellenberg.jpg
Walther Schellenberg i 1943
FødtWalter Friedrich Schellenberg
16. jan. 1910[1][2][3]Rediger på Wikidata
SaarbrückenRediger på Wikidata
Død31. mars 1952[1][2][3]Rediger på Wikidata (42 år)
TorinoRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Skribent, militær, advokat, politikerRediger på Wikidata
Utdannet ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-UniversitätRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[4]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av Schutzstaffel, Corps Guestphalia et Suevoborussia MarburgRediger på Wikidata
Utmerkelser JernkorsetRediger på Wikidata

Walter Schellenberg (født 16. januar 1910 i Saarbrücken i Tyskland, død 31. mars 1952 i Torino i Italia) var en tysk SS-general og spion som under andre verdenskrig var øverste sjef for Sicherheitsdiensts (SD) og Abwehrs forente etterretningstjenester. Han var også generalmajor i politiet (utnevnt 21. juni 1944).

Schellenberg ble etter krigen dømt til seks års fengsel i Nürnbergprosessene. Det er blitt antatt at han fikk en mild straff fordi han hadde mye informasjon å gi til de allierte om Sovjetunionen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var syvende barn av klaverfa­bri­kan­ten Gui­do Schel­len­berg og dennes kone Ly­dia. Han vokste opp i Saar­land, men i 1923 flyttet familien av yrkesmessige grunner til Luxemburg. Schel­len­berg begynte å studere medisin i Bonn i 1929, men avbrøt dette for å studere jus i Mar­burg. Han tok sikte på å gjøre tjeneste i diplomatiet. Etter fem semester vendte han tilbake til universitetet i Bonn og avla eksamen våren 1933 ved Ober­lan­des­ge­rich­t Düsseldorf.[5]

I mai 1933 ble han medlem av SS (Nr. 124817) og NSDAP (Nr. 4504508).

Under Det tredje rike[rediger | rediger kilde]

Før annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Han gjorde inntrykk på Heinrich Himmler og ble raskt hans yngste SS-general. Schellenberg utmerket seg etter invasjonen av Polen da han gikk gjennom polske etterretningskartoteker og identifiserte 430 tyskere som polske informanter. Disse ble deretter sendt til galgen eller satt i konsentrasjonsleir. Som ansatt i etterretningstjenesten arbeidet han med planer om å bortføre den tidligere britiske konge Edward VIII fra Portugal, men det skar seg da hertugen alt hadde lagt ut på reise til Bahamas. I Berlin samarbeidet Schellenberg med Reinhard Heydrich og ble hans protesjé, men forholdet kjølnet da det gikk rykter om at Schellenberg hadde hatt en affære med Heydrichs kone, Lena.[6]

Sammen med Heydrich ledet Schellenberg jakten på den sovjetiske agentgruppen Rote Kapelle.

Hitlerog Himmler gav Schellenberg i oppdrag å ta livet av Otto Strasser, men det ble det ikke noe av; Strasser var ikke i Portugal der Schellenberg lette etter ham.

Heydrich var også så engasjert i denne likvideringen at Schellenberg spurte seg om Strasser visste noe om Heydrich som kunne skade ham.[7] Etter Heydrichs død var det først Ernst Kaltenbrunner som overtok som sjef for Reichssicherheitshauptamt (RSHA).

Under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Schellenberg (andre fra venstre) i en gruppe ledet av HeydrichEkeberg i Oslo, september 1941. Heinrich Müller i gestapo til venstre for Heydrich, Heinrich Fehlis til høyre. Rudolf Schiedermair såvidt synlig bak Heydrich.

Den 9. november 1939 organiserte Schellenberg «Venlo-episoden» og bortførte to britiske MI6-agenter i den nederlandske grensebyen Venlo, major Best og kaptein Stevens. Schellenberg fortalte de to agentene at han kunne arrangere et møte med en tysk general som planla å avsette Hitler og innlede fredsforhandlinger med England. Ironisk nok forsøkte Ludwig Beck på samme tid å etablere kontakt med britene, men i Sveits. Hitlers ga grønt lys for Heydrichs plan om å bortføre de to agentene som gjengjeldelse for Georg Elsers attentatforsøk 8. november 1939, som han feilaktig ga britisk etterretning skylden for. Omvendt kan britene ha trodd Elsers attentat var de tyske generalenes verk, slik at Schellenberg virket mer troverdig. I Venlo ledet Schellenberg aksjonen da 16 SS-menn tok Stevens og Best til fange. For dette ga Hitler ham jernkorset av 1. klasse, og Schellenberg utviste stort mot da han sa fra om at attentatforsøket ikke skyldtes britisk etterretning eller de to fangene. Schellenbergs rapporter om britiske troppeansamlinger medvirket til Hitlers beslutning om å sikre Narvik ved en invasjon i Norge og Danmark, og før invasjonen av Frankrike fikk Schellenberg utplassert folk i sementfabrikkene i Saargemünd, Metz og Nancy som skaffet ham vital informasjon om Maginotlinjen.[8]

