Reinhard Gehlen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Reinhard Gehlen
Reinhard Gehlen
Gehlen i 1943
Født 3. april 1902
Kongedømmet Preussen Erfurt i Sachsen
Død 8. juni 1979 (77 år)
Tyskland Berg ved Starnberger See, Bayern
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Statsborger i Tyskland
Medlem av Schutzstaffel
Utmerkelse Tyskland Krigsfortjenestekorset
Tyskland Det tyske kors
Tyskland Bundesverdienstkreuz
Troskap Tyskland Weimarrepublikken til 1933
Tyskland Tyskland til 1945
Tyskland Forbundsrepublikken Tyskland 19551964
Tjenestetid 19201945
19551968
Rang Generalmajor
Enhet Reichswehr Reichswehr
Wehrmacht Heer Wehrmacht Heer
Bundeswehr Bundeswehr
Kommandoer Fremde Heere Ost, Bundesnachrichtendienst
Militære slag Andre verdenskrig
Senere arbeid Ledet Organisation Gehlen rett etter krigen


Reinhard Gehlen (født 3. april 1902 i Erfurt i Tyskland, død 8. juni 1979 i Berg ved Starnberger See) var general i Wehrmacht og leder for avdelingen Fremde Heere Ost (FHO) som drev militæretterretning fra 1942. Han var en av de offiserer med forbindelse til det mislykkede 20. juli-attentatet i 1944 mot Adolf Hitler som ikke ble avslørt av etterforskerne i etterkant, men fortsatte i sitt arbeide. Ret etter annen verdenskrig meldte han seg til amerikanerne og bygde på deres initiativ opp den vesttyske etterretningtjeneste. han ledet denne til 1960-tallet.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Reinhard Gehlen var født inn i en middelklassefamilie i Erfurt. Faren Walther (1871–1943) hadde tidligere vært major, og i 1908 etablerte han seg som bokhandler og forlagsdirektør i Breslau hvor den unge Reinhard deretter vokste opp. Moren Katharina von Vaernewyk kom fra Flandern. Reinhard Gehlen var fetter til sosiologen og filosofen Arnold Gehlen.

Han tok sin abitur ved det humanistiske König-Wilhelm-Gymnasium i Breslau i 1920.

Reichswehr[rediger | rediger kilde]

Han gikk 20. april 1920 inn i Reichswehr. I 1926 gikk han på kavaleriskole i Hannover og ble deretter oberleutnant. Han tok stabsutdannelse og fullførte denne i 1935, da han ble utnevnt til hauptmann og knyttet til hærens generalstab, selv om denne formelt sett var forbudt etter Versaillestraktaten.

I 1931 giftet han seg med Herta von Seydlitz-Kurzbach.

Wehrmacht[rediger | rediger kilde]

Før krigsutbrudd[rediger | rediger kilde]

Fra oktober 1933 til juli 1935 stod han til disposisjon for sjefen av hæren, General der Infanterie Kurt von Hammerstein-Equord, og var kommandert til de hemmelige generalstabsopplæringsopplegg. I mai 1935 ble han kommandert til Krigsakademiet.

Fra juli 1935 til juli 1936 var han adjutant for Oberquartiermeister I i Generalstab des Heeres i Reichskriegsministerium i Berlin. I juli 1936 ble han flyttet til I. avdeling og i juli 1937 til 10. avdeling til hærens overkommando. Hans sjef var på den tid generalmajor Erich von Manstein.

Fra november 1938 til august 1939 var han batterisjef (feldhaubitser) i 8./Artillerieregiment 18 i Liegnitz, som ble satt inn da Polen ble angrepet.

Andre verdenskrigs første år[rediger | rediger kilde]

Etter utbruddet av andre verdenskrig ble han i august 1939 første generalstabsoffiser (Erster Generalstabsoffizier - Ia) i 213. Infanterie-Division. Fra oktober 1939 til 1940 var han som gruppeleder ansvarlig for landbefestningene i Hærens generalstab.

