Jugoslaviakrigene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Flyttinger av grensene i det tidligere Jugoslavia fra 1989 til 1998.
Grbavica, en bydel i Sarajevo, bombet av bosnisk-serbiske styrker

Jugoslaviakrigene foregikk mellom 1991 og 1999 og besto av en serie væpnede konflikter innad i og mellom de tidligere delrepublikkene. Konfliktene gikk over to perioder og påvirket alle de seks tidligere republikkene i Jugoslavia: Serbia, Montenegro, Kroatia, Slovenia, Bosnia-Hercegovina og Makedonia. Det begynte med tidagers Slovenia-krigen i 1991.[1] Dayton-avtalen av desember 1995 satte en foreløpig stans i krigshandlingene før uroligheter i Kosovo ledet til krig i 1999.[2] Republikken Kosovo erklærte seg som selvstendig stat i 2008 etter at området ble adskilt fra Serbia i forbindelse med Kosovokrigen og denne siste krigen inkluderes som regel blant jugoslaviakrigene[3][4][5] som dermed sluttet med Kosovokrigen.[6] Noen regner den mindre væpnede konflikten i Nord-Makedonia i 2001 (avsluttet med Ohridavtalen) som den siste av jugoslaviakrigene.[3][7] Noen regner bare med krigene 1991-1995.[8][9]

Økonomien kollapset under konfliktene og inflasjonen var enorm i perioder. Den økonomiske situasjonen var svært ustabil, spesielt i områder hvor kampene var hardest. Krigene var også de blodigste i Europa siden andre verdenskrig og resulterte i totalt omkring 140 000 døde (hvorav 100.000 i Bosnia) og millioner av flyktninger.[7] De var også de første konfliktene siden andre verdenskrig som ble formelt omtalt som folkemord, og mange av de involverte partene har blitt anklaget og dømt for krigsforbrytelser og folkemord[trenger referanse] av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. Begrepet etnisk rensning ble etablert i internasjonal diskurs som resultat av Jugoslavia-krigene.[10]

Navn[rediger | rediger kilde]

Krigene omtales på norsk dels som Jugoslavia-krigene[9] og på engelsk som Yugoslav wars[11][12][13] eller Yugoslav wars of the 1990s[7] og dels som de etter-jugoslaviske krigene (engelsk: post-Yugoslav wars).[14] Krigene omtales dels som borgerkrig, dels som flere borgerkriger og dels som krig mellom stater.[15][16][17][18][19][20][21][22][23]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Republikken Jugoslavia gikk i løpet av 1990 skritt for skritt i oppløsning. Det første som skjedde var at kommunistpartiet som hadde styrt landet i 45 år, brøt sammen. Partikongressen 20. januar 1990 ble holdt etter at kommunistregimene i Øst-Europa var falt og at Slovenia hadde vedtatt å holde alminnelige valg senere dette året. Slovenia foreslo for kongressen at Jugoslavia skulle omdannes til et forbund av suverene stater på demokratisk grunnlag. Det skulle gjennomføres frie valg i alle republikkene, og forholdene i Kosovo måtte bli løst på en demokratisk måte. Ingen av kravene ble innfridd. Serbias leder Slobodan Milošević gikk sterkt imot en oppløsning av føderasjonen, tvert i mot gikk han inn for «et sterkt parti i en sterk stat». Slovenias representanter forlot deretter kongressen.[22]

Slovenia holdt valg til sitt parlament der kristendemokratene vant foran kommunistene. Parlamentet vedtok at republikkens lover skulle stå over føderalstatens. Kroatia holdt valg i april 1990, og det kristendemokratiske HDZ vant 193 av de 365 plassene i Sabor, selv om partiet fikk bare 40 % av stemmene.

Kroatia vedtok en ny grunnlov i desember 1990, som forutsatte at landet skulle forbli i Jugoslavia. Det var imidlertid til bekymring for serberne i Kroatia at den nye grunnloven definerte dem som en minoritet, og ikke likeverdig med kroatene. Dette styrket frykten blant Kroatias serbere for at de ville bli diskriminert. I august 1990 holdt serberne i Kroatia en egen folkeavstemning og utropte Det serbiske folkerådet.