Venlo-episoden gjorde store deler av det britiske spionasjenett i Vest- og Sentral-Europa på det nærmeste verdiløst. Videre førte den til at sjefen for de nederlandske hemmelige tjenester måtte gå av, og utstyrte Hitler med et passende casus belli for den senere innmarsj i Nederland – landets nøytralitet var jo kompromittert gjennom samarbeidet med britisk etterretning.

I 1940 fikk han i oppdrag å sette opp en liste over 2.300 ledende briter som skulle arresteres etter en vellykket okkupasjon av Storbritannia.

Schellenberg var en beundrer av Machiavelli, og benyttet seg i sin virksomhet av politiske kidnappinger. I 1940 ble han sendt til Lisboa for å sikre seg hertugen av Windsor som alt hadde vist seg positivt innstilt til Hitlers regime. Her avstod Schellenberg fra kidnapping og la i stedet planer om å lokke med seg hertugen; men i mellomtiden hadde hertugparet lagt ut på reise til Bahamas. Schellenbergs posisjon som Heydrichs protesjé var allerede belastet av rykter om at han hadde hatt en affære med Heydrichs kone, Lena. Schellenberg ble selv skilt, men giftet seg i oktober 1940 med Irene Grosse-Schönepauck,[9] en kvinne av polsk avstamning. Etter gjentatte sykdomsplager ble han omsider diagnostisert med lever- og galleblæresykdom i november 1940, og fikk det bedre etter opphold i Karls­bad og Thü­rin­gen.[10]

I 1943 var han involvert i et forsøk på å få utenriksminister Joachim von Ribbentrop avsatt. Sentralt i planleggingen stod marskalk von Bieberstein og Martin Luther, begge fra utenriksdepartementet. Gruppen kom frem til at utenriksdepartementet måtte ledes av noen som var beredt til å forhandle om fred med de vestallierte, og tok indirekte kontakt med Vatikanet som de anså som en mulig kontaktvei. Pave Pius XII signaliserte indirekte beredskap ved å rette et åpent brev til sin statssekretær, kardinal Luigi Maglione, der han oppfordret til bønner for fred, særlig fra barn. Ribbentrop oppdaget planene om å få ham skjøvet til side og fikk dem forpurret. Med unntak av Schellenberg ble de involverte sendt til fronten eller til konsentrasjonsleir.

I 1941 ble Coco Chanel registrert som Abwehr-agent F-7124 med kodenavnet «Westminster» etter sitt kjærlighetsforhold til Hugh Grosvenor (2nd Duke of Westminster). Til gjengjeld skulle hennes søstersønn og adoptivsønn André Palasse løslates fra leiren der han satt som tyskernes krigsfange.[11] I 1943 ble Chanel kalt til Berlin for å treffe Schellenberg som ønsket hennes hjelp til fredsforhandlinger med Winston Churchill. I Operation Modelhut (= modellhatt, etter Chanels yrke som designer) dro Schellenberg veksler på hennes bekjentskap med Churchill før krigen. Vera Lombardi, en venninne av Chanel og Churchill, ble løslatt fra italiensk fangenskap. De to kvinnene reiste sammen med Chanels tyske kjæreste, baron von Dincklage, til Madrid, der Lombardi skulle gå til den britiske ambassade med Chanels brev som var adressert til Churchill. I stedet valgte Lombardi å røpe Chanel og følget hennes som tyske spioner. Lombardi ble tatt tilbake i forvaring, mens Chanel klarte å komme seg tilbake til Paris.[12]

På oppdrag av Himmler trådte han mot slutten av krigen i kontakt med det svenske Røde Kors og grev Folke Bernadotte. I den forbindelse misbrukte han prominente fanger som pressmiddel under forhandlingene.