Deretter arbeidet han fra juni 1940 som adjutant for sjefen for generalstaben Franz Halder, og deltok fra oktober samme år i operasjonsavdelingens gruppe øst under ledelse av Adolf Heusinger. Han deltok her i planleggingen av Operasjon Barbarossa, det planlagte angrep på Sovjetunionen som så fulgte i juni 1941. Han var særlig invilvert i planleggingen av transport og tilførsel av reservestyrker.

Abteilung Fremde Heere Ost[rediger | rediger kilde]

Etter nederlagene på Østfronten, særlig etter slaget om Stalingrad ble det erkjent at det var behov for en ny ledelse av etterretningsarbeidet, og selv om Gehlen verken hadde slik bakgrunn, ikke hadde kjennskap til fremmedspråk, eller særlige kunnskaper om Sovjetunionen, ble han utnevnt til oberstløytnant og satt til å ledet dette arbeidet som leder av Abteilung Fremde Heere Ost (som bedrev militæretterretning mot Sovjetunionen), og erstattet Eberhard Kinzel som leder av avdelingen. I en tidlig fase hadde han også ansvar for arbeidet rettet mot Skandinavia og Sør-Europa.

Reinhard Gehlens avdeling samarbeidet etter Stalingrad en tid med Schutzstaffel (SS) sin Utenlandsetterretning under Walter Schellenberg. De to tjenester ville i 1943 bygge opp en styrke bestående av sovjetiske krigsfanger, overløpere og antikommunister som under general Andrej Andrejevitsj Vlassov skulle gjøre seg gjeldende som kampgruppe til komiteen for frigjøring av Russlands folk. Otto Skorzeny skulle likeså bygge opp en motstandsorganisasjon hinsides frontlinjene. Gehlen forslo på denne tid en «Aktion Werwolf», en motstand med forsyninger gjemt i jorddepoter.

Gehlen var fullstendig klar over manglene på kompetanse innen sin seksjon, og gikk igjennom hærens personellister for å finne personer som hadde språkkunnskaper, geografer, antropologer og jurister, alle som kunne høyne det intellektuelle nivået i seksjonen. Tilstrømningen av unge, velutdannede medarbeidere førte til mer realistiske og kunnskapsrike rapporter til Hitler og ledelsen, men også rapporter som fortalte at krigen vanskelig kunne vinnes.

En bred of fullverdig historisk analyse av Fremde Heere Ost-virksomheten foreligger ennå (2012) ikke.[1]

Gehlens voksende opposisjon til det regime han tjente fikk viktig næring ved hvordan man behandlet russere og andre slavere. Gehlen mente at det ville vært fornuftig å tilrettelegge for den styrke som general Vlassov kunne ha organisert, med 200.000 mann. Men nazistene avviste dette blankt; det dreide seg om slavere, og man hadde på det hold en plan om å sulte ut og etterhvert ente utrydde eller fordrive de slaviske folkegrupper fra det europeiske Russland. Gehlen oppfattet at disse føringene og holdningene fra den engere krets rundt Hitler.

Sommeren 1942 ble han ifølge sine egne memoarer kontaktet av oberstene Henning von Tresckow og Claus von Stauffenberg og sin egen overordnet general Adolf Heusinger for å sikre hans deltakelse i et attentat mot Adolf Hitler. Han rolle i dette skulle være liten, men da 20. juli-attentatet i 1944 viste seg å bli mislykket, ble hans forbindelser med kuppmakerne tilslørt, og han unngikk hevnaksjonene og massehenrettelsene i kjølvannet av attentatet. Men under hele hans tid som etterretningssjef tillot han at konspiratoriske møter og diskusjoner ble avholdt innen hans seksjon, og han var tilstede i Berchtesgaden at de siste planene for 20. juli-attentatet ble avsluttet.