De øvrige republikkene i Jugoslavia holdt valg i november–desember. I Kosovo krevde de albanske medlemmene av nasjonalforsamlingen at Kosovo måtte bli egen republikk. Serbia oppløste deretter parlamentet og regjeringen. De albanske medlemmene av den oppløste nasjonalforsamlingen vedtok deretter en egen konstitusjon for Kosovo, innenfor en jugoslavisk føderasjon. Vedtaket ble fordømt av Serbia.[22]

Situasjonen etter nyttår 1991 var at samtlige delrepublikker i Jugoslavia hadde holdt valg og vedtatt sine egne grunnlover.[22]

Slovenia-krigen 1991[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slovenia-krigen
Slovenias innenriksminister Igor Bavčar og forsvarsminister Janez Janša.

Slovenia-krigen fra 26. juni til 7. juli 1991 («tidagerskrigen») oppsto etter at Slovenia 25. juni 1991 erklærte sin uavhengighet fra Jugoslavia. Slovenerne tok kontroll over grensene, og regjeringen i Beograd ga hæren fullmakt til å svare med en begrenset, militær operasjon. Den jugoslaviske hæren (JNA) hadde imidlertid planene klare for en full invasjon av Slovenia. Angrepet kom fra luften og med panser, men uten store bakkestyrker. Til JNAs overraskelse forsvarte de vel motiverte slovenerne i territorialforsvaret seg godt mot de ferske rekruttene i JNA. Etter ti dager fikk hæren ordre fra Beograd om å trekke seg tilbake. Slovenia kontrollerte nå egne grenser, og Jugoslavia hadde dermed sluttet å eksistere.[22]

Svein Mønnesland fremholder at krigen i Kroatia ikke først og fremst ble en krig mellom Slovenia og staten Serbia, men mellom Slovenia og JNA. Presidentene Slobodan Milošević og Milan Kučan var enige om at føderasjonen hadde opphørt å fungere. Men hæren var jugoslavisk og kunne ikke finne i seg med dette. Nederlaget i Slovenia ble derfor en ydmykelse for JNA som etter dette ble dominert av serbere og montenegrinere.[22]

Offisielle tall fra Slovenia viser til 44 døde og 182 sårede på JNAs side og 18 døde og 146 sårede på slovensk side. Tolv utenlandske personer ble drept i konflikten, stort sett journalister og lastebilsjåfører som havnet i kryssild.[trenger referanse]

Hverken EU eller USA ville lenge anerkjenne Slovenias uavhengighet og jobbet hardt for et fortsatt samlet Jugoslavia. De vestlige land ønsket å ha en føderasjon å forholde seg til, ikke flere små stater. På toppmøtet i Brioni 7. juli 1991 fikk Slovenia sin internasjonale anerkjennelse, riktignok med tre måneders utsettelse. Det var først i januar 1992 at Tyskland og resten av EU anerkjente Slovenia. I mai 1992 ble landet opptatt i FN og i august 1992 ble Slovenia også anerkjent av Serbia og Montenegro.[24]

Kroatia-krigen 1991–1995[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kroatia-krigen
Vanntårnet i Vukovar ødelagt av serbiske styrker

Serbernes angrep i 1991[rediger | rediger kilde]

Kroatia erklærte 25. juni 1991 selvstendighet fra Jugoslavia. Mens Brioni-avtalen av 7. juli 1991 satte sluttstrek for krigen i Slovenia, ble den startskuddet for et angrep mot Kosovo. Den jugoslaviske hæren JNA gikk samme måned til aksjon mot kroatiske mål, ivrige etter å reise seg etter nederlaget i Slovenia. Nasjonalistene i Serbia, anført av Milošević, så en mulighet til å erobre det Stor-Serbia som mange mente de burde ha fått i 1918.[22] Kroatia var dårlig forberedt, da Franjo Tuđman hadde holdt igjen haukene i sitt eget parti. I slutten av juli 1991 holdt serbiske styrker omtrent en tredjedel av landet, for det meste de områder med etnisk serbisk majoritet. I desember 1991 ble Den serbiske republikken Krajina erklært som uavhengig stat. På dette tidspunkt hadde ca. 200 000 kroater flyktet fra sine hjemsteder eller blitt fordrevet. Serberne gikk i langt ut over de områdene der de selv var i flertall, og erobret også Slavonia der de utgjorde ca. 20 % og Dalmatia, der de kun var i et lite mindretall.[22]

