De allierte (andre verdenskrig)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mørk grønn er allierte land før angrepet på Pearl Harbor, lys grønn er allierte land etter Pearl Harbor, blå er aksemaktene og land de okkuperte og franske kolonier

De allierte er en betegnelse for alle de landene som kjempet mot aksemaktene under den andre verdenskrig. Under krigen ble betegnelsen «De forente nasjoner» brukt synonymt med «de allierte». Krigsalliansen ble formalisert ved undertegnelsen av Erklæringen om De forente nasjoner («Declaration by the united nations») 1. januar 1942, undertegnet av 26 regjeringer. De allierte ble involvert i krigen enten på grunn av at de allerede var blitt invadert, eller at de ble direkte truet av invasjon eller ettersom de var bekymret over at aksemaktene ville kontrollere verden.[1]

Den antityske sammenslutningen ved begynnelsen av krigen (1. september 1939) besto av Frankrike, Polen, Storbritannia, nasjonene i Det britiske samveldet, Australia, New Zealand, Canada og Unionen Sør-Afrika (sistnevntes soldater kjempet hovedsakelig under Samveldets kommando til tross for å ha vært en selvstendig stat siden 1931).[2] Etter 1941 hadde lederne for Det britiske samveldet, Sovjetunionen og USA, kjent som «de tre store»,[3] lederskapet over de allierte maktene. Kina[4][5] var på den tiden også en betydelig alliert.[6] Andre allierte omfattet Belgia, Brasil, Tsjekkoslovakia, Etiopia, Hellas, India (som en del av det britiske imperiet), Mexico, Nederland, Norge og Jugoslavia.[7]

I løpet av desember 1941 foretrakk den amerikanske presidenten Franklin Roosevelt navnet «de forente nasjoner» framfor de allierte. Han refererte til de tre store og Kina som en «forvaltning av det mektige», og deretter benyttet han senere betegnelsen «de fire politimenn».[8] Erklæringen om De forente nasjoner i juli-august 1945 foreslo Roosvelts etterfølger, Harry S. Truman, at utenriksministrene fra Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia, og USA «burde gjøre utkast til avtaler og grensesettinger i Europa», noe som førte til opprettelsen av Utenriksministrenes råd («Council of Foreign Ministers»).[9]

Dato når selvstendige stater ble med de allierte[rediger | rediger kilde]

Etter Tysklands invasjon av Polen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Felttoget i Polen i 1939

Etter Tysklands angrep på Danmark og Norge[rediger | rediger kilde]

  • Norge Norge: 9. april 1940 - Det er ulike syn på om Norge var en alliert stat og fra hvilken dato Norge faktisk ble alliert. Norge var nøytralt og fikk få dager etter Tysklands angrep 9. april 1940 bistand av Storbritannia, Frankrike og polske styrker i eksil. Den 10. juni samme år ble kapitulasjonsavtalen underskrevet, men norske myndigheter fortsatte krigen fra utlandet. Den norske regjeringen i eksil inngikk en militæravtale med Storbritannia 28. mai 1941. Avtalen erklærte at den norske marinen og norske fly samt hæren så langt som mulig skulle operere som norsk mannskap under norsk flagg men under britisk overkommando, norske styrker kunne også brukes til forsvar av Storbritannia. Senere i krigen inngikk regjeringen avtaler med Storbritannia, USA og Sovjetunionen om alliert okkupasjon av Norge etter frigjøringen.[10]
  • Island Island: ble okkupert av Storbritannia 10. mai 1940. Forble formelt nøytralt og samarbeidet med okkupanten som ble behandlet som gjester - statsminister Hermann Jónasson gjorde det klart for islendingene at det var en vennligsinnet okkupasjon. Senere fikk også amerikanske styrker baser der og overtok i 1941 ansvaret. En liten norsk styrke var også til stede på Island i alliert tjeneste: 330-skvadronen, noen kanonbåter og et «bergkompani» i Akureyri som blant annet drev skiopplæring. Landet hadde ikke militære styrker. Løsrev seg fra Danmark i 1944.[11][12][13][14][15][16]

Etter Tysklands angrep på Benelux-landene og Frankrike[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget om Frankrike

Etter invasjonen av Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Operasjon Barbarossa

¨

Etter angrepet på Pearl Harbor[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Angrepet på Pearl Harbor

Etter Erklæringen om De forente nasjoner[rediger | rediger kilde]

Etter D-Dagen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Operasjon Overlord

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The Allies». U. S. Army Center of Military History and World War II History.
  2. ^ Davies, Norman (2006): Europe at War 1939–1945: No Simple Victory. London: Macmillan. ISBN 0-333-69285-3, ss 150–151.
  3. ^ The Real History of World War II: A ... – Google Books. books.google.co.uk.
  4. ^ Hakim, Joy (1995): A History of Us: War, Peace and all that Jazz. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-509514-6.
  5. ^ «Declaration by United Nations». Book Department, Army Information School, Carlisle Barrack nars, Pa., Mai 1946 og ibiblio. 1. januar 1942.
  6. ^ Kwan Yuk Pan (2005): «Polish veterans to take pride of place in victory parade». Financial Times, UK.
  7. ^ A Decade of American Foreign Policy 1941–1949
  8. ^ Doenecke, Justus D.; Stoler, Mark A. (2005): Debating Franklin D. Roosevelt's foreign policies, 1933–1945. Rowman & Littlefield. ISBN 0-8476-9416-X.
  9. ^ Churchill, Winston S. (1981) [1953]: The Second World War, Volume VI: Triumph and Tragedy. Houghton-Mifflin Company. s. 561.
  10. ^ Skodvin, Magne (red.) (1984): Norge i krig. Bind 7. Oslo: Aschehoug.
  11. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1987). annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105130. 
  12. ^ Christensen (1979) s. 366f
  13. ^ Det glemte kompani. 2. Bergkompani og frigjøringen av Finnmark. Utgitt av Krigsinvalideforbundet, Oslo, 1983.
  14. ^ «BBC - WW2 People's War - Timeline». www.bbc.co.uk. Besøkt 10. februar 2019. 
  15. ^ Morison, S. E. (2001). History of United States Naval Operations in World War II: The Battle of the Atlantic, September 1939-May 1943 (Vol. 1). University of Illinois Press.
  16. ^ Riste, Olav (1987). Island i norsk krigspolitikk 1940-1945. Institutt for forsvarsstudier. 
  17. ^ Christensen (1979) s. 396
  18. ^ a b Det 20. århundre. Oslo: Aschehoug. 1993. s. 62. ISBN 8203170366. 
  19. ^ Christensen (1979) s. 396

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Christensen, Chr. A.R. (1979). Vår egen tid. Oslo: Cappelen. ISBN 8202041090. 
  • Davies, Norman (2006): Europe at War 1939–1945: No Simple Victory. London: Macmillan. ISBN 0-333-69285-3
  • Overy, Richard (1997): Russia's War: A History of the Soviet Effort: 1941–1945. New York: Penguin. ISBN 0-14-027169-4.
  • R. Holland (1981): Britain and the Commonwealth alliance, 1918-1939, London: Macmillan. ISBN 9780333272954