Hans Günther (SS-offiser)
| Hans Günther | |||
|---|---|---|---|
| Født | 22. aug. 1910 Erfurt (Provinsen Sachsen, Kongeriket Preussen, Det tyske keiserrike)[1] | ||
| Død | 5. mai 1945 (34 år) Hlásná Třebaň | ||
| Beskjeftigelse | Politibetjent, regnskapsfører, Medarbeider i gestapo | ||
| Søsken | Rolf Günther | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1929–1945) | ||
| Nasjonalitet | Det tyske keiserrike Weimarrepublikken Nazi-Tyskland | ||
| Medlem av | Sturmabteilung (1928–1937) Schutzstaffel (1937–1945) | ||
| IMDb | IMDb | ||
Hans Günther (født 22. august 1910 i Erfurt,[2] død 5. mai 1945 i Hlásná Třebaň, Tsjekkoslovakia) var en tysk bokholder, politimann og SS-Sturmbannführer som blant annet medvirket ved gjennomføring av holocaust. Fra juli 1939 til mai 1945 ledet han Zentralstelle für jüdische Auswanderung in Prag[3] (sentralkontoret for jødisk utvandring) som var ansvarlige for å sende jøder fra Böhmen og Mähren til utryddelsesleirer under holocaust i Riksprotektoratet. Theresienstadt konsentrasjonsleir var underlagt kontoret i Praha og Adolf Eichmann var Günthers overordnete.[3] Utvandringskontoret i Praha ble etablert etter mønster av kontoret i Wien.[4]
Günther ble medlem av Sturmabteilung (SA) i 1928 og i 1929 meldte han seg inn nazistpartiet NSDAP. Han begynte å arbeide for Gestapo i 1935 med tjenestested Erfurt og ble medlem av SS i 1937. I Erfurt arbeidet han sammen med sin yngre bror Rolf Günther med ansvar for organisasjoner, jøder, frimurere og andre «folkeskadelige» grupper. Fra juli 1938 arbeidet de ved det jødiske «utvandringskontoret» i Wien som under Eichmanns ledelse forsøkte å få flest mulig jødiske østerrikere til å forlate landet.[2] Høsten 1941 gjorde den tyske okkupasjonsmakten gettoen Theresienstadt om til en konsentrasjonsleir og mellomstasjon før deportering. Beslutningen ble tatt på et møte mellom Heydrich, Eichmann og Günther. Eichmann ville gjøre leiren til en «mønstergetto».[5][6]
Han ble drept av tsjekkiske partisaner i 1945 da han forsøkte å flykte fra Praha i krigens siste dager.[7][8]
H.G. Adler, forfatter og holocaustoverlevende fra Praha og Theresienstadt, sluttet å bruke sitt fødenavn Hans Günther Adler og gikk over til å bruke initialene H.G. da han etter krigen fikk kjennskap til Hans Günthers virksomhet i fødelandet.[8][9]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Potthast, J. B. (2002). Das jüdische Zentralmuseum der SS in Prag: Gegnerforschung und Völkermord im Nationalsozialismus. Campus Verlag.
- ^ a b «Theresienstadt: SS and Police Structure». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 31. mai 2021.
- ^ Hájková, A. (2020). The Last Ghetto: An Everyday History of Theresienstadt. Oxford University Press, USA.
- ^ Kermode, Mark (11. januar 2015). «The Last of the Unjust review – Claude Lanzmann’s profound reflections on Theresienstadt and the Holocaust». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 12. februar 2020. «…. to interview Benjamin Murmelstein, the only surviving president of the Jewish Council in Theresienstadt – Adolf Eichmann’s so-called “model ghetto” in which thousands died in appalling squalor, while many more were transported on to death camps in “the East”.»
- ^ Shostak, Arthur (17. februar 2019). «Theresienstadt 1941–1945: The Face of a Coerced Community». The European Legacy. 2. 24: 246–248. ISSN 1084-8770. doi:10.1080/10848770.2018.1558846. Besøkt 12. februar 2020. «Adolf Eichmann, an early supporter of Theresienstadt’s propagandistic potential as a “miniature Jewish State,” a “paradise ghetto,” assured Berlin power-holders it could help the Third Reich “save face towards the outside world”»
- ^ Adler, H. G., & Adler, J. (2017). Theresienstadt 1941-1945: The Face of a Coerced Community. Cambridge University Press, s. 141, 801.
- ^ a b Langer, L. L. (2021). The Afterdeath of the Holocaust. Springer Nature.
- ^ Berenbaum, Michael (2020). «H.G. Adler: A Life in Many Worlds Peter Filkins». Holocaust and Genocide Studies. 1. 34: 108–111. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcaa021. Besøkt 31. mai 2021.