Kåre Willoch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kåre Willoch
Kare Willoch 2009 (cropped).jpg
Willoch i mai 2009
FødtKåre Isaachsen Willoch
3. okt. 1928[1][2][3]Rediger på Wikidata
Bestum, Aker[4]
Død6. des. 2021[5][6]Rediger på Wikidata (93 år)
Bydel Ullern[7]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker[3]Rediger på Wikidata
Akademisk grad Cand.oecon. (1953)Rediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i Oslo (19481953)[8][3], Ullern videregående skole (–1947)[3], Kristelig Gymnasium (19421944)[3]Rediger på Wikidata
Søsken Erik Willoch, Jan WillochRediger på Wikidata
Parti Høyre[3]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser Fritt Ords Pris (1997)[3], kommandør med stjerne av St. Olavs Orden (1996)[3], Begravelse på statens bekostning[9], Bypatrioten (2006), Willy Brandt-prisen (2005)Rediger på Wikidata
Norges statsminister
14. oktober 1981–9. mai 1986
RegjeringWilloch
ForgjengerGro Harlem Brundtland
EtterfølgerGro Harlem Brundtland
Høyres parlamentariske leder
5. juni 1970–30. september 1981
ForgjengerSvenn Stray
EtterfølgerJo Benkow
Høyres formann
26. april 1970–12. mai 1974
ForgjengerSjur Lindebrække
EtterfølgerErling Norvik
Norges handelsminister
12. oktober 1965–5. juni 1970
RegjeringBorten
ForgjengerTrygve Lie
EtterfølgerOtto Grieg Tidemand
28. august 1963–25. september 1963
RegjeringLyng
ForgjengerO.C. Gundersen
EtterfølgerErik Himle
Stortingsrepresentant
1. januar 1958–30. september 1989
ValgkretsOslo
Signatur
Kåre Willochs signatur

Kåre Willoch og USAs forsvarsminister Caspar Weinberger i 1983.
Kåre Willoch og Helmut KohlCDUs landsmøte juni 1988
Kåre Willoch i 2006

Kåre Isaachsen Willoch (født 3. oktober 1928, død 6. desember 2021 i Oslo)[10] var en norsk politiker (H) som var Norges statsminister fra 1981 til 1986.[11]

Han var Høyres generalsekretær fra 1963 til 1965, leder av Høyre fra 1970 til 1974, handelsminister i 1963 og 1965–1970 og Norges statsminister fra 1981 til 1986. Etter at han trakk seg fra rikspolitikken var han fylkesmann i Oslo og Akershus (1989–1998) og styreleder i NRK (1998–2000).

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kåre Willoch ble født 3. oktober 1928 på BestumOslos vestkant, i daværende Aker kommune. Foreldrene var disponent Haakon Isaachsen Willoch (1896–1955) og Agnes Christine Saure (1895–1994). Haakon Willoch startet bedriften Bonnaski i Lommedalen. Moren var intellektuelt anlagt og utdannet adjunkt i realfag og arbeidet som lærer til barna ble født. Foreldrene var politisk interessert, men deltok ikke aktivt i politisk arbeid. Kåre Willoch ble som gutt kjent for sine kunnskaper og som standhaftig debattant. Kåre var deres tredje sønn.[4] Hans eldre brødre var Erik Willoch, som ble luftfartsdirektør, og Jan Willoch, som ble skifabrikant som sin far og formann i Riksmålsforbundet. Kommandørkaptein Odd Isaachsen Willoch som var skipssjef på panserskipet «Eidsvold» da det ble torpedert i Narvik 9. april 1940, var hans onkel.

