Elie Wiesel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Elie Wiesel
Elie Wiesel 2012 Shankbone.JPG
Ved Time 100 gala i 2012
Født Eliezer Wipyler
30. september 1928 (87 år)
Romania Sighet, Maramureș, Transilvania i Romania
Død 2. juli 2016
New York
Ektefelle Marion Erster Rose (1969-)
Alma mater Universitetet i Paris
Yrke Forfatter, filosof og politisk aktivist
Nasjonalitet Romania, USA
Religion jødedom
Medlem av American Academy of Arts and Letters, American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser Nobels fredspris, kommandørridder av Order of the British Empire, Norman Mailer-prisen, National Humanities Medal, Four Freedoms Award - Freedom of Worship, Freedom Award, Light of Truth Award, Æreslegionen, Q20857555, honorary doctor of the Catholic University of Louvain, Prix Médicis, Presidentens frihetsmedalje, Kongressens gullmedalje, Inter Book Prize, Q25287226, storoffiser av Æreslegionen, Stjerneordenen

Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
1986

Eliezer «Elie» Wiesel (født 30. september 1928 i Sighet i Romania, død 2. juli 2016 i Boston i Massachusetts i USA[1]) var en rumensk-jødisk, fransk-oppvokst jødisk forfatter, filosof og politisk aktivist som siden 1963 har hatt amerikansk statsborgerskap.

I 1986 ble Wiesel tildelt Nobels fredspris for sin kamp mot de kreftene han fikk føle på nært hold i Auschwitz og andre konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig.

Wiesel fremsto som en betydelig åndelig leder og veiviser i en tid preget av vold, undertrykkelse og rasisme. Hans budskap var å tilgi, men ikke å glemme. Det er ikke hatet som er kjærlighetens verste fiende, sa han, det er likegyldigheten. Wiesel var av mange tilhengere regnet som en budbærer om fred og forsoning og menneskeverd.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, Auschwitz[rediger | rediger kilde]

Wiesel ble født 30. september 1928 i den lille rumenske grensebyen Sighet. Faren Shlomo Elisha, var kjøpmann, og fordypet seg i historie og psykologi.

Den 16. mai 1944 deporterte ungarske myndigheter det jødiske samfunn i Sighet til Auschwitz. Wiesel og hans familie ble sendt dit og Wiesel fikk fangenummer A-7713. Han opplevde at hans mor og yngre søster, Tzipora, ble ført inn i gasskammeret sammen.

Wiesel og hans far ble sendt til Buna-Werke, også kjent som Auschwitz III Monowitz. De arbeidet der sammen under grusomme forhold og ble sammen sendt fra leir til leir den siste tiden av krigen. 29. januar 1945, bare få uker etter at de hadde blitt sendt til leiren Buchenwald og få måneder før USAs 3. armé frigjorde leiren, døde faren av dysenteri, sult og utmattelse. Hans siste ord var «Eliezer», Wiesels navn, skriver Wiesel i boken "Natten".

Holocaustoverlevende[rediger | rediger kilde]

Etter krigen dro han til Paris. Et beskjedent studiestipend han fikk av OSE rakk såvidt til leien av et trangt værelse i Rue Marois i 16. arrondissement i Paris. Han var da 17 år gammel og befant seg fullstendig alene, uten hverken venner eller arbeidstillatelse. På denne tiden var Wiesel preget av en sterk skyldfølelse; skyld over å være overlevende. Han kastet seg inn i litteraturen, og hans første store litterære møte var med Franz Kafkas forfatterskap.

Elie Wiesel (1987) by Erling Mandelmann - 2.jpg

Han ble også tiltrukket av filosofi, og ønsket å finne meningen med de hendelser han var blitt offer for. Den litterære appetitten ble større, og han forsøkte å finne svarene innenfor både litteratur, filosofi og psykologi. Han fikk etterhvert arbeid som journalist, noe som sendte Wiesel til et nytt stadium i livet.

I 1954 oppsøkte han den katolske forfatteren og nobelprisvinneren Francois Mauriac for å intervjue ham. Dette intervjuet tok en uventet vending. Wiesel avbrøt forfatterens varme tale om Kristi offer med spørsmål om man ikke heller bør være opptatt av de ofre som ble begått like i nærheten, ikke av én jøde, men av flere millioner. Da det gikk opp for Francois Mauriac at den unge journalisten var et av de overlevende barna, omfavnet han Wiesel og spurte hvorfor han ikke hadde fortalt sin historie. Wiesel svarte at han ikke kunne, fordi han lovet seg selv å være taus om redslene – en faste med språket i ti år.

Mauriac ville ikke akseptere Wiesels taushet, da han mente at han hadde en plikt til å fortelle sin historie.[2] Han ble med dette motivert til å begynne å bearbeide sine erfaringer litterært, og snart etter kom kom hans første selvbiografiske bok. Wiesel skrev for det meste på fransk. Wiesel skrev trilogien Natten, Morgengry og Dagen om sine opplevelser i Auschwitz. Hans mest kjente bok, Natten, kom opprinnelig på jiddisch i 1956 med tittelen Un di velt hot geshvign («Om verden tiet»). Senere ble den revidert og oversatt til fransk med tittelen La Nuit (Natten).

I februar 2003 gikk han ut og støttet USAs invasjon av Irak.[3]

Finkelstein om Wiesel[rediger | rediger kilde]

Wiesel blir kraftig kritisert av Norman Finkelstein i hans bok Holocaustindustrien. I boken beskyldes Wiesel for å være en av «unikhetsdoktrinens» yppersteprester ved at han holder holocaust som toppen av ondskap og derfor historisk usammenlignbart med andre folkemord, særlig den tyrkiske holocaust mot armenerne.[4] Han blir i tillegg anklaget for å bagatellisere nazistenes folkemord av romfolket og det nevnte av armenerne under og etter 1. verdenskrig.

I boken eksemplifiseres dette ved Wiesels lobbyvirksonhet for kun å minnes jødene, ikke sigøynerne, ved United States Holocaust Memorial Museum i Washington[5] og hans avlysing og senere arbeid for boikott og nedleggelse av en konferanse om folkemord fordi den skulle inkludere det armenske folkemordet som tema.[6] Finkelstein siterer også Wiesel på at «alt med oss er forskjellig. Jøder er ontologisk eksepsjonelle».[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Shnidman, Ronen (2. juli 2016). «Elie Wiesel, Nobel Peace Prize laureate and renowned Holocaust survivor, dies at 87». Haaretz (engelsk). Besøkt 2. juli 2016. 
  2. ^ Arild Haaland Samtidssyner fra Blåsenborg (1997), ISBN 82-994431-0-5.
  3. ^ «Fredsprisvinner Wiesel støtter innmarsj i Irak». Aftenposten. 28. februar 2003. Besøkt 5. juni 2009. 
  4. ^ Finkelstein, N.(2003) The Holocaust Industry, 2nd edition, p.44-45.
  5. ^ Finkelstein, N.(2003) The Holocaust Industry, 2nd edition, p.75-76.
  6. ^ Finkelstein, N.(2003) The Holocaust Industry, 2nd edition, p.69.
  7. ^ Finkelstein, N.(2003) The Holocaust Industry, 2nd edition, p.49.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]