Walter Schellenberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Walter Schellenberg
Bundesarchiv Bild 101III-Alber-178-04A, Walter Schellenberg.jpg
Walther Schellenberg i 1943
FødtWalter Friedrich Schellenberg
16. januar 1910[1][2][3]Rediger på Wikidata
SaarbrückenRediger på Wikidata
Død31. mars 1952[1][2][3]Rediger på Wikidata (42 år)
TorinoRediger på Wikidata
Utdannet ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-UniversitätRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Skribent, militær, jurist, politikerRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche ArbeiterparteiRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av SchutzstaffelRediger på Wikidata
Utmerkelser JernkorsetRediger på Wikidata

Walter Schellenberg (født 16. januar 1910 i Saarbrücken i Tyskland, død 31. mars 1952 i Torino i Italia) var den øverste sjef for Sicherheitsdiensts (Sicherheitsdienst) og Abwehrs forente etterretningstjenester. Han var admiral Canaris' etterfølger som sjef for de militære etterretningstjenester under Det tredje rike og dessuten SS-Brigadeführer og generalmajor i politiet (utnevnt 21. juni 1944).

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I 1918 flyttet Schellenbergs familie til Luxembourg etter at Frankrike hadde okkupert Saarområdet. Fra 1929 studerte Schellenberg medisin og jus ved universitetet i Bonn. I mai 1933 ble han medlem av SS (Nr. 124817) og NSDAP (Nr. 4504508).

Under Det tredje rike[rediger | rediger kilde]

Før annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Han gjorde inntrykk på Heinrich Himmler og ble raskt Himmlers yngste SS-general. Han arbeidet i etterretningstjenesten og var med på et forsøk på å bortføre den tidligere britiske konge Edward VIII fra Portugal. I Berlin samarbeidet han med Reinhard Heydrich. Etter hans død var det imidlertid først Ernst Kaltenbrunner som overtok som sjef for Reichssicherheitshauptamt (RSHA).

Sammen med Heydrich ledet Schellenberg jakten på den sovjetiske agentgruppen Rote Kapelle.

Hitler og Himmler gav ham i oppdrag å ta livet av Otto Strasser, men det ble det ikke noe av; Strasser var ikke i Portugal der Schellenberg lette etter ham.

Under annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Den 9. november 1939 organiserte Schellenberg Venloepisoden og bortførte to britiske MI6-agenter i den nederlandske grensebyen Venlo, major Best og kaptein Stefens. Venloepisoden gjorde store deler av det britiske spionasjenett i Vest- og Sentral-Europa på det nærmeste verdiløst. Videre førte den til at sjefen for de nederlandske hemmelige tjenester måtte gå av, og utstyrte Hitler med et passende casus belli for den senere innmarsj i Nederland – landets nøytralitet var jo kompromittert gjennom samarbeidet med britisk etterretning.

I 1940 fikk han i oppdrag å sette opp en liste over 2.300 ledende briter som skulle arresteres etter en vellykket okkupasjon av Storbritannia.

Schellenberg var en beundrer av Machiavelli, og benyttet seg i sin virksomhet av politiske kidnappinger.

I 1943 var han involvert i et forsøk på å få utenriksminister Joachim von Ribbentrop avsatt. Sentralt i planleggingen stod marskalk von Bieberstein og Martin Luther, begge fra utenriksdepartementet. Gruppen kom frem til at utenriksdepartementet måtte ledes av noen som var beredt til å forhandle om fred med de vestallierte, og tok indirekte kontakt med Vatikanet som de anså som en mulig kontaktvei. Pave Pius XII signaliserte indirekte beredskap ved å rette et åpent brev til sin statssekretær, kardinal Luigi Maglione, der han oppfordret til bønner for fred, særlig fra barn. Ribbentrop oppdaget planene om å få ham skjøvet til side og fikk dem forpurret. Med unntak av Schellenberg ble de involverte sendt til fronten eller til konsentrasjonsleir.

På oppdrag av Himmler trådte han mot slutten av krigen i kontakt med det svenske Røde Kors og grev Folke Bernadotte. I den forbindelse misbrukte han prominente fanger som pressmiddel under forhandlingene.

Etter 1945[rediger | rediger kilde]

Han ble arrestert og fengslet i juni 1945, men kunne ved sine vitnesutsagn slippe unna med en redusert straff under Ministerieprosessen i Nürnberg. Angivelig skal han ha fått mildere straff ved gi Allen Dulles opplysninger om Sovjetunionen. Den 11. april 1949 ble Schellenberg dømt til seks års fengsel, men løslatt allerede to år senere.

I sine mangelfulle memoarer beskriver han på nært hold en rekke av Det tredje rikes sentrale personligheter, som Reinhard Heydrich, Heinrich Himmler, Adolf Hitler, Joachim von Ribbentrop, Wilhelm Canaris, Martin Bormann, Ernst Kaltenbrunner og Heinrich Müller.

Schellenberg betraktet seg selv som en av tidenes mesterspioner, men lot ikke til å reflektere over at så godt som alle tyske spioner i England ble avslørt og drept, eller «snudd» og brukt som dobbeltagenter.

Den tidligere toppsjef for alle de tyske nasjonalsosialistiske hemmelige tjenester døde av kreft 43 år gammel den 31. mars 1952 i Torino.

Memoarer[rediger | rediger kilde]

  • Walter Schellenberg: Walter Schellenberg. Hitlers letzter Geheimdienst-Chef, 1956 André Deutsch Ltd., apologetisk selvbiografi med tildels tvilsomme eller usanne passasjer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb127704037
  2. ^ a b Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Walter Schellenberg, 00000008047
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, Walter Schellenberg, w6kh1695

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • George C. Browder: Walter Schellenberg - Eine Geheimdienstphantasie. In: Ronald Smelser, Enrico Syring (Hrsg): Die SS: Elite unter dem Totenkopf. Paderborn. 2000, ISBN 3-506-78562-1, s. 418ff.
  • Pierre-Théodore Braunschweig: Secret channel to Berlin, Philadelphia, Pa. Casemate, 2004
  • Reinhard R. Doerries: Hitler's last chief of foreign intelligence. London. Cass, 2003
  • Reinhard R. Doerries: Hitler's Intelligence Chief. Walter Schellenberg. Enigma Books. New York 2009, ISBN 978-1-929631-77-3
  • Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Fischer. Frankfurt am Main 2007. ISBN 978-3-596-16048-8. (Aktualisierte 2. Auflage)
  • Dieter Pohl: «Schellenberg, Walter.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 22, Duncker & Humblot, Berlin 2005, ISBN 3-428-11203-2, s. 650 (digitalisering).
  • Das Urteil im Wilhelmstrassen-Prozess : D. amtl. Wortlaut d. Entscheidung im Fall Nr 11 d. Nürnberger Militärtribunals gegen von Weizsäcker u. andere, mit abweichender Urteilsbegründung, Berichtigungsbeschlüssen, d. grundlegenden Gesetzesbestimmungen, e. Verz. d. Gerichtspersonen u. Zeugen u. Einführungen von Robert M. W. Kempner u. Carl Haensel. Hrsg. unter Mitw. von C. H. Tuerck. (amtl. anerkannt. Übers. aus d. Engl.). Bürger Verlag. Schwäbisch Gmünd 1950 DNB