Under andre verdenskrig dro Willochs far og hans to eldre brødre til Storbritannia der de sluttet seg til marinen. Faren Haakon meldte seg til tjeneste for admiralen i aprildagene 1940 og ble senere involvert i undergrunnsarbeid. Haakon Willochs motstandsgruppe ble ikke avslørt, men av frykt for snart å bli avslørt flyktet han til Sverige. De to eldre brødrene flyktet også, og moren og Kåre ble igjen. Kåre ble flyttet fra Bestum skole til Kristelig Gymnasium som ikke var dominert av nazistene. Haakon hadde meldeplikt, og venner sørget for at papirene ble korrekt stemplet mens Haakon var i Sverige. Etterhvert kom familien i søkelyset, og moren fikk hjelp av motstandsbevegelsen til å flykte til Sverige med Kåre i desember 1944. De slo seg ned i Uppsala der Kåre gikk på Det norske Gymnas.[4][12][13]

Han tok examen artium på Ullern gymnas i 1947 (med toppkarakterer) og var russeformann. I 1948 avtjente han førstegangstjenesten i Tysklandsbrigaden i Slesvig. Han studerte sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo og ble cand.oecon. i 1953. Før han startet sin politiske karriere arbeidet han som sekretær i Norges Rederforbund fra 1951 til 1952 og som konsulent i Norges Industriforbund fra 1954 til 1963. Det vakte betydelig oppsikt da det i 1982 ble avslørt at Willoch som stortingsrepresentant også mottok lønn fra Rederiforbundet og senere også fra Industriforbundet.[14][4]

Willoch giftet seg med Anne Marie Jørgensen (født 1929) i 1954. Hun er datter av orgelbygger Jørgensen.[15]

Willoch kom fra en slekt av fritenkere og var livssynshumanist. Han var agnostiker og mente det var en privatsak.[16]

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Fra 1951 til 1955 og fra 1955 til 1959 var Willoch medlem av Oslo bystyre. Ved stortingsvalget i 1953 ble han vararepresentant til Stortinget for Oslo. Han møtte på Stortinget første gang i januar 1955, 26 år gammel, og ble derved den til da yngste representant i nasjonalforsamlingen siden riksforsamlingen på Eidsvoll.[17] Ved stortingsvalget 1957 ble han 28 år gammel valgt inn på fast plass til Stortinget, der han satt sammenhengende til 1989.[18][19]

Willoch var handelsminister i John Lyngs regjering i 1963 som var den første borgerlige eller ikke-sosialistiske regjering etter andre verdenskrig.[18] Han ble også handelsminister i Per Bortens regjering 1965–1970.

I Willochs tid som formann i Høyre fra 1970 til 1974 og som parlamentarisk leder fra 1970 til han ble statsminister i 1981, økte velgeroppslutningen om Høyre, i det som ble kalt «høyrebølgen». Høyrebølgen var et fenomen i de fleste vestlige land på den tiden.[20]

Statsminister (1981–1986)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kåre Willochs regjering

Med Willoch som statsministerkandidat fikk Høyre i 1981 et valgresultat på 31,7 prosent ved stortingsvalget 12. september 1981. Det var partiets beste valg siden 1924 og fremgangen kalles høyrebølgen[21] (en betegnelse som særlig knyttes til Willochs regjeringstid). Samarbeidet med Erling Norvik og Fridtjov Clemet i partiledelsen var vesentlig ved Høyres fremgang på den tiden.[22][23]

Valget hadde gitt et ikke-sosialistisk flertall. Willoch ble bedt om å danne regjering bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Under regjeringsforhandlingene var det abortspørsmålet som skapte det meste av vanskelighetene. I 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt, noe som ga kvinner retten til selv å ta beslutningen om abort før 12. svangerskapsuke. I Høyre var meningene om dette spørsmålet delte, og i 1980 hadde Høyres landsmøte besluttet at stortingsrepresentantene skulle fristilles til å stemme etter sin egen overbevisning i abortsaken. KrF krevde at en ny koalisjonsregjering skulle innføre strengere abortregulering, et krav Willoch ikke ville gå med på. Kristelig Folkeparti valgte derfor å ikke danne regjering med Høyre, og Senterpartiet ville ikke gå inn i en regjering med Høyre alene. Etter regjeringsforhandlingene dannet Willoch derfor den 14. oktober 1981, den første rene Høyre-regjeringen siden Ivar Lykkes regjering i 1928. Kristelig Folkeparti og Senterpartiet var parlamentariske støttepartier.[24][20]

