Axel Kielland
| Axel Kielland | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 14. feb. 1907 Stavanger | ||
| Død | 25. nov. 1963[1][2] (56 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Journalist | ||
| Ektefelle | Sonja Mjøen (1932–1946)[3] Agni Krein (1947–1963)[3] | ||
| Far | Jens Zetlitz Kielland | ||
| Mor | Anna Gunhilde (Hilda) Holst | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Axel Zetlitz Kielland (født 14. februar 1907 i Stavanger, død 25. november 1963) var forfatter og journalist, sønnesønn av forfatteren Alexander Kielland (1849–1906) og sønn av journalisten Jens Zetlitz Kielland (1873–1926) og Anna Gunhilde («Hilda») Holst (1877–1936).[4]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Fra 1927 var Kielland ansatt i Dagbladet som journalist. Han var en av avisens klareste og skarpeste penner. Han utgav 1938 kriminalkomedien Mannen som alle ville myrde som ble en stor suksess på Det Nye Teater i Oslo. Kielland skrev også skuespillet Tante Annas penger (1940).
Under andre verdenskrig levde han som flyktning i Sverige. Der skrev han skuespillet Hvis et folk vil leve (1943), som handlet om motstandsbevegelsen i Norge. På grunn av dets sterke antityske tendens ble stykket etter to oppførelser forbudt av den svenske regjering, etter at den tyske ambassaden hadde nedlagt protest. Regjeringens inngripen ble voldsomt kritisert, og foranlediget en livlig debatt i Riksdagen.
Mens han var i Sverige, utkom også hans to underholdningsromaner Lev farlig og Farlige hvetebrødsdager med emner fra motstandsbevegelsen.
I Sverige arbeidet Kielland for pressekontoret ved den norske legasjon, og etter krigen ble han Dagbladets korrespondent i Paris, men flyttet hjem til Norge i 1951.[5]
Skuespillet Herren og hans tjenere (1955) ble oppført på Nationaltheatret og også fremført av Radioteatret. I 1959 ble stykket filmatisert med Kielland selv i rollen som dommeren. Det var inspirert av rettssaken mot Dick Helander (1896-1978), biskop i Strängnäs stift i Sverige (1952–54) og professor i praktisk teologi ved Uppsala universitet (1941–52). Biskop Helander var tiltalt for å ha skrevet anonyme brev[6] der han svertet andre kandidater i bispevalget, i den hensikt å sikre seg bispeembetet. Han ble funnet skyldig og avsatt, dommen stadfestet av Svea hovrätt i 1954[7] - mens Kielland mente Helander var uskyldig, noe som ble bevist ved DNA-analyser av brevene tidlig på 2000-tallet.[8]
I 1958 utgav han La oss se på saken, der han gjennomgår og vurderer fem berømte rettssaker fra 1900-tallet. I skuespillet Han som sa nei (1959) er handlingen er henlagt til Suez-krisen 1956, et lidenskapelig innlegg for menneskets rett og plikt til ikke å adlyde en umenneskelig ordre. Han utga også lystspillet Hennes høyhet min kone, (1962).
Fra 1932 til 1946 var Kielland gift med skuespilleren Sonja Mjøen (1898–1993). I 1947 giftet han seg med Agni Krein (1915-90) som var født i København, men oppvokst i Norge etter at hennes far Paul Krein ble ansatt som direktør for Kambo Mills i Moss. Paul Krein ble under krigen regnet som agent for Gestapo. Datteren som var mannekeng og gymnastikklærer, dro i 1941 til Sverige, der svensk politi fulgte hennes bevegelser. Agni Krein oppga selv å være britisk agent tilknyttet den britiske legasjon, men ble ikke trodd, og den norske legasjon avslo i 1943 å gi henne norsk pass. Etter krigen ble hun i Sverige der hun hadde etablert et gymnastikkstudio, men flyttet med Kielland til Paris da de giftet seg.[9]
Bibliografi[rediger | rediger kilde]
- Kolumbus opdager Grønland (1931)
- Manne som alle ville myrde (1938)
- Tante Annas penger (1940)
- Om et folk vill leva: tidsbild från Norge (utgitt i Sverige 1943)
- Farlige hvetebrødsdager (1944) fremført som hørespill i NRK etter krigen, og utgitt som lydbok i 2007: ISBN 9788242118882
- Lev farlig (1944)
- St. Josephs bar (1946 under pseudonymet «Arthur Anger»)
- Herren og hans tjenere (1955). Filmatisert 1959.
- La oss se på saken (1958)
- Han som sa nei (1959).
- Hennes Høyhet min kone (1962): Lystspill i 2 akter
Hørespill[10][rediger | rediger kilde]
- St. Josephs bar (som Arthur Anger) (produsert 1948, produsert 1963, reprise 1964)
- Herren og hans tjenere (produsert 1957)
- Han som sa nei (produsert 1961)
- Farlige hvetebrødsdager (dramatisert kriminalroman) (produsert 1977, reprise 1984 og 1992)
- Lev farlig (dramatisert kriminalroman) (produsert 1987, reprise 1994)[11]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Store norske leksikon, oppført som Axel Zetlitz Kielland, Store norske leksikon-ID Axel_Zetlitz_Kielland[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, oppført som Axel Zetlitz Kielland, Norsk biografisk leksikon ID Axel_Kielland, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b nbl.snl.no, besøkt 18. juni 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Bonde, Arne; Norsk biografisk leksikon; Store norske leksikon (2005-07): «Axel Kielland» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. april 2024 fra [1]
- ^ Tore Pryser: Kvinner i hemmelige tjenester (s. 123), Cappelen 2007, ISBN 978-82-02-27462-7
- ^ Brevgåta gäckade polisen – biskopen avsatt i Strängnäs
- ^ Store norske leksikon (2005-07): «Helander-saken» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. april 2024 fra [2]
- ^ «En engasjert forfatter», NRK 15. april 2005
- ^ Tore Pryser: Kvinner i hemmelige tjenester (s. 121-23)
- ^ Hartenstein, Tilman: Det usynlige teatret: Radioteatrets historie 1926-2001, Oslo 2001, s. 201
- ^ [3] Hørespillet Lev farlig
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Axel Kielland på Internet Movie Database
- (no) Axel Kielland hos Sceneweb
- (en) Axel Kielland hos The Movie Database