Antisemittisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Antisemitt)
Hopp til: navigasjon, søk
Gul davidstjerne var påbudt tøymerke for jøder i det nasjonalsosialistiske Tyskland og tyskokkuperte områder under andre verdenskrig. Slike jødestjerner har siden blitt et av 1900-tallets mest kjente symboler på antisemittisme.

Antisemittisme er fordommer mot, hat mot eller diskretisering av jøder som en etnisk eller religiøs folkegruppe.[1][2] En person som hevder slike holdninger er kalt for en antisemitt. Antisemittisme er forstått som en form for rasisme.[3][4].

Ordet antisemittisme er ikke gammelt, og den tidligste bekreftede bruken i politisk mening kom sent i 1879 av Wilhelm Marr i forbindelse med pamfletten «Der Weg zum Siege des Germanenthums über das Judenthum». Samme år opprettet han Antisemiten-Liga, den første tyske organisasjon stiftet spesielt for å slåss mot den angivelige trusselen som jødene utgjorde mot Tyskland. Marr var ingen original tenker, og ordet kan ha vært i bruk for dette.[5] I normal språkbruk benyttes begrepet antisemittisme bare om hat mot mennesker med jødisk opprinnelse. I arabiske land som motarbeider staten Israel har man imidlertid argumentert for å utvide begrepet til også å gjelde mennesker av arabisk herkomst. Begrunnelsen er at både hebraisk og arabisk tilhører den semittiske språkfamilien. Kritikerne[hvem?] av denne omdefineringen mener at den representerer en sammenblanding av et lingvistisk begrep med et politisk begrep.[trenger referanse] Klug viser til at det har vært antisemittisk støtte til sionismens ønske om en egen jødisk stat.[6] Edward Said argumenterte i 1978 for at orientalisme og antisemittisme har viktige likhetstrekk.[7] Likhetstrekk mellom islamofobi og antisemittisme er også omdiskutert.[8]

Antijudaisme, som er en religiøst motivert fiendtlig holdning til jødedommen, er beslektet med antisemittismen, som er et nyere fenomen og i første rekke rasistisk motivert.

Kjennetegn

Sitat«Jew» is an unambiguous designation only in the eyes of anti-Semites. («Jøde» er en utvetydig betegnelse bare i antisemitters øyne.)Sitat
Imre Kertész[9]

Antisemittisme er en fiendtlig eller hatefull holdning til eller forestilling om jøder som kategori, eller jøder som jøder. Dette kan komme til uttrykk som diskriminering, trakassering og vold.[6][10][11] Antisemittisme kan være knyttet til jødedommen som religion og det kan være knyttet til forestillinger om jøder som en rase.[8] Ifølge Klug handler ikke antisemittisme om jøder som enkeltpersoner eller som gruppe, men om forestilling om jøder.[12]

Antisemittismen kjennetegnes ifølge Harket, Eriksen og Lorenz ved at jødene kollektivt som rase, nasjon eller som sosialt definert gruppe tillegges uforanderlige egenskaper. Den gamle antisemittismen, antijudaismen, var en form for religionskritikk kombinert med forestillinger om jødenes moral og livsstil. Den moderne antisemittismen fra slutten av 1800-tallet tok i bruk gamle myter og fordommer og utviklet en rasebasert antisemittisme med jødene som motsetning til «arierne». I den østeuropeiske nasjonalismen ble jødene betraktet som rotløse parasitter. Etter andre verdenskrig og opprettelsen av staten Israel har antisemittisme også vært knyttet til palestinernes skjebne og til ulike grader av holocaustbenektelse, blant annet blir jødene i den forbindelse beskyldt for å overdrive holocaust for vinne sympati og andre fordeler. Antisemittisme kan også være koblet til eller forkledd som antisionisme, kritikk av eller motstand mot staten Israel. Denne siste varianten forekommer særlig på den politiske venstresiden og blant muslimer.[13]

