Otto Skorzeny

Otto Skorzeny
Skorzeny i 1943
Født		12. juni 1908 Wien
Død		5. juli 1975 (67 år) Madrid Lungekreft
Beskjeftigelse		Offiser, ingeniør
Utdannet ved		Technische Universität Wien
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1930–)
Nasjonalitet		Østerrike
Gravlagt		Döbling gravlund
Medlem av		Schutzstaffel, Akademische Burschenschaft Markomannia Wien zu Deggendorf
Utmerkelser		Det tyske kors i gull, Jernkorsets ridderkors med eikeløv, Østfrontmedaljen
Troskap		Nazi-Tyskland
Våpenart		Waffen-SS
Tjenestetid		1931–1945
Militær grad		Obersturmbannführer
Deltok i		Andre verdenskrig, Unternehmen Eiche, Unternehmen Weitsprung, Unternehmen Rösselsprung, Unternehmen Panzerfaust, Ardenneroffensiven, Operasjon Greif, Østfronten, Østfronten
IMDb		IMDb
Otto Skorzeny på Commons

Otto Skorzeny (født 12. juni 1908 i Wien, død 6. juli 1975 i Madrid) var en østerriksk SS-offiser tilknyttet Waffen-SS. Han ble en viktig militær leder for Hitler under krigen og var den som ledet aksjonen for å befri Benito Mussolini i 1943. Han hadde også en sentral rolle under Ardenneroffensiven.

Liv og virke

Bakgrunn

Skorzeny vokste opp i en middelklassefamilie. Faren eide et stort ingeniørforma. Skorzeny utdannet seg til diplomingeniør ved universitetet i Wien. Han ble medlem av Østerrikes variant av nazipartiet i 1930.

Skorzeny deltok i dueller mens han gikk på universitetet. Spor etter duellene kunne tydelig ses på hans kinn, og gav ham økenavnet «scarface» blant amerikanerne. Han mente selv at duellene hadde vært med til å forme de egenskaper som gjorde ham til en effektiv soldat.

Andre verdenskrig

Han ble medlem i SS i 1939 og steg raskt i gradene. Han deltok i invasjonene av Frankrike, Nederland og på Balkan og kjempet så på Østfronten der han ble rammet av kolikk og dysenteri mot slutten av 1941 og måtte vende hjem.

Skorzeny mottok Jernkorset i 1942 og Ridderkorset da han den 12. september 1943, på ordre av Adolf Hitler, som leder av gruppen SS-Jäger Battalion Mitte deltok i å befri Benito Mussolini fra Gran Sasso d'Italia. Planleggingen av dette oppdrag ble imidlertid foretatt av Kurt Student, general for fallskjermjegerne. General Student var etter oppdragets vellykkede gjennomføring ikke helt fornøyd med den oppmerksomhet som ble Skorzeny til del, ettersom operasjonen i virkeligheten ble ledet av major Harald Mors.

Skorzeny fikk graden Obersturmbannführer i SS.

Han var muligvis idemannen bak terrororganisasjonen Schalburgkorpsets bombesprengning av Tivoli i København. Kort før den var Skorzeny i København og var en aften i Tivoli sammen med forskjellige tyske Gestapo- og politifolk. De ble forarget over de langhårede danske unge menn, swingpjatterne, som danset til swingmusik. Skorzeny uttalte at stedet burde bortsprenges.

I 1944 ble SS-Jäger Battalion Mitte og Skorzeny sendt til Budapest for å forhindre Miklós Horthy fra å inngå en separatfred med Stalin (Operasjon Panzerfaust). Man kidnappet Horthys sønn Miklós, og Horthy selv ble avsatt.

Senere, under Ardenneroffensiven, var han kommandør over Panzer Brigade 150 som var en brigade utrustet med amerikanske, beslaglagte Shermanstridsvogner og soldater kledd i amerikanske uniformer (Operasjon Greif), som skulle infiltrere de amerikanske styrkene.

Etter Tysklands kapitulasjon

Skorzeny var en kort tid involvert i prosjekt Werwolf, som skulle videreføre kampen mot de allierte okkupasjonsstyrker. Den 16. mai 1945 overgav han seg imidlertid til amerikanerne nær Salzburg i Østerrike.

Skorzeny venter i en celle på å vitne ved Nürnbergprosessen – 24. november 1945.

Den 18. august 1947 ble han og ni andre offiserer fra Panserbrigade 150 stilt for retten i Dachau. Tiltalen lød på tyveri av amerikanske uniformer, ulovlig bruk av militære kjennetegn og tyveri av Røde Kors-pakker tiltenkt amerikanske krigsfanger. Anklageren kalte ham «Europas farligste mann».