De mest kjente krigshandlinger i denne fasen av krigen, var angrepet og beleiringen av Dubrovnik og Vukovar-slaget. Ødeleggelsene Dubrovnik vakte oppsikt først og fremst for at byen var et kulturminne på UNESCOs verdensarvliste. Angrepet mot Vukovar viste krigens redsler som ingen hadde sett i Europa siden avslutningen av andre verdenskrig. Men også Šibenik, Zadar, Karlovac, Sisak, Slavonski Brod, Osijek og Vinkovci ble angrepet av serbiske styrker.[25]

Den 2. januar 1992 var det oppnådd en stabil våpenhvile. 15. januar 1992 varslet EU anerkjennelse av Kroatia, og etterfulgte dermed Tyskland og andre stater. Kroatia ble medlem av FN 22. mai 1992. I februar hadde FN vedtatt å utplassere en styrke (UNPROFOR) på 14 000 fredsbevarende soldater. Da FN-soldatene i juli 1992 hadde overtatt hele det serbisk kontrollerte området, stanset kamphandlingene helt. Flyktningeproblemet var meget stort.[25][22]

Kroatenes gjenerobring i 1995[rediger | rediger kilde]

Tidlig i mai 1995 tok kroatene tilbake store områder i vestlige Slavonia under operasjon Flash. I august samme år satte kroatene i gang operasjon Storm og gjenerobret området for Krajina – bortsett fra en liten stripe nær den serbiske grensen. BBC har anslått at ca. 200 000 serbere ble fordrevet.[26][27]

Den kroatiske hæren fortsatte å kjempe sammen med bosnjakene mot serberne i Bosnia, men ble forhindret av USAs diplomatiske innblanding. 1. november til 21. november 1995 ble Dayton-avtalen fremforhandlet og senere underskrevet i Paris 14. desember 1995. Dette gjorde slutt på krigen i Kroatia, så vel som i Bosnia.

Kroatiske tall fra tidlig i 1992 viste 5 000 døde og 6 000 savnede som resultat av krigen i Kroatia. Dersom tallene var like store på serbisk side, er det samlede antallet 20 000. Til sammen var det mer enn en million flyktninger på hver side. På kroatisk side ble det ødelagt sykehus, kulturminnesmerker, krier og klostre og 36 000 boliger. Skadene ble anslått til 20 milliarder dollar.[22]

Etter Dayton-avtalen overtok NATO-styrken IFOR (Implementation Force) ansvaret etter UNPROFOR. De skulle sikre gjennomføringen av vilkårene i avtalen. Kroatia ble medlem av Europarådet 6. november 1996.

Bosnia-krigen 1992–1995[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Bosnia-krigen

Partenes motstridene interesser[rediger | rediger kilde]

Jugoslavias befolkningssammensetning i 1991. Fargene viser områder med flertall av henholdsvis albanere, bulgarere, kroater, ungarere, makedonere, montenegrinere, muslimer, serbere, slovaker og slovenere.

Ved oppløsningen av Jugoslavia fantes det tre muligheter for Bosnia-Hercegovina. Den første var en sammenslåing med Serbia i et Rest-Jugoslavia, som ville være uakseptabelt for muslimene og kroater. De visste hvordan serberne behandlet sine minoriteter. Den andre mulighet var oppdeling, slik serbere og kroater ønsket, men som muslimene ikke kunne akseptere. Det var dessuten umulig på grunn av det etniske lappeteppet som landet besto av. Det tredje alternativ var en uavhengig stat, som muslimene og kroatene kunne støtte, men ikke serberne.[22]

På et møte i Brussel 31. mars 1992 ble det oppnådd enighet om en kantonisering av Bosnia-Hercegovina, men partene tolket det forskjellig. Serberne ønsket en løsrivelse for sine områder. EF-landene og USA anerkjente Bosnia-Hercegovina henholdsvis 6. og 7. april 1992.[22]

Konflikten mellom serbere og muslimer[rediger | rediger kilde]

De første kampene brøt ut i mars 1992. Det skjedde først i Brod ved elva Sava og i Neum ved Adriaterhavet. Fra april kom det til kraftige sammenstøt mellom serbere og muslimer i hovedstaden Sarajevo og andre steder i Bosnia-Hercegovina. Den 15. april fordømte USA Serbia som aggressor i krigen.[22]