Historikk

Den tyske Judensau, det vil si «jødesvin», framstilt på et tresnitt fra 1400-tallet. Jødene på bildet bærer flate hatter med spiss som var påbudt jødemerke i deler av det katolske Europa i middelalderen.
Kirkereformatoren Martin Luthers bok Om jødene og deres løgner (Von den Jüden und iren Lügen) fra 1543 var typisk for den kristne antijudaismen i samtida.
Legendefiguren den vandrende jøde spiller på forestillinga om at jødene var et folk uten eget land. Bildet er fra ca. 1850 og viser en karikert jøde med krokenese og langt hår og skjegg.
Dette flygebladet, som ble laget i forbindelse med Beilis-saken i 1913 da en ukrainsk jøde var anklaget for rituelt barnemord, advarer kristne foreldre og barn i Kiev i Russland mot byens jøder under deres påskefeiring.
Den amerikanske bilfabrikanten Henry Fords avis The Dearborn Independent var kjent for sin antisemtittiske linje. Denne faksimilen fra 1920 viser oppslaget «Den internasjonale jøde: verdens problem»
1. april 1933 ble det satt i gang en nasjonalsosialistisk boikott av jødiske butikker over hele Tyskland. Bildet viser en SA-mann på vakt utenfor en jødisk forretning i Berlin. Plakatteksten lyder: Tyskere! Beskytt dere! Kjøp ikke av jøder!
Anti-jødisk tagging i Klaipėda i Litauen. Juden 'raus og Hasse betyr «Jøder ut!» og «hat» på tysk. Dobbelt-s-ene i hasse er formet som ss-runene til Schutzstaffel fra det nasjonalsosialistiske Tyskland

Diskrimineringen og forfølgelsen av jøder som sosial og religiøs gruppe, antijudaisme, har en århundrelang historie i kristendommen, særlig i Europa og Russland. I første rekke ble selve jødedommen fordømt, men også jødene som folk ble beskyldt, blant annet for å være født med mindreverdige karaktertrekk som sluhet, grådighet og upålitelighet. Bakgrunnen for disse påstandene ligger i den bokstavtro tolkningen av testamentet med blant Jesu angrep på jødiske kremmere i tempelet. Jøder var også utelukket som ikke-kristne fra å få jobber i det offentlige, i kirken og i militæret. Fordrevet fra sitt hjemland dannet de over mange hundre år minoritetsgrupper i de fleste europeiske land. Ettersom jødene i disse landene sjelden eide egen jord, livnærte de seg som forretningsmenn og selgere, og ble derfor lett utpekt som syndebukker i nedgangstider. Etter at kristendommens grep om mennesker tro og virke fra opplysningstiden begynte å forvitre ble jødehatet fornyet og transformert inn i en ny kontekst gjennom sosialistiske og kommunistiske filosofer som Pierre-Joseph Proudhon og Karl Marx.

Jøder, kristne og muslimer

Antisemittismen har i utgangspunktet alltid vært religiøst begrunnet, idet den kristne kirken har fordømt jødene som Jesu drapsmenn. Denne kristne begrunnelsen for antisemittisme er lite utbredt i Vest-Europa, men fortsatt vanlig i Øst-Europa.[13] Islam har fordømt alle ikketroende muslimer.[trenger referanse] Den islamistiske antijudaismen blir beskrevet som historisk mindre ondsinnet enn den kristne. I førmoderne tid ble jøder og kristne beskrevet som Ahl al-Kitab (bokens folk) og dermed definert som dhimmi (beskyttet).[14] Det er mange eksempler på fredelig sameksistens og handel mellom jøder, muslimer og kristne i Europa og Midtøsten, blant annet hos maurerne i Nord-Afrika og Spania fra 700- til 1400-tallet og i Istanbul.

Antisemittisme gjennom historien

Jødehatet har tatt mange former gjennom historien. Ett konkret eksempel er den katolske kirkes påbud om at jødene måtte merkes og bære tydelige kjennetegn, blant annet karakteristiske flate, spisse hatter eller Judenflecken, «jødeflekker», runde tøymerker som måtte sys på kappene. Ulike hatte- og merkepåbud gjaldt fra 1215 til 1789 både for jøder og arabere, og til dels også magikere, utenfor ghettoene der de var henvist til å bo. Tilsvarende påbud om synlig merking er i vår tid særlig kjent i form av den gule davidstjernen som jøder måtte bære i Tyskland og det okkuperte Europa fra 1942 til 1945.

Et annet tydelig eksempel på historisk antisemittisme er det såkalte Judensau-motivet eller «jødesvin», det vil si bilder og skulpturer av jøder i omgang med svin og andre «urene» dyr. Motivet er kjent både fra karikaturer og kirkekunst fra 1300-tallet og fram til 1900.

