Jacob Robinson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jacob Robinson
Født26. nov. 1889[1][2][3]Rediger på Wikidata
Seirijai (Guvernementet Suvalki, Kongress-Polen)
Død24. okt. 1977[4][5]Rediger på Wikidata (87 år)
New York (USA)
BeskjeftigelseJournalist, jurist, advokat, politiker, diplomat, historiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Seimas Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Warszawa
NasjonalitetUSA
Israel
Jacob Robinson på Commons

Jacob Robinson (1889–1977) var en amerikansk/israelsk jurist, politiker, diplomat og historiker som arbeidet i Litauen, USA og Israel.[6]

Etter andre verdenskrig arbeidet han med erstatningsoppgjør særlig fra Tyskland til jødiske ofre, og laget blant annet utkast til Luxembourg-avtalen. Robinson deltok på aktoratets side i rettssaken mot Adolf Eichmann. Han arbeidet med flere tema som antisemittisme, minoritetsrettigheter og nazistenes aggressive politikk.[7]

Han etablerte seg i mellomkrigstiden med advokatpraksis i Kaunas i det uavhengige Litauen, var medlem av Litauens nasjonalforsamling i én periode og var juridisk rådgiver for den litauiske utenrikstjenesten. Han flyktet fra Litauen i 1940 og oppholdt seg resten av andre verdenskrig i USA. I USA arbeidet han blant annet med å samle dokumentasjon om det pågående folkemordet på jødene og med forberede rettsoppgjør med det tyske nazistiske regimet etter krigen (Nürnbergprosessen).[7]

Robinson og hans medarbeidere rapporterte i november 1941 om det begynnende folkemordet og i 1943 anslo han at nazistene hadde drept 3 millioner jøder.[7][8] Etter opprettelsen av staten Israel arbeidet han for den israelske utenrikstjenesten blant annet i FN.[9]

Robinson ble født inn i en jødisk familie i det multietniske området vest i det russiske riket.[9][10][11] I 2020 fikk Det hebraiske universitetet i Jerusalem midler til å opprette Jacob Robinson Institute for the History of Legal Thought and Practice.[12]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Guvernementet Suvalki var en nordlig stripe land i Kongress-Polen på 1800-tallet. Kaunas (Kowno) like nord for grensen, Grodno like øst for grensen, Vilnius (Wilna) i øst, Tilsit i Øst-Preussen i vest.

Liv og familie[rediger | rediger kilde]

Han ble født og vokste opp i Serei (nå Seirijai) i nærheten av Suwałki i Det russiske keiserdømmet.[7] Seirijai ble senere en del av Alytus fylke i Litauen. Suvalki-området inngikk etter Wien-kongressen (1815) i Kongress-Polen (underlagt Det russiske keiserdømmet) og befolkning der besto for en stor del av jøder og etniske litauere. Foreldrene David og Bluma Robinson tilhørte det jødiske trossamfunnet, og han var eldst av syv brødre. Faren var en ledende person i det jødiske samfunnet og en tidlig sionist.[6][7][9]

Familienavnet ble opprinnelig skrevet Rabinsohn på tysk og det tilsvarer Rabinovic, Rabinov og Rabinski på slaviske språk. Etternavnet signaliserte at en lang rekke av hans forfedre var respekterte rabbinere (i Robinsons tilfelle trolig tilbake til 1500-tallet).[7][6][9] Navnet ble også skrevet Jokūbas Robinzonas med litauisk skrivemåte.[13]

Jødene i Suwałki-området var etnisk mest knyttet til jødene i Vilnius, Kaunas og Hrodna i form av religion, språk (den litauiske varianten av jiddisch) og hadde mer forbindelse med russisk enn polsk kultur. Kongress-Polen hadde andre lover enn det russiske imperiet ellers. Etter det polske opprøret i 1863 fikk jødene i Polen betydelig større frihet og rettigheter enn i selve Russland noe som ble etterfulgt av omfattende jødiske utvandring til Polen.[7][6][9] Vilnius, Kaunas og Suwałki lå i det jødiske bosetningsområdet ved det russiske imperiets vestlige grenser og etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen begynte holocaust i dette området.[14]

Han giftet seg med klassekameraten Clara i 1914.[6][9][10] Han ble amerikansk statsborger i 1946.[15] Robinson døde i New York 24. oktober 1977.[13][11]

Litauens nasjonalforsamling, Seimas, hadde sitt sette i dette bygget i Kaunas til 1927.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Da Jacob Robinson var guttunge flyttet familien til den lille byen Vištytis nord for Suvalki (polsk: Suwałki) på grensen til Øst-Preussen i Det tyske keiserrike (nå i Marijampolė fylke sør i Litauen). Byen var multietnisk med tysk, jødisk (omkring en tredjedel av innbyggerne), polsk, litauisk og russisk befolkning. Politisk var en stor del av jødene hebraisk-sionistisk orientert. Robinson gikk på den jødiske religiøse skolen (cheder).[6]

Etter grunnskolen sendte foreldrene den 14 år gamle Jacob til gymnaset i provinshovedstaden Suvalki. Suvalki hadde på den tiden 20 000 innbyggere, hovedsakelig jøder og etnisk polske, og Robinson ble på gymnaset betatt av russisk språk og litteratur. På denne tiden ble han opptatt av jødene som et eget folk adskilt fra polakker og russere, og ikke bare som en religiøs gruppe blant katolske og ortodokse kristne.[6]

