Reinhard Gehlen

Reinhard Gehlen
Født		3. apr. 1902 Erfurt
Død		8. juni 1979 (77 år) Berg
Beskjeftigelse		Offiser, spion, etterretningsoffiser
Embete		President (1956–1968)
Nasjonalitet		Tyskland
Utmerkelser		Krigsfortjenestekorset Det tyske kors Bundesverdienstkreuz
Troskap		Weimarrepublikken til 1933 Tyskland til 1945 Forbundsrepublikken Tyskland 1955–1964
Våpenart		Hæren (Wehrmacht)
Tjenestetid		1920–1945 1955–1968
Militær grad		General, brigadegeneral
Enhet		Reichswehr Wehrmacht Heer Bundeswehr
Kommandoer		Fremde Heere Ost
Deltok i		Andre verdenskrig
Reinhard Gehlen på Commons

Reinhard Gehlen (født 3. april 1902 i Erfurt i Tyskland, død 8. juni 1979 i Berg ved Starnberger See) var en tysk general som var en av den kalde krigens mest kjente etterretningsledere. Han tjenestegjorde under andre verdenskrig som generalmajor og var leder for Hærens avdeling Fremde Heere Ost (FHO) som drev militæretterretning mot Sovjetunionen. Han hadde forbindelse til det mislykkede 20. juli-attentatet mot Adolf Hitler, men ble ikke avslørt. I begynnelsen av den kalde krigen ble han rekruttert av den amerikanske hærens etterretningstjeneste G-2 Intelligence som leder for en ny etterretningsorganisasjon, kjent som Organisation Gehlen, som etterhvert ble nært knyttet til CIA; han ledet denne organisasjonen i hele dens eksistens fra 1946 til 1956. Deretter var han Bundesnachrichtendiensts første president til 1968.

Liv og virke

Bakgrunn

Reinhard Gehlen ble født inn i en middelklassefamilie i Erfurt. Faren Walther (1871–1943) hadde tidligere vært major, og i 1908 etablerte han seg som bokhandler og forlagsdirektør i Breslau hvor den unge Reinhard deretter vokste opp. Moren Katharina von Vaernewyk kom fra Flandern. Reinhard Gehlen var fetter til sosiologen og filosofen Arnold Gehlen.

Han tok sin abitur ved det humanistiske König-Wilhelm-Gymnasium i Breslau i 1920.

Reichswehr

Han gikk 20. april 1920 inn i Reichswehr. I 1926 gikk han på kavaleriskole i Hannover og ble deretter premierløytnant. Han tok stabsutdannelse og fullførte denne i 1935, da han ble utnevnt til kaptein og knyttet til hærens generalstab, selv om denne formelt sett var forbudt etter Versaillestraktaten.

I 1931 giftet han seg med Herta von Seydlitz-Kurzbach.

Wehrmacht

Før krigsutbrudd

Fra oktober 1933 til juli 1935 stod han til disposisjon for sjefen av hæren, General der Infanterie Kurt von Hammerstein-Equord, og var kommandert til de hemmelige generalstabsopplæringsopplegg. I mai 1935 ble han kommandert til Krigsakademiet.

Fra juli 1935 til juli 1936 var han adjutant for Oberquartiermeister I i hærens generalstab i Reichskriegsministerium i Berlin. I juli 1936 ble han flyttet til I. avdeling og i juli 1937 til 10. avdeling til hærens overkommando. Hans sjef var på den tid generalmajor Erich von Manstein.

Fra november 1938 til august 1939 var han batterisjef (feldhaubitser) i 8./Artillerieregiment 18 i Liegnitz, som ble satt inn da Polen ble angrepet.

Andre verdenskrigs første år

Etter utbruddet av andre verdenskrig ble han i august 1939 første generalstabsoffiser (Erster Generalstabsoffizier - Ia) i 213. Infanterie-Division. Fra oktober 1939 til 1940 var han som gruppeleder ansvarlig for landbefestningene i Hærens generalstab.

Deretter arbeidet han fra juni 1940 som adjutant for sjefen for generalstaben Franz Halder, og deltok fra oktober samme år i operasjonsavdelingens gruppe øst under ledelse av Adolf Heusinger. Han deltok her i planleggingen av Operasjon Barbarossa, det planlagte angrep på Sovjetunionen som så fulgte i juni 1941. Han var særlig involvert i planleggingen av transport og tilførsel av reservestyrker.