Serberne erobret den østlige delen av landet, som grenset til Serbia. Det ble begått massakrer mot muslimene i Bijelina, Zvornik, Višegrad og Foča (Foca-overgrepene). Særlig kjent fra denne delen av krigen er Den serbiske frivillige garde under ledelse av den beryktede Željko Ražnatović (Arkan).[22]

Serberne angrep også vest i Hercegovina, og målet var å få en korridor mot kysten. Angrepene gikk mot blant annet Široki Brijeg og Kupres der befolkningen i stor grad var kroatisk, og dessuten mot Mostar.[22]

I mai 1992 bestemte Milošević at serbisk og montenegrinsk personell skulle fjernes fra den føderale hæren, som deretter besto av bare bosniske serbere. Hæren var dermed utenfor regjeringens kontroll. Da angrepet på Sarajevo var på sitt høydepunkt i midten av mai 1992, trakk FN- og EF-observatørene seg ut av byen. Den muslimske og kroatiske befolkning i Bosnia-Hercegovina sto deretter mot bosnia-serberne. Etter en massakre 27. mai i Sarajevo, da en brødkø ble rammet av en bombe som drepte 18 og såret 180, trakk også det internasjonale røde kors seg ut av landet.[22]

I juni 1992 gikk kroatiske styrker til offensiv i Hercegovina. Styrkene erobret Mostar og andre områder som hadde vært under serbisk kontroll. Landet ble internasjonalt kritisert for å blande seg inn i konflikten, selv om president Alija Izetbegović erklærte at intervensjonen skjedde i forståelse med bosniske myndigheter.[22]

Beleiringen av Sarajevo (1991–1996), beleiringen av Mostar og Srebrenica-massakren (juli 1995) er blant de mest blodige hendelser i denne krigen. Etnisk rensning ble utført i blant annet Prijedormassakren, Višegradmassakrene, Foca-overgrepene, Doboj-overgrepene, Zvornikmassakrene og beleiringen av Goražde. Totalt blir det anslått av det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia at 102 000 mennesker døde under krigen, av disse var 55 261 sivile. Over 40 000 ble voldtatt og ca. 1,8 millioner mennesker flyktet fra sine hjem som følge av krigen.[28][22]

Bygning i Sarajevo som brenner etter å ha blitt bombet av bosnisk-serbiske styrker.

I juni 1992 fikk UNPROFOR utvidet sitt mandat til også å inkludere Bosnia, ikke bare Kroatia, og skulle opprinnelig beskytte Sarajevo International Airport. I september ble oppdraget ytterligere utvidet til å beskytte humanitære hjelpesendinger og hjelpe til med leveringen av hjelpen i hele Bosnia, så vel som beskyttelse av sivile når det var behov for det.

Konflikt mellom kroater og bosnjaker[rediger | rediger kilde]

Den kroatisk-bosniske krig («krigen i krigen») foregikk i perioden 1992 til 1994, og særlig intensivt fra 1993. Krigen regnes som en del av Bosnia-krigen, og ble avsluttet med Washington-avtalen. Denne avtalen etablerte Føderasjonen Bosnia-Hercegovina.

Internt, muslimsk opprør i Bihać[rediger | rediger kilde]

I 1994 etablerte Fikret Abdić en egen republikk Vest Bosnia, med Velika Kladuša i den muslimske enklaven i Bihać, som sentrum. Regjeringen i Sarajevo intervenerte militært og det oppsto kamper også med serbiske styrker. Det vakte oppsikt da serberne angrep den FN-garanterte sonen Bihać fra kroatisk territorium. Konflikten påførte 180 000 mennesker krigshandlinger med splintbomber og napalm.[22]

NATOs bombing av Bosnia-Hercegovina 1995[rediger | rediger kilde]

Den 28. august 1995 bombet serberne markedsplassen i Sarajevo, og omtrent 38 sivile mennesker ble drept i den andre av Markale-massakrene. Dette utløste et langvarig bombeangrep fra NATO mot serbiske styrker. Angrepene som skjedde i samråd med FN, varte fra 30. august til 20. september 1995.[29]

Konsentrasjonsleirer og fangenskap[rediger | rediger kilde]

Fredspalasset i Haag, hvor den internasjonale domstolen har sete.