Fra 1910 til 1914 studerte han rettsvitenskap ved Universitetet i Warszawa, men tilbragte mesteparten av tiden i Suvalki som privatlærer. Fra 1914 tjenestegjorde han på russisk side under første verdenskrig og ble tatt til fange av tyskerne ved Vilnius i 1915. På grunn av sin universitetsutdanning og språkferdigheter ble han talsperson for krigsfangene overfor det tyske militæret. Tyske myndigheter betraktet ham deretter som offiser, han slapp fysisk arbeid og fikk i stedet ansvar for aviser og bøker i leiren. Han fikk mulighet til å studere videre de tre årene i krigsfangenskap. Robinson var innom åtte forskjellige fangeleire.[6][9][10]

Virke[rediger | rediger kilde]

Etter krigsfangenskapet etablerte han en ungdomsskole i byen Virbalis der det bare ble undervist på hebraisk i stedet for jiddisch. Robinson ønsket å skape en sterk jødisk nasjonalfølelse. Han publiserte læreplanen for skolen som en lærebok. Han tilbragte tre år i Virbalis og lærte seg på den tiden litauisk flytende noe som var uvanlig blant jødene på den tiden.[6]

Litauens utenriksminister Dovas Zaunius fotografert i 1932.

De selvstendige statene Polen og Litauen ble til etter første verdenskrig. De to statene delte guvernementet Suvalki i 1921 ved at Polen overtok den sørlige/sørvestlige del, inkludert Suwałki by, og Litauen overtok den nordlige/nordvestlige del omkring Marijampolė.[16][17]

I 1922 flyttet han til Kaunas (som da var det uavhengige Litauens hovedstad) og etablerte seg som jurist og advokat, broren Nehemiah sluttet seg til advokatkontoret i 1927. Litauen hadde sluttet seg til Folkeforbundets traktater om beskyttelse av minoriteter. Robinson fikk på denne tiden faglig interesse for minoritetsspørsmål. Han representerte Litauens jødiske befolkning ved den europeiske kongressen om nasjonaliteter i Geneve fra 1925 til 1930. De jødiske og etnisk tyske representantene samarbeidet der nært med sikte på å oppnå kulturell autonomi for minoritetene..[6][7]

På forespørsel fra Nahum Goldmann medvirket Robinson til Encyclopaedia Judaica.[6][7] Robinson medvirket til etablering av et nasjonalråd for litauiske jøder og han ledet i mange år Litauens sionistiske sentralkomite.[10]

Politikk og diplomati[rediger | rediger kilde]

Juristen Max Lazerson (også kjent som Laserson; 1887–1951) var født i Latvia og var professor i folkerett ved Columbia University.

I 1923 ble parlamentet, Seimas, oppløst og nytt valg utlyst. Robinson stilte da på minioritetenes (jødiske, tyske, russiske og hviterussiske) fellesliste, ble valgt inn og deretter valgt til leder for den jødiske gruppen i Seimas og i praksis talsperson for alle minoritetene. Han medvirket ved utgivelsen av den sionistiske avisen Di yidshe shtime. I desember 1926 gjennomførte hæren et statskupp, innsatte den autoritære Antanas Smetona og parlamentet ble satt til side. Robinson fortsatte sitt politiske virke og David Ben Gurion mente han var deres viktigste mann i Litauen.[18][11][6]

Han var juridisk rådgiver for Litauens utenriksdepartement fra 1931 blant annet i form av en utredning om det omstridte Memelland. I denne forbindelse fikk han diplomatpass. I 1932 reiste han samme med utenriksminister Dovas Zaunius til Folkeforbundet i Geneve der Zaunius skulle svare på anklagene mot Litauen angående Memelland. Saken ble ikke løst i Geneve og derfor overført til Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag hvor Robinson var til stede som juridisk rådgiver. Fordi Robinson støttet Litauen mot den tyske minoriteten så det ut til at han hadde skiftet side. Litauen vant frem i Haag. Robinson publiserte sin juridiske utredning om Memel-saken i 1934.[18][11][6][7]

Da nazistene kom til makten i Tyskland ble de antisemittiske lovene klaget inn til Folkeforbundet som mulig brudd på den tysk-polske avtalen om Øvre Schlesien (tysk: Deutsch–Polnisches Abkommen über Oberschlesien) som skulle sikre minoritetsrettighetene i den tyske delen av Schlesien. Folkeforbundet støttet klagen fra den jødiske flyktningen Franz Bernheim (tysk: Bernheim-Petition) og i mai 1933 aksepterte Tyskland dette til lettelse for jødiske innbyggere i Schlesien. Klagen var utformet av Robinson. Den tysk-polske avtalen gikk ut i 1937.[11][6][7][19]

Robinson fortsatte å arbeide som advokat i Kaunas og som rådgiver for utenriksdepartementet.[11][6][7][19]

Til USA[rediger | rediger kilde]

Andre verdenskrig begynte mens Robinson i 1939 var på ferie med familien i Frankrike. Via Tyskland kom han seg tilbake til Litauen i november 1939. Det strømmet jødiske flyktninger fra det tyskokkuperte Polen til Litauen og Robinson medvirket i hjelpearbeidet. Kort tid før Sovjetunionen annekterte Litauen i 1940 forlot han landet via Moskva, Romania, Jugoslavia og Italia til familien som hadde blitt værende i Frankrike. Robinson, hans kone og to døtre fikk visum til USA sommeren 1940 og familien reiste via Lisboa til USA i november 1940.[7][11][6]

Nahum Goldmann, Stephen S. Wise og den franske juristen Henri Torrès (stående), under World Jewish Congress' konferanse, New York, 1942.