Abteilung Fremde Heere Ost

Etter nederlagene på østfronten, særlig etter slaget om Stalingrad, ble det erkjent at det trengtes en ny ledelse av etterretningsarbeidet, og selv om Gehlen verken hadde slik bakgrunn, uten kjennskap til fremmedspråk eller særlige kunnskaper om Sovjetunionen, ble han utnevnt til oberstløytnant og leder av Abteilung Fremde Heere Ost (som drev militæretterretning mot Sovjetunionen), og erstattet Eberhard Kinzel som leder av avdelingen. I en tidlig fase hadde han også ansvar for arbeidet rettet mot Skandinavia og Sør-Europa.^{[trenger referanse]}

I sine erindringer skrev Gehlen at han og Wilhelm Canaris i Abwehr hadde Adolf Hitlers personlige sekretær Martin Bormann sterkt mistenkt for å være russisk spion. Uavhengig av hverandre fikk de greie på at Bormann og gruppen hans benyttet seg av radio for å sende kodede budskap til Moskva. Canaris forlangte å få foreta en etterforskning; men Hitler hadde uttrykkelig forbudt noen granskning, ettersom Bormann angivelig hadde informert ham om slike Funkspiele («falske radiomeldinger»), og han hadde gitt sin tillatelse. Dermed ble det umulig å gå Bormann etter i sømmene.

Reinhard Gehlens avdeling samarbeidet etter Stalingrad en tid med Schutzstaffels (SS) utenlandsetterretning under Walter Schellenberg. De to tjenestene ville i 1943 bygge opp en styrke bestående av sovjetiske krigsfanger, overløpere og antikommunister som under general Andrej Andrejevitsj Vlassov skulle tjene som kampgruppe for komiteen for frigjøring av Russlands folk.

5,24 millioner sovjetiske stridende overga seg til tysk krigsfangenskap. Den tyske hær lette etter høytstående sovjet-offiserer som ville stille opp for propagandaformål. I rekrutteringen av russere til tysk krigstjeneste ble to organisasjoner etablert, den russiske frigjøringsbevegelse (ROD) og den russiske frigjøringshær (ROA). Nå fantes det aldri noen slik «hær», men betegnelsen ga russere i Wehrmacht en følelse av fellesskap og identitet. De fikk også en ROA-logo å sy på uniformene. I starten av 1943 var mellom 130 000 og 150 000 sovjet-soldater i den tyske hærs tjeneste, organisert i rundt 176 bataljoner og 38 kompanier. Det var desperat behov for dem. I januar 1942 alene mistet den tyske hær rundt 95 000 stridende og fikk bare 10 300 erstattet. Samme høst overskred tapene forsterkningene med rundt 800.000, kort tid etter var tallet en million. Det var på dette tidspunkt mulig å regne ut en presis dato for når den tyske hær rett og slett ville opphøre å eksistere.

Otto Skorzeny skulle bygge opp en motstandsorganisasjon hinsides frontlinjene. Gehlen foreslo på denne tiden «Aktion Werwolf», en motstandsbevegelse med forsyninger gjemt i jorddepoter.^{[trenger referanse]}

Gehlen var fullstendig klar over sin avdelings manglende kompetanse, og gikk igjennom hærens personellister for å finne personer med språkkunnskaper, geografer, antropologer og jurister, alle som kunne høyne det intellektuelle nivået i seksjonen. Tilstrømningen av unge, velutdannede medarbeidere førte til mer realistiske og kunnskapsrike rapporter til Hitler og ledelsen, medregnet rapporter som fortalte at krigen vanskelig kunne vinnes.^{[trenger referanse]}

En bred og fullverdig historisk analyse av Fremde Heere Ost-virksomheten foreligger ennå (2012) ikke.

