Golda Meir
| Golda Meir גולדה מאיר جولدا مائير | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 21. apr. 1898[1][2][3][4] Kyiv, Det russiske keiserdømmet[5][6] | ||
| Død | 8. des. 1978[1][2][3][7] (80 år) Jerusalem | ||
| Beskjeftigelse | Lærer, politiker |
||
| Utdannet ved | University of Wisconsin–Milwaukee, North Division High School, Wisconsin State College of Milwaukee |
||
| Ektefelle | Morris Meyerson (1917–1951) |
||
| Barn | Menahem Meir |
||
| Parti | Mapai, Alliansen, Arbeiderpartiet |
||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet, Palestinamandatet, Israel |
||
| Gravlagt | Herzlfjellet |
||
| Medlem av | Jewish National Council |
||
| Utmerkelser | 10 oppføringer
Colorado Women's Hall of Fame (1985), Israel-prisen (1975), æresdoktor ved Bar-Ilan University, æresdoktor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem, æresdoktor ved Brandeis-universitetet, Quetzalordenen, Frigjørerens orden, Ekvatorialstjernens orden, José Matías Delgado-ordenen, honorary citizen of Jerusalem
|
||
| Israels statsminister | |||
| 1969–1974 | |||
| Forgjenger | Levi Eshkol | ||
| Etterfølger | Yitzhak Rabin | ||
| Signatur | |||
 | |||
Golda Meir (hebraisk: גולדה מאיר; arabisk: جولدا مائير) (født 3. mai 1898 i Kyiv, død 8. desember 1978 i Jerusalem), kjent som Golda Myerson fra 1917–1956, var Israels fjerde statsminister og en av dets grunnleggere.
Etter å ha vært arbeidsminister og utenriksminister, ble Golda Meir statsminister den 17. mars 1969. Hun ble beskrevet som «jernkvinnen» innen israelsk politikk, år før uttrykket ble assosiert med den britiske statsministeren Margaret Thatcher.[8] David Ben-Gurion pleide å kalle henne «den eneste mannen i regjeringen». Meir var Israels første kvinnelige statsminister og den tredje kvinnen i verden til å inneha dette vervet, men den første til å være dette uten at familiemedlemmer tidligere hadde vært stats- eller regjeringsledere.[9]
Biografi[rediger | rediger kilde]
Tidlig liv[rediger | rediger kilde]
Hun ble født Golda Mabovitz (ukrainsk: Голда Мабович) i en fattig familie i Kiev i Det russiske keiserdømmet (senere Ukraina). Hun hadde sju søsken, men fem av disse døde som barn. Da hun var åtte år gammel, emigrerte hun sammen familien sin til Milwaukee, Wisconsin, i 1906.
14 år gammel startet hun på high school og tok deltidsjobb for å betale sine utgifter. Moren foreslo at hun skulle avbryte studiene for å begynne å arbeide og gifte seg. Golda rømte da til sin søster i Denver, Colorado. Der møtte hun Morris Meyerson, som hun senere giftet seg med. Hun returnerte til Milwaukee, fullførte lærerutdannelsen og begynte å arbeide. I 1915 sluttet hun seg til Poale Zion (Den sionistiske arbeiderorganisasjonen). I 1917 giftet hun seg, og i 1921 emigrerte de til Palestina, som da var en del av Palestinamandatet.
Aliyah til Palestina[rediger | rediger kilde]
I 1921 flyttet paret og Goldas eldre søster til Palestinamandatet for å hjelpe til med å grunnlegge en jødisk stat. Golda giftet seg med Morris i 1917, og de slo seg ned i Palestina i 1921 sammen med søsteren Sheyna. Kort tid etter bryllupet dro hun på en innsamlingsaksjon for staten Israel, noe som tok henne over hele USA. Da hun fant ut at hun var gravid, gjennomgikk hun en abort uten å fortelle ektemannen om det. Dette gjorde hun fordi hun følte at hennes sionistiske forpliktelser ikke innebar å få barn.