Regjeringen Willoch gjennomførte reformer av samfunnsforhold som den mente skyldtes en regulerende og lite fleksibel stat. Det skulle skapes et samfunn med mindre offentlig detaljstyring og regulering fra «formynderstaten», slik det offentlig ble omtalt av partiene på høyresiden.[18] Ett resultat av reformene var at butikkene fikk holde åpent flere av døgnets timer. NRKs kringkastingsmonopol ble oppmyket og det ble tillatt å etablere nærradioer.[18] Det offentlige monopolet på levering av helsetjenester ble utfordret da det ble åpnet for etablering av private medisinske klinikker, og restriksjoner på eierskap og salg av eiendom ble redusert.[trenger referanse]

Regjeringens deregulering av kredittpolitikken har fått sterk kritikk i ettertid.[trenger referanse] I 1984 var renten politisk styrt og svært lav, samtidig som bankenes utlån i liten grad var regulert. Resultatet ble stor aktivitet på Oslo Børs og en kraftig vekst i privat forbruk.[trenger referanse] Dette ble kalt jappetiden og var i stor grad lånefinansiert. Dette ledet i sin tur til bankkrisen mot slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene.[trenger referanse]

Willoch-regjeringens utenrikspolitikk var stort sett i samsvar med de tidligere Arbeiderparti-regjeringene når det gjaldt Norges forhold til NATO. Willoch-regjeringen støttet NATOs dobbeltvedtak i 1979 om å utplassere amerikanske Pershing II ballistiske mellomdistanseraketter i Vest-Europa.[25] Ved utvidelsen av regjeringen med mellompartiene krevde Willoch at ingen av de nye statsrådene skulle være motstandere av dobbeltvedtaket. Arbeiderpartiet støttet dobbeltvedtaket i 1979.[20]

Våren 1984 var Willoch alvorlig syk og var borte fra politikken en periode.[20] Willoch, utenriksministeren, justisministeren og forsvarsministeren avgjorde at Arne Treholt kunne begynne på Forsvarets høyskole[26] noe Willoch senere ble kritisert for da Treholt ble arrestert i 1984 mistenkt for spionasje.[27] Regjeringen Willoch argumenterte med at Treholt hadde gjort mest skade før 1981 blant annet som Jens Evensens medarbeider.[28][29] Willoch, Gro Harlem Brundtland og Sven Stray var kjent med mistanken mot Treholt lenge før han ble arrestert.[30]

Etter stortingsvalget i 1985 ble regjeringen Willoch en mindretallsregjering. Det parlamentariske grunnlaget ble utfylt ved Fremskrittspartiets to representanter. Våren 1986 hadde oljeprisen falt fra 29 til 15 dollar fatet, og i mars la Willoch frem en «påskepakke» med 16 innstramningsforslag. Et av punktene var å øke bensinavgiften med 42 øre literen, og regjeringen gikk først til Arbeiderpartiet for støtte.[20] Arbeiderpartiet satte som krav for å gå med på en avgiftsøkning de egentlig var for, at Willoch også hevet toppskatten. Dette var Willoch ikke villig til å gå med på da han mente det kunne skade den økonomiske veksten. Regjeringen fikk støtte fra Sosialistisk Venstreparti, men regjeringen ble etter hvert avhengig av FrPs støtte for å overleve. Leder for FrP, Carl I. Hagen, hadde i valgkampen lovet å gå mot alle skatte- og avgiftsøkninger, bensinavgiften spesielt. Samtidig hadde han også lovet å ikke felle en borgerlig regjering. Dagen før Willoch stilte kabinettsspørsmål om påskepakken, sendte FrP ut en pressemelding om at «velgerne kunne stole på Hagen i spørsmålet om bensinprisene». Willoch gikk av som statsminister 9. mai 1986.[31][32] Noen uker etterpå økte Gro Harlem Brundtlands andre regjering bensinavgiften.

