Fredrik Stang d.y.

Fredrik Stang d.y.
Født	27. des. 1867; Christiania
Død	15. nov. 1941 (73 år); Christiania
Beskjeftigelse	Politiker, jusprofessor
Akademisk grad	Cand.jur. (1890); dr.juris (1918)
Far	Emil Stang d.e.
Søsken	Emil Stang d.y.; Augusta Stang; Peder Berg Stang
Barn	Christian Schweigaard Stang
Parti	Høyre
Nasjonalitet	Norge
Gravlagt	Vestre gravlund
Medlem av	Den Norske Nobelkomite (1921–1941)
Utmerkelser	Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse (1920); Æresdoktor ved Sorbonne (1937)
	Leder for Den Norske Nobelkomite
	1922–1941
Forgjenger	Hans Jacob Horst
Etterfølger	Gunnar Jahn
	Fredrik Stang d.y. på Commons

Fredrik Stang (d.y.) (født 27. desember 1867 i Christiania, død 15. november 1941 i Oslo) var en norsk politiker (H), jurist og professor ved Universitetet i Oslo. Han var en av de ledende politikerne i Høyre i perioden etter 1905, inntil han trakk seg tilbake fra politikken i 1913. Fra 1912 til 1913 var han norsk justisminister. Resten av livet konsentrerte han seg om vitenskap og kultur. Han er særlig kjent for sitt arbeid for å etablere Institutt for sammenlignende kulturforskning.

Slekt

Fredrik Stang var sønn av tidligere statsminister Emil Stang (1834–1912) og Adelaide Pauline Berg. Han var barnebarn av statsminister Frederik Stang og bror av journalisten og Høyre-politikeren Augusta Stang og av høyesterettsjustitiarius, Arbeiderparti- og senere NKP-politikeren Emil Stang d.y.

Stang giftet seg i 1894 med Caroline Schweigaard (1871–1900), datter av statsminister Christian Homann Schweigaard. Han giftet seg senere med Margrethe Grung Andvord (1883–1961). Ekteskapet ble oppløst, og Stang giftet seg for tredje gang med Nini Augusta Wedel-Jarlsberg.

Stang var far til språkforskeren Christian Schweigaard Stang.

Liv

Fredrik Stang vokste opp i 1800-tallets kanskje mest kjente politiske slekt og opplevde slutten av bestefarens tid som statsminister i Stiftsgården. Han var 16 år da bestefaren gikk av i 1884. I voksen alder skulle han også oppleve at faren, Emil Stang, satt to perioder som statsminister.

Stang ble student i 1885, studerte rettsvitenskap under blant andre Francis Hagerup og ble cand.jur. i 1890. Fra 1890 til 1892 var han advokatfullmektig i Kristiania før han dro utenlands på studiereise fra 1893 til 1894. I 1896 ble han høyesterettsadvokat, og året etter ble han utnevnt til professor i rettsvitenskap ved universitetet. Han var assessor i Høyesterett fra 1901 av. I 1918 tok han doktorgraden. Fra 1921 til 1927 var han rektor ved universitetet.

I de senere årene var Stang også opptatt med arbeid for Institutt for sammenlignende kulturforskning og som formann i Den norske Nobelkomite. Som formann var han blant annet med på å tildele Carl von Ossietzky Nobels fredspris i 1936. Stang døde under den tyske okkupasjonen av Norge, i 1941. Etter at Aftenposten hadde trykket en velvillig nekrolog, rykket Knut Hamsun følgende innlegg inn i avisa:

Hr. redaktør. Til Deres tårekvalte nekrolog over avdøde professor Stangs «høit kultiverte personlighet» skulde De ha føiet at samme Stang var formann i Nobelkomitéen som hjalp til å premiere med Stortingets fredspris en tysk journalist som allerede Weimarforfatningen hadde dømt for landsforræderi. Ærbødigst Knut Hamsun.^[7]^[8]

Virke

Politisk karriere

I politikken arbeidet Stang for at det skulle bli et varig samarbeid mellom venstrefløyen i Høyre og Venstre, noe som ikke lot seg realisere.

