Franz Josef Strauss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Franz Josef Strauss
Verteidigungsminister Franz Josef Strauß (4909816836).jpg
Strauss som forsvarsminister
Født6. september 1915
München
Død3. oktober 1988 (73 år)
Regensburg
Ektefelle Marianne Strauß
Barn Max Strauß, Franz Georg Strauß, Monika Hohlmeier
Utdannet ved Ludwig-Maximilians-Universität München
Yrke Politiker
Parti Christlich-Soziale Union in Bayern
NasjonalitetTyskland
Språktysk
LivssynKatolisisme
Utmerkelser
7 oppføringer
Æresborger av München, Den bayerske fortjenstorden, Bayerische Verfassungsmedaille in Gold, Orden wider den tierischen Ernst, Schlesierschild, Knight Grand Cross of the Order of St. Sylvester, Karl-Valentin-ordenen
Tysklands minister for særlige oppgaver
1953–1955
RegjeringAdenauer II
Tysklands minister for atomenergi
21. oktober 1955–16. oktober 1956
RegjeringAdenauer II
EtterfølgerSiegfried Balke
Tysklands forsvarsminister
16. oktober 1956–16. desember 1962
RegjeringAdenauer IV
ForgjengerTheodor Blank
EtterfølgerKai-Uwe von Hassel
Tysklands finansminister
2. desember 1966–22. oktober 1969
RegjeringKiesinger
ForgjengerKurt Schmücker
EtterfølgerAlex Möller
Ministerpresident i Bayern
6. november 1978–3. oktober 1988
ForgjengerAlfons Goppel
EtterfølgerMax Streibl
Signatur
s signatur

Franz Josef Strauss (eller Strauß; født 6. september 1915 i München, død 3. oktober 1988 i Regensburg) var en tysk kristeligdemokratisk politiker (CSU). Strauss var under nesten hele den kalde krigen en av Vest-Tysklands mest markante og innflytelsesrike politikere, og ble regnet som en landsfader i sin egen hjemstat Bayern og som en av grunnleggerne av den moderne Forbundsrepublikken Tyskland. Strauss var leder for CSU fra 1961 til 1988.

Han hadde flere ministerposter i Vest-Tysklands føderale regjeringer mellom 1953 og 1969, først som minister uten portefølje 1953–1955, deretter som minister for atomspørsmål 1955–1956, forsvarsminister 1956–1962 og finansminister 1966–1969. Han var senere ministerpresident i Bayern fra 1978 til sin død i 1988. Franz Josef Strauss var kanslerkandidat for CDU/CSU ved Forbundsdagsvalget i 1980, men de konservative partiene tapte valget for det regjerende SPD med sin forbundskansler Helmut Schmidt. Han var gjennom 1970- og 1980-årene Helmut Kohls fremste politiske rival. Strauss var president for Forbundsrådet fra 1983 til 1984.

Strauss stod for en katolsk preget bayersk konservatisme, økonomisk modernisering, antikommunisme og støtte til en nær allianse med USA og vesteuropeisk militært og økonomisk samarbeid, særlig i rammen av NATO og EUs forløpere. I boken The Grand Design la han frem sin visjon om utviklingen av et føderalt Europa som kunne bli en global supermakt. Han var samtidig en sterk talsmann for interessene til Bayern innenfor Tyskland og for delstatenes autonomi mer generelt. Bayern utviklet seg i løpet av hans tid som CSU-leder til en av Vest-Tysklands rikeste og høyest utviklede delstater, med betydelig høyteknologisk industri og en stor utdannings- og forskningssektor. Som forsvarsminister var han sentral i å bygge opp Bundeswehr, i Vest-Tysklands integrasjon i NATO og i etableringen av Vest-Tyskland som en av verdens største våpeneksportører. Midt i 1970-årene viste han evne til realpolitisk nytenkning og var sentral i tilnærmingen mellom vesten og Folkerepublikken Kina etter kinesernes brudd med Sovjetunionen; han møtte som første tyske politiker formann Mao i 1975. Strauss var i 1970-årene en av de sentrale grunnleggerne av den vesteuropeiske flyprodusenten Airbus og var selskapets styreformann frem til sin død. Strauss kollapset under en jakt med fyrst Johannes av Thurn und Taxis i 1988 og døde to dager senere uten å ha kommet til bevissthet.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han ble født i München og var sønn av en slakter. Familien var katolsk, monarkistisk, bayersk-nasjonalistisk og antiprøyssisk innstilt, og gikk inn for å løsrive Bayern fra Tyskland. Familien Strauss så på Tysklands samling i 1871 som et overgrep mot Bayern, der Bayern hadde kommet under en større fremmed stats, Preussens, dominans. Disse holdningene dannet et viktig fundament for Strauss' eget politiske virke.[1]