Gehlens voksende opposisjon til det regime han tjente, skyldtes i stor grad behandlingen av russere og andre slavere. Gehlen mente at det ville vært fornuftig å tilrettelegge for den styrke som general Vlassov kunne ha organisert. Men Hitler var fast besluttet på å bekjempe den slaviske rase: «St Petersburg må slettes fullstendig fra jordens overflate. Moskva likeså. Da vil russerne trekke seg inn i Sibir...Hva angår de latterlige hundre millioner slavere, vil vi forme de beste av dem slik det passer oss, og isolere resten av dem i sine egne svinestier, og enhver som skryter av lokalbefolkningen der...ryker rett inn i en konsentrasjonsleir.» Joseph Goebbels var betenkt og skrev i april 1942 i dagboken sin: «Innbyggerne i Ukraina var i starten mer enn tilbøyelige til å betrakte føreren som Europas frelser og ønske den tyske hær hjertelig velkommen. Den holdningen endret seg fullstendig i løpet av måneder. Vi har slått russene og spesielt ukrainerne for hardt i hodet med den måten vi behandler dem på. Et slag i hodet er ikke allid noe overbevisende argument...» En måned senere skrev han at han mente «politikken må endres grunnleggende hva angår folkene østpå», men Hitler og resten av nazitoppene var forblindet av sine raseteorier. Goebbels skrev at mange av folkene i Sovjet kunne reist seg mot Stalin, «om vi visste hvordan føre krig bare mot bolsjevismen, heller enn mot det russiske folk.» I stillhet klarte Wehrmacht å få seg tildelt russiske krigsfanger som sjåfører, kokker og i arbeidsbataljoner i voksende antall. Gehlen var en nøkkelfigur i dette.

Sommeren 1942 ble han ifølge sine egne memoarer kontaktet av oberstene Henning von Tresckow og Claus von Stauffenberg og sin egen overordnet general Adolf Heusinger om å få delta i et attentat mot Hitler. Hans rolle i dette skulle være liten, og da 20. juli-attentatet i 1944 mislyktes, ble ikke hans forbindelse til kuppmakerne oppdaget. Han unngikk dermed hevnaksjonene og massehenrettelsene, men i hele sin tid som etterretningssjef tillot han konspiratoriske møter og diskusjoner i sin avdeling. Han var til stede i Berchtesgaden da de siste planene for 20. juli-attentatet ble lagt.^{[trenger referanse]}

Krigens sluttfase, krigsfangenskap

Fra oktober 1944 gjorde Gehlen seg tanker og planer for tiden etter krigen. Han utviklet seg den følgende hypotese, som senere skulle vise seg å være riktig:

«Vestmaktene kommer til å vende seg bort fra sin forbundsfelle Russland. Dermed vil de ha behov for meg, mine medarbediere og mine kopierte dokumenter i kampen mot en kommunistisk ekspansjon, ettersom de selv ikke er i besittelse av noen agenter der.»

Tidlig i mars 1945 lot Gehlen alle sin etterretningsavdelings materiale mangfoldiggjøre på mikrofilm av noen få særlig betrodde medarbeidere. Filmene ble vanntett innpakket og gravd ned i kister i forskjellige enger inne i de østerrikske Alpene.

På forhånd hadde Gehlen fått bragt sin familie fra Liegnitz via Naumburg inn til et skjulested i Bayerischer Wald, slik at de ikke skulle falle i de fremrykkende sovjetiske styrkers hender. Med sine medarbeidere Gerhard Wessel og Hermann Baun inngikk han «Bad Elster-pakten»; de avtalte hvordan de på ordnet vis skulle overgi seg og sitt materiale til amerikanerne.

Helt til slutt førte Gehlens realistiske, det vil si for Hitler alt for pessimistiske, rapportering til at Hitler avskjediget ham den 9. april 1945, på et tidspunkt han hadde nådd graden generalmajor. Gerhard Wessel ble hans etterfølger.

Generalmajor Reinhard Gehlen, amerikansk foto fra 1945

Den 28. april forlot Gehlen Wehrmachts hovedkvarter i Bad Reichenhall i Bayern, gjemte seg på Elendsalm ved Miesbach og meldte seg selv sammen med seks offiserer i Fischhausen am Schliersee den 22. mai 1945 for amerikanske soldater der. Det gjaldt nå for Gehlen at han ikke ble utlevert til Sovjetunionen. Det forelå en overenskomst mellom de allierte om slike utleveringer dersom det gjaldt straffeforfølgelse for ting noen hadde foretatt seg på Østfronten. Derfor måtte Gehlen tydeliggjøre for de amerikanerne som hadde ham i sin varetekt hvilken betydning han kunne ha for dem i etterkrigstiden.