De serbiske styrkene opprettet flere konsentrasjonsleirer for bosnjakene og kroatene i Bosnia. Menneskerettsaktivisten Hikmet Karcic opererer med et estimert antall på 677 slike aktive leire i landet fra 1992 til 1995.[30] Historieprofessor Hamdo Camdo har anslått at det oppholdt seg omtrent 200 000 fanger i konsentrasjonsleirene.[31]

I henhold til domstolen i Haag, samt ulike domstoler i Bosnia, er det derimot dokumentert at minst 1000 fanger skal ha blitt drept av fangevoktere.[32] Disse tallene utelukker de som døde av andre årsaker, da underernæring og sult også var et stort problem i leirene. Umenneskelige leveforhold, mishandling, tortur og henrettelser var daglige forhold i disse leirene, og rundt 10 000 innsatte bosnjaker måtte bøte med livet.[33] Et eksempel er leiren Omarska, hvor flere hundre mennesker døde som direkte følge av vold, mishandling og sult.[34]

Noen av leirene var under en offisiell militær kontroll, mens andre var kontrollert av lokale soldater eller paramilitære styrker. Leirene var også aktive i ulike tidsperioder, der noen varte gjennom hele krigen, mens andre kun var operative i et par uker.[35]

Leirenes størrelse kunne variere fra en håndfull til flere tusen fanger. Leirene ble også brukt til ulike formål. Selv om flesteparten av leirene ble brukt som fangeleire, fantes det også leire med spesielle hensikter, deriblant leirer bare for kvinner – med overgrep og voldtekt som formål.[35] Denne kontrollen av befolkningen var militært viktig for å oppnå en etnisk rensingen av området. Leirene skapte også frykt i befolkningen, da kjennskap til overgrepene kunne være en utløsende faktor at mange valgte å flytte (flykte) til andre områder.

Som konsentrasjonsleire ble brukt ordinære fengsler, men også skoler, idrettshaller, politistasjoner, hoteller, moteller, forlatte gruver, varehus, diskotek, siloer, gårder og private hus ble tatt i bruk.[35]

Felles for alle konsentrasjonsleirene er at de brøt grovt med Genèvekonvensjonen, som omhandler beskyttelse av krigsfanger og sivilbefolkningen.[35]

Fredsforhandlinger 1993–1994[rediger | rediger kilde]

Vance-Owen-planen fremlagt i januar 1993, var et forsøk på fredsløsning som bar navnet etter FN-meglerne Cyrus Vance og David Owen. Planen innebar en deling av Bosnia-Hercegovina i ti selvstyrte provinser etter etniske prinsipper, og en felles styring av Sarajevo. Kroatene aksepterte planen, som ville gi dem store områder der muslimene var i flertall. Muslimene var imot planen. President Izetbegović som egentlig ønsket seg en hel og udelt republikk, ble likevel presset til å akseptere den. Serberne gikk også mot planen, som aldri ble gjennomført.[22]

Owen-Stoltenberg-planen ble fremlagt i løpet av sommeren 1993. Thorvald Stoltenberg hadde overtatt vervet som FN-megler etter Cyrus Vance. Den gikk ut på at Bosnia-Hercegovina skulle bestå av tre selvstendige republikker. Sarajevo skulle være et felles territorium. Den muslimske befolkning skulle sikres forbindelsesveier til kysten og elven Sava. Det bosniske parlamentet avslo planen i september, og heller ikke denne ble det derfor noe av.[22]

Washington-avtalen av 1. og 18. mars i 1994 opprettet den kroatisk-muslimske Føderasjonen Bosnia-Hercegovina, en av de to entitetene i det større Bosnia-Hercegovina. Den innebar avslutningen av en nesten ett år gammel krig mellom muslimer og kroater i Sentral-Bosnia.[36]

Kontaktgruppen, som var et utvalg av representanter for USA, Russland, England, Frankrike og Tyskland, fremla et nytt utkast til fredsplan i juli 1994. Forslaget ga innrømmelser til serbernes militære erobring, også i områder der serberne var i mindretall. De viktigste ressursene og de større byene bortsett fra Banja Luka-området, skulle tilhøre den muslimsk-kroatiske føderasjonen. Slobodan Milošević oppfordret bosnia-serberne og deres leder Radovan Karadzic til å godta planen, men de avslo planen.[22]

Daytonavtalen 1995[rediger | rediger kilde]