I oktober 1944 presenterte han Himmler for Jean-Marie Musy, en eldre sveitser, og avtale en utveksling av lastebiler i bytte mot jøder. Resultatet av forhandlingene var at i februar 1945 kunne Schellenberg sende 1.200 jøder i sikkerhet i Sveits. Da Himmler på samme tid overtok en kommando på østfronten, tryglet Schellenberg ham om å sette alle tyske ressurser inn på å holde russerne tilbake, og heller overgi vestfronten til vestmaktene. Schellenbergs adjutant Franz Göring var også med på å avverge en ordre om å henrette Ravensbrücks fanger i krigens siste uker. 10.000 fanger derfra ble i stedet sendt til Danmark. På Hitlers fødselsdag 20. april 1945 spiste Schellenberg frokost med Norbert Masur fra World Jewish Congress, noe som ganske sikkert ville fått Hitler til å beordre Schellenberg skutt, om han hadde kjent til det. 1. mai fik Schellenberg avskjed av Kaltenbrunner, men ble reddet av Bernadotte som fikk Schellenberg trygt til Sverige med et Røde Kors-fly.[13]

Etter 1945[rediger | rediger kilde]

Han ble senere arrestert og fengslet i juni 1945. Hugh Trevor-Roper forhørte ham, og kunne fastslå at han selv hadde bedre oversikt over tysk etterretning enn den tyske etterretningssjefen selv. Det var ingen stor overdrivelse av Trevor-Roper da han hevdet at alle Abwehrs agenter hadde vært fiktive eller under alliert kontroll.[14]

Schellenberg slapp unna med en redusert straff under Ministerieprosessen i Nürnberg, angivelig for å ha gitt Allen Dulles opplysninger om Sovjetunionen. Den 11. april 1949 ble Schellenberg dømt til seks års fengsel, men løslatt allerede to år senere.

I sine mangelfulle memoarer beskriver han på nært hold en rekke av Det tredje rikes sentrale personligheter, som Hitler, Himmler, Heydrich, Ribbentrop, Wilhelm Canaris, Martin Bormann, Kaltenbrunner og Heinrich Müller.

Schellenberg betraktet seg selv som en av tidenes mesterspioner, men lot ikke til å reflektere over at så godt som alle tyske spioner i England ble avslørt og drept, eller «snudd» og brukt som dobbeltagenter.

Den tidligere toppsjef for alle de tyske nasjonalsosialistiske hemmelige tjenester døde av kreft 43 år gammel den 31. mars 1952 i Torino.

Memoarer[rediger | rediger kilde]

  • Walter Schellenberg: Walter Schellenberg. Hitlers letzter Geheimdienst-Chef, 1956 André Deutsch Ltd., apologetisk selvbiografi med tildels tvilsomme eller usanne passasjer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000008047, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6kh1695, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Biographisches Lexikon zum Dritten Reich, side(r) 400-401[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ W. Schellenberg
  6. ^ Max Hastings: The secret war (s. 473), forlaget CollinsHarper 2015, ISBN 978-0-00-750390-2
  7. ^ «Walter Schellenberg», Georg Elsers arbeidskrets
  8. ^ Kenneth Campbell: Walter Schellenberg
  9. ^ Max Hastings: The secret war (s. 273), HarperCollins 2015, ISBN 978-0-00-750390-2
  10. ^ W. Schellenberg
  11. ^ «Strong whiff of wartime scandal clings to Coco Chanel» 7. januar 2021
  12. ^ Tim Ott: Coco Chanel's Secret Life as a Nazi Agent, 15. juni 2020
  13. ^ Max Hastings: The secret war (s. 481-82)
  14. ^ Max Hastings: The secret war (s. 544)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • George C. Browder: Walter Schellenberg - Eine Geheimdienstphantasie. In: Ronald Smelser, Enrico Syring (Hrsg): Die SS: Elite unter dem Totenkopf. Paderborn. 2000, ISBN 3-506-78562-1, s. 418ff.
  • Pierre-Théodore Braunschweig: Secret channel to Berlin, Philadelphia, Pa. Casemate, 2004
  • Reinhard R. Doerries: Hitler's last chief of foreign intelligence. London. Cass, 2003
  • Reinhard R. Doerries: Hitler's Intelligence Chief. Walter Schellenberg. Enigma Books. New York 2009, ISBN 978-1-929631-77-3
  • Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Fischer. Frankfurt am Main 2007. ISBN 978-3-596-16048-8. (Aktualisierte 2. Auflage)
  • (de) Dieter Pohl: «Schellenberg, Walter.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 22, Duncker & Humblot, Berlin 2005, ISBN 3-428-11203-2, s. 650 (digitalisering).
  • Das Urteil im Wilhelmstrassen-Prozess : D. amtl. Wortlaut d. Entscheidung im Fall Nr 11 d. Nürnberger Militärtribunals gegen von Weizsäcker u. andere, mit abweichender Urteilsbegründung, Berichtigungsbeschlüssen, d. grundlegenden Gesetzesbestimmungen, e. Verz. d. Gerichtspersonen u. Zeugen u. Einführungen von Robert M. W. Kempner u. Carl Haensel. Hrsg. unter Mitw. von C. H. Tuerck. (amtl. anerkannt. Übers. aus d. Engl.). Bürger Verlag. Schwäbisch Gmünd 1950 DNB