Til å begynne med ble hans ord møtt med liten interesse. Men etterhvert ble amerikanerne klar over at hans innsikter og kontakter i Sovjetunionen gjorde ham meget verdifull for dem. Gehlens navn ble stille fjernet fra listene over krigsfanger og syv av hans ledende offiserer ble i hemmelighet overført til amerikansk etterretningskontroll.

Via Wörgl og Salzburg ble Gehler av den amerikanske kontraspionasje i Bayern bragt til nærmere avhør i Villa Pagenstecher i Wiesbaden. Der ble han avhørt av kaptein John R. Boker, som var understilt general Edwin L. Sibert, G2 (senior intelligence officer) for Twelfth Army Group. Det viste seg underveis at de begge hadde sammenfallende syn om amerikanernes rolle i fremtiden. Dokumentkistene som Gehlen hadde gjemt ble gravd frem og fraktet til amerikanernes document center i Höchst. Man samlet også sammen flere av Gehlens viktige medarbeidere og unndro dem fengsling.

Mot slutten av sommeren 1945 hadde Boker full støtte fra general Edwin Sibert som igjen fikk med seg sin overordnede, general Walter Bedell Smith, Eisenhowers stabssjef som da arbeidet for William Joseph Donovan (tidligere leder av OSS - Office of Strategic Services) og Allen Dulles (da OSS station chief i Bern); dermed fløy den 20. september 1945 Gehlen og tre av hans nærmeste medarbeidere til USA for å begynne å arbeide for amerikanerne.

Gehlen var så i Fort Hunt i USA i et års tid. Amerikanerne fikk i denne tiden blant annet ved Gehlens hjelp et mye skarpere og mer presist bilde av den fremvoksende sovjetiske motstanders ressurser og arbeidsmåter. Han bidro til en håndbok som beskrev sovjetisk militærtaktikk, og med innsikter fra Gehlens kunne amerikanerne også avsløre en rekke informanter for agenter i Office of Strategic Services som støttespillere for sovjetkommunismen.

Den kalde krigen

Organisation Gehlen

I juli 1946 ble han sendt tilbake til Tyskland, og var offisielt løslatt. Her begynte han den 6. desember 1946 oppbyggingen av en etterretningsorganisasjon på initiativ fra amerikanerne og finansiert av dem.

Arbeidsgrunnlaget var følgende muntlige overenskomst:

1. Det skapes en tysk etterretningsorganisasjon ved bruk av det foreliggende potensial, med sin etterretning retning Øst og slik til en viss grad fortsetter det gamle arbeide i samme øyemed. Grunnlaget er den felles interesse man har i forsvaret mot kommunismen.
2. Den tyske organisasjonen arbeider ikke for eller under amerikanerne, men samarbeider med amerikanerne.
3. Organisasjon arbeider helt og holdent under tysk ledelse, og får sine oppgaver fra amerikansk side så lenge det ikke består noen tysk regjering i Tyskland.
4. Organisasjonen ble finansiert fra amerikansk hold … Til gjengjeld meddeler den amerikanerne alle sine etterretningsfunn.
5. Så snart det igjen består en suveren tysk regjering, påhviler det denne regjering å bestemme om arbeidet skal fortsette eller ikke …
6. Skulle organisasjonen en gang finne seg i en situasjon der amerikanske og tyske interesser avviker fra hverandre, står det organisasjonen fritt å velge de tyske interesser som sin linje.

Punktene minner i tendens om memorandumet Himmeroder Denkschrift. Da dette ble oppstilt i 1950 var også Gehlen-medarbeiderne Adolf Heusinger, Hans Speidel og Hermann Foertsch medvirkende.

Organisasjonen begynte med tyske tidligere etterretningsoffiserer, og hadde hovedkvarter først i Oberursel nær Frankfurt, så i Pullach nær München, og ble kalt «Den sørtyske industriutviklingsorganisasjonen» for ikke å tilkjennegi at den var en fordekt etterretningsgruppe og spionasjekrets. Gehlen håndplukket 350 tidligere etteretningsagenter til gruppen, et antall som etthvert vokste til 4.000 agenter. Gruppen ble av sine amerikanske oppdragsgivere (Central Intelligence Agency (CIA), som etterfølgerorganisasjon til OSS i 1947) kjent under det uoffisielle navnet Organisation Gehlen (forkortet OG) eller på engelsk Gehlen Organization eller The Org.