Senere virke[rediger | rediger kilde]

De senere år engasjerte Willoch seg særlig i Israel–Palestina-konflikten, og han var en tydelig kritiker av Israels okkupasjon og bosettingokkupert land.[33] Han viste også engasjement for naturvern, samt også menneskerettigheter generelt. Han tok videre til orde for en fødselspolitikk som i større grad legger til rette for å få barn, særlig for folk i 20-årene.[34] Han kritiserte Høyre for ikke å øke barnetrygden som kunne sikre barnefamilienes økonomi. Trolig var hans engasjement avgjørende for at Høyres landsmøte i 2017 la bort forslaget om å erstatte barnetrygd med andre ordninger. Willoch advarte mot klimaendringer. Disse politiske standpunktene gjorde ham populær på den politiske venstresiden.[35] Willoch var skeptisk til økende ulikhet og spesielt til rikdom hos de grupper (f.eks. aksjemeglere og forretningsadvokater) som ikke gjorde noen særlig større samfunnsinnsats enn andre. Han var kritisk til harde sanksjoner mot Russland og mente at Vesten burde forsøke å se verden fra Putins perspektiv.[16]

Han ga høsten 2008 ut samtaleboken Alvorlig talt sammen med Odvar Nordli. I 2018 ga han ut boken Alt med måte sammen med Torbjørn Røe Isaksen.[36]

Kritikk av Lund-kommisjonen[rediger | rediger kilde]

Willoch avviste Lund-kommisjonens påstander om ulovlig observasjon av politiske grupperinger under den kalde krigen. I høringen i Stortinget om Lund-rapporten slo han fast at overvåkningen av partier som Arbeidernes kommunistparti (AKP) og Norges Kommunistiske Parti (NKP) i hans regjeringstid i 1980-årene, var korrekt fordi det dreide seg om ulovlige og ekstremistiske organisasjoner som drev en virksomhet som etter regjeringens oppfatning var et brudd på Almindelig borgerlig Straffelov § 104a og § 98, som satte straff for «den som søker å bevirke eller å medvirke til at rikets statsforfatning forandres ved ulovlige midler».

I etterkant av terrorangrepene i Norge 2011 kritiserte Willoch på nytt Lund-kommisjonen: Han uttalte at «en velutrustet sikkerhetstjeneste kunne ha avdekket terrorplanene før 22. juli i tide» og «at det ikke skjedde må ses i sammenheng med nedrivningen av de hemmelige tjenester etter Lund-kommisjonens ødeleggende innsats».[37]

Yrkeskarriere[rediger | rediger kilde]

  • 1953: Utdannet cand.oecon.
  • 1954–1963: Ansatt i Norges Industriforbund
  • 1957–1989: Stortingsrepresentant for Oslo Høyre
  • 1963–1965: Generalsekretær i partiet Høyre
  • 1963: Handelsminister i Lyng-regjeringen (august-september)
  • 1965–1970: Handelsminister i Bortenregjeringen
  • 1970–1974: Formann i Høyre
  • 1970–1981: Parlamentarisk leder for Høyres stortingsgruppe
  • 1981–1986: Norges statsminister
  • 1986: Visepresident i Den internasjonale demokratiske union
  • 1986–1989: Leder av Stortingets utenrikskomité
  • 1986–1992: President for Norsk-tysk selskap (Deutsch-Norwegische Gesellschaft)
  • 1989–1998: Fylkesmann i Oslo og Akershus
  • 1990: Leder av Forsvarskommisjonen av 1990
  • 1998–2000: Styreformann i NRK
  • 1999–2000: Leder av Sårbarhetsutvalget oppnevnt av Bondevik-regjeringen 3. september 1999, med det formål å utrede samfunnets sårbarhet og beredskap.[38]
  • 1999–2000: Direktør for Fridtjof Nansens Institutt

Utmerkelser og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Willoch ble i 1983 æresdoktor ved St. Olaf College i Northfield i Minnesota i USA. Han ble i 1996 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden og samme år kåret til «Årets opinionsdanner» av Redaktørforeningen og også tildelt Norges Bondelags utmerkelse «Sunt Bondevett». I 1997 fikk han Fritt Ord-prisen. Willoch ble i 2005 hedret med Willy Brandt-prisen. Willoch var Ridder av Den gyldne gris, Det Norske Studentersamfunds orden. I 2003 ble Willoch også Æresmedlem av Studentersamfundet i Trondhjem. I 2006 ble han tildelt æresprisen «Bypatrioten» av Oslo Byes Vel. På Høyres landsmøte i 2012 ble han utnevnt til «Årets mann» av Høyres Kvinneforum.

