Willem Sassen
| Willem Sassen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 16. apr. 1918[1] Geertruidenberg | ||
| Død | 2002 Santiago | ||
| Beskjeftigelse | Journalist | ||
| Søsken | Alfons Sassen | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Nederlandene | ||
Wilhelmus Antonius Sassen (født 16. april 1918 i Geertruidenberg i Nederland, død 2002 i Santiago de Chile) var en nederlandsk journalist, nazist og kollaboratør med aksemaktene under andre verdenskrig. Han var medlem av Waffen-SS og kjempet på Østfronten.
På 1950-tallet intervjuet han Adolf Eichmann i Argentina.[2]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Willem Sassen studerte etter vanlig skolegang juss i belgiske Leuven og Gent. På grunn av høyreekstrem aktivisme for den flamske organisasjonen DeVlag ble han forvist fra Belgia og fikk ikke fullført studiene.
Ved utbruddet andre verdenskrig var Sassen soldat i den nederlandske hær. Etter at Nederland var blitt okkupert av tyskerne var han en kortere tid i tysk krigsfangenskap, men ble løslatt.
Samarbeid med tyskerne under annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Under den tyske okkupasjonen meldte Sassen seg til frivillig til 5. SS-Panzer-Division «Wiking». Han ble SS-krigskorrespondent i en SS-Panserenhet. Sassen ble såret på Østfronten og arbeidet deretter fra 1943 for radiosenderen Stimme der SS i Belgia og Nederland. I oktober 1944 ble Sassen sjefredaktør for avisen De Telegraaf (De Courant Nieuws van de Dag). Han ble forfremmet til SS-Untersturmführer. Ved sin tilhørighet til SS-Standarte Kurt Eggers ble han formodentlig kjent med Henri Nannen.[3] Sent i 1944 arbeidet Willem Sassen for Het Laatste Nieuws øst i Nederland. Med sin bror Alfons Sassen var han aktiv NS-propagandist i det okkuperte Nederland.
I Waffen-SS ble han kjent med Henri Nannen som senere ble utgiver av Stern og andre publikasjoner.[2]
Ved krigsslutt var brødrene Sassen med i en enhet av Organisation Werwolf (R-Netz). Willem Sassen var leder av gruppen Neurop (Neu-Europa) i Utrecht.
Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]
Etter den tyske kapitulasjon flyktet brødrene Willem og Alfons Sassen til Alkmaar, der de ble arrestert av den britiske Field Security Section. Han kom seg etterhvert unna og klarte å skaffe seg på falskt pass, og dro til Argentina og gled lett inn i SS-miljøet i Buenos Aires, hvor han skrev for den månedlige publikasjonen Der Weg, utgitt av Dürer Verlag fra 1947 til 1958.
Fra Argentina leverte Sassen reportasjer til blant annet Stern.[2]
Sassen ble dømt til døden in absentia av en militærdomstol i Belgia og til 20 års straffarbeid i Nederland.[4][5]
Eichmann-intervjuene[rediger | rediger kilde]
Blant nazistene i eksil i Argentina var det et ønske om å frita Hitler ansvaret for holocaust, og samtidig bagatellisere folkemordet. Dette var bakgrunnen for Eichmanns samtaler med Sassen om Eichmanns fortid. Samtalene strakk seg over 5-6 måneder i 1957, og ble tatt opp på 67 lydbånd. I Jerusalem avfeide Eichmann samtalene med Sassen som fyllerør og påsto at Sassen hadde overdrevet og feiltolket det han sa. Bare de intervjuutskriftene som hadde Eichmanns egne håndskrevne rettelser ble akseptert som bevis. Hjemme hos Sassen hadde Eichmann skuffet tilhørerne ved å nekte å bagatellisere holocaust, og ved å ikke frita Hitler for ansvar. I stedet fremstilte Eichmann holocaust som Tysklands legitime selvforsvar mot en dødelig jødisk trussel.[6][7][8]
Samtalene med Eichmann skulle utgjøre kjernen i et arbeid som Sassen håpet ville svekke tyskernes skyld og jødenes krav om skadeserstatninger. Prosjektet mislyktes fordi Sassen prøvde å redusere antallet døde, mens Eichmann skrøt uhemmet: «Nei, jeg angrer ikke på noe som helst og har ikke tenkt å be om unnskyldning (…) fordi jeg innerst inne ikke kan se å ha gjort noe galt. Nei, jeg mener oppriktig at hvis vi av de 10,3 millioner jøder, som vi vet var Korherrs anslag, hadde tatt livet av 10,3 millioner, ville jeg vært fornøyd. Jeg ville sagt: Greit. Vi har utryddet en fiende.»[9]
Sassen sendte en forkortet versjon til Life og Stern som begge publiserte utdrag i 1960. Quentin Reynolds brukte dette som utgangspunkt for sin bok om Eichmann.[6][7]
Vera Eichmann overlot materialet i sin besittelse til svogeren Robert Eichmann og dette stjal historikeren Hermann Langbein fra Robert Eichmanns kontor. Langbein laget en kopi til statsadvokat Fritz Bauer i Frankfurt.