Saken tok tre uker, og anklagerne om Røde Kors-pakkene ble frafalt på grunn av manglende beviser, og det samme gjaldt tyveriet av amerikanske uniformer. Derimot så anklagen om ulovlig bruk av militære kjennetegn ut til å ville medføre dødsstraff. Slikt var i strid med Haag-konvensjonen av 1907. Men på sakens siste dag vitnet en britisk SOE-offiser, F.F.E. Yeo-Thomas, som sa at han og resten av hans enhet hadde brukt samme fremgangsmåte som de anklagede. De ti tiltalte ble derfor frikjent for alle anklager. Skorzeny ble imidlertid fortsatt tilbakeholdt, ettersom det var flere land som ville ha ham utlevert så de kunne stille ham for retten tiltalt for krigsforbrytelser. Det var Tsjekkoslovakia som presset mest på, men da amerikanerne var redde for at Skorzeny skulle falle i hendene på russerne, som så kunne gjøre seg bruk av hans ekspertise. Derfor trakk de saken i langdrag. Han ble satt i en interneringsleir i Darmstadt i påvente av å bli stilt for en denazisfiseringsdomstol.

I løpet av sommeren 1948 så det ut til at tsjekkoslovakene ville få hell med å kreve Skorzeny utlevert, idet de var begynt å bruke FN-systemet.

Den 27. juli 1948 ankom en bil med amerikanske militære nummerskilt til den interneringsleir nær Darmstadt der Skorzeny befant seg. Ut av den trådte én offiser og to menige i amerikanske militærpolitiuniformer, og de krevde Skorzeny utlevert, idet han skulle vitne ved retten i Nürnberg. De tre militærpolitifolk var SS-veteraner. Flere år senere hevdet Skorzeny at bil og uniformer kom fra amerikanerne.

Etter at bilen hadde forlatt interneringsleiren, ble Skorzeny ikke sett igjen før han dukket opp i Spania. I Spania hadde han et ingeniørfirma, og han var også innblandet i internasjonal våpenhandel og forskjellige naziorganisasjoner, blant annet ODESSA.

I 1949 dukket Skorzeny opp i Argentina og ble mottatt med åpne armer av Juan Peron. Han tilbød å hjelpe med å holde «ro og orden» i landet. Hjelpen ble mottatt med glede og kan gjenkjennes på de metodene, som det argentinske politi og etterretningstjenester tok i bruk ved avhør. Etter Perons fall hjalp Skorzeny ham med å flykte i eksil til Spania. Rykter plasserte ham også i Egypt som militærrådgiver for egypterne samt de forskjellige palestinske terrororganisasjoner. Det ble også blitt antatt at han samarbeidet med israelske Mossad.

I 1970 fikk Skorzeny konstatert kreft i ryggen og ble operert. Operasjonen gjorde ham lam i underkroppen. Han kom seg på bena igjen, men han tapte kampen mot kreften den 6. juli 1975.

Der var over 500 nazister med i hans begravelse.

Litteratur

• Annussek, Greg (2005). Hitler's Raid To Save Mussolini, Da Capo Press, ISBN 0-306-81396-3.
• Durschmied, Erik (1990), Don't Shoot the Yanqui, Grafton Books, ISBN 0-246-13631-6.
• Durschmied, Erik (2001), Whisper of the Blade, Coronet Books, ISBN 0-340-77084-8.
• Foley, Charles (1987), Commando Extraordinary, Arms & Armour, ISBN 0-85368-824-9.
• Infield, Glenn (1981), Secrets of the SS, Stein and Day, ISBN 0-8128-2790-2.
• Lee, Martin A. (1999). The Beast Reawakens: Fascism's Resurgence from Hitler's Spymasters to Today's Neo-Nazi Groups and Right-Wing Extremists. Taylor & Francis. ISBN 0-415-92546-0. 
• Skorzeny, Otto, David Johnson transl. (1995), My Commando Operations: The Memoirs of Hitler's Most Daring Commando, Schiffer Publishing, ISBN 0-88740-718-8.
• Skorzeny, Otto (1997), Skorzeny's Special Missions, Greenhill Books, ISBN 1-85367-291-2.
• Tetens, T. H. (1961), The New Germany and the Old Nazis, Random House/Marzani & Munsell; LCN 61-7240.
• Thomas, Franz (1998). Die Eichenlaubträger 1939–1945 Band 2: L–Z (tysk). Osnabrück, Germany: Biblio-Verlag. ISBN 978-3-7648-2300-9. 
• Wechsberg, Joseph (1967), The Murderers Among Us—The Simon Wiesenthal Memoirs, McGraw Hill, LCN 67-13204.
• Whiting, Charles (1998), Skorzeny: "The Most Dangerous Man in Europe", DaCapo Press; ISBN 0-938289-94-2.