Han trådte inn i norsk rikspolitikk i 1906 da han på Høyres landsmøte i januar ble valgt til partiformann. Samme år ble han innvalgt på Stortinget, hvor han også ble Høyres parlamentariske leder. Foran valget i 1909 vendte han seg til de uavhengige Venstre-politikerne (etter splittingen av Venstre i 1908) for å innby dem til et organisert samarbeid med Høyre, eventuelt et nytt parti. Dette samarbeidet ble det ikke noe av. I stedet dannet de uavhengige Venstre-politikerne sitt eget parti, Frisinnede Venstre. Selv unnlot Stang å la seg velge som stortingsrepresentant i 1909 og overlot ledelsen av stortingsgruppen til Jens Bratlie. Han vendte tilbake til professoratet, selv om han fortsatte som partiformann.

Da Venstre tapte valget i 1909, ble grunnen lagt for en regjering av Høyre og Frisinnede Venstre. Stang oppsøkte i Bergen den fremste statsministerkandidaten, Christian Michelsen, men da denne avslo, gikk stillingen til Wollert Konow (SB). Konow måtte imidlertid trekke seg etter den berømte måltalen i 1912. Det ble dannet en ny Høyre-regjering under Jens Bratlie med Stang som justisminister.

Som justisminister overtok Stang et utkast til ny arbeidstvistlov, som var blitt utarbeidet av en komité under ledelse av Ole Solnørdal og nedsatt av Johan Castberg i 1908. Konows regjering hadde latt saken ligge, men Stang gjenopptok arbeidet etter henstilling fra Stortinget og fremsatte proposisjon i saken. Utkastet til en arbeidstvistlov var banebrytende i norsk historie, siden det var det første forsøket på å temme disse årenes store arbeidskonflikter ved hjelp av sosial lovgivning. På grunn av regjeringens avgang ble loven imidlertid ikke vedtatt. Allerede i 1913 måtte nemlig Stang gå av sammen med resten av regjeringen, etter som Venstre vant valget dette året. Han trådte med dette ut av rikspolitikken.

Utenrikspolitisk kom Stang til å spille en rolle da Norge overtok suvereniteten over Svalbard. Som formann i en komité nedsatt av gruveselskapet Store Norske, ble han nemlig sendt til Paris-konferansen i 1919. Komitéen hadde utarbeidet et forslag til en traktat som skulle ordne Norges overtakelse av øygruppa. I Paris samarbeidet Stang med minister Fritz Wedel Jarlsberg under forhandlingene, som ledet fram til Spitsbergen-traktaten i 1920.^[9]

Vitenskapelig og kulturelt arbeid

Stang var en av initiativtakerne til Institutt for sammenlignende kulturforskning.

Stang som jurist

Innenfor norsk rettsvitenskap var Stang fornyende ved at han brøt med den realistiske rettstenkningen som var dominerende i Norge etter Schweigaards tid, og hevdet at retten skulle tjene sosiale formål: «Det blivende og store i rettsstudiet er de tusen traade, som knytter rettens abstrakte verden til det levende livs arbeide og kampe». I dette synet, som blant annet kom til uttrykk i synet på eiendomsretten i Indledning til formueretten (1911), var han blitt påvirket av den nye sosiologien under et opphold i Frankrike ved århundreskiftet.

Stang som historiker

Stang var interessert i historie og gikk lenge med en plan om å skrive et historisk verk om sin far. I stedet kom han til å skrive om sin bestefar. Som utgangspunkt for historien valgte han stattholdersaken 1859–1860, som førte til at Birch-Reichenwald måtte gå av til fordel for Frederik Stang. Egentlig er det Birch-Reichenwald som er hovedpersonen i boka, mens Frederik Stang spiller en viktig birolle. Planen var å skrive to bind som skulle gå helt til 1872, men da Stang døde var han ikke kommet lenger enn til 1862. Manuskriptet ble bearbeidet av historikeren Sverre Steen og utgitt som Stattholdersak og unionsstrid i 1943.