Han etablerte et par måneder etter ankomst i New York Institute of Jewish Affairs (IJA; senere kjent som Institute for Jewish Policy Research) som han ledet til 1947 (broren Nehemiah overtok da ledelsen). World Jewish Congress og American Jewish Congress støttet etableringen av instituttet. Professor Max Laserson og Jacob Lestschinsky var blant vitenskapsfolkene som medvirket til instituttets arbeid. Robinson håpet å få på plass et bedre system for minoritetsbeskyttelse etter krigen.[7][11][20][6]

Holocaust og rettsoppgjøret i Nürnberg[rediger | rediger kilde]

Se også: Nürnbergprosessen og Nürnbergprosessene

IJA begynte under krigen å samle informasjon om jødenes situasjon i områder under tysk okkupasjon. Mot slutten av 1942 hadde Robinson nok informasjon til å forstå at nazistene drev utryddelse av jødene i Øst-Europa. Han sammenstilte materiale som Nahum Goldmann og sionistlederen Stephen Samuel Wise formidlet til de allierte lederne.[7][11][6]

I boken Hitler’s Ten-Year War on the Jews utgitt av IJA i 1943 ble det anslått at Hitlers regime hadde drept 3 millioner av 8,3 millioner jøder i Europa samt at jødenes eiendeler var fullstendig ødelagt. Rapporten Jews in Nazi Europe, February 1933 to November 1941 ble utarbeidet til en konferanse i november 1941 og beskrev forfølgelsene av jødene og de første tegn til holocaust i emning. Nehemiah Robinson ga i 1944 ut Indemnification and Reparations: Jewish Aspects gjennom IJA og omhandlet jødenes økonomiske tap.[7][8]

Robinson virket som rådgiver for sjefsanklager Robert H. Jackson i forbindelse med Nürnbergprosessen mot ledende nazister etter andre verdenskrig.[11] Robinson og IJA beskrives også som lobbyister. Robinson forsynte det amerikanske aktoratet med materiale og deltok i forberedelsene, men det er uklart hvor stor innflytelse Robinson og andre jødiske representanter hadde på tiltalen og rettsprosessen.[7][18] Robinson og IJA var ifølge den canadiske holocaustforskeren Michael Marrus den eneste jødiske lobbyen som engasjerte seg spesielt med hensyn til jødenes skjebne som del av rettsoppgjøret.[18][21]

Bakgrunn for rettsoppgjøret[rediger | rediger kilde]

Juristene Hersch Lauterpacht (som foreslo at tiltalen burde omfatte forbrytelser mot menneskeheten) og Raphael Lemkin (innførte begrepet folkemord) ga viktige bidrag til det juridiske grunnlaget for rettsoppgjøret. Charles Irving Dwork, med doktorgrad i jødiske studier, arbeidet i Office of Strategic Services (CIAs forløper) med å samle informasjon om holocaust til bruk i rettsoppgjøret.[18][21] Høyesterettsdommer Robert H. Jackson fikk i mai 1945 i oppdrag å være USAs aktor ved saken mot ledende nazister i Nürnberg. Bortsett fra Lauterpacht konsulterte ikke britiske myndigheter vitenskapsfolk eller flyktninger, mens Jacksons langt større team søkte bistand fra flere vitenskapsfolk i eksil og flere andre inkludert Robert Kempner.[18][21]

Holocaust ble ikke særskilt fokusert i Nürnbergprosessen hovedsakelig fordi amerikanske myndigheter fra 1944 hadde lagt opp til å betrakte selve krigføringen som den overordnete forbrytelsen. Alt relatert til krigen, inkludert holocaust, ble innpasset i denne modellen av krigen som en kriminell sammensvergelse. Den franske påtalemakten var mest positiv til å vektlegge holocaust i tiltalen.[7] De allierte presiserte i Nürnberg-charteret 6. oktober 1945 at forbrytelser mot menneskeheten ble knyttet til aggressiv krigføring eller krigsforbrytelser, slik at overgrep begått før andre verdenskrig ikke ble inkludert og holocaust ble i tiltalen tonet ned. Robinson hadde derimot håpet at holocaust skulle bli skilt ut som en selvstendig forbrytelse.[18][21]

Robinsons bidrag[rediger | rediger kilde]

Under krigen begynte Robinson å arbeide med det juridiske grunnlaget for rettsoppgjør mot nazistene og erstatning for skadene de hadde påført. Han arbeidet med disse nye ideene sammen med sin yngre bror Nehemiah og det ga viktig bidrag til Claims Conference samt til Nürnbergprosessen. Jacob Robinson argumenterte i lang tid blant annet overfor amerikanske myndigheter om at definisjonen av krigsforbrytelse måtte utvides til å omfatte nazistenes forfølgelse av jøder som helhet. Han mente at det jødiske folket måtte betraktes som et kollektivt offer for nazistene uten hensyn til jødenes statstilhørighet.[6][22]