I 1935 avla Strass examen artium ved Maximiliansgymnasium som den beste i hele Bayern siden 1910. Etter dette studerte han klassisk filologi, historie, statsvitenskap og germanistikk ved Ludwig-Maximilians-Universität München med sikte på å bli lærer. Han tok sin første statseksamen i 1940 og sin andre statseksamen i 1942. Han opplevde problemer med å få tatt eksamen på grunn av sin manglende støtte til nasjonalsosialismen, men en sympatisk innstilt lærer grep inn på hans vegne.

I august 1939 ble han som vernepliktig innkalt til militærtjeneste i hæren. Han tjenestegjorde under slaget om Frankrike og senere blant annet på Krimhalvøya og i Ukraina. Han fikk fra 1941 utdanning som offiser og ble løytnant i 1942. Fra 1943 tjenestegjorde han som utdanningsoffiser ved krigsskolen i nærheten av Schongau, en småby helt sør i Bayern. Han begynte på en doktorgrad, mens hans notater brant opp i et bombeangrep i 1944. I 1944 ble han forfremmet til premierløytnant og ble stasjonert ved en luftvernskole.

Politisk karrière[rediger | rediger kilde]

Kommunalpolitikk og medlemskap i Forbundsdagen[rediger | rediger kilde]

Schongau, en småby nær Alpene der Strauss startet sin politiske karriere i 1946

I 1945 ble han av den amerikanske militære okkupasjonsmakten konstituert som assisterende landråd, tilsvarende rådmann, i kommunen Schongau. Året etter deltok han i grunnleggelsen av CSU der og ble selv valgt til rådmann da stillingen skulle besettes permanent. Han ble på dette tidspunktet engasjert i vesttysk nasjonal politikk og ble i 1948 medlem av det økonomiske rådet for de vestlige sonene med sete i Frankfurt. I 1949 ble han utnevnt til CSUs første generalsekretær. Samtidig engasjerte han seg i Unionen av europeiske føderalister.

I 1949 ble han valgt til medlem av Forbundsdagen, det vesttyske parlamentet, og beholdt setet til 1978. Han ble igjen innvalgt i Forbundsdagen i 1987.[2] Han frasa seg i det siste tilfellet sin plass i Forbundsdagen, som protest på regjeringskoalisjonen mellom CDU/CSU og FDP.[2]

Føderale ministerposter[rediger | rediger kilde]

Forsvarsminister Strauss sammen med soldater i 1960

Strauss ble i 1953 minister uten portefølje i den føderale regjeringen. I 1955 ble han minister for atomenergi, og i 1956 ble han forsvarsminister, som den yngste i tysk historie. Han ble formann for CSU i 1961.

Strauss hadde stor interesse for utenriks- og forsvarspolitikk, og ble fra 1950-årene en av Vest-Tysklands mest kjente politikere internasjonalt. I det kommunistiske øst var Strauss ikke minst i kraft av sin rolle som forsvarsminister et av de viktigste vesttyske fiendebildene. Som forsvarsminister besøkte Strauss bl.a. Norge i 1961. Om de personene som demonstrerte mot ham sa han til NRK: «Jeg tar ikke disse ting så alvorlig. Jeg vet at mange av demonstrantene er unge, betalte mennesker som det alltid står et par innpiskere bak. De som trekker i trådene i bakgrunnen, er som oftest kommunister som handler på Moskva-vis.»[3] Dette avstedkom injuriesøksmål mot NRK fra Sigbjørn Hølmebakk, som hadde deltatt i demonstrasjonen og blitt navngitt av NRK.