De levde i en kibbutz fram til 1924, da Morris hadde blitt lei kibbutzlivet. De bodde en kort tid i Tel Aviv og flyttet siden til Jerusalem, hvor de fikk to barn. I 1928 ble hun valgt inn i Women's Labour Council of Histadrut. Dette krevde at hun flyttet til Tel Aviv. Golda og barna flyttet, men Morris ble igjen i Jerusalem. Golda og Morris gled fra hverandre, men skilte seg aldri. Morris døde i 1951.
Israels grunnleggelse[rediger | rediger kilde]
Golda Meir ble gradvis mer involvert i den jødiske sionistiske bevegelsen. På slutten av den andre verdenskrig tok hun del i forhandlingene med britene som resulterte i opprettelsen av staten Israel. Hun var en av de 24 personene, hvorav kun to var kvinner, som den 14. mai 1948 skrev under på Israels selvstendighetserklæring. Det første israelske passet ble gitt til Golda, og hun kunne reise til USA for å samle inn penger til den nye nasjonen. Da hun vendte tilbake, ble hun landets første ambassadør i Sovjetunionen, hvor hun tjenestegjorde en kort tid før hun forlot Moskva i 1949. Hun reiste tilbake til Israel i 1949 for å bli minister for Arbeiderpartiet.
Politisk aktivitet[rediger | rediger kilde]
Etter at hun flyttet til Tel Aviv i 1924 innehadde hun en mengde forskjellige stillinger i fagforeningen og flere kommunale nemnder. Hun ble valgt inn i Knesset for Mapai i 1949 og satt der uavbrutt frem til 1974. I løpet av denne perioden var hun både arbeiderminister (1949–1956) og utenriksminister (1956–1966), og i forbindelse med sistnevnte skiftet hun navn til det mer hebraiske navnet Meir («opplyse») i 1956.
I kjølvannet av München-massakren under Sommer-OL i 1972 appellerte Meir til verden for å «redde våre innbyggere og fordømme de unevnelige kriminelle handlingene som er blitt begått mot den jødiske stat». Rasende på det som hun oppfattet som mangel på globale handlinger, beordret hun etterretningstjenesten Mossad til å jakte ned og myrde medlemmer av Svart september og PFLP-agenter som de trodde hadde deltatt i massakren. Denne operasjonen er blitt kalt Guds hevn og ble kjent etter at de myrdet en uskyldig mann på Lillehammer (kjent som Lillehammer-drapet).
Den 26. februar 1969 døde statsminister Levi Eshkol av et hjerteinfarkt, og da ba mange medlemmer av Knesset om at Meir skulle bli den nye statsministeren. Hun ble statsminister i Israel med Arbeiderpartiets støtte. Da hun ble statsminister etter Levi Eshkols død, var hennes regjering ødelagt og splittet av interne stridigheter mellom de forskjellige koalisjonspartiene. Disse stridighetene, flere strategiske feilberegninger og mangelen på lederskap er blitt kritisert som noe av grunnen til Jom kippur-krigen.
Golda Meir trakk seg som statsminister og ble etterfulgt av Yitzhak Rabin. Den 8. desember 1978 døde Golda Meir av virushepatitt etter at hun hadde kjempet mot lymfatisk kreft i tolv år.[10] Hun døde på Hadassah Sykehus i Jerusalem i en alder av 80 år.[10] Hun ble gravlagt på Mount Herzl i Jerusalem den 12. desember 1978.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Golda-Meir, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Internet Broadway Database, Internet Broadway Database person-id 104541, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Меир Голда, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000004743, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Golda Meir» (engelsk). BBC News, profil.
- ^ De kvinnelige statsministrene før Golda Meir var Sirimavo Bandaranaike av Ceylon (nå Sri Lanka) og Indira Gandhi av India.