Louise Waterman Wise taler under World Jewish Congress War Emergency Conference, Atlantic City, 1944. Konferansen utarbeidet et program på elleve punkter for rettsoppgjøret og erstatning etter krigen. Robinson hadde sentral rolle i dette arbeidet.[7] Stephen Wise sittende foran flagget, Nahum Goldmann på motsatt side.[23]

Robinson møtte i juni 1945 Robert H. Jackson. Robinson argumenterte med at det jødiske folket hadde lidd mest under krigen og nazistene hadde en «masterplan» om å drepe jødene. Han mente derfor at det jødiske folket som helhet var offer og hadde en egen sak mot nazistene. Robinson mente jødene ikke bare var et stort antall enkeltpersoner som tilfeldigvis ble drept. Jackson var særlig interessert i Robinsons anslag over jødiske dødsofre samt dokumentasjon av avslørende utsagn fra naziledere.[6][18][22]

Jackson la ikke opp til at antijødisk virksomhet fra nazistene som eget tiltalepunkt og var skeptisk til at jødene skulle være særskilt representert i rettssaken. Chaim Weizmann ble foreslått som vitne som kunne gi et helhetsbilde av holocaust; Robinson var skeptisk til å la den skrøpelige Weizmann vitne. Robinson innordnet seg ved å la jødenes skjebne inngå i den helhetlige amerikanske tilnærmingen i Nürnberg.[6][18][22]

Robinson møtte Charles Dwork og Abraham Irving hos OSS. William Joseph Donovan, sjef for OSS, støttet Jackson med OSS' ressurser. Dwork la frem en plan for det amerikanske aktoratet om å betrakte holocaust som en kriminell sammensvergelse; den planen var trolig utarbeidet eller skissert av Robinson. Robinson oppfordret Jackson til å inkludere en offisiell representant for det jødiske folket i retten, en amicus curiae, eller helst en jødisk representant i aktoratet;[7] noe Robinson ikke fikk.[24]

Robinson og IJA forsynte Jacksons stab med dokumentasjon samt juridiske utredninger, statistiske analyser og bakgrunnsinformasjon om folkemordet på armenerne som forberedelse til rettssaken. Basert på folketellinger før krigen, antall flyktninger, antall gjenværende jøder og andre holdepunkter for statistisk analyse anslo IJA at nazistene hadde drept rundt 6 millioner jøder. En del av disse opplysningene, blant annet anslaget på 6 millioner drepte, ble tatt inn i tiltaledokumentet.[6][7][18][21]

I november 1945 reiste Robinson til Nürnberg for å forsyne Jackson med mer materiale som dokumenterte antall drepte jøder og arbeidet med forberedelse av det som ble kalt «jødeforfølgelsen» i tiltalen. Robinson bisto i november 1945 aktoratet i forbindelse med forhøret av Dieter Wisliceny (en av Adolf Eichmanns medarbeidere).[6][7][18][21]

I august 1946 reiste Robinson på nytt til Nürnberg for å møte Telford Taylor, Jacksons etterfølger som sjefsanklager, i forbindelse med forberedelse til Nürnbergprosessene, de amerikanske rettsprosessene som etterfulgte hovedprosessen. I Paris pågikk forhandlinger om fredstraktat og der opptrådte Robinson på vegne av World Jewish Congress og Jewish Agency med tanke på erstatning til jødiske offer. I forbindelse med arbeidet i Paris kom han i kontakt med Raphael Lemkin som i 1944 hadde utarbeidet begrepet folkemord; det er uklart hvilken betydning kontakten mellom dem hadde.[6][18][7][21]

Robinson ville ha Adolf Eichmann (til venstre) blant de hovedtiltalte i Nürnbergprosessen. Foto fra varetekt i Israel i 1961 der Robinson assisterte aktoratet ledet av Gideon Hausner.

Robinson var skuffet over at holocaust ikke fikk større plass i tiltalen. Dommen i hovedprosessen og de etterfølgende prosessene la større vekt på holocaust enn Robinson ventet. I forbindelse med Nürnbergprosessene oppfordret han daværende sjefsanklager Telford Taylor og hans team, om å anse holocaust som et sentralt kjennetegn ved naziregimet og forberede tiltaler som reflekterte dette. Jacob og Nemhiah Robinson oppfordret Taylor til å publisere dokumentene fra Nürnberg og den engelske versjon av hovedprosessen ble offentliggjort.[7]

Robinson medvirket senere i rettssaken mot den tyske forretningsmannen Friedrich Flick, i den femte av de etterfølgende Nürnbergprosessene.[7]

Robinsons vurdering[rediger | rediger kilde]

Da Robinson ble kjent med listen over tiltalte i hovedprosessen skrev han i juli 1945 direkte til Jackson at en SS Obersturmführer «Adolf Aichmann» (noen ganger stavet «Eichmann») burde føyes til listen over ledende naziforbrytere. Etter Robinsons vurdering var Eichmann en av de som hadde størst direkte ansvar for folkemordet. Jackson hadde flere hundre personer som arbeidet for seg i forberedelse av Nürnbergprosessen. Robinson var kritisk til Jacksons stab som han mente gjorde sitt beste, men var uerfarne og ikke hadde kunnskap om jødiske forhold.[18]

Robinson anså tidlig Nürnbergprosessen som banebrytende med hensyn til rettslig behandling av krigsforbrytelser. Han var imponert over Jackson, og særlig det kjente innledningsforedraget i Nürnberg 21. november 1945.[7]

Begrepet forbrytelser mot menneskeheten innebar en reduksjon i statens suverenitet og FN hadde forpliktet seg til å beskytte minoriteter og menneskeretter. Robinson var samtidig kritisk til at suverenitet fortsatt innebar frihet til å behandle sine egne borgere etter forgodtbefinnende. Han mente at naziregimets behandling av egne borgere var forbrytelser mot menneskeheten og domstolen i Nürnberg unnlot å drøfte dette.[18]

Staten Israel[rediger | rediger kilde]

Robinson (med tversover) til venstre for Abba Eban, Israels FN-delegasjon, 1950.

