Der Spiegel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Der Spiegel
Der Spiegel
LandTyskland
Typeukemagasin
Grunnlagt1947
UtgiverSpiegel-Verlag Rudolf Augstein GmbH & Co. KG
Opplag716 663 (solgte eksemplarer, pr 3. kvartal 2018)
HovedkvarterHamburg
Nettstedhttp://www.spiegel.de/spiegel/

Der Spiegel (norsk: Speilet) er et tysk ukentlig nyhetsmagasin som utgis i Hamburg. Det hadde i 2018 et opplag på ca. 716 000 solgte eksemplarer, og regnes blant landets mest innflytelsesrike i sitt slag.

Historie[rediger | rediger kilde]

Der Spiegels redaksjonsbygninger (per 2018) i Hamburg.

Den første utgaven av Der Spiegel utkom 4. januar 1947, i Hannover. Det var en videreføring av tidsskriftet Diese Woche, som fulgte stilen til amerikanske nyhetsmagasiner. Rudolf Augstein hadde forleggerlisens, og var både utgiver (Herausgeber) og sjefredaktør. Han ble værende utgiver til sin død i 2002.[1]

Magasinets hovedredaksjon flyttet i 1952 til Hamburg, og gaten Speersort i Kontorhausviertel.[1]

Opplaget økte fra 15 000 i 1947 til 65 000 og 437 000 i 1961. På 1970-tallet hadde tidsskriftet nådd et nivå på drøyt 900 000 eksemplarer. Siden den gang har opplaget gått opp og ned, men bare med mindre endringer. Milliongrensen ble brutt i 1990, kanskje på grunn av mange nye lesere i det tidligere DDR.[trenger referanse] Opplaget i 2018 var ca. 716 000 solgte eksemplarer.[2]

Kjente saker[rediger | rediger kilde]

Forbundskansler Willy Brandt (t.v.) og Der Spiegels grunnlegger Rudolf Augstein samtaler i 1970.

Der Spiegel har i årenes løp hatt en rekke oppsiktsvekkende oppslag. Augstein kalte selv bladet for «Sturmgeschütz der Demokratie» (Demokratiets stormkanon).[3]

I 1950 fremsatte magasinet påstander om at parlamentsmedlemmer var blitt bestukket for at Bonn skulle bli valgt som provisorisk hovedstad.[1]

Under Spiegeaffæren ble magasinet etterforsket for å ha røpet forsvarshemmeligheter i en artikkel. Redaksjonen ble raidet av politiet, og journalister og redaktører satt fengslet i inntil 103 dager. Forsvarsminister Franz Josef Strauss grep inn i etterforskningen, og gikk langt utenfor sine fullmakter. Etterforskningen førte ikke til funn av straffbare handlinger. Da saken ble kjent i offentligheten, benektet Strauss først at han hadde hatt noen rolle i affæren, men måtte til slutt likevel innrømme sin medvirkning. Det ble krise i koalisjonsregjeringen til kansler Konrad Adenauer, og Strauss måtte gå av. I den senere straffesaken ble journalistene og Der Spiegel frifunnet. Spiegel-dommen ble et viktig prejudikat for pressens frihet og rolle i Tyskland.[4]

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Ved rundspørringer blant journalister i henholdsvis 1993 og 2005, om hvilke medier de oftest slo opp i, kom Der Spiegel høyt på listen.

Rangering Spørreundersøkelse blant journalister i 1993[5] Spørreundersøkelse blant journalister i 2005[6]
1 Der Spiegel (66,7 %) Süddeutsche Zeitung (35 %)
2 Süddeutsche Zeitung (46,6 %) Der Spiegel (34 %)
3 Stern (37,1 %) Frankfurter Allgemeine Zeitung (15 %)
4 Frankfurter Allgemeine Zeitung (36,2 %) Die Zeit (11 %)
5 Die Zeit (34,4 %) Bild (10 %)

Kritikk[rediger | rediger kilde]

I 1957 utgav forfatteren Hans Magnus Enzensberger essayet Die Sprache des Spiegel («Språket i Der Spiegel»), der han kritiserte det han kalte «Scheinwahrheit» («skinnsannhet»).[7] Journalisten Wolf Schneider har kalt Der Spiegel «den største radbrekkeren av det tyske språket» og brukt sitater fra magasinet som eksempler på dårlig tysk.[trenger referanse]

Den tidligere journalist i Der Spiegel, Otto Köhler tok opp tidsskriftets forbindelser med tidligere nazister, også SS-offiserer. Det påstås at Der Spiegel, som andre ganger ikke har hatt noen kvaler med å avdekke nazifortiden til offentlige personer, kan ha forvrengt historien og beskyttet personer da man engasjerte dem for å skrive om saker som omhandlet det tredje rike.[trenger referanse]

Politikere i Der Spiegels søkelys har ofte uttrykt sin misnøye med tidsskriftet. Den konservative politikeren Franz Josef Strauß påstod at Der Spiegel var «vår tids Gestapo», og sosialdemokraten Willy Brandt har kalt det «Scheißblatt» (drittblad).[trenger referanse]

Tilknyttede medier og utgivelser[rediger | rediger kilde]

Forlaget Spiegel-Verlag har produsert et TV-program siden 1988, og ytterligere utvidet produktspekteret i 1990-årene. Forlaget også det månedlige Manager Magazin.

Spiegel Online ble lansert i 1994. Det inneholder egenprodusert innhold samt stoff som er innkjøpt fra nyhetsbyråer. Fra slutten av november 2008 er hele arkivet åpent for søking og lesing i full tekst, samt nedlasting av artikkel for artikkel som pdf-fil.

Der Spiegel utgir også «bento» online, en nettavis for yngre lesere.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Historie». Besøkt 31. oktober 2018. 
  2. ^ «Titelanzeige | Informationsgemeinschaft zur Feststellung der Verbreitung von Werbeträgern e.V.». www.ivw.eu (tysk). Besøkt 31. oktober 2018. 
  3. ^ «„Sturmgeschütz der Demokratie“: Spiegel-Herausgeber Augstein gestorben» (tysk). Besøkt 31. oktober 2018. 
  4. ^ Grimberg, Carl (1984). Menneskenes liv og historie. [Stabekk]: Bokklubben. s. 352, 356, 358. ISBN 8252512003. 
  5. ^ «Deutsch-Französische Materialien: Die Leitmedien». www.deuframat.de (tysk). Besøkt 31. oktober 2018. 
  6. ^ Siegfried Weischenberg, Maja Malik og Armin Scholl (2006). «Journalismus in Deutschland 2005» (PDF). Media Perspektiven. Arkivert fra originalen (PDF) 9. mars 2013. Besøkt 31. oktober 2018. 
  7. ^ Enzensberger, Hans Magnus (6. mars 1957). «: DIE SPRACHE DES SPIEGEL». Der Spiegel. 10. Besøkt 31. oktober 2018. 
  8. ^ «Impressum» (tysk). bento. Besøkt 8. januar 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]