Krigens sluttfase, krigsfangenskap[rediger | rediger kilde]

Fra oktober 1944 gjorde Gehlen seg tanker og planer for tiden etter krigen. Han utviklet seg den følgende hypotese, som senere skulle vise seg å være riktig:

«Vestmaktene kommer til å vende seg bort fra sin forbundsfelle Russland. Dermed vil de ha behov for meg, mine medarbediere og mine kopierte dokumenter i kampen mot en kommunistisk emspansjon, ettersom de selv ikke er i besittelse av noen agenter der.»

Tidlig i mars 1945 lot Gehlen alle sin etterretningsavdelings materiale mangfoldiggjøre på mikrofilm av noen få særlig betrodde medarbeidere. Filmene ble vanntett innpakket og gravd ned i kister i forskjellige enger inne i de østerrikske Alpene.[2]

På forhånd hadde Gehlen fått bragt sin familie fra Liegnitz via Naumburg inn til et skjulested i Bayerischer Wald, slik at de ikke skulle falle i de fremrykkende sovjetiske styrkers hender. Med sine medarbeidere Gerhard Wessel og Hermann Baun inngikk han «Bad Elster-pakten»; de avtalte hvordan de på ordnet vis sklulle overgi seg selv og sitt materiale til amerikanerne.

Helt til slutt førte Gehlens realistiske, det vil si for Hitler alt for pessimistiske, rapportering til at Hitler avskjediget ham den 9. april 1945, på et tidspunkt han hadde nådd graden generalmajor. Gerhard Wessel ble hans etterfølger.

Generalmajor Reinhard Gehlen, amerikansk foto fra 1945

Den 28. april forlot Gehlen Wehrmachts hovedkvarter i Bad Reichenhall i Bayern, gjemte seg på Elendsalm ved Miesbach og meldte seg selv sammen med seks offiserer i Fischhausen am Schliersee den 22. mai 1945 for amerikanske soldater der. Det gjaldt nå for Gehlen at han ikke ble utlevert til Sovjetunionen. Det forelå en overrenskomst mellom de allierte om dlike utleveringer dersom det gjaldt strafferorfølgelse for ting noen hadde foretatt seg på Østfronten. Derfor måtte Gehlen tydeliggjøre for de amerikanerne som hadde ham i sin varetekt hvilken betydning han kunne ha for dem i etterkrigstiden.

Til å begynne med ble hans ord møtt med liten interesse. Men etterhvert ble amerikanerne over at hans innsikter og kontakter i Sovjetunionen gjorde ham meget verdifull for dem. Gehlens navn ble stille fjernet fra listene over krigsfanger og syv av hans ledende offiserer ble i hemmelighet overført til amerikansk etterretnings kontroll.

Via Wörgl og Salzburg ble Gehler av den amerikanske kontraspionasje i Bayern bragt til nærmere avhør i Villa Pagenstecher i Wiesbaden. Der ble han avhørt av Captain John R. Boker, som var understilt general Edwin L. Sibert, G2 (senior intelligence officer) for Twelfth Army Group. Det viste seg underveis at de begge hadde sammenfallende utsyn om amerikanernes rolle i fremtiden. Dokumentkistene som Gehlen hadde gjemt ble gravd frem og frakt til amerikanernes document center i Höchst. Man samlet også sammen flere av Gehlens viktige medarbeidere og unndro dem fengsling.[2]

Mot slutten av sommeren 1945 hadde Boker full støtte fra general Edwin Sibert.[3] som igjen fikk med seg sin overornede, general Walter Bedell Smith, Eisenhowers stabssjef som da arbeidet for William Joseph Donovan (tidligere leder av OSS- Office of Strategic Services) og Allen Dulles (da OSS station chief i Bern); dermed fløy den 20. september 1945 Gehlen og tre av hans nærmeste medarbeidere til USA for å begynne å arbeide for amerikanerne.