Regjeringen bestemte at Willoch skulle gravlegges på statens bekostning.[39]

En faglig rangering av norske statsministre plasserte Einar Gerhardsen øverst med Willoch og Brundtland på delt andreplass. Siden Gerhardsens regjering i 1945 hadde ingen regjering gjennomført så mange reformer i Norge. Under Willoch ble Norge forandret i liberalistisk retning.[35] Mange av reformene fra Willochs tid ble videreført under Brundtland. Fjernsynsdebattene mellom Brundtland og Willoch er særlig kjent fra 1980-tallet.[40] Harald Kjølås, redaktør i Sunnmørsposten, mente at Willoch var en av landets mest systematiske og klarttenkende politikere i nyere tid. Som statsminister var han dominerende i regjeringskollegiet, på samme måte som Gro Harlem Brundtland og Einar Gerhardsen hadde vært, og irriterte fagstatsrådene med at han engasjerte seg i mange saker på statsrådenes områder. Fra han satt fast på Stortinget i 1957 ble han kjent som en uvanlig skarpskodd, grundig og standhaftig debattant. Willoch var kjent for en høflig og velordnet atferd, og stilte tilsvarende krav til andre i stortingsgruppene. Han skjermet familien og privatlivet som var preget av en måteholden livsstil.[20]

Professor Bernt Hagtvet skriver i minneordet at Willoch sto nærmere den sosiale markedstenkningen i tyske CDU etter Ludwig Erhard enn det britiske konservative partiet («thatcherismen») under Margaret Thatcher. Hagtvet skriver at Willoch i ettertid ikke ville ta ansvar for bankkrisen rundt 1990. Hagtvet mener at Willoch sto for en liberal nasjonalisme. Willoch er den eneste konservative lederen i Vesten som har lagt ned krans på Yasir Arafats grav.[16]