Strauss måtte trekke seg som forsvarsminister i 1962, etter en skandale omtalt som Spiegelaffæren. Der ble eieren og sjefredaktøren for Der Spiegel, Rudolf Augstein, sammen med de andre sjefredaktørene, arrestert på Strauss' anmodning og fengslet i flere måneder. Dette var etter at Spiegel blant annet hadde reist beskyldninger om korrupsjon og dessuten avdekket den dårlige forfatningen det tyske forsvaret var i. Dette var i forbindelse med en NATO-øvelse kalt Fallex 62. Magasinet ble anklaget for landsforræderi, og 26. oktober 1962 ble magasinets kontorer i Hamburg stengt og gjennomsøkt av politimenn, og tusener av dokumenter ble konfiskert.

Strauss ble utnevnt til finansminister i 1966 i Kiesingers kabinett. I samarbeid med sosialdemokraten Karl Schiller utviklet han en revolusjonerende antisyklisk politikk. De to ministrene, svært ulike i utseende og politisk bakgrunn, ble ofte kalt Plisch und Plum, etter to hunder i en 1800-talls tegneserie av Wilhelm Busch.

«Ostpolitik», kinareise og indre strid i «unionen.»[rediger | rediger kilde]

Etter at Willy Brandt kom til makten i 1969, ble Strauss en av de mest høyrøstede kritikere av hans såkalte Ostpolitik, som av mange konservative ble ansett som regelrett landsforræderi. En reise til Folkerepublikken Kina i 1975, hvor han ble mottatt av Mao Zedong, ble en politisk sensasjon. Etter at Helmut Kohl mislyktes som kanslerkandidat i 1976, kansellerte han det formaliserte samarbeidet mellom CDU og CSU i parlamentet. Imidlertid gjeninnførte han det kort tid etter da CDU truet med å utvide sitt partis virkeområde til Bayern. Rivaliseringen mellom Kohl og Strauss fortsatte.

Plisch und Plum[rediger | rediger kilde]

Under den første storkoalisjon (regjeringen Kiesinger) ble Karl Schiller næringsminister. Han arbeidet der så godt sammen med den konservative Franz Josef Strauss at de to ble kalt Plisch und Plum, etter to viltre hunder i en 1800-talls tegneserie av Wilhelm Busch[4]

Kanslerkandidat i 1980[rediger | rediger kilde]

I 1979 erklærte Strauss sitt kandidatur som de to partiene CSU og CDUs kanslerkandidat ved valget til Forbundsdagen i 1980.[2] CDUs leder Helmut Kohl ønsket imidlertid daværende ministerpresident i Niedersachsen Ernst Albrecht som kandidat. En prøveavstemning viste 135 stemmer for Strauss og 102 for Albrecht og Strauss ble unionens kanslerkandidat. Senere tapte imidlertid de konservative partiene valget for SPD og den sittende kansler Helmut Schmidt.

Ministerpresident i Bayern[rediger | rediger kilde]

Franz Josef Strauß 1982

Fra 1978 til sin død i 1988 var Strauss ministerpresident i Bayern, kanskje den mest minneverdige som noen gang har hatt den posisjonen. Etter at han stilte til valg som kansler og ble slått av Helmut Schmidt i 1980, trakk han seg tilbake til å kommentere føderal politikk på trygg avstand fra sin hjemstat Bayern. I de følgende årene, selv etter at Kohl ble kansler i 1982, var han den synligste kritiker av Kohls politikk i den konservative leiren. I 1982 var han ansvarlig for et lån på 3 milliarder mark til DDR, som idag ansees å ha forlenget den bankerotte statens levetid.

Den 1. oktober 1988 kollapset Strauss av hjerteinfarkt mens han var på jakt med fyrst Johannes av Thurn und Taxis i Bayern. Han døde på sykehus den 3. oktober uten å ha kommet til bevissthet. Hans siste ord skal ha vært: «Halt, der Flug war ein bißchen anstrengend. Warten Sie noch».[5]

Strauss har farvet etterkrigstidens Tyskland og polarisert samfunnet som få andre. Som en høylytt frontfigur blant de konservative og briljant retoriker var han en rød klut for venstresiden. Mange vil imidlertid være enige om at han var en ekstraordinær politiker og klarte å transformere den engang agrare staten Bayern til det teknologiske sentret i Europa det er idag.