Gehlen var så i Fort Hunt i USA i et års tid. Amerikanerne fikk i denne tiden blant annet ved Gehlens hjelp et mye skarpere og presisere bilde av den fremvoksende sovjetiske motstanders ressurser og arbeidsmåter. Han vidro til en hånsbok som beskrev sovjetisk militærtakrikk, og med innsikter fra Gehlens kunne amerikanerne også avsløre en rekke informanter for / agenter i Office of Strategic Services som støttespillere for sovjetkommunismen.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Gehlen Organization[rediger | rediger kilde]

I juli 1946 ble han sendt tilbake til Tyskland, og var offisielt løslatt.[4] Her gegynte han den 6. desember 1946 oppbyggingen av en etterretningsorganisasjon på initiativ fra amerikanerne og finansiert av dem.

Arbeidsgrunnlaget var følgende muntlige overenskomst:[5]

  1. Det skapes en tysk etterretningsorganisasjon ved bruk av det foreliggende potensial, med sin etterretning retning Øst og slik til en viss grad fortsetter det gamle arbeide i samme øyemed. Grunnlaget er den felles interesse man har i forsvaret mot kommunismen.
  2. Den tyske organisasjonen arbeider ikke for eller under amerikanerne, men samarbeider med amerikanerne.
  3. Organisasjon arbeider helt og holdent under tysk ledelse, og får sine oppgaver fra amerikansk side så lenge det ikke består noen tysk regjering i Tyskland.
  4. Organisasjonen ble finansiert fra amerikansk hold … Til gjengjeld meddeler den amerikanerne alle sine etterretningsfunn.
  5. Så snart det igjen består en suveren tysk regjering, påhviler det denne regjering å bestemme om arbeidet skal fortsette eller ikke …
  6. Skulle organisasjonen en gang finne seg i en situasjon der amerikanske og tyske interesser avviker fra hverandre, står det organisasjonen fritt å velge de tyske interesser som sin linje.

Punktene minner i tendens om memorandumet Himmeroder Denkschrift. Da dette ble oppstilt i 1950 var også Gehlen-medarbeiderne Adolf Heusinger, Hans Speidel og Hermann Foertsch medvirkende.[6]

Organisasjonen begynte med tyske tidligere etterretningsoffiserer, og hadde hovedkvarter først i Oberursel nær Frankfurt, så i Pullach nær München,[7] og ble kalt «South German Industrial Development Organization» for ikke å tilkjennegi at den var en fordekt etterretningsgruppe og spionasjekrets. Gehlen håndplukket 350 tidligere etteretningsagenter til gruppen, et antall som etthvert vokste til 4.000 agenter. Gruppen ble av sine amerikanske oppdragsgivere (Central Intelligence Agency (CIA), som etterfølgerorganisasjon til OSS i 1947) kjent under det uoffisielle navnet Gehlen Organization eller The Org, og på tysk som Organisation Gehlen (forkortet OG).

CIA hadde tett kontakt med Gehlen-gruppen. I mange år under den kalde krigen var Org.-agentene CIAs eneste øyne og ører i posisjon i Østblokken.

Hver eneste tysk krigsfange som vendte tilbake fra sovjetisk fangenskap til Vest-Tyskland mellom 1947 og 1955 ble utspurt av Org.-folkene. Gehlen-organisasjonen hadde hundrevus av tidligere medlemmer av nazistparttiet i sin tjeneste, og hadde gode kontakter med østeuropeiske emigrantorganisasjoner. Man hadde folk som holdt øye med hvordan det sovjetiske jernbanesystemet ble ledet og fungerte, og tilsvarende med flyplasser og havner. Man infilrerte agenter til de baltiske land og til Ukraina. Gehlen-organisasjonens Operasjon Böhmen var en større kontraspionasjesuksess.[8]

Etterhvert ble Gehlen-organisasjonen selv kompromittert ved østtyske agenter, kommunister og kommunistsympatisører, som flere tilfeller var sovende agenter i organisasjonen selv, eller som hadde innpass i CIA og det britiske SIS (MI6), særlig Kim Philby. Da The Org. langsomt og stykkevis kom frem fra skyggene, ble Gehlen og hans gruppe utsatt for kraftige angrep fra mange hold, fra Vest, og fra østlig propaganda og desinformasjon. Særlig den britiske presse var fiendtlig innstilt mot Gehlen, og segmenter av britisk presse sørget for at The Org. ikke lenger forble noen særlig hemmelig organisasjon.[9]

Da OG ble til Bundesnachrichtendienst i 1956 ble han dens første president.