Daytonavtalen avsluttet den tre og et halv år gamle Bosnia-krigen. Avtalen ble fremforhandlet på Wright-Patterson Air Force Base i Dayton, Ohio i USA i november 1995 og underskrevet i Paris 14. desember samme år.[37]

Kosovokrigen 1998–1999[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kosovokrigen

Utdypende artikkel: Tidslinje for Kosovokrigen

Kosovokrigen sto mellom Den føderale republikken Jugoslavia og opprørsbevegelser i Kosovo. Parter var Kosovos frigjøringshær, Jugoslavias hær og serbiske politistyrker. Den utviklet seg til en internasjonal storkonflikt da NATO i 1999 innledet Operation Allied Force. Operasjonen var rettet mot mål i Serbia og Montenegro og serbiske styrker i Kosovo og Metohija. Konflikten endte med at føderale jugoslaviske styrker ble trukket. FN etablerte etter krigen i Kosovo den fredsbevarende styrken KFOR og den sivil administrasjonen UNMIK.

Krigsforbrytelser[rediger | rediger kilde]

Etnisk rensing[rediger | rediger kilde]

Handlingene begått under krigen blir av FNs folkemordkonvensjon fra 1948 kategorisert som etnisk rensning. Dette ble bekreftet allerede i 1995, etter at de første anklagene fra den internasjonale straffedomstol i Haag rettet mot krigsforbrytelser i området ble reist.[38] Begrepet har også blitt brukt av bosnisk- serbere i landet for å fremme egne intensjoner, etter at den bosnisk- serbiske presidenten Radovan Karadzic annonserte kampanjen “Six Strategic Goals of the Serbs in Bosnia and Herzegovina” 12. mai 1992.[30] I denne ligger bevis på en politisk ambisjon om å begå genocidale handlinger mot bosniske muslimer.

Formålet ved denne etniske rensingen var å rense et område for å skape livsgrunnlag for sin egen folkegruppe i samme område. Dermed blir metodene for rensingen mindre viktig, enn det opphøyde målet om etnisk- homogene stater. Målet var at ulike folkegrupper skulle ha egne stater.[39]

I Bosnia ble betegnelsen etnisk rensing både en militær strategi og et politisk mål, og kunne skje på mange ulike måter.[40] Man kunne jage folkegrupper ut ved hjelp av drap på enkeltpersoner, mishandlinger og trusler, men også ved ødeleggelser av vanlige hus, men også religiøse og kulturelle steder. Utrenskningen ble også forsøkt gjennomført ved bruk av andre midler og metoder, deriblant ved overgrep og voldtekt av kvinner, tvangsforflytting av menneskegrupper, eller massedrap av deler eller hele folkegruppen.[41]