- ^ a b Benjamin, Milton R. (9. desember 1978). «Golda Meir Dies at 80». Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 13. april 2020.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Golda Meir – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) גולדה מאיר – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Golda Meir hos Internet Broadway Database
- (en) Golda Meir hos Internet Broadway Database
- (en) Golda Meir på Discogs
- (en) Golda Meir på MusicBrainz
- (en) Biograf ved The Jewish Virtual Library
- (en) Profil på Knessets hjemmeside
Wikiquote: Golda Meir – sitater
 | David Ben-Gurion (1948–53) · Moshe Sharett (1953–55) · David Ben-Gurion (1955–63) · Levi Eshkol (1963–69) · Yigal Allon (fungerende, 1969) · Golda Meir (1969–74) · Yitzhak Rabin (1974–77) · Shimon Peres (fungerende, 1977) · Menachem Begin (1977–83) · Yitzhak Shamir (1983–84) · Shimon Peres (1984–86) · Yitzhak Shamir (1986–92) · Yitzhak Rabin (1992–95) · Shimon Peres (1995–96) · Benjamin Netanyahu (1996–99) · Ehud Barak (1999–2001) · Ariel Sharon (2001–06) · Ehud Olmert (2006–09) · Benjamin Netanyahu (2009–21) · Naftali Bennett (2021–22) · Yair Lapid (2022) · Benjamin Netanyahu (2022–) |  | |
| Moshe Sharett (1948–56) · Golda Meir (1956–66) · Abba Eban (1966–74) · Yigal Allon (1974–77) · Moshe Dayan (1977–79) · Yitzhak Shamir (1980–86) · Shimon Peres (1986–88) · Moshe Arens (1988–90) · David Levy (1990–92) · Shimon Peres (1992–95) · Ehud Barak (1995–96) · David Levy (1996–98) · Ariel Sharon (1998–99) · David Levy (1999–2000) · Shlomo Ben-Ami (2000–01) · Shimon Peres (2001–02) · Benjamin Netanyahu (2002–03) · Silvan Shalom (2003–06) · Tzipi Livni (2006–09) · Avigdor Lieberman (2009–2012) · Benjamin Netanyahu (2012–13) · Avigdor Lieberman (2013–15) · Benjamin Netanyahu (2015–19) · Israel Katz (2019–20) · Gabi Ashkenazi (2020–21) · Yair Lapid (2021–) | | |
| Pinchas Rosen (1948–51) · Dov Yosef (1951–52) · Haim Cohen (1952) · Pinchas Rosen (1952–56) · David Ben-Gurion (1956–58) · Pinchas Rosen (1958–61) · Dov Yosef (1961–66) · Yaakov Shimshon Shapiro (1966–72) · Golda Meir (1972) · Yaakov Shimshon Shapiro (1972–73) · Golda Meir (1973–74) · Haim Yosef Tzadok (1974–77) · Menachem Begin (1977) · Shmuel Tamir (1977–80) · Moshe Nissim (1980–86) · Yitzhak Moda'i (1986) · Avraham Sharir (1986–88) · Dan Meridor (1988–92) · David Libai (1992–96) · Yaakov Neeman (1996) · Benjamin Netanyahu (1996) · Tzachi Hanegbi (1996–99) · Yossi Beilin (1999–2001) · Meir Sheetrit (2001–2003) · Tommy Lapid (2003–04) · Tzipi Livni (2004–06)1 · Haim Ramon (2006) · Meir Sheetrit (2006)1 · Ehud Olmert (2006)1 · Tzipi Livni (2006–07) · Daniel Friedmann (2007–2009) · Yaakov Neeman (2009–13) · Tzipi Livni (2013–14) · Ayelet Shaked (2015–19) · Amir Ohana (2019–20) · Avi Nissenkorn (2020–21) · Benny Gantz (2021)1 · Gideon Sa'ar (2021–) | | |
1– Helt eller delvis stedsfortreder som justisminister, frem til en annen ble utnevnt | |||