CIA hadde tett kontakt med Gehlen-gruppen. I mange år under den kalde krigen var Org.-agentene CIAs eneste øyne og ører i posisjon i Østblokken.

Hver eneste tysk krigsfange som vendte tilbake fra sovjetisk fangenskap til Vest-Tyskland mellom 1947 og 1955 ble utspurt av Org.-folkene. Gehlen-organisasjonen hadde hundrevis av tidligere medlemmer av naziparttiet i sin tjeneste, og hadde gode kontakter med østeuropeiske emigrantorganisasjoner. Man hadde folk som holdt øye med hvordan det sovjetiske jernbanesystemet ble ledet og fungerte, og tilsvarende med flyplasser og havner. Man infiltrerte agenter til de baltiske land og til Ukraina. Gehlen-organisasjonens Operasjon Böhmen var en større kontraspionasjesuksess.

Etterhvert ble Gehlen-organisasjonen selv kompromittert ved østtyske agenter, kommunister og kommunistsympatisører, som flere tilfeller var sovende agenter i organisasjonen selv, eller som hadde innpass i CIA og det britiske SIS (MI6), særlig Kim Philby. Da The Org. langsomt og stykkevis kom frem fra skyggene, ble Gehlen og hans gruppe utsatt for kraftige angrep fra mange hold, fra Vest, og fra østlig propaganda og desinformasjon. Særlig den britiske presse var fiendtlig innstilt mot Gehlen, og segmenter av britisk presse sørget for at The Org. ikke lenger forble noen særlig hemmelig organisasjon.

Da OG ble til Bundesnachrichtendienst i 1956 ble han dens første president.

Bundesnachrichendienst

CIA-rapport om forhandlinger om opprettelse av BND (1952)

Gehlen-organisasjonen ble offisielt overdratt til Vest-Tysklands regjering under Konrad Adenauer den 1. april 1956. Den ble kjernen i den nyopprettede Bundesnachrichtendienst (BND - Den føderale etterretningstjeneste). Gehlen ble samtidig utnevnt til BNDs første president, og hadde stillingen i tolv år. CIA, den vesttyske regjeringen og Gehlen-organisasjonen hadde da i flere år jobbet med planene om å overdra organisasjonen til den vesttyske regjeringen som kjernen i en ny offisiell vesttysk etterretningstjeneste.

Gehlen besøkte Norge som en del av samarbeidet med norsk etterretningstjeneste etter krigen.

Han presiderte over strålende fremganger, men også over mislykkede operasjoner, til han i 1968 gikk av i en alder av 66 år. Han ble etterfulgt av Gerhard Wessel.

Fratreden og død

Han fratrådte like dramatisk som han var kommet til makt, skjønt det i og for seg ikke var for tidlig etter tysk pensjonsalder i embedsverket. Flere faktorer lå bak avgangen. Det var avsløringen av at Heinz Felfe, en tidligere SS-løytnant som arbeidet sentralt i BND-hovedkvarteret i Pullach, var sovjetagent; at kansler Adenauer i 1963 hadde utviklet en distanse til Gehlen, men fremfor alt Gehlens stadig svekkede konsentrasjon i lederskapsforpliktelsene. Dette gikk ut over BNDs effektivitet og relevans.

Gehlen gikk av med pensjon i 1968, og fikk pensjonsutbetaling på nivå med Ministerialdirektor (et av de aller høyeste embedsmannsnivåer, omtrent sammenlignbart med ekspedisjonssjef). Han fikk angivelig også en pensjon fra CIA. Han døde i 1979, 77 år gammel.

Utmerkelser

• Krigsfortjenestekorset av første klasse med briljanter
• Krigsordenen av det tyske kors i sølv
• Storkors av Den suverene militære Malteserordens fortjenstorden Pro Merito Melitensi (1948)
• Store fortjenstkors med stjerner og skulderbånd (30. april 1968)

Publikasjoner

• Reinhard Gehlen: Der Dienst. Erinnerungen 1942-1971, Droemer, München 1973. 329 s.; norsk oversettelse Spion: general Reinhard Gehlens erindringer, Gyldendal, Oslo 1972.
• Reinhard Gehlen: Verschlußsache, v. Hase & Koehler Verlag, Mainz 1980. 168 s.