Totalt er det anslått av det internasjonale krigsforbrytertribunalet for tidligere Jugoslavia at 102 000 mennesker døde under krigen, hvor 55 261 av disse var sivile.[42] I tillegg skal rundt 1 500 000 mennesker ha blitt tvangsflyttet fra landet som direkte følge av menneskeforbrytelsene i området.[31] Dette anslåtte dødstallet er vanskelig å estimere nøyaktig, der antall døde fortsatt er et sårt og omdiskutert tema. I kontrast til krigsforbrytertribunalets estimerte antall på 102 000 døde mennesker i Bosnia, henviser Cherif Bassiouni, datidens leder for krigsforbrytningsetteretning i området, til et beregnet dødstall på 200 000 bosnjaker i området.[43]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mennecke, M. (2004). Genocide in Kosovo?. In Century of Genocide (pp. 473-478). Routledge. https://doi.org/10.4324/9780203495698
  2. ^ Rogel, Carole (1. september 2003). «Kosovo: Where It All Began». International Journal of Politics, Culture, and Society. 1 (engelsk). 17: 167–182. ISSN 1573-3416. doi:10.1023/A:1025397128633. Besøkt 3. september 2022. 
  3. ^ a b Thomas, N., & Mikulan, K. (2013). The Yugoslav Wars (2): Bosnia, Kosovo and Macedonia 1992–2001. Bloomsbury Publishing.
  4. ^ Tzifakis, N. (2001). The Yugoslav Wars' Implications on Romanian Security. Southeast European Politics, 2(1), 46-58.
  5. ^ Ivanović, Dragan; Jovanović, Miloš; Fritsche, Frank (1. mai 2016). «Analysis of scientific productivity and cooperation in the republics of former Yugoslavia before, during and after the Yugoslav wars». Scientometrics. 2 (engelsk). 107: 499–519. ISSN 1588-2861. doi:10.1007/s11192-016-1853-1. Besøkt 3. september 2022. 
  6. ^ Andrew Cottey (28. april 2009). «The Kosovo war in perspective». International Affairs. doi:10.1111/j.1468-2346.2009.00816.x. Besøkt 3. september 2022. «Although the Kosovo war can be viewed primarily as having marked the end of the Yugoslav wars and the beginning of the region’s integration with the EU and NATO, it also produced destabilizing spillover effects—most obviously the massive population movement forced by the Serb operation in Kosovo.» 
  7. ^ a b c Baker, C. (2015). The Yugoslav wars of the 1990s. Bloomsbury Publishing. «If the wars include the smaller scale 2001 Macedonian conflict, the could even be said to have lasted into the 2000s.» (s.1)
  8. ^ Hall, R. C. (red.). (2014). War in the Balkans: an encyclopedic history from the fall of the Ottoman Empire to the breakup of Yugoslavia. ABC-CLIO.
  9. ^ a b Steingrímur Njálsson (18. november 2005). «Gobelin EU – et fredsprosjekt?». Nytt Norsk Tidsskrift (norsk). doi:10.18261/issn1504-3053-2005-04-08. Besøkt 3. september 2022. 
  10. ^ «etnisk rensing». Store norske leksikon (norsk). 30. juni 2014. Besøkt 17. desember 2017. 
  11. ^ Hatzopoulos, Pavlos (2003). «'All that is, is nationalist': Western imaginings of the Balkans since the Yugoslav wars». Journal of Southern Europe and the Balkans. 1 (engelsk). 5: 25–38. ISSN 1461-3190. doi:10.1080/1461319032000062633. Besøkt 1. september 2022. 
  12. ^ Obradović, Sandra (2016). «Don’t forget to remember: Collective memory of the Yugoslav wars in present-day Serbia.». Peace and Conflict: Journal of Peace Psychology. 1 (engelsk). 22: 12–18. ISSN 1532-7949. doi:10.1037/pac0000144. Besøkt 1. september 2022. 
  13. ^ Ingrao, Charles (2009). «Confronting the Yugoslav Controversies: The Scholars' Initiative». The American Historical Review. 4. 114: 947–962. ISSN 0002-8762. doi:10.1086/ahr.114.4.947. Besøkt 1. september 2022. «Of course, we as scholars knew that our project participants could not be easily pigeonholed by nationality, particularly the large number who had been fervently anti-nationalist and highly critical of their regime's actions during the Yugoslav wars—including more than a few American and Western European scholars! Nonetheless, a classification system that indulged popular expectations has helped to forestall accusations of bias, particularly in Serbia.» 
  14. ^ Jansen, Stef (30. mars 2005). «National Numbers in Context: Maps and Stats in Representations of the Post-Yugoslav Wars». Identities. 1. 12: 45–68. ISSN 1070-289X. doi:10.1080/10702890590914311. Besøkt 1. september 2022. 
  15. ^ Banac, Ivo (2. februar 1988). The National Question in Yugoslavia (engelsk). Cornell University Press. ISBN 978-1-5017-0194-8. doi:10.7591/9781501701948. 