Se også[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Digitalarkivet, norsk krigsflyktning register ID 39812, media.digitalarkivet.no, besøkt 2. november 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Kaare I. Willoch, Munzinger IBA 00000016436, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f g h stortinget.no, stortingsrepresentant-ID K_AWI, besøkt 27. august 2019[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d Nævdal, Bodil (1987). Dager efter dette: et politisk portrett av Kåre Willoch. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250408926. 
  5. ^ NRK, Svein Vestrum Olsson, «Kåre Willoch er død», verkets språk bokmål, utgitt 6. desember 2021, besøkt 6. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ VG, Elise Rønnevig Andersen, Kristoffer Solberg, «Kåre Willoch har gått bort, 93 år gammel», verkets språk bokmål, utgitt 6. desember 2021, besøkt 6. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ David Bach, «Tidligere statsminister Kåre Willoch har gått bort», verkets språk bokmål, utgitt 6. desember 2021, besøkt 6. desember 2021, «Han sovnet stille inn i hjemmet sitt på Ullern.»[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Universitas, «Jeg gjorde en grov feil», utgitt 13. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ regjeringen.no, «Kåre Willoch hedres med begravelse på statens bekostning», utgitt 6. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ «Kåre Willoch er død». NRK (norsk). 6. desember 2021. Besøkt 6. desember 2021. «Han døde i sitt hjem, mandag 6. desember. Kåre Willoch ble 93 år gammel.» 
  11. ^ Erna Solberg: Hans samfunnsengasjement var bredt og dypt - Minneord i Aftenposten 21. desember 2021
  12. ^ Claussen, Mona W. (17. februar 2012). «Museum navngir tidligere nazister». Aftenposten. Besøkt 17. februar 2012. 
  13. ^ Udjus, Vidar (7. april 2015). «- De politisk ansvarlige nektet intenst å innse det som var i gang». Aftenbladet (norsk). Besøkt 7. desember 2021. «Etter hvert vokste frykten for at han og hans mor skulle bli arrestert og brukt som gisler av tyskerne. I 1944 flyktet de to til Sverige.» 
  14. ^ Harald Espeli: Lobbyvirksomhet på Stortinget, Oslo: Tano Aschehoug, 1999, s. 46.
  15. ^ regjeringen.no (27. desember 2013). «Kåre Willoch». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 7. desember 2021. 
  16. ^ a b c Bernt Hagtvet: «En nasjonal konservativ». Dag og Tid, 10. desember 2021.
  17. ^ Aftenposten, 20. mars 1962, side 2.
  18. ^ a b c d Harald Stanghelle i Aftenposten, Kåre Willoch (1928-2021), 7. desember 2021.
  19. ^ «Biografi: Willoch, Kåre». Stortinget (norsk). 9. november 2021. Besøkt 7. desember 2021. 
  20. ^ a b c d e f Kjølås, Harald (1999). Norske statsministrar. Oslo: Samlaget. ISBN 8252154905. 
  21. ^ Loga, Jill (2018). «Sivilsamfunnets roller i velferdsstatens omstilling». Norsk sosiologisk tidsskrift. 01 (norsk). 2: 58–73. ISSN 2535-2512. doi:10.18261/issn.2535-2512-2018-01-05. Besøkt 7. desember 2021. 
  22. ^ Høyrebølgen - epokeskifte i norsk politikk?: Høyres velgerframgang og Arbeiderpartiets 80-årsdilemmaer i sosial, økonomisk og politisk belysning. Oslo: Aschehoug. 1981. ISBN 8203106390. 
  23. ^ Svabø, Terje (25. februar 2020). «Erling Norvik». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 7. desember 2021. 
  24. ^ Notaker, Hallvard (5. februar 2018). «Høyrebølgen». Store norske leksikon. Besøkt 7. desember 2021. 
  25. ^ Holm, Peter R. (1984). Den nye kalde krigen: perspektiver på øst-vest spenningen. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203113494. 
  26. ^ Steen-Olsen, J. L. (1992). «Om angivelig mistenkeliggjøring av politi og påtalemyndighet». Lov og Rett. 05 (norsk). 31: 299–301. ISSN 1504-3061. doi:10.18261/ISSN1504-3061-1992-05-05. Besøkt 11. desember 2021. 
  27. ^ Vi anklager!: Treholtsaken og rettssikkerheten. Oslo: Aschehoug. 1986. ISBN 8203152864. 
  28. ^ Torgersen, Ulf (1931-2006) (1985). Reven i hønsegården: klareringen av Arne Treholt for Forsvarets høyskole. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200077829. 
  29. ^ Bech-Karlsen, Jo (1985). Bange anelser: en bok om Treholt-saken. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205165165. 
  30. ^ Ustvedt, Yngvar (1991). Det skjedde i Norge. [Stabekk]: Den norske bokklubben. ISBN 8252520197. 
  31. ^ Bakke, Bente (1990). På bakerste benk: observasjoner fra Stortinget 1981-1989. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203165435. 
  32. ^ Kagge, Gunnar (1997). Vårt århundre. [Oslo]: Familievennen forl. ISBN 8291769087. 
  33. ^ Line Khateeb: Takk til Kåre Willoch - Klassekampen 10. desember 2021
  34. ^ Kronikk i Aftenposten 09.03.2008 Helseskadelig fødselspolitikk
  35. ^ a b Takvam, Magnus (6. desember 2021). «Kåre Willoch – en suveren og sjelden politiker». NRK. Besøkt 7. desember 2021. 
  36. ^ Hageskal, Audun (6. desember 2021). «Kåre Willoch er død». dagbladet.no (norsk). Besøkt 7. desember 2021. 
  37. ^ "- Storberget var en fremragende mann på gal plass", Aftenposten, 13.11.2011, s. 8
  38. ^ «NOU 2000:24». Regjeringen.no. 4. juni 2000. Arkivert fra originalen 26. august 2020. Besøkt 3. oktober 2020. 
  39. ^ kontor, Statsministerens (6. desember 2021). «Kåre Willoch hedres med begravelse på statens bekostning». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 7. desember 2021. 
  40. ^ Nilsen, Håvard (1998). Statskvinnen: Gro Harlem Brundtland og nyliberalismen. Oslo: Forum Aschehoug. ISBN 8203290884. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Kåre Willoch – sitater

Forgjenger:
 Trygve Ramberg 
NRKs styreleder
Etterfølger:
 Torger Reve 
Forgjenger:
  
Norsk-Tysk Selskaps president
Etterfølger:
 Fredrik Bull-Hansen