Hopp til innhold

Golda Meir

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Golda Meir
hebraisk: גולדה מאיר
arabisk: جولدا مائير
Født3. mai 1898[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Ukraina (Kiev-guvernementet, Det russiske keiserdømmet)[5][6]
Død8. des. 1978[7][8][9][1]Rediger på Wikidata (80 år)
Jerusalem
BeskjeftigelseLærer, politiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity of Wisconsin–Milwaukee
North Division High School
Wisconsin State College of Milwaukee
EktefelleMorris Meyerson (19171951)
BarnMenahem Meir
PartiMapai
Alliansen
Arbeiderpartiet
NasjonalitetPalestinamandatet
Israel
GravlagtHerzlfjellet
Medlem avJewish National Council
Utmerkelser
10 oppføringer
Colorado Women's Hall of Fame (1985)[10]
Israel-prisen (1975)
Æresdoktor ved Bar-Ilan University
Æresdoktor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem
Æresdoktor ved Brandeis-universitetet
Quetzalordenen
Frigjørerens orden
Ekvatorialstjernens orden
José Matías Delgado-ordenen
Honorary citizen of Jerusalem
Israels statsminister
17. mars 1969–3. juni 1974
ForgjengerLevi Eshkol
EtterfølgerYitzhak Rabin
Signatur
Golda Meirs signatur

Golda Meir (1898–1978) var en israelsk politiker. Hun var Israels statsminister fra 1969 til 1974 og en av statens grunnleggere. Hun ledet det israelske arbeiderpartiet.

Hun ble født i en fattig jødisk familie i Kyiv i Ukraina, som da var underlagt Russland. Da hun var 8 år gammel, utvandret familien til USA for å søke arbeid og tilflukt fra pogromer. Hun utdannet seg til lærer og ble grepet av den sosialistiske sionismen. I 1921 utvandret Golda Meir og hennes mann Morris Meyerson til Palestinamandatet.

Golda Meir hjalp forfulgte jøder med å utvandre til Palestinamandatet, og hun var med på å undertegne den israelske selvstendighetserklæringen av 1948. Hun var arbeids- og utenriksminister i David Ben-Gurions og Levi Eshkols regjeringer.

Da Eshkol døde i 1969, ble Golda Meir statsminister. Hun mente ikke at palestinske arabere hadde noen egen nasjonal identitet, men drøftet i lukkede rom en egen palestinsk stat på Vestbredden, uten å komme nærmere noen løsning. I oktober 1973 ble Israel angrepet av Egypt og Syria (Jom kippur-krigen). Israelerne led store tap før de klarte å mobilisere og slå angriperne tilbake. Krigen førte til en offentlig granskning av den israelske etterretningsbristen. Meirs regjering mistet flertallet ved valget til Knesset i desember 1973.

Meir var verdens tredje kvinnelige regjeringsleder, etter Sirimavo Bandaranaike og Indira Gandhi, og den første som ikke hadde en far eller ektemann som hadde vært stats- eller regjeringsleder før henne.

Oppvekst og utdannelse

[rediger | rediger kilde]

Hun ble født Golda Mabovitsj i en jødisk ghetto i Kyiv i Ukraina, som da var en del av den russiske tsarens imperium. Foreldrene var Blume, født Neiditsj, og Moshe Mabovitsj. Hun hadde syv søsken, men fem av disse døde som barn. Familien levde i fattigdom og i frykt for pogromer.[11][12][13] De fulgte jødiske skikker, men var ikke sterkt troende.[13]

Da hun var fem år gammel, emigrerte faren hennes til USA. Tre år senere, i 1908, hadde faren tjent nok penger til at han kunne hente resten av familien, som i mellomtiden hadde bodd i Pinsk.[11][13] De slo seg ned i Milwaukee i Wisconsin. Familien levde fortsatt fattigslig, men hadde fremtidsutsikter og behøvde ikke å frykte forfølgelser.[11][14]

Golda var skoleflink og ønsket å bli lærer. Foreldrene mente at hun heller burde gifte seg. 15 år gammel rømte hun til sin storesøster i Denver i Colorado. Der gikk hun high school og tjente sine egne penger på svogerens renseri. Foreldrene lovte å støtte utdanningsplanene, om hun kom hjem til Milwaukee, og i 1916 begynte hun på lærerseminaret der.[11][12][14]

Tidlig aktivisme og bosetting i Palestina

[rediger | rediger kilde]
Golda Meir jobber i kibbutzen Merhavia

Hun ble tidlig grepet av sosialistiske og sionistiske ideer. I 1915 sluttet hun seg til Poale Zion (Den sionistiske arbeiderorganisasjonen) og deltok i demonstrasjoner mot pogromer i Russland og i innsamlingsaksjoner for jødisk bosetting i Palestina.[11]