Stang etterlot seg også nedtegnelser om de årene han var aktiv politiker. Disse ble utgitt av Den Norske historiske forening som Erindringer fra min politiske tid i 1946.

Utmerkelser

Stang var dr. h.c. fra Københavns Universitet. Han var medlem av Den norske Nobelkomite i 1918 og igjen fra 1921 til sin død, fra 1922 som formann.

Referanser

^ ^a ^b Autorités BnF, BNF-ID 10333378s^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 822^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6jq53bn, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 50^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Fredrik_Stang^{[Hentet fra Wikidata]}
^ L'Information universitaire, gallica.bnf.fr, utgitt 3. juli 1937^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Harald Grieg: En forleggers erindringer. Oslo: Gyldendal, 1971, s. 552.
^ Aftenposten 26. februar 1941.
^ Berg (1995).

Bibliografi

Streiftog. Oslo: Aschehoug, 1939.
Stattholdersak og unionsstrid. Oslo: Aschehoug, 1943.
Erindringer fra min politiske tid. Oslo: Grøndahl, 1946.

Sekundærlitteratur

Roald Berg: Norge på egen hånd. Oslo: Universitetsforlaget, 1995.
Arne Björnberg: Parlamentarismens utveckling i Norge efter 1905. Uppsala och Stockholm: Almqvist & Wiksell, 1939.
Per Hem: Megleren Paal Berg. Oslo: Aschehoug, 2012.
Jens Arup Seip: Anmeldelse av Stattholdersak og unionsstrid 1856–1862, i Historisk Tidsskrift 33.
Rune Slagstad: De nasjonale strateger. Oslo: Pax, 2001.

Eksterne lenker

(en) Fredrik Stang d.y. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Fredrik Stang hos Virksomme ord
(no) Fredrik Stang i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
(no) Publikasjoner av Fredrik Stang i BIBSYS

[hash-8ff92e11c2b24f963563a79bbd07302a70253940-1] Autorités BnF, BNF-ID 10333378s^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-29b9f88f4fd70e70c6e7a4df7b2ee89b01e45e7c-2] Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 822^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-44e86d898d1f65256b7c1bc1d6642cf0485f0e03-3] Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6jq53bn, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-23e41d7bbbe45eb7245e2ec4d6d360bba6615b89-4] Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 50^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-ffd506840accb43bcac162c656b12e7f05ae3771-5] Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Fredrik_Stang^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-17a0d13b1481ede9dfb5b2babb4643426d81c901-6] L'Information universitaire, gallica.bnf.fr, utgitt 3. juli 1937^{[Hentet fra Wikidata]}

[7] Harald Grieg: En forleggers erindringer. Oslo: Gyldendal, 1971, s. 552.

[8] Aftenposten 26. februar 1941.

[9] Berg (1995).