I forbindelse med FNs etablering i San Francisco våren 1945 var Robinson tilstede som observatør for World Jewish Congress. Robinson og Jewish Agency medvirket til at det jødiske folk fikk rettigheter i Palestina i form av De forente nasjoners pakt artikkel 80. I 1946 arbeidet Robinson for FN med å utarbeide et utkast til juridisk grunnlag for FNs menneskerettighetskommisjon. Robinson var skuffet over at FN ikke tok særlig høyde for beskyttelse av minoritetene i Europa slik Folkeforbundet hadde gjort. Etter etableringen av staten Israel i 1948 arbeidet han i 10 år som juridiske rådgiver for Israels FN-delegasjon. Han var medlem av FNs sjette komite (juridisk). På vegne av Israel signerte han i 1950 FNs konvensjon som erklærte alle savnede personer andre verdenskrig som døde.[6][7]

Fra 1947 var han rådgiver for Jewish Agency for Palestine som ble et dokumentasjonssenter for blant annet kompensasjon for ofrene etter holocaust og krigsforbrytelser. I 1952 utarbeidet han utkast til erstatningsavtale mellom Israel og Forbundsrepublikken Tyskland for materielle skader påført det jødiske folket (Luxembourg-avtalen) på oppdrag av den israelske regjeringen;[11][6] Robinson medvirket under forhandlingene i Wassenaar.[25]

Den mest hektiske episoden i FN var Suezkrisen i 1956 der Robinson var juridisk rådgiver for Israels regjering ved forhandling om Sinai. Han arbeidet da særlig sammen med ambassadør Abba Eban.[7]

Han forlot Israels utenrikstjeneste i 1957 og beskjeftiget seg deretter med undervisning i juridiske spørsmål og med historiske undersøkelser av holocaust. I 1957 publiserte IJA European Jewry Ten Years After the War. Han redigerte stoffet om holocaust i Encyclopaedia Judaica (1971).[6][7]

Rettssaken mot Adolf Eichmann[rediger | rediger kilde]

Se også: Rettssaken mot Adolf Eichmann
Robinson (andre fra høyre) under rettssaken mot Eichmann, 18. april 1961.[26][27][28] Assisterende riksadvokat Gabriel Bach stående (han ble senere høyesterettsdommer). Gideon Hausner helt til venstre.

Robinson var rådgiver for aktoratet ved rettssaken mot Adolf Eichmann i Israel 1960–1961[29][30][31] etter forespørsel fra ledere for aktoratet, Gideon Hausner. Robinson førte ikke saken i retten, men var tilstede ved aktoratets bord under rettsforhandlingene. Robinson avslo å være sakkyndig vitne, et oppdrag som i stedet gikk til den amerikanske historieprofessoren Salo Baron. Robinsons viktigste rolle var trolig å forberede den folkerettslige delen av aktoratets argumentasjon.[7]

Robinson argumenterte med at måten Eichmann var bragt til Israel på, ikke var relevant for retten til straffeforfølgelse. I tillegg hadde man ifølge Robinson dårlig erfaring med Argentinas utleveringspraksis, og asylretten gjaldt ikke for personer som søkte beskyttelse i strid med FNs formål og prinsipper. Robinson argumenterte med at Israel hadde jurisdiksjon fordi det i internasjonal rett ikke er noen avgrensing i et lands strafferettslige myndighet. Et avgjørende argument fra Robinsons perspektiv var at enkelte forbrytelser, for eksempel sjørøveri, kan straffeforfølges av alle land om de utgjør en trussel mot menneskeheten (hostes generis humanis).[32][29]

Robinson argumenterte med at internasjonal rett ikke hadde forbud mot bestemmelser med tilbakevirkende kraft, fordi den av natur er basert på presedens (engelsk: customary law), snarere enn lovgivning. Straffelov basert på nedarvet sedvane hadde heller intet klart forbud mot tilbakevirkning ifølge Robinson. Robinson argumenterte med at på den tiden handlingen ble begått måtte alle vite at gjerningene var kriminelle.[33]

Kritikk av Hannah Arendts bok[rediger | rediger kilde]

Se også: Eichmann i Jerusalem

Robinson skrev etter Eichmann-saken boken And the Crooked Shall be made Straight. The Eichmann Trial, the Jewish Catastrophe, and Hannah Arendt's Narrative (1965). Robinsons bok var stort sett et angrep på den amerikanske statsviteren Hannah Arendts bok Eichmann i Jerusalem. Robinsons bok er på over 400 sider, hvorav 100 sider med noter og siterer opplysninger fra skriftlige kilder på 18 språk. Boken tar opp Eichmanns rolle under holocaust, situasjonen for jødene før og under holocaust, rettssaken i lys av folkeretten, og kvaliteten på domstolens arbeid.[18][31][34] Robinson gjorde det klart at formålet var å korrigere Arendt.[35]