Bundesnachrichendienst[rediger | rediger kilde]

CIA-rapport om forhanskinger om opprettelse av BND (1952)

Ti år etter annen verdenskrig ble den 1. april 1956 Gehlen Organization offisielt overdratt til Vest-Tysklands regjering under Konrad Adenauer.[7] Den ble kjerneb i den nyopprettede Bundesnachrichtendienst (BND - Den føderale etterretningstjeneste).[7] Gehlen innehadde lederstillingen i den nye organisasjonen.

Gehlen besøkte Norge som en del av samarbeidet med norsk etterretningstjeneste etter krigen.

Han presederte over strålende fremganger, men også over mislykkender, til han i 1968 gikk av i en alder av 66 år. Han ble etterfulgt av Gerhard Wessel.

Fratreden og død[rediger | rediger kilde]

Han fratrådte like dramatisk som han var kommet til makt, skjønt det i og for seg ikke var for tisdlig etter tysk pensjonsalder i embedsverket. Flere faktorer lå bak avgangen. Det var avsløringen av at Heinz Felfe, en tidligere SS-løytnant som arbeidet sentralt i BNS-hovedkvarteret i Pullach, var sovjetagent; at kansler Adenauer i 1963 hadde utviklet en distanse til Gehlen, men fremfor alt at Gehlens stadig svekkede konsentrasjon i lederskapsforpliktelsene. Dette gikk ut over BND effektivitet og relevans.