  16. ^ Porta, Donatella della; Donker, Teije Hidde; Hall, Bogumila; Poljarevic, Emin; Ritter, Daniel P. Social Movements and Civil War: When Protests for Democratization Fail. doi:10.4324/9781315403106. 
  17. ^ Kešeljević, Aleksandar; Spruk, Rok (30. november 2021). «Long-Term Effects of Yugoslav War». Defence and Peace Economics. 0. 0: 1–27. ISSN 1024-2694. doi:10.1080/10242694.2021.2007334. Besøkt 1. september 2022. «We examine the long-term effects of civil war in former Yugoslavia on economic growth and development. ... This section starts with an attempt to summarize the major factors, both domestic and international, which contributed to civil war in former Yugoslavia.» 
  18. ^ Fischer, E. W. (2019). The Yugoslav Civil War. NATO's Eastern Dilemmas, 37-66. https://doi.org/10.4324/9780429039065
  19. ^ Silverman, Irwin; Case, Danielle (1. mai 2001). «The Role of Ethnic Nepotism vs. Economic Pragmatism in Inter-group Conflict: Data on the Yugoslavian Civil War*». Journal of Bioeconomics. 2 (engelsk). 3: 91–98. ISSN 1573-6989. doi:10.1023/A:1020555712864. Besøkt 1. september 2022. 
  20. ^ Kaufman, Stuart (30. juni 1994). «The Irresistible Force and the Imperceptible Object: The Yugoslav Breakup and Western Policy». Security Studies. 2. 4: 281–329. ISSN 0963-6412. doi:10.1080/09636419409347585. Besøkt 1. september 2022. «....to identify the main causes of the Yugoslav civil war …» 
  21. ^ Kollander, Patricia (2004). «The Civil War in Former Yugoslavia and the International Intervention». I Morton, Jeffrey S. Reflections on the Balkan Wars: Ten Years After the Break Up of Yugoslavia (engelsk). Palgrave Macmillan US. s. 3–22. ISBN 978-1-4039-8020-5. doi:10.1057/9781403980205_1. Besøkt 1. september 2022. 
  22. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v Mønnesland, Svein (2006). «Unionen rakner». Før Jugoslavia og etter. Sypress forlag. s. 253, 272, 284, 287, 290, 291, 296, 298, 302, 408, 423. ISBN 9788291224374. 
  23. ^ Halpern, J. M. (2000). Neighbors at war: Anthropological perspectives on Yugoslav ethnicity, culture, and history. Penn State Press.
  24. ^ Samtiden, 1996 Nr. 1, side 12. Lene Hansen: Slovenia, fra nasjon til nasjonalstat.
  25. ^ a b Steindorff, Ludwig. «Ein kurzer Gang durch die Geschichte Kroatiens». bpb.de (tysk). Besøkt 2. august 2022. 
  26. ^ BBC
  27. ^ BBC
  28. ^ [1] Death toll in Bosnian war was 102,000. 14/11/2004. Av Kjell Arild Nilsen, NTB
  29. ^ NATO. «Operations and missions: past and present». NATO (engelsk). Besøkt 30. august 2022. 
  30. ^ a b «Justice undone: twenty years since the Bosnian genocide». openDemocracy. 8. juli 2015. Besøkt 22. mai 2016. 
  31. ^ a b «::: AGRESIJA I GENOCID NAD BOSNJACIMA :::». www.camo.ch. Arkivert fra originalen 2. januar 2017. Besøkt 22. mai 2016. 
  32. ^ Bora Radović. «Jugoslovenski ratovi 1991-1999 i neke od njihovih društvenih posledica» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 08.02.2016. 
  33. ^ «Bosnian Genocide «  World Without Genocide - Working to create a World Without Genocide». worldwithoutgenocide.org. Arkivert fra originalen 23. mai 2016. Besøkt 22. mai 2016. 
  34. ^ «omarska concentration camp | Genocide in Bosnia». genocideinbosnia.wordpress.com. Besøkt 22. mai 2016. 
  35. ^ a b c d Radovic, Bora. «Jugoslovenski ratovi 1991 - 1999 i neke od njihovih društvenih posledica» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. 
  36. ^ Mønnesland, Svein (2006). Før Jugoslavia og etter. Sypress Forlag. s. 417. ISBN 9788291224374. 
  37. ^ «Dayton Peace Agreement». www.osce.org (engelsk). Besøkt 5. august 2022. 
  38. ^ «Bosnia-krigen – Store norske leksikon». Store norske leksikon. Besøkt 22. mai 2016. 
  39. ^ «Annex IV : The policy of ethnic cleansing». 4. mai 2012. Arkivert fra originalen 4. mai 2012. Besøkt 22. mai 2016. 
  40. ^ «Folkemord | Etnisk rensing». www.folkemord.no. Besøkt 22. mai 2016. [død lenke]
  41. ^ «Folkemord | Massedrap». www.folkemord.no. Arkivert fra originalen 27. april 2016. Besøkt 22. mai 2016. 
  42. ^ NRK. «Se krigs- og fredsbildene fra Balkan». NRK. Besøkt 22. mai 2016. 
  43. ^ Seybolt, Taylor B.; Aronson, Jay D.; Fischhoff, Baruch (14. mai 2013). Counting Civilian Casualties: An Introduction to Recording and Estimating Nonmilitary Deaths in Conflict (engelsk). Oxford University Press. ISBN 9780199977321. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]