Simon Wiesenthal hadde fått tak i en annen versjon som han overlot til aktor Hausner i Jerusalem, hvorav bare en mindre del ble akseptert som bevis i saken.[6][7]
Sassen ga i 1979 det han hadde igjen av materiale til Vera Eichmann. Den høyreorienterte advokaten Rudolf Aschenauer redigerte disse og ga dem ut som Ich Adolf Eichmann (forlaget Druffel). Ved hjelp av omfattende utelatelser og kommentarer forsøkte Aschenauer med lite hell å bagatellisere holocaust og renvaske Hitler, slik Sassen opprinnelig hadde planlagt.[6] Aschenauer var forsvarer for Otto Ohlendorf i Einsatzgruppenprosessen og ledet fra 1953 et nasjonalistisk parti som var en videreføring av Sozialistische Reichspartei (et parti for gamle nazister).[10][11] Aschenauer var i mange år leder for Stille Hilfe som arbeidet for løslatelse av SS-medlemmer dømt for krigsforbrytelser.[12]
Holocaustfornekteren David Irving fikk i 1991 tak i en omfattende del av materialet fra en person i Buenos Aires.
Sammen med Servatius' materiale fra rettssaken havnet disse forskjellige versjonene i Bundesarchiv (Forbundsrepublikken Tysklands nasjonale arkiv) i Koblenz på slutten av 1990-årene.[6]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ oppført som Willem Antonius Maria Sassen, www.tracesofwar.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c «The Long Road to Eichmann's Arrest: A Nazi War Criminal's Life in Argentina». Der Spiegel (engelsk). 1. april 2011. Besøkt 22. september 2021.
- ^ Rene Martens: Bekenntnisse eines Schreibtischtäters In: taz.de av 24. juli 2010
- ^ Hagtvet 2000, s. 245.
- ^ Benhabib, S. (2018). Exile, Statelessness, and Migration. Princeton University Press.
- ^ a b c d e Browning, C. R. (2015). Eichmann before Jerusalem: The Unexamined Life of a Mass Murderer by Bettina Stangneth. Genocide Studies International, 9(2), 271-274.
- ^ a b c Aschheim, Steven (4. september 2014). «SS-Obersturmbannführer (Retired)». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 12. april 2020. «Throughout his post-1945 exile he remained a passionate, ideologically convinced National Socialist. He proudly signed photos with the title “Adolf Eichmann — SS-Obersturmbannführer (retired)” and, quite unlike a plodding functionary, boasted of his “creative” work. At one point he described the mass deportation of more than 400,000 Hungarian Jews as his innovative masterpiece: “It was actually an achievement that was never matched before or since.”»
- ^ «A literary manhunt for Josef Mengele». Financial Times. 30. november 2017. Besøkt 5. juni 2021. «[Josef] Mengele instinctively snubbed his uncultivated fellow-travellers. Some of them denied the Holocaust — his proudest achievement — while that idiot loser Eichmann couldn’t stop blabbing about his role in it. Still, the German captains of Argentine industry provided a useful network.»
- ^ David Cesarani, 2007.
- ^ Lee, M. A. (2013). The Beast Reawakens: Fascism's Resurgence from Hitler's Spymasters to Today's Neo-Nazi Groups and Right-Wing Extremists. Taylor & Francis/Routledge, s.83, 147.
- ^ Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The Annals of the American Academy of Political and Social Science. 450: 46–67. ISSN 0002-7162. Besøkt 18. mai 2021.
- ^ Oliver Schröm og Andrea Röpke (2002): Stille Hilfe für braune Kameraden: Das geheime Netzwerk der Alt- und Neo-Nazis. Ch. Links verlag, Berlin, s.79.