Storbritannias statsminister Arthur Balfour fikk i 1905 gjennomført en fremmedlov som særlig tok sikte på å begrense antallet østeuropeiske jøder som søkte tilflukt i Storbritannia. Balfour mente at bolsjevisme og lignende avvik kan spores direkte til jøder. Den tyske filosofen Johann Fichte skrev i 1793 at jødene dannet en stat i staten, og derfor ikke burde få borgerretter.[6] Det har også forekommet overlapp mellom antisemittisme og antikommunisme i forestillingen om «judeo-kommunisme».[15] Et utkast til artikkel av Winston Churchill fra 1937 reflekterte anti-jødiske stereotypier, blant annet at jødene var blodsugere som tok ågerrent («Hebrew bloodsuckers») og at jødene selv delvis var skyld i forfølgelsene fordi de ikke ville la seg integrere i samfunnet. Utkastet var trolig skrevet av en «ghostwriter» som sympatiserte med Oswald Mosley og Churchill avviste utkastet og stanset publisering av artikkelen.[16][17]

Norge

Norge hadde i mellomkrigstiden en liten jødisk minoritet på rundt 1500 mennesker. Lars Lien viser i sin doktorgradsavhandling at norsk presses forestillinger om eller fremstillinger av «jøden» i svært liten grad handlet om jødiske enkeltpersoner eller grupperinger i Norge. Pressen fremstilte samtidig de enkelte norske jødene på en nøytral eller positiv måte. Forestillinger om «jøden» ble ifølge Lien brukt til å henge ut meningsmotstandere som en trussel mot norske verdier og samfunnsidealer. Forestillinger om «jøden» handlet først om jødenes antatte rolle under bolsjevikrevolusjonen i Russland, forestillingene også knyttet til politisk strid og nasjonal identitet i Norge tidlig på 1900-tallet[18] Antisemittismen i pressen kom ikke fra grasrota, men fra akademikere, forfattere og kunstnere ifølge Lien. Antisemittismen kom til uttrykk på lederplass i ledende aviser som Aftenposten og Tidens Tegn, og i mange regional aviser. Forestillingene var i stor grad importert fra kontinentet og knyttet jødene både til kommunisme og kapitalisme. For eksempel ble Sam Eyde fremstilt som jøde.[19]

Weimarrepublikken

Antisemittismen tiltok etter «jødetellingen» i 1916. Under Weimarrepublikken økte antisemittismen i Tyskland, og toppet seg i forbindelse med den økonomiske krisen omkring 1923 og etter 1929. I Scheunenviertel 5. november 1923 beskyldte agitatorer særlig østjødene for den vanskelige økonomiske situasjonen, jøder ble deretter hentet ut av sine boliger og banket opp, og forretninger ble plyndret og ramponert. Politiet i Berlin arresterte noen av jødene, og få fra mobben. I Bayern bodde under 10000 «østjøder» og disse ble utsatt for sjikane særlig etter revolusjonsforsøket i 1919. Gustav von Kahr innførte unntakstilstand høsten 1923 og gjennomførte raskt kartlegging og utvisning av «østjøder» fra delstaten. De tyske jødene var lite ensartet og var organisert i liberale, ortodokse og sionistiske grupper.[20]

De tyske sionistene mente at bevissthet om jødisk identitet og respekten det ville skape hos øvrige tyskere kunne bidra til å dempe antisemittismen i Tyskland. Sionistene mente at den egen jødisk stat var løsningen på antisemittismen. Walther Rathenau talte for at jødene burde assimileres i det tyske samfunnet og var motstander av sionisme. Rathenau ble for antisemittene og antirepublikanere et symbol at Weimarrepublikken lot jøder nå den politiske eliten i landet. Han ble myrdet av nasjonalsosialister i 1922.[20]