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Strauss giftet seg med Marianne Zwicknagl i 1957, og hadde tre barn.

Politisk ståsted[rediger | rediger kilde]

Bærebjelker i Strauss' politiske ståsted var en katolsk preget bayersk konservatisme, økonomisk modernisering, antikommunisme og støtte til en nær allianse med USA og vesteuropeisk militært og økonomisk samarbeid. Strauss ble særlig kjent for sitt utsagn om at det ikke måtte være plass til noe demokratisk parti i tysk politikk til høyre for CSU, et utsagn som ofte har blitt sitert av andre CDU/CSU-politikere.[6]

Strauss var formet av sin families ståsted som konservative katolikker fra Bayern som var lojale mot det bayerske monarkiet og den katolske kirken, og som støttet bayersk separatisme. I dette verdensbildet var hovedfienden Preussen, som bayerske nasjonalister så på som en fremmed stat som hadde tvunget Bayern inn i en ikke likeverdig union dominert av det fjerntliggende Berlin, ikke ulikt mange nordmenns syn på den svensk–norske unionen. Strauss var hele livet en sterk talsmann for Bayerns interesser, men gikk ikke inn for å løsrive Bayern. På den annen side fant Strauss' eget politiske virke sted i en mindre vesttysk stat der den gamle hovedfienden Preussen ikke lenger fantes og der Bayern og andre sørtyske stater hadde en langt mer dominerende stilling.

The Grand Design[rediger | rediger kilde]

Strauss utgav i 1965 boken The Grand Design. Boken utkom i London på engelsk og året etter i tysk oversettelse som Entwurf für Europa («Utkast til Europa»). Den beskrev det han omtalte som «en massiv anstrengelse for å oppnå, steg for steg, en europeisk politisk føderasjon» bygget rundt det tysk–franske samarbeidet. Strauss kritiserte den daværende økende aksepten av en status quo som innebar at Europa var delt i to og dominert av henholdsvis USA og Sovjetunionen, men understreket samtidig sin støtte til det atlantiske partnerskapet, samarbeidet mellom Vest-Europa og USA. Strauss mente imidlertid at Europa hadde sin egen rolle å spille i verden og ønsket at Europa skulle bli en global supermakt på samme måte som USA, en «likeverdig partner for USA». Det har blitt argumentert med at mange av Strauss' idéer etterhvert har blitt virkelighet, særlig etter hans død, gjennom Sovjetunionens sammenbrudd, den tyske gjenforeningen og utviklingen av EU.[7]

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Byste av Strauss

I 1990 kom en 2-mark-mynt med Strauss' kontrafei. Münchens internasjonale lufthavn ble oppkalt etter Strauss i 1992. Mellom 1956 og 1985 ble Strauss utnevnt til æresdoktor ved universitetene i Detroit (1956), Cleveland og Kalamazoo (1962), Chicago (1964), Santiago de Chile (1977), Maryland og Dallas (1980) samt München (1985). Strauss var æresborger av München, Chicago og flere andre byer.

Han fikk følgende ordener:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Werner Biermann: Strauß. Aufstieg und Fall einer Familie. Rowohlt, Berlin 2006.
  2. ^ a b c LEMO. «Tidslinje for Franz Josef Strauss levnedsløp». Deutsches Historisches Museum. Besøkt 24. mai 2015. 
  3. ^ «Jubileum», Klassekampen 16. november 2011 s. 4
  4. ^ LEMO. «Biografie Karl Schiller». Deutsches Historisches Museum. Besøkt 24. mai 2015. 
  5. ^ Der Spiegel 41/1988 Besøkt 16. august 2014.
  6. ^ «Rechts von der CSU darf es 'kein Vakuum geben'»
  7. ^ Frédéric Bozo, Marie-Pierre Rey, N. Piers Ludlow, Bernd Rother (2012): Visions of the End of the Cold War in Europe, 1945–1990, s. 107, Berghahn Books

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
  
Tysklands atomenergiminister
Etterfølger:
 Siegfried Balke