Boken kritiserte punkt for punkt (til dels linje for linje) Arendts bok blant annet hennes juridiske drøftinger. Han mente at Arendt trakk feil slutninger og at boken var preget av mange faktafeil. Han kritiserte ikke Arendts overordnete teori om totalitarisme som sådan. Robinson ønsket å vise at Arendt tok feil når hun beskrev Eichmann som et maktesløst produkt av et totalitært system som kunne korrumpere enhver gjennomsnittlig person. Robinson mente i stedet at Eichmann var energisk og kreativ i sitt arbeid, en sentral aktør i gjennomføring av holocaust, en mesterlig manipulator, intelligent og ensporet i sin anstrengelse med å fjerne alle jødene fra Europa (Arendt mente faktisk at Eichmann var en meget dyktig administrator og forhandler).[34][18][31][36][6]

Robinson mente at Arendt forsøkte å bagatellisere Eichmanns makt og sentrale rolle i Holocaust. Robinson mente at Eichmann ville ha vært blant de tiltalte i Nürnbergprosessen (hovedprosessen) dersom Eichmann på det tidspunktet hadde vært i alliert varetekt. Robinson mente at Arendts juridiske drøftinger var preget av amatørens feilslutninger og manglende kunnskaper. Arendts omtale av jødenrådene og jødiske lederes rolle under holocaust skapte særlig opphetet debatt. Robinson brukte mye plass på å tilbakevise Arendts fremstilling av jøderådene. Han mente at Arendt overdrev og at jødisk samarbeid med nazistene var av betydning i mindre enn 10 % av holocaust.[34][18][31][36][6]

Anmelderen i New York Times kalte boken «irriterende»[37] og den beskrives som polemisk.[38] Shiraz Dossa, professor i statsvitenskap, skrev i 1984 at Robinsons bok var det mest ambisiøse forsøk på å diskreditere Arendt. Ifølge Dossa fant Robinson mange mindre faktafeil i Arendts bok, men var Robinson var ifølge Dossa ikke i stand til å tilbakevise Arendts hovedpoeng.[39] Historieprofessor Walter Laqueur skrev en svært positiv omtale i New York Review of Books (1965) der han beskriver Robinsons raseri over Arendts bok og at Robinson var en profesjonell som irriterte seg over amatøren Arendt som gjorde de mest elementære feil.[40] Arendt svarte på den positive omtalen av Robinsons bok med den syrlige artikkelen «The Formidable Dr. Robinson» (1966) i samme tidsskrift.[7][41]

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • Sammen med Filip Friedman ga han i 1960 ut Guide to Jewish History Under Nazi Impact som lister 3500 studier og rapporter om naziregimet fra 1939.[42]
  • Robinson, J. (1929). Litauens außenpolitische Probleme. Zeitschrift für Politik, 18, 537–549.
  • Jacob Robinson, Oscar Karbach, Max M. Laserson, Nehemiah Robinson and Marc Vichniak (1943). Were the Minorities Treaties a Failure? New York: Institute of Jewish Affairs, 1943
  • Jacob Robinson (1947): Palestine and the United Nations. Washington: Public Affairs Press.[43]
  • Robinson, J & P. Friedman (1960).Guide to Jewish History Under Nazi Impact: Bibliographical Series. New York: Yad Vashem
  • Robinson, J (1965). And the Crooked Shall be made Straight (New York: MacMillan, 1967)
  • Robinson, J. (1970). Psychoanalysis in a vacuum: Bruno Bettelheim and the Holocaust, New York: Yad Vashem
  • Robinson, J. (1973). The Holocaust and After: Sources and Literature in English, Transaction Publishers