Etter andre verdenskrig

I 1948 lanserte Maurice Bardeche ideen om at holocaust var en svindel («hoax») iscenesatt for å sikre finansiering og legitimitet til opprettelsen av Israel. Senere ble samme ide fremmet av kommunisten Paul Rassinier som selv hadde overlevd Buchenwald. Holocaustbenektelse fikk på 1960-1970-tall en viss utbredelse i Europa og USA, særlig blant antisemitter og høyreradikale. Jean-Marie Le Pen uttalte for eksempel at gasskamrene var en bagatell i andre verdenskrig. Holocaustbenektelse ble særlig synlig gjennom Arthur R. Butz' bok The Hoax of the Twentieth Century. Senere ble David Irving, Ernst Zündel og Robert Faurisson frontfigurer.[14] Blant islamister som Sayyid Qutb har tekststykker i koranen som beskriver jøder som falske, feige, grådige og upålitelige blitt utviklet til en islamistisk antisemittisme. På slutten av 1800-tallet ble antisemittisk litteratur spredd i Midtøsten og innenfor det ottomanske riket. På 1930-tallet ble arabiske bevegelser inspirert av antisemittiske fascister i Europa. Haj Amin al-Husseini, stormufti av Jerusalem, var en av frontfigurene i den anti-jødiske bevegelsen.[14]

Russiske jødeforfølgelser

I Russland og Øst-Europa fikk antisemittismen et særlig voldsomt uttrykk på slutten av 1800-tallet, der flere blodige pogromer blant annet var inspirert av Sions vises protokoller, et falskt dokument fra 1897 som angivelig skal bevise jødenes hemmelige sammensvergelse mot resten av verden.

Diskriminering i USA

På første halvdel av 1900-tallet ble jøder utsatt for omfattende diskriminering i USA. Mange organisasjoner nektet jøder medlemskap, samtidig som jødene ble forsøkt holdt utenfor i utdanningssystemet. I denne perioden ble organisasjonen Anti-Defamation League stiftet for å hjelpe jøder i å unngå diskriminering.

I mellomkrigstiden nådde diskrimineringen sitt høydepunkt, blant annet med de antijødiske ideene til Henry Ford. Enkelte politikere stemplet også Franklin D. Roosevelts New Deal-politikk som «jødisk». Lederen for Representantenes hus' bankkomité, Louis T. McFadden, mente for eksempel at Roosevelts beslutning om å gå bort fra gullstandarden var et triks fra jødenes side for å avspise «ikke-jøder med papirpenger slik at jødene kunne ha gullet og 'de ekte pengene'».[21]

Holocaust

Utdypende artikkel: Holocaust

Antisemittisk graffiti på butikkvinduer i Oslo under andre verdenskrig 1941: «Jøde-parasitten skaffet oss 9de april. Palestina kaller på alle jøder. Vi tåler dem ikke mer i Norge.»

I moderne historie er særlig de tyske nasjonalsosialistenes jødeforfølgelser før og under annen verdenskrig kjent. I perioden 1938 til 1945 ble rundt seks millioner jøder drept som en del av en gigantisk, systematisk utryddelseskampanje, kjent som holocaust. Folkemordet fikk også en rekke andre konsekvenser. I kjølvannet av Nürnberglovene ble det forbudt for jøder å bruke ordet «blond» både skriftlig og muntlig.[22] Likeledes var det forbudt for jøder å ha fødselsdag 20. april, samme dag som Adolf Hitler. Miriam Wattenberg, som under pseudonymet Mary Berg utgav sin dagbok fra tiden i Warszawagettoen, var født i Łódź i Polen 20. april 1924, men i dagboken endret hun sin fødselsdag til 10. oktober, i tilfelle dagboken skulle bli funnet.[23]

I tidsskriftet Deutsche Justiz (= Tysk rettsvesen) utgitt 21. oktober 1938, skriver Walter Buch, leder for NSDAPs øverste domstol: «Jøden er intet menneske. Han er legemliggjørelsen av forråtnelse. På samme måten som sopp ikke kan gjennomtrenge treverket før det begynner å råtne, var det først etter at den tyske nasjon, svekket av blodtapet under tredveårskrigen, hadde begynt å råtne fra innsiden, at jøden klarte å kravle seg inn i det tyske folk og bringe ulykke over det.»[24]

I barneboken Der Giftpilz (= Giftsoppen) av Ernst Hiemer, utgitt i Nürnberg i 1938, står det: «Ohne Lösung der Judenfrage - kein' Erlösung der Menschheit» (= Uten en løsning på jødespørsmålet - ingen frelse for menneskeheten). En tekst i frontkjempersangboken fra 1943 er slik: «Vi svarte da vår Fører: Vi reiser alle mann til kamp mot bolsjevismen og jødisk verdensbrann.»