Litteratur

• Dermot Bradley, Karl Friedrich Hildebrand, Markus Brockmann: Die Generale des Heeres 1921 – 1945. Die militärischen Werdegänge der Generale, sowie der Ärzte, Veterinäre, Intendanten, Richter und Ministerialbeamten im Generalsrang (= Deutschlands Generale und Admirale; Teil IV). Band 4: Fleck – Gyldenfeldt. Biblio-Verlag, Bissendorf 1996, ISBN 3-7648-2488-3, S. 202–203.
• Dermot Bradley, Heinz-Peter Würzenthal, Hansgeorg Model: Die Generale und Admirale der Bundeswehr (1955–1999). Die militärischen Werdegänge (= Deutschlands Generale und Admirale, Teil 6b). Band 2, 1: Gaedcke – Hoff, Biblio Verlag, Osnabrück 2000, ISBN 978-3-7648-2369-6, 30–31.
• Heiner Bröckermann: Gehlen, Reinhard (1902–1979). In: David T. Zabecki (Hrsg.): Germany at war. 400 years of military history. Mit einem Vorwort von Dennis Showalter, ABC-CLIO, Santa Barbara 2014, ISBN 978-1-59884-980-6, S. 472.
• E.H. Cookridge: Gehlen: Spy of the Century. London: Hodder & Stoughton. 1971, and New York: Random House. 1972
• James H. Critchfield: Partners at Creation: The Men Behind Postwar Germany's Defense and Intelligence Establishments. Annapolis: Naval Institute Press, 2003. x + 243 pp, ISBN 1-59114-136-2.
• Burton Hersh: The Old Boys — The American Elite and the Origins of the CIA. New York: Charles Scribner's Sons. 1992
• Höhne, Heinz; Zolling, Hermann (1972). The General Was a Spy: The Truth about General Gehlen and his spy ring. New York: Coward, McCann & Geoghegan. ISBN 0698104307. 
• Peter Kross: "Intelligence" in Military Heritage, October 2004, p. 26–30
• Dieter Krüger Reinhard Gehlen (1902–1979). Der BND-Chef als Schattenmann der Ära Adenauer. In: Dieter Krüger, Armin Wagner (Hrsg.): Konspiration als Beruf. Deutsche Geheimdienstchefs im Kalten Krieg. Links, Berlin 2003, ISBN 3-86153-287-5, S. 207 ff.
• Wolfgang Krieger: „Dr. Schneider" und der BND. In: Wolfgang Krieger (Hrsg.): Geheimdienst in der Weltgeschichte. Spionage und verdeckte Aktionen von der Antike bis zur Gegenwart. Verlag C. H. Beck, München 2003, ISBN 3-406-50248-2, S. 230–247. (Auch: Anaconda Verlag, Köln 2007, ISBN 978-3-86647-133-7)
• Timothy Naftali: Reinhard Gehlen and the United States. In: Richard Breitmann (Hrsg.): U.S. Intelligence and the Nazis. Cambridge University Press, New York 2005, ISBN 978-0-521-85268-5, S. 375 ff.
• Mary Ellen Reese: General Reinhard Gehlen: The CIA Connection. Fairfax, Virginia: George Mason University. 1990
• Mary Ellen Reese: Organisation Gehlen. Der kalte Krieg und der Aufbau des Deutschen Geheimdienstes. Rowohlt Verlag, Berlin 1992, ISBN 3-87134-033-2.
• Christopher Simpson: "Blowback 'The first full account of America's recruitment of nazis, and its disastrous effects on our domestic and foreign policy'", 1988, 398 pp , Collier books, Macmillian Publishing Company. ISBN 0-02-044995-X
• Tim Weiner: Legacy of Ashes: The History of the CIA, Trade Paperback, p. 10–190, Anchor Books. 2008. ISBN 978-0-307-38900-8
• Charles Whiting: Gehlen. Germany's Master Spy. Ballantine, New York 1972, ISBN 0-345-25884-3.
• Hermann Zolling, Heinz Höhne: Pullach intern. General Gehlen und die Geschichte des Bundesnachrichtendienstes. Hoffmann und Campe, Hamburg 1971, ISBN 3-455-08760-4.
• Mal:Munzinger
• United States National Archives, Washington, D.C. NARA Collection of Foreign Records Seized, Microfilm T-77, T-78

Eksterne lenker

• (de) Verk av og om Reinhard Gehlen i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
• Omtale på Who's Who