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ MAK, PLWABN-ID 9810586484605606[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ NUKAT, NUKAT autoritetspost n97065270[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ LIBRIS, oppført som Yaʻaḳov Robinzon, SELIBR 253273, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Library of Congress Authorities, besøkt 21. oktober 2019[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å Kaplan-Feuereisen, Omry; Mann, Richard (2008). «At the Service of the Jewish Nation: Jacob Robinson and International Law». Osteuropa. 8/10. 58: 157–170. ISSN 0030-6428. Besøkt 10. oktober 2021. 
  7. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å aa ab Bush, J. A. (2016). Nuremberg and Beyond: Jacob Robinson, International Lawyer. Loyola of Los Angeles International and Comparative Law Review, 39, 259.
  8. ^ a b Rowson, S. W. D. (1945). «Hitler's Ten Year War on the Jews». International Affairs. 1. 21: 108–108. ISSN 1468-2346. doi:10.2307/3019003. Besøkt 12. oktober 2021. 
  9. ^ a b c d e f g Rosenne, S. (1978). Jacob Robinson—In Memoriam. Israel Law Review, 13(3), 287–297. doi:10.1017/S0021223700014291
  10. ^ a b c d Segev, Z. (2021). Jacob Robinson. In Immigration, Ideology, and Public Activity from an American Jewish Perspective (pp. 153-194). Brill. https://doi.org/10.1163/9789004466937_007
  11. ^ a b c d e f g h i j k «DR. JACOB ROBINSON, HISTORIAN,DIES AT 88». The New York Times (engelsk). 28. oktober 1977. ISSN 0362-4331. Besøkt 11. oktober 2021. «Dr. Jacob Robinson, a historian of the destruction of Eastern European Jewry during the Nazi regime, died Monday at the New York Infirmary at the age of 88. He was the founder of the institute or Jewish Affairs and was a consultant to Justice Robert H. Jackson, chief counsel at the Nuremberg war crime trials in 1946.» 
  12. ^ «Hebrew University awarded grant to fund Holocaust, human rights education». The Jerusalem Post | JPost.com (engelsk). 9. september 2020. Besøkt 12. oktober 2021. «The grant, the largest ever between German and Israeli parties, entails the establishment of three new academic initiatives, and supplemental funding that will go towards the university's Minerva Center for Human Rights. The first initiative is the Jacob Robinson Institute for the History of Legal Thought and Practice, bearing the namesake of Dr. Robinson, a historian who focused on war-torn Eastern European Jewry during the years of the Nazi Regime. Robinson also served as a consultant during the Nuremberg trials – including the court proceedings of Adolf Eichmann, one of the architects of the Holocaust.» 
  13. ^ a b Biographie, Deutsche. «Robinson, Jacob - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 10. november 2022. 
  14. ^ Rowland, Richard H. (1986). «Geographical Patterns of the Jewish Population in the Pale of Settlement of Late Nineteenth Century Russia». Jewish Social Studies. 3/4. 48: 207–234. ISSN 0021-6704. Besøkt 2. juli 2023. 
  15. ^ «The Life, Times and Work of Jokubas Robinzonas – Jacob Robinson | H-Soz-Kult. Kommunikation und Fachinformation für die Geschichtswissenschaften | Geschichte im Netz | History in the web». H-Soz-Kult. Kommunikation und Fachinformation für die Geschichtswissenschaften (tysk). 12. oktober 2021. Besøkt 12. oktober 2021. «In December 1940, Robinzonas immigrated to the United States; the logotype photography in the first line was taken immediately before his emigration. In 1946, he became a United States citizen. At this time, he had already played an important role as special adviser on Jewish affairs to Justice Robert M. Jackson, the United States Chief Counsel at the International Military Court in Nuremberg (1945), and to the latter’s successor Telford Taylor (1946).» 
  16. ^ Aschehougs konversationsleksikon. Kristiania: Aschehoug. 1925. 
  17. ^ Krapauskas, Virgil (1. september 1998). «Political change in Poland and Lithuania: The impact on Polish-Lithuanian ethnic relations as reflected in Lithuanian-language publications in Poland (1945–1991)». Journal of Baltic Studies. 3. 29: 261–278. ISSN 0162-9778. doi:10.1080/01629779800000111. Besøkt 16. november 2021. 
  18. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Marrus, Michael R. (30. november 2011). A Jewish Lobby at Nuremberg: Jacob Robinson and the Institute of Jewish Affairs, 1945–46/Eine jüdische Interessenvertretung in Nürnberg: Jacob Robinson und das Institut für jüdische Angelegenheiten, 1945–46 (fransk). De Gruyter Saur. ISBN 978-3-11-094484-6. doi:10.1515/9783110944846.63. 
  19. ^ a b Brugel, J.W. (1. juli 1983). «The Bernheim petition: A challenge to Nazi Germany in 1933». Patterns of Prejudice. 3. 17: 17–25. ISSN 0031-322X. doi:10.1080/0031322X.1983.9969715. Besøkt 12. oktober 2021. 
  20. ^ «Nehemiah Robinson Dead at 65; Led Institute of Jewish Affairs». The New York Times (engelsk). 12. januar 1964. ISSN 0362-4331. Besøkt 11. oktober 2021. 
  21. ^ a b c d e f g Aronson, Shlomo (1. oktober 1998). «Preparations for the Nuremberg Trial: The O.S.S., Charles Dwork, and the Holocaust». Holocaust and Genocide Studies. 2 (engelsk). 12: 257–281. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/12.2.257. Besøkt 17. august 2019. 
  22. ^ a b c Jockusch, Laura (2012). «Justice at Nuremberg? Jewish Responses to Nazi War-Crime Trials in Allied-Occupied Germany». Jewish Social Studies. 1. 19: 107–147. ISSN 0021-6704. doi:10.2979/jewisocistud.19.1.107. Besøkt 13. oktober 2021. 