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

v d r Den Norske Nobelkomites ledere, medlemmer og sekretærer
Ledere	Bernhard Getz (1900–1901) Jørgen Løvland (1901–1921) Hans Jacob Horst (1922) Fredrik Stang (1922–1941) Gunnar Jahn (1941–1943) C.J. Hambro (1945) Gunnar Jahn (1945–1966) Nils Langhelle/Bernt Ingvaldsen (1967) Aase Lionæs (1968–1978) John Sanness (1979–1981) Egil Aarvik (1982–1990) Gidske Anderson (1990) Francis Sejersted (1991–1999) Gunnar Berge (2000–2002) Ole Danbolt Mjøs (2002–2008) Thorbjørn Jagland (2009–2015) Kaci Kullmann Five (2015–2017) Berit Reiss-Andersen (2017–)
Medlemmer	Løvland (1897–1922) Lund (1897–1913) Bjørnson (1897–1906) Steen (1897–1906) Horst (1901–1931) Berner (1905–1918) Hagerup (1907–1921) Hanssen (1913–1939) Koht (1919–1942) Stang (1921–1941) Konow (1922–1924) Knudsen (1924) Mowinckel (1925–1937) Thallaug (1931–1933) Lange (1934-1938) Jahn (1937–1943) og (1945-1966) Braadland (1938–1943 og 1945-1948) Vassbotn (1939) Hambro (1940–1963) Tranmæl (1939–1963) Lange (1945–1946) Oftedal (1946–1948) Ingebretsen (1946,1947,1948) Lionæs (1949–1978) Natvig-Pedersen (1949–1965) Langhelle (1964–1967) Lyng (1964–1965) Wikborg (1965–1969) Ingvaldsen (1967–1975) Refsum (1965–1972) Rognlien (1967–1973) Sanness (1970–1981) Hovdhaugen (1973) Aarvik (1974–1990) Haugeland (1974–1984) Lindebrække (1976–1981) Germeten (1979–1984) Anderson (1982–1993) Sejersted (1982–1999) Nordli (1985–1996) Stålsett (1985–1990 og 1994-2002 og 2012-2014) Sandegren (1990) og 1993 og (1996) Kristiansen (1991–1994) Kvanmo (1991–2002) Rønbeck (1994–2011) Berge (1997–2002) Kostøl (1997) Ytterhorn (2000–2017) Mjøs (2003–2008) Furre (2003–2008) Five (2003–2017) Jagland (2009–2020) Valle (2009–2014) Reiss-Andersen (2011–) Syse (2015–2020) Jørstad (2017) Enger (2018–) Toje (2018–) Clemet (2021–) Frydnes (2021–)
Sekretærer	Christian Lous Lange (1901–1909) Ragnvald Moe (1910–1945) August Julius Casse Schou (1946–1973) Tim Greve (1974–1977) Jakob Sverdrup (1978–1989) Geir Lundestad (1990–2015) Olav Njølstad (2015–)

v d r Rektoratet ved Universitetet i Oslo
Rektorer	W.C. Brøgger (1907–1911) · Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne (1912–1918) · Axel Holst (1919–1921) · Fredrik Stang d.y. (1921–1927) · Sem Sæland (1928–1936) · Didrik Arup Seip (1937–1945) · Adolf Hoel (1943–1945) · Otto Lous Mohr (1946–1951) · Frede Castberg (1952–1957) · Johan Tidemand Ruud (1958–1963) · Hans Vogt (1964–1969) · Johs. Andenæs (1970–1972) · Otto Bastiansen (1973–1976) · Bjarne A. Waaler (1977–1984) · Inge Lønning (1985–1992) · Lucy Smith (1993–1998) · Kaare Norum (1999–2001) · Arild Underdal (2002–2005) · Geir Ellingsrud (2006–2009) · Ole Petter Ottersen (2009–2017) · Svein Stølen (2017–)
Prorektorer	Adolf Hoel (1941–1943) · Harald Ulrik Sverdrup (1957) · Alf Sommerfelt (1957–1960) · Johs. Andenæs (1961–1963) · Axel Strøm (1964–1966) · Alf Brodal (1967–1969) · Otto Bastiansen (1970–1972) · Knut Kolsrud (1973–1976) · Jacob Jervell (1977–1980) · Knut Erik Tranøy (1981–1984) · Bjørn Pedersen (1985–1988) · Jens Erik Fenstad (1989–1992) · Arild Underdal (1993–1995) · Knut Fægri (1996–1998) · Rolv Mikkel Blakar (1999–2001) · Anne-Brit Kolstø (2002–2005) · Haakon Breien Benestad (2006–2009) · Inga Bostad (2009–2013) · Ruth Vatvedt Fjeld (2013–2014) · Ragnhild Hennum (2014–2017) · Gro Bjørnerud Mo (2017–2021) · Åse Gornitzka (2021–)
Viserektorer	Inga Bostad (2006–2009) · Ragnhild Hennum (2009–2014) · Doris Jorde (2009–2011) · Knut Fægri jr. (2013–2017) · Åse Gornitzka (2017–2021) · Per Morten Sandset (2017–) · Mette Halskov Hansen (2021–) · Bjørn Stensaker (2021–)