Franz Josef Strauss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Franz Josef Strauß
Franz Josef Strauss
Franz Josef Strauß 1982.jpg
Franz Josef Strauß (1982)
Født 6. september 1915
München
Død 3. oktober 1988 (73 år)
Regensburg
Ektefelle Marianne Zwicknagl
Barn Max Strauß, Franz Georg Strauß, Monika Hohlmeier
Parti CSU
Statsborger i Tyskland
Språk tysk
Utmerkelse Q15124418, Den bayerske fortjenstorden, Bayerische Verfassungsmedaille in Gold, Orden wider den tierischen Ernst, Schlesierschild, Q18608365, Q1730163
Alma mater Ludwig-Maximilians-Universität München
Tysklands minister for særlige oppgaver
1953–1955
Regjering Adenauer II
Tysklands minister for atomenergi
21. oktober 1955–16. oktober 1956
Regjering Adenauer II
Etterfølger Siegfried Balke
Tysklands forsvarsminister
16. oktober 1956–16. desember 1962
Regjering Adenauer IV
Forgjenger Theodor Blank
Etterfølger Kai-Uwe von Hassel
Tysklands finansminister
2. desember 1966–22. oktober 1969
Regjering Kiesinger
Forgjenger Kurt Schmücker
Etterfølger Alex Möller
Ministerpresident i Bayern
6. november 1978–3. oktober 1988
Forgjenger Alfons Goppel
Etterfølger Max Streibl
Signatur
StraussFranzJosefSignature02 mono 25p transp.png

Franz Josef Strauß 1982

Franz Josef Strauss (eller Strauß; født 6. september 1915 i München, død 3. oktober 1988 i Regensburg) var en tysk konservativ politiker (CSU). Han hadde flere ministerposter i Tysklands regjeringer, blant annet som forsvarsminister, og var fra 1978 til sin død i 1988 ministerpresident i Bayern. Franz Josef Strauss var kanslerkandidat for CSU/CDU ved Forbundsdagsvalget i 1980, men de konservative partiene tapte valget for det regjerende SPD med sin forbundskansler Helmut Schmidt.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han ble født i München i en katolsk, monarkistisk, bayersk-nasjonalistisk og antiprøyssisk familie, og studerte germanistikk, historie og økonomi ved universitetet der fra 1935 til 1939. Under annen verdenskrig tjenestegjorde han på både øst- og vestfronten. Han tok statseksamenen for å bli lærer, men underviste senere ved krigsskolen i nærheten av Schongau.

Politisk karrière[rediger | rediger kilde]

Kommunalpolitikk og medlemsskap i Forbundsdagen[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble han vise-landråd (leder av en kommune) i Schongau, og deltok i grunnleggelsen av CSU der. Han var medlem av det tyske parlamentet fra 1949 til 1978 og på nytt i 1987.[1] Han frasa seg i det siste tilfellet sin plass i Forbundsdagen, som protest på regjeringskoalisjonen mellom CDU/CSU og FDP.[1]

Føderale ministerposter[rediger | rediger kilde]

Strauss ble i 1953 minister uten portefølje i den føderale regjeringen. I 1955 ble han minister for atomenergi, og i 1956 ble han forsvarsminister, som den yngste i tysk historie. Han ble formann for CSU i 1961.

Som forsvarsminister besøkte Strauss bl.a. Norge i 1961. Om de personene som demonstrerte mot ham sa han til NRK: «Jeg tar ikke disse ting så alvorlig. Jeg vet at mange av demonstrantene er unge, betalte mennesker som det alltid står et par innpiskere bak. De som trekker i trådene i bakgrunnen, er som oftest kommunister som handler på Moskva-vis.»[trenger referanse] Dette avstedkom injuriesøksmål mot NRK fra Sigbjørn Hølmebakk, som hadde deltatt i demonstrasjonen og blitt navngitt av NRK.

Strauss måtte trekke seg som forsvarsminister i 1962, etter en skandale omtalt som Spiegelaffæren. Der ble eieren og sjefredaktøren for Der Spiegel, Rudolf Augstein, sammen med de andre sjefredaktørene, arrestert på Strauss' anmodning og fengslet i flere måneder. Dette var etter at Spiegel blant annet hadde reist beskyldninger om korrupsjon og dessuten avdekket den dårlige forfatningen det tyske forsvaret var i. Dette var i forbindelse med en NATO-øvelse kalt Fallex 62. Magasinet ble anklaget for landsforræderi, og 26. oktober 1962 ble magasinets kontorer i Hamburg stengt og gjennomsøkt av politimenn, og tusener av dokumenter ble konfiskert.