  23. ^ «Sterling gains back on losses | Jewish News». jewishnews.timesofisrael.com (engelsk). Arkivert fra originalen 11. oktober 2021. Besøkt 12. oktober 2021. 
  24. ^ Lock, Tobias; Riem, Julia (2005). «Judging Nuremberg: The Laws, the Rallies, the Trials». German Law Journal. 12 (engelsk). 6: 1819–1832. ISSN 2071-8322. doi:10.1017/S207183220000434X. Besøkt 4. desember 2022. 
  25. ^ Rosenne, S. (1978). Jacob Robinson — In Memoriam. Israel Law Review, 13(3), 287-297. doi:10.1017/S0021223700014291
  26. ^ Minerbi, S. (2011). The Eichmann Trial Diary: A Chronicle of the Holocaust. Enigma Books.
  27. ^ Cohen, B. (2012). Israeli Holocaust research: Birth and evolution. Routledge
  28. ^ http://juger-eichmann.memorialdelashoah.org/appendix/the-players.html
  29. ^ a b Auerbach, Jerold S. (13. oktober 2011). «Deborah E. Lipstadt: The Eichmann Trial». Society. 6 (engelsk). 48: 550. ISSN 1936-4725. doi:10.1007/s12115-011-9494-8. Besøkt 12. september 2021. 
  30. ^ «Fifty Years Since the Eichmann Trial». Yad Vashem (engelsk). Besøkt 12. september 2021. «Based on a Lecture Given by Professor Chana Yablonka at Yad Vashem on January 25, 2011» 
  31. ^ a b c d Léon Poliakov (1. januar 1967). «And the Crooked Shall Be Made Straight, by Jacob Robinson; Justice in Jerusalem, by Gideon Hausner». Commentary Magazine (engelsk). Besøkt 12. september 2021. 
  32. ^ Hagtvet 2000, s. LIII.
  33. ^ Hagtvet 2000, s. LV.
  34. ^ a b c Harap, Louis (1966). «Review of And the Crooked Shall Be Made Straight: The Eichmann Trial, the Jewish Catastrophe and Hannah Arendt's Narrative». Science & Society. 3. 30: 368–371. ISSN 0036-8237. Besøkt 7. november 2021. «He limits himself to showing that Eichmann was not, as portrayed by Arendt, "a powerless product of a totalitarian system which could corrupt any 'average person' with an 'innate repugnance toward crime', " as he says.» 
  35. ^ Benhabib, Seyla (1996). «Identity, Perspective and Narrative in Hannah Arendt's "Eichmann in Jerusalem"». History and Memory. 2. 8: 35–59. ISSN 0935-560X. Besøkt 26. juni 2023. «Robinson makes clear in his preface that his task is to "correct" Arendt: "Miss Arendt does not convey reliable information. She has misread many of the documents and books referred to in her text and bibliography. She has not equipped herself with the necessary background for an understanding and analysis of the trial".» 
  36. ^ a b Green, L. C. (1966). «Review of And the Crooked Shall be Made Straight: A New Look at the Eichmann Trial; Justice in Jerusalem». Malaya Law Review. 2. 8: 365–367. ISSN 0542-335X. Besøkt 11. oktober 2021. 
  37. ^ Bermant, Chaim (19. desember 1965). «Author And Critic; AND THE CROOKED SHALL BE MADE STRAIGHT: The Eichmann Trial, the Jewish Catastrophe, and Hannah Arendt's Narrative. By Jacob Robinson. 406 pp. New York: The Macmillan Company. $6.95.». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 7. november 2021. 
  38. ^ Diner, Dan; Bashaw, Rita (1997). «Hannah Arendt Reconsidered: On the Banal and the Evil in Her Holocaust Narrative». New German Critique. 71: 177–190. ISSN 0094-033X. doi:10.2307/488563. Besøkt 26. juni 2023. 
  39. ^ Dossa, Shiraz (1984). «Hannah Arendt on Eichmann: The Public, the Private and Evil». The Review of Politics. 2 (engelsk). 46: 163–182. ISSN 0034-6705. doi:10.1017/S0034670500047719. Besøkt 26. juni 2023. «Jacob Robinson's And Crooked Shall Be Made Straight: The jewish Catastrophe, and Hannah Arendt's Narrative has yet to be equaled in its vigorous commitment to do the latter. Robinson uncovered many minor mistakes in dates, names, fastidious devotion to his task, he failed to undermine her thesis.» 
  40. ^ Laqueur, Walter (11. november 1965). «Footnotes to the Holocaust». New York Review of Books (engelsk). ISSN 0028-7504. Besøkt 12. oktober 2021. «The author of the present book clearly thinks that Miss Arendt did not have that essential minimum of factual knowledge. Dr. Robinson’s own credentials are formidable; an eminent authority on international law, he brings great erudition, a knowledge of many languages, and an unrivalled mastery of the sources to this full-scale attempt to refute Miss Arendt.» 
  41. ^ Arendt, Hannah (20. januar 1966). «"The Formidable Dr. Robinson": A Reply». New York Review of Books (engelsk). ISSN 0028-7504. Besøkt 12. oktober 2021. «Reviewing Robinson’s “full-scale attempt to refute” my report of the Eichmann trial, Mr. Laqueur was so overwhelmed by his author’s “eminent authority” that he thought it superfluous to acquaint himself with the subject under attack. He accepts Mr. Robinson’s basic distortion, contained in the subtitle of his book, “The Jewish Catastrophe and Hannah Arendt’s Narrative,” which implies that I recounted part of “Jewish contemporary history,” while in fact I have criticized the prosecution for taking the Eichmann Trial as a pretext for doing just that» 
  42. ^ Gallas, Elisabeth (17. april 2020). «Anything But Silent: Jewish Responses to the Holocaust in the Aftermath of World War II». I Simone Gigliotti og Hilary Earl. A Companion to the Holocaust (engelsk). Wiley. s. 311–330. ISBN 978-1-118-97052-2. doi:10.1002/9781118970492.ch17. Besøkt 4. desember 2022. 
  43. ^ Eagleton, C. (1948). Palestine and the United Nations. By Jacob Robinson. Washington: Public Affairs Press; 1947. Index. Pp. 269. American Journal of International Law, 42(3), 769-769. doi:10.1017/S0002930000111960

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jacob_Robinson&oldid=23782874»