Hun giftet seg i 1917 med Morris Meyerson eller Myerson, som hun hadde blitt kjent med i Denver. Han var født i USA av russiske jødiske foreldre.[14] Han var ikke like engasjert i sionismen som sin kone, men i 1921 emigrerte de til Palestina, som da var en del av Palestinamandatet.[11][12][15]

Golda og Morris Meyerson bodde de første årene på en kibbutz, men Morris trivdes ikke, og de flyttet til Tel Aviv og senere til Jerusalem. De fikk to barn. Familien levde i trange kår, til parets frustrasjon, men Golda fant mening ved å engasjere seg i fagforeningsarbeid og politikk. Golda og Morris gled fra hverandre, men skilte seg aldri. Morris døde i 1951.[11][12]

Israels grunnleggelse

[rediger | rediger kilde]

Golda Meir ble gradvis mer involvert i den jødiske sionistiske bevegelsen. På slutten av den andre verdenskrig tok hun del i forhandlingene med britene som resulterte i opprettelsen av staten Israel. Hun var en av de 24 personene, hvorav kun to var kvinner, som den 14. mai 1948 skrev under Israels selvstendighetserklæring. Det første israelske passet ble gitt til Golda, og hun kunne reise til USA for å samle inn penger til den nye nasjonen. Da hun vendte tilbake, ble hun landets første ambassadør i Sovjetunionen, der hun var stasjonert en kort tid før hun forlot Moskva i 1949. Hun reiste tilbake til Israel i 1949 for å bli minister for Arbeiderpartiet.

Politisk aktivitet

[rediger | rediger kilde]

Etter at hun flyttet til Tel Aviv i 1924 innehadde hun en mengde forskjellige verv i fagforeningen og flere kommunale nemnder. Hun ble valgt inn i Knesset for Mapai i 1949 og satt der uavbrutt frem til 1974. I løpet av denne perioden var hun både arbeiderminister (1949–1956) og utenriksminister (1956–1966), og i forbindelse med sistnevnte skiftet hun navn til det mer hebraiske navnet Meir («opplyse») i 1956.

Den 26. februar 1969 døde statsminister Levi Eshkol av et hjerteinfarkt, og da ba mange medlemmer av Knesset om at Meir skulle bli den nye statsministeren. Hun ble statsminister i Israel med Arbeiderpartiets støtte. Da hun ble statsminister etter Levi Eshkol, var hennes regjering splittet av interne stridigheter mellom de forskjellige koalisjonspartiene. Disse konfliktene, flere strategiske feilberegninger og mangelen på lederskap er blitt kritisert som noe av årsaken til Jom kippur-krigen.

I kjølvannet av München-massakren under sommer-OL i 1972 appellerte Meir til verden for å «redde våre innbyggere og fordømme de unevnelige kriminelle handlingene som er blitt begått mot den jødiske stat». Rasende på det som hun oppfattet som mangel på global innsats, beordret hun etterretningstjenesten Mossad til å spore opp og likvidere medlemmer av Svart september og PFLP-agenter som de trodde hadde deltatt i massakren. Denne operasjonen er blitt kalt Guds hevn og ble kjent etter at de myrdet en uskyldig mann på Lillehammer (kjent som Lillehammer-drapet).

Golda Meir trakk seg i 1974 som statsminister og ble etterfulgt av Yitzhak Rabin. Den 8. desember 1978 døde den 80 år gamle Golda Meir av virushepatitt etter at hun hadde kjempet mot lymfekreft i tolv år.[16] Hun døde på Hadassah-sykehuset i Jerusalem.[16] Hun ble gravlagt på Herzlfjellet i Jerusalem den 12. desember 1978.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000004743, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0041760[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, BNF-ID 11915467n[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id meir-golda, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Меир Голда, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Golda-Meir, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.cogreatwomen.org[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b c d e f g Benson, Sonia G. (2012). «Meir, Golda». Middle East Conflict. 2 (2 utg.). Gale. ISBN 978-1-4144-8607-9. 
  12. ^ a b c d Carlson, Bo Kage (1992). «Golda Meir». Maktens profiler. 1. Oversatt av Torgeir Ulshagen. Oslo: Gyldendal. s. 95–98. ISBN 82-05-21193-0. 
  13. ^ a b c Meir, Golda (1976). Mitt liv. Oversatt av Bjørn Braaten. Oslo: Aschehoug. s. 9–22. ISBN 82-03-08435-4. 
  14. ^ a b c Meir, Golda (1976). Mitt liv. Oversatt av Bjørn Braaten. Oslo: Aschehoug. s. 23–40. ISBN 82-03-08435-4. 
  15. ^ Meir, Golda (1976). Mitt liv. Oversatt av Bjørn Braaten. Oslo: Aschehoug. s. 40–54. ISBN 82-03-08435-4. 
  16. ^ a b Benjamin, Milton R. (9. desember 1978). «Golda Meir Dies at 80». Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 13. april 2020. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Golda Meir – sitater