Edvard Hambro

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Edvard Hambro
Født 22. august 1911
Christiania
Død 1. februar 1977 (65 år)
Far Carl Joachim Hambro
Søsken Johan Hambro
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Yrke Diplomat, politiker, dommer
Parti Høyre
Nasjonalitet Norge
For andre personer ved samme navn, se Hambro.

Edvard Isak Hambro (født 22. august 1911 i Kristiania, død 1. februar 1977 i Oslo) var en norsk jurist, diplomat og politiker (H). Han satt på Stortinget for Bergen fra 1961 til 1969. Han var den 25. presidenten for FNs generalforsamling. Hambro anvendte sin kunnskap, bakgrunn og erfaring i svært mange ulike sammenhenger, og hadde en sikker evne til å omgåes viktige mennesker internasjonalt. Med sitt personlige engasjement og sin utadvendte personlighet fikk han utallige offentlige og private tillitsverv, både i Norge og internasjonalt. Hambro var sønn av politikeren Carl Joachim Hambro d.e. og hans kone Gudrun Grieg. Han er far til Christian Hambro (født 1946).

Utdanning og arbeid[rediger | rediger kilde]

I 1929 tok Hambro examen artium ved universitetet i Oslo, og studerte deretter juss og ble cand. jur i 1934. Deretter ble det statsvitenskap i Genève, der han tok en doktorgrad i 1936. Under sitt opphold her var han medarbeider ved Folkeforbundets sekreteriat. Etter dette studerte han i USA og Europa med stipend fra Rockefeller Foundation. Han dro hjem til Bergen i 1938 og fram til 1940 da han ledet internasjonal avdeling ved Chr. Michelsens Institutt i Bergen. I en kort periode under den tyske invasjonen var han norsk liaison-offiser hos de britiske styrker på Vestlandet, men etter kapitulasjonen flyktet han til London, og videre til USA der han var aktiv i informasjonsarbeidet. I 1942–43 var han generalsekretær i Nordmanns-Forbundet og redaktør for dets tidsskrift, og deretter var han ansatt i det norske Utenriksdepartementet i London frem til krigens slutt.

Ved opprettelsen av FN i 1945 ble han den første lederen av FNs juridiske kontor, og Hambro var medlem av den norske delegasjonen til San Francisco-konferansen om opprettelsen av FN 1945, og samme år ble han ansatt som den første leder for FNs juridiske kontor. I 1946 og fram til 1953 var han justissekretær ved den internasjonale domstol i Haag. Han vendte så hjem igjen og var stipendiat ved Norges Handelshøyskole i Bergen frem til 1959, da han ble utnevnt til professor i rettsvitenskap samme sted.

Stortingsrepresentant[rediger | rediger kilde]

I 1961 ble Edvard Hambro innvalgt på Stortinget for Høyre. Han ble representant i Justiskomiteen i sine fire første år, men etter han ble gjenvalgt i 1965 kom han inn i Utenriks- og konstitusjonskomiteen, der han også var sekretær en periode.

Stortingskomiteer[rediger | rediger kilde]

Ambassadør[rediger | rediger kilde]

I 1996 avsluttet han stortingskarrieren etter utnevnelsen som ambassadør ved FN i New York. Her ble han formann i Hovedforsamlingens juridiske komité i 1967 og senere fikk han det prestisjetunge vervet som president i Hovedforsamlingen 1970–71. I 1973 ble han utnevnt til ambassadør ved EFTA og ved FN-organisasjonene i Genève. I 1976 fikk han sin siste ambassadørpost i Paris, der han ble i noen få måneder fram til sin død 1. februar 1977.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Hedersbevisninger

Æresdoktor


Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1936L' Exécution des sentences internationales
  • 1938Norge og Folkeforbundet
  • 1943The People's Peace
  • 1945World Organization
  • 1946Charter of the United Nations. Commentary and documents, med Leland M. Goodrich
  • 1948Den mellomfolkelige domstol
  • 1950The Jurisdiction of the International Court of Justice
  • 1950Norsk fremmedrett
  • 1953The Case Law of the International Court
  • 1956Folkerettspleie
  • 1957Jurisdiksjonsvalg og lovvalg i norsk internasjonal kontraktsrett
  • 1959Noen synspunkter i den internasjonale kontraktsrett
  • 1959De almindelige rettsgrunnsetninger som folkerettskilde
  • 1960Asylrett og utleveringsplikt
  • 1962The Case Law of International Court II-IV, 5 bind
  • 1964Mål og midler i kamp mot nøden
  • 1969Statens indre anliggender etter folkeretten
  • 1976Fridtjof Nansen og flyktningene

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]