Egil Aarvik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Egil Aarvik
Egil Aarvik.jpg
Født12. desember 1912
Børsa
Død19. juli 1990 (77 år)
Oslo
Yrke Politiker, redaktør, faglitterær forfatter, journalist
Parti Kristelig Folkeparti
NasjonalitetNorge

Egil Aarvik (født 12. desember 1912 i Børsa i Sør-Trøndelag, død 19. juli 1990 i Oslo) var en norsk journalist, emissær, redaktør og KrF-politiker.[1]

Egil Aarvik gikk på folkehøgskole og Det norske lutherske Indremisjonsselskaps bibelskole og arbeidet i årene 1934-1946 som predikant og sekretær Indremisjonsselskapet, i Dansk Indremisjon og Stavanger Indremisjon. Han var journalist i Dagsavisa, Trondheim 1947-1950 og redaktør i samme avis 1950-1955. Han var redaktør i KrF-avisen Folkets Framtid 1948-1965. I årene 1977-1981 var han konsulent og personalsjef i Kirkens Nødhjelp.[1]

Per Bortens regjering ble utnevnt 12. oktober 1965 og satt til 17. mars 1971. Bildet viser første statsråd på Slottet 21. oktober 1965. Statsminister Borten (Sp) står foran (fra venstre) forsvarsminister Otto Grieg Tidemand (H), arbeids- og sosialminister Egil Aarvik (KrF), industriminister Sverre Walter Rostoft (H), justis- og politiminister Elisabeth Schweigaard Selmer (H), kommunal- og arbeidsminister Helge Seip (V), handels- og skipsfartsminister Kåre Willoch (H), finans- og tollminister Ole Myrvoll (V), familie- og forbrukerminister Elsa Skjerven (KrF), kirke- og udervisningsminister Kjell Bondevik (KrF, bak Bortens høyre skulder), Oddmund Myklebust (bak Bortens venstre skulder), landbruksminister Bjarne Lyngstad (V), utenriksminister John Lyng (H), samferdselsminister Håkon Kyllingmark (H) og lønns- og prisminister Dagfinn Vårvik (Sp).

Egil Aarvik var stortingsrepresentant for Oslo 1961-1965 og for Akershus 1969-1977. I perioden 1958–1961 var han vararepresentant for Oslo. Han var sosialminister i Per Bortens regjering 12. oktober 1965-17. mars 1971, president i Lagtinget 1972-1973 og visepresident 1973-1977. I sin tid som sosialminister stod han ansvarlig for innføringen av Folketrygden (1967), en av de største sosialpolitiske reformer i norsk historie.

Aarvik var medlem i Den norske Nobelkomite 1974–1990, varaformann 1976–1981 og formann fra 1982 inntil han døde sommeren 1990.

Han var formann i landsstyret i Blå Kors i 1960–1962 og formann i bedriftsforsamlingen i Statoil 1973-1984.[1]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Er kristendommen fallitt?, Stavanger 1941
  • Løftet av stormen, Stavanger 1942
  • Vi gjemmer oss på bedehuset, Oslo 1954
  • Dumme troll og menn til kjerringer, Oslo 1956
  • Lesar-Jens 1957
  • Den som hadde penger 1959
  • Ski, Martin, Per Voksø og Egil Aarvik (red.): Kristenliv i Norge, Oslo 1962
  • Kvinnen fra Samaria, Oslo 1973
  • Syn på saker, 1982
  • Smil i alvor – fragmenter av et liv, Oslo 1985

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Egil Aarvik - biografi». Stortinget. 9. mars 2008. Besøkt 24. februar 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]