Harald Wibe, fylkesleder i Oslo Unghird, skrev 9. august 1941 i kampbladet Baunen under overskriften «Mennesker og jøder», at jødene «kaller oss dyr, men er det ikke de som er dyr? Kunne kanskje et menneske ellers gå frem på den måten de daglig gjør det i Russland? Nei, bare dyr, og da i første rekke jødiske dyr, kan gå frem på denne måten, og derfor, kamerater i Unghirden, la oss derfor behandle jødene som dyr.»[25]

Etter krigen var den sterke jødiske bykulturen i Europa, kjennetegnet ved blandingsspråket jiddisch, den karakteristiske klezmer-musikken og annet, nesten fullstendig utslettet i Tyskland, Polen og andre steder i Sentral-Europa. Mange jøder flyktet til USA og la dermed grunnlaget for jødenes sterke posisjon i amerikansk etterkrigspolitikk og offentlig bevissthet. Den internasjonale tilskyndelse av opprettelsen av staten Israel i 1948 ville neppe vært så bred hadde det ikke vært for jødenes skjebne under verdenskrigen.


Holocaust var trolig ikke en nødvendig konsekvens av antisemittismen, men antisemittismen gjorde at nazistenes fremvekst og politikk ble møtt med lite motstand.[7][11]

Avvisningen av jøder i Norge

Utdypende artikkel: Jøder i Norge

Kong Christian Vs Norske Lov av 15. april 1687 erklærte løsgjengere, tatere og jøder for uønsket i Norge. Bestemmelsen som gjaldt, lød:

Tredie Bog. Om Verdslig- og Huus-Stand. – 22 Cap. Om Jøder og Tatere.
1 Art. Ingen Jøde maa sig her i Riget indbegive, eller sig finde lade, uden Kongens særdelis Lejdebrev under tusinde Rixdalers Straf af hver Person, som uden forskrefven Lejdebrev betrædis.
2 Art. Hvo, som nogen Jøde angiver og Kongens Amptmand anviser, skal have derfor et halvt hundrede Rixdaler.

Dette forbudet, som man vet ble håndhevet, reflekteres i den såkalte jødeparagrafen i den selvstendige, norske grunnloven av 1814, der også jesuitter og munkeordener var utestengt fra riket.

§ 2.
Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Til tross for ordet fremdeles, innebar bestemmelsen den første helt konsekvente avvisning av jøder. Det er nemlig kjent fra en politiforordning fra 1710 at jøder hadde lov til å «opholde sig, bo og bygge» i Bergen. Folketellingen av 1801 avdekker at det i Christiania var bosatt tre personer med fornavnet Baruch, som er av klart jødisk type, og gitt de relativt små forhold må det antas at deres nærvær var kjent og tolerert av myndighetene.

Jødeutelukkelsen i paragrafen ble endelig opphevet først i 1851, blant annet etter tidligere press fra dikteren Henrik Wergeland.

Skepsisen til jøder før den andre verdenskrig var ikke bare et særtysk eller nazistisk fenomen, men utbredt også i deler av det norske samfunnet. Jødene ble latterliggjort og mistenkeliggjort gjennom karikaturtegninger og i avisartikler, og mange nærte en generell mistro overfor jøder i Norge, særlig overfor jødiske forretningsfolk.

Antisemittisme i dag

Flere steder, blant annet i Russland, den arabiske verden og de siste årene i Europa, er fremdeles hets mot jøder utbredt i store deler av befolkningen, tidvis også fra myndighetenes side.

I begynnelsen av 2005 skrev 500 fremstående russiske intellektuelle, deriblant 20 medlemmer av Dumaen, det russiske parlamentet, et brev til den russiske riksadvokaten hvor de forlangte at alle jødiske organisasjoner i Russland skulle forbys.

