Egil Aarvik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Egil Aarvik (født 12. desember 1912 i Børsa, Sør-Trøndelag, død 19. juli 1990 i Oslo) var en norsk journalist, emissær, redaktør og KrF-politiker.

Egil Aarvik gikk på folkehøgskole og Det norske lutherske Indremisjonsselskaps bibelskole og arbeidet i årene 1934-1946 som predikant og sekretær Indremisjonsselskapet, i Dansk Indremisjon og Stavanger Indremisjon. Han var journalist i Dagsavisa, Trondheim 1947-1950 og redaktør i samme avis 1950-1955. Han var redaktør i KrF-avisen Folkets Framtid 1948-1965. I årene 1977-1981 var han konsulent og personalsjef i Kirkens Nødhjelp.

Egil Aarvik var stortingsrepresentant for Oslo 1961-1973 og for Akershus 1973-1977. I perioden 1958–1961 var han vararepresentant for Oslo. Han var sosialminister i Per Bortens regjering 12. oktober 1965-17. mars 1971, president i Lagtinget 1972-1973 og visepresident 1973-1977. I sin tid som sosialminister stod han ansvarlig for innføringen av Folketrygden (1967), en av de største sosialpolitiske reformer i norsk historie.

Aarvik var medlem i Nobelkomiteen 1974–1990, varaformann 1976–1981 og formann fra 1982 inntil han døde sommeren 1990.

Han var formann i landsstyret i Blå Kors i 1960–1962 og formann i bedriftsforsamlingen i Statoil 1973-1984.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Er kristendommen fallitt?, Stavanger 1941
  • Løftet av stormen, Stavanger 1942
  • Vi gjemmer oss på bedehuset, Oslo 1954
  • Dumme troll og menn til kjerringer, Oslo 1956
  • Lesar-Jens 1957
  • Den som hadde penger 1959
  • Ski, Martin, Per Voksø og Egil Aarvik (red.): Kristenliv i Norge, Oslo 1962
  • Kvinnen fra Samaria, Oslo 1973
  • Syn på saker, 1982
  • Smil i alvor – fragmenter av et liv, Oslo 1985

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]