Gehlen gikk i pensjon i 1968, og fikk pensjonsutbetaling på nivå med Ministerialdirektor (en av de aller høyeste embedsmannsnivåer),[10] pluss angivelig en pensjon også fra CIA. Han døde i 1979, 77 år gammel.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • Reinhard Gehlen: Der Dienst. Erinnerungen 1942-1971, Droemer, München 1973. 329 s.
  • Reinhard Gehlen: Verschlußsache, v. Hase & Koehler Verlag, Mainz 1980. 168 s.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dermot Bradley, Karl Friedrich Hildebrand, Markus Brockmann: Die Generale des Heeres 1921 – 1945. Die militärischen Werdegänge der Generale, sowie der Ärzte, Veterinäre, Intendanten, Richter und Ministerialbeamten im Generalsrang (= Deutschlands Generale und Admirale; Teil IV). Band 4: Fleck – Gyldenfeldt. Biblio-Verlag, Bissendorf 1996, ISBN 3-7648-2488-3, S. 202–203.
  • Dermot Bradley, Heinz-Peter Würzenthal, Hansgeorg Model: Die Generale und Admirale der Bundeswehr (1955–1999). Die militärischen Werdegänge (= Deutschlands Generale und Admirale, Teil 6b). Band 2, 1: Gaedcke – Hoff, Biblio Verlag, Osnabrück 2000, ISBN 978-3-7648-2369-6, 30–31.
  • Heiner Bröckermann: Gehlen, Reinhard (1902–1979). In: David T. Zabecki (Hrsg.): Germany at war. 400 years of military history. Mit einem Vorwort von Dennis Showalter, ABC-CLIO, Santa Barbara 2014, ISBN 978-1-59884-980-6, S. 472.
  • E.H. Cookridge: Gehlen: Spy of the Century. London: Hodder & Stoughton. 1971, and New York: Random House. 1972
  • James H. Critchfield: Partners at Creation: The Men Behind Postwar Germany's Defense and Intelligence Establishments. Annapolis: Naval Institute Press, 2003. x + 243 pp, ISBN 1-59114-136-2.
  • Burton Hersh: The Old Boys — The American Elite and the Origins of the CIA. New York: Charles Scribner's Sons. 1992
  • Höhne, Heinz; Zolling, Hermann (1972). The General Was a Spy: The Truth about General Gehlen and his spy ring. New York: Coward, McCann & Geoghegan. 
  • Peter Kross: "Intelligence" in Military Heritage, October 2004, p. 26–30
  • Dieter Krüger Reinhard Gehlen (1902–1979). Der BND-Chef als Schattenmann der Ära Adenauer. In: Dieter Krüger, Armin Wagner (Hrsg.): Konspiration als Beruf. Deutsche Geheimdienstchefs im Kalten Krieg. Links, Berlin 2003, ISBN 3-86153-287-5, S. 207 ff.
  • Wolfgang Krieger: „Dr. Schneider" und der BND. In: Wolfgang Krieger (Hrsg.): Geheimdienst in der Weltgeschichte. Spionage und verdeckte Aktionen von der Antike bis zur Gegenwart. Verlag C. H. Beck, München 2003, ISBN 3-406-50248-2, S. 230–247. (Auch: Anaconda Verlag, Köln 2007, ISBN 978-3-86647-133-7)
  • Timothy Naftali: Reinhard Gehlen and the United States. In: Richard Breitmann (Hrsg.): U.S. Intelligence and the Nazis. Cambridge University Press, New York 2005, ISBN 978-0-521-85268-5, S. 375 ff.
  • Mary Ellen Reese: General Reinhard Gehlen: The CIA Connection. Fairfax, Virginia: George Mason University. 1990
  • Mary Ellen Reese: Organisation Gehlen. Der kalte Krieg und der Aufbau des Deutschen Geheimdienstes. Rowohlt Verlag, Berlin 1992, ISBN 3-87134-033-2.
  • Christopher Simpson: "Blowback 'The first full account of America's recruitment of nazis, and its disastrous effects on our domestic and foreign policy'", 1988, 398 pp , Collier books, Macmillian Publishing Company. ISBN 0-02-044995-X
  • Tim Weiner: Legacy of Ashes: The History of the CIA, Trade Paperback, p. 10–190, Anchor Books. 2008. ISBN 978-0-307-38900-8
  • Charles Whiting: Gehlen. Germany's Master Spy. Ballantine, New York 1972, ISBN 0-345-25884-3.
  • Hermann Zolling, Heinz Höhne: Pullach intern. General Gehlen und die Geschichte des Bundesnachrichtendienstes. Hoffmann und Campe, Hamburg 1971, ISBN 3-455-08760-4.
  • Mal:Munzinger
  • United States National Archives, Washington, D.C. NARA Collection of Foreign Records Seized, Microfilm T-77, T-78

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Men endel arbeid er gjort, som Magnus Pahl: Fremde Heere Ost. Hitlers militärische Feindaufklärung. Ch. Links Verlag, Berlin 2012, ISBN 978-3-86153-694-9
  2. ^ a b Christopher Simpson: Blowback. America's recruitment of nazis and its effect on Cold War. Collier Books, New York NY 1989, ISBN 0-02-044995-X, s. 41.
  3. ^ Christopher Simpson: BLOWBACK: The First Full Account of America's Recruitment of Nazis, and its disastrous Effect on our domestic foreign policy. Collier Books, New York 1988, ISBN 0-02-044995-X, s. 41–42.
  4. ^ Höhne & Zolling, s. 63
  5. ^ Gehlen: Der Dienst. s. 149 ff.
  6. ^ Erich Schmidt-Eenboom: Ein Sonderling an der Wiege der Wiederbewaffnung - Gehlens Paranoia und die Geburtswehen des BND. Forschungsinstitut für Friedenspolitik e.V.
  7. ^ a b c Reinhard Gehlen – Biografie WHO'S WHO
  8. ^ Höhne & Zolling, s. 157
  9. ^ Höhne & Zolling, s. 172
  10. ^ Höhne & Zolling, s. 1

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]