14. desember 2005 erklærte Irans president Mahmoud Ahmadinejad i en TV-overført tale at han anså holocaust som en myte. Ahmadinejad hevdet blant annet at «[t]hey have invented a myth that Jews were massacred and place this above God, religions and the prophets. The West has given more significance to the myth of the genocide of the Jews, even more significant than God, religion, and the prophets, (it) deals very severely with those who deny this myth but does not do anything to those who deny God, religion, and the prophet».[26]

De arabiske muslimenes hat mot jøder og jødedommen i vår tid får ofte et antisemittisk uttrykk og er som regel politisk og sosialt motivert med bakgrunn særlig i opprettelsen av Israel og konflikten om Palestina.

Også EU og OSSE mener at jødehat er et problem. Siden 2003 har OSSE arrangert årlige konferanser om hvordan antisemittiske holdninger best kan bekjempes.

En meningsmåling foretatt i 12 europeiske land sommeren 2005 av amerikanske Anti-Defamation League (ADL), viste at over 30 prosent av de spurte mente at jøder hadde for stor økonomisk makt, rundt 20 prosent at de var skyld i Jesu død. Godt over 40 prosent mente at jødene var mer lojale overfor Israel enn overfor det landet de var bosatt i.

Håvard Rem skrev i 2016 at «Antirasister tar «jødetesten» på utsagn om minoriteter. Dessverre bruker de ikke testen på utsagn om jøder».[27]

Antisemittisme og islamofobi

Islamofobi eller muslimfiendtlige holdninger og retorikk som har vokst frem fra omkring år 2000 kan sammenlignes med mellomkrigstidens antisemittisme, ifølge forskere på området.[19][7] Cora Alexa Døving konkluderer med at det ikke er en fundamental likhet (særlig på grunn av antisemittismens konsekvenser), men stereotypiene i den offentlige omtalen av folkegruppene er viktige likhetstrekk: Felles er at begge handler om ekskludering av bestemte grupper. Dagens muslimfiendtlige agitatorer og mellomkrigstidens antisemitter oppfatter seg begge som voktere av den rene nasjonalstat. I renessansen og senere var tendensen at muslimer og jøder sett fra det kristelige Europa ble oppfattet som tilhørende en «arabisk religion». Under nazistene tidlig på 1900-tallet ble jødene i stedet å bli fremstilt som medlemmer av et trossamfunn fremstilt som en rase (såkalt rasialisering).[7]

Antisionisme og Israel-kritikk

Motstandere av staten Israel omtaler ofte seg selv som antisionister. Antisionisme trenger i seg selv ikke å være antisemittisk, for eksempel vil en generell avvisning av nasjonalisme og nasjonalstater også innebære en avvisning av Israel som egen jødisk stat. Det finnes likevel eksempler på antisemittisk bruk av antisionismen. Blant annet ble det i de tidligere kommunistiske landene framført antisemittisk propaganda under dekke av å være antisionisme. Sionismen skulle angivelig være kjernen i en global konspirasjon styrt av «jødekapitalen» og/eller den internasjonale imperialismen.

Her blandet marxistisk antisionisme seg med ren nazipropaganda og klassiske kristne stereotyper om jøder. På begynnelsen av 1950-årene ble jøder renset ut av kommunistpartier. Den kommunistiske antisemittismen fikk skjebnesvangre konsekvenser for Polens få gjenværende jøder. De ble anklaget for å være «sionister» og «femtekolonnister», og størstedelen av dem ble drevet ut av landet på slutten av 1960-tallet.

I 1975 vedtok FNs generalforsamling etter sovjetisk og arabisk initiativ at sionisme er en form for rasisme og rasediskriminering. Israelvenner hevder at denne resolusjonen, som på amerikansk initiativ ble opphevet i 1991, var et ledd i den samme antisionistiske kampanjen som ble ført i Øst-Europa med antisemittiske understrømninger.

Sammenhengen mellom antisionisme og antisemittisme har vært særlig etter økende motstand mot Israel etter seksdagerskrigen (1967) samt Jom kippur-krigen (1973) og Libanonkrigen (1982).[14] Klug viser til at antisemittene opprinnelig støttet sionistenes ønske om en egen jødisk stat.[6]