Strauss ble utnevnt til finansminister i 1966 i Kiesingers kabinett. I samarbeid med sosialdemokraten Karl Schiller utviklet han en revolusjonerende antisyklisk politikk. De to ministrene, svært ulike i utseende og politisk bakgrunn, ble ofte kalt Plisch und Plum, etter to hunder i en 1800-talls tegneserie av Wilhelm Busch.

«Ostpolitik», kinareise og indre strid i «unionen.»[rediger | rediger kilde]

Etter at Willy Brandt kom til makten i 1969, ble Strauss en av de mest høyrøstede kritikere av hans såkalte Ostpolitik, som av mange konservative ble ansett som regelrett landsforræderi. En reise til Folkerepublikken Kina i 1975, hvor han ble mottatt av Mao Zedong, ble en politisk sensasjon. Etter at Helmut Kohl mislyktes som kanslerkandidat i 1976, kansellerte han det formaliserte samarbeidet mellom CDU og CSU i parlamentet. Imidlertid gjeninnførte han det kort tid etter da CDU truet med å utvide sitt partis virkeområde til Bayern. Rivaliseringen mellom Kohl og Strauss fortsatte.

Plisch und Plum[rediger | rediger kilde]

Under den første storkoalisjon (regjeringen Kiesinger) ble Karl Schiller næringsminister. Han arbeidet der så godt sammen med den konservative Franz Josef Strauss at de to ble kalt Plisch und Plum, etter to viltre hunder i en 1800-talls tegneserie av Wilhelm Busch[2]

Kanslerkandidat i 1980[rediger | rediger kilde]

I 1979 erklærte Strauss sitt kandidatur som de to partiene CSU og CDUs kanslerkandidat ved valget til Forbundsdagen i 1980.[1] CDUs leder Helmut Kohl ønsket imidlertid daværende ministerpresident i Niedersachsen Ernst Albrecht som kandidat. En prøveavstemning viste 135 stemmer for Strauss og 102 for Albrecht og Strauss ble unionens kanslerkandidat. Senere tapte imidlertid de konservative partiene valget for SPD og den sittende kansler Helmut Schmidt.

Ministerpresident i Bayern[rediger | rediger kilde]

Fra 1978 til sin død i 1988 var Strauss ministerpresident i Bayern, kanskje den mest minneverdige som noen gang har hatt den posisjonen. Etter at han stilte til valg som kansler og ble slått av Helmut Schmidt i 1980, trakk han seg tilbake til å kommentere føderal politikk på trygg avstand fra sin hjemstat Bayern. I de følgende årene, selv etter at Kohl ble kansler i 1982, var han den synligste kritiker av Kohls politikk i den konservative leiren. I 1982 var han ansvarlig for et lån på 3 milliarder mark til DDR, som idag ansees å ha forlenget den bankerotte statens levetid.

Den 1. oktober 1988 kollapset Strauss av hjerteinfarkt mens han var på jakt med fyrsten av Thurn und Taxis i Bayern. Han døde på sykehus den 3. oktober uten å ha kommet til bevissthet. Hans siste ord skal ha vært: «Halt, der Flug war ein bißchen anstrengend. Warten Sie noch».[3]

Strauss har farvet etterkrigstidens Tyskland og polarisert samfunnet som få andre. Som en høylytt frontfigur blant de konservative og briljant retoriker var han en rød klut for de liberale. Mange vil imidlertid være enige om at han var en ekstraordinær politiker og klarte å transformere den engang agrare staten Bayern til det teknologiske sentret i Europa det er idag.

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Strauss giftet seg med Marianne Zwicknagl i 1957, og hadde tre barn.

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

I 1990 kom en 2-mark-mynt med Strauss' kontrafei. Münchens internasjonale lufthavn ble oppkalt etter Strauss i 1992. Mellom 1956 og 1985 ble Strauss utnevnt til æresdoktor ved universitetene i Detroit (1956), Cleveland og Kalamazoo (1962), Chicago (1964), Santiago de Chile (1977), Maryland og Dallas (1980) samt München (1985).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c LEMO. «Tidslinje for Franz Josef Strauss levnedsløp». Deutsches Historisches Museum. Besøkt 24. mai 2015. 
  2. ^ LEMO. «Biografie Karl Schiller». Deutsches Historisches Museum. Besøkt 24. mai 2015. 
  3. ^ Der Spiegel 41/1988 Besøkt 16. august 2014.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Franz Josef Strauß – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
  
Tysklands atomenergiminister
Etterfølger:
 Siegfried Balke