Se også

Referanser

  1. ^ «Anti-Semitism», Merriam-Webster Dictionary
  2. ^ «A Brief History of Anti-Semitism» (PDF). Anti-defamation League.
  3. ^ United Nations General Assembly Session 53 Resolution 133: Measures to combat contemporary forms of racism, racial discrimination, xenophobia and related intolerance A/RES/53/133 s. 4. 1. mars 1999.
  4. ^ Nathan, Julie (9. november 2014): «2014 Report on Antisemitism in Australia» (PDF). Executive Council of Australian Jewry. Arkivert fra originalen den 12. april 2015
  5. ^ Levy, Richard S. (2005): Antisemitism: A Historical Encyclopedia of Prejudice and Persecution, bind 1, ABC-CLIO, s. 24
  6. ^ a b c d Klug, B. (2003). The collective Jew: Israel and the new antisemitism. Patterns of Prejudice, 37(2), 117-138.
  7. ^ a b c d Døving, C. A. (2010). Anti-Semitism and Islamophobia: A Comparison of Imposed Group Identities. Tidsskrift for Islamforskning, 4(2), 52-76.
  8. ^ a b Bravo López, F. (2011). Towards a definition of Islamophobia: Approximations of the early twentieth century. Ethnic and Racial Studies, 34(4), 556-573.
  9. ^ Kertész, Imre (19. oktober 2002). «The language of exile». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 24. september 2017. 
  10. ^ Simonsen, Kjetil (29. april 2015). «antisemittisme». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 24. september 2017. 
  11. ^ a b Eriksen, Trond Berg, Håkon Harket, Einhart Lorenz (2005): Jødehat : antisemittismens historie fra antikken til i dag. Oslo: Damm.
  12. ^ : Brian Klug (2013) Interrogating ‘new anti-Semitism’, Ethnic and Racial Studies, 36:3, 468-482, DOI: 10.1080/01419870.2013.734385
  13. ^ a b Haavardsholm, Jørgen (13. november 2005). «Det evige jødehat». forskning.no. Besøkt 24. september 2017. 
  14. ^ a b c d Jonathan Judaken (2008) So what's new? Rethinking the ‘new antisemitism’ in a global age, Patterns of Prejudice, 42:4-5, 531-560, DOI: 10.1080/00313220802377453
  15. ^ Gerrits, A. (1995). Antisemitism and anti‐communism: The myth of ‘Judeo‐Communism’in eastern Europe. East European Jewish Affairs, 25(1), 49-72.
  16. ^ http://www.nytimes.com/2007/03/11/world/europe/11iht-winston.4873300.html
  17. ^ https://www.theguardian.com/uk/2007/mar/11/highereducation.race
  18. ^ «Disputas: «Jøden» som antitesen til norsk identitet». www.hf.uio.no (norsk). 28. januar 2016. Besøkt 28. september 2017. 
  19. ^ a b «Den unorske jøden». morgenbladet.no. 19. februar 2016. Besøkt 28. september 2017. 
  20. ^ a b Juel, Kristian (2009). Mellom «Deutschtum» og «Judentum» : sionistenes reaksjoner på antisemittismen i Tyskland 1919-1924. Universitetet i Oslo (masteroppgave). 
  21. ^ Gulie Ne'eman Arad (2000). America, Its Jews, and the Rise of Nazism. Indianapolis: Indiana University Press. s. 174. ISBN 0-253-33809-3. 
  22. ^ Dawidowicz, Lucy (1975): The war against the Jews 1933-45, Penguin books
  23. ^ Berg, Mary (2008): Dagbok fra Warszawa-ghettoen, forlaget Vigmostad Bjørke, Bergen, ISBN 978-82-419-0393-9, s. 278
  24. ^ Annette Dumbach: Sophie Scholl og Den hvite rose (s. 111-12), forlaget Spartacus, Oslo 2008, ISBN
  25. ^ Westlie, Bjørn (2008): Fars krig, forlaget Aschehoug, Oslo, ISBN 978-82-03-29125-8
  26. ^ NTB: «Irans president kaller holocaust en myte». VG 14. desember 2005]
  27. ^ (16. april 2016). «Overhørt». Klassekampen, s. 41

Litteratur

  • Eriksen, Trond Berg, Håkon Harket, Einhart Lorenz (2005): Jødehat : antisemittismens historie fra antikken til i dag. Oslo: Damm. ISBN 9788249609963
  • Lars Lien (2016): "...Pressen kan kun skrive ondt om jøderne". Jøden som kulturell konstruksjon i norsk dags- og vittighetspresse 1905-1925. Avhandling for doktorgraden, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.

Eksterne lenker