Fredrik Stang d.y.

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Fredrik Stang d.y.
Fredrik Stang d.y.jpg
Født27. desember 1867
Christiania
Død15. november 1941 (73 år)
Christiania
GravlagtVestre gravlund
Far Emil Stang d.e.
Søsken Emil Stang d.y., Augusta Stang
Barn Christian Schweigaard Stang
Yrke Politiker, professor
Parti Høyre
NasjonalitetNorge
Utmerkelser Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse

Fredrik Stang (d.y.) (født 27. desember 1867 i Christiania, død 15. november 1941 i Oslo) var en norsk politiker (H), jurist og professor ved Universitetet i Oslo. Han var en av de ledende politikerne i Høyre i perioden etter 1905, inntil han trakk seg tilbake fra politikken i 1913. Fra 1912 til 1913 var han norsk justisminister. Resten av livet konsentrerte han seg om vitenskap og kultur. Han er særlig kjent for sitt arbeid for å etablere Institutt for sammenlignende kulturforskning.

Slekt[rediger | rediger kilde]

Graven til Fredrik Stang d.y. og Nini Stang på Vestre gravlund i Oslo

Fredrik Stang var sønn av tidligere statsminister Emil Stang (1834–1912) og Adelaide Pauline Berg. Han var barnebarn av statsminister Frederik Stang og bror av journalisten og Høyre-politikeren Augusta Stang og av høyesterettsjustitiarius, Arbeiderparti- og senere NKP-politikeren Emil Stang d.y..

Stang giftet seg i 1894 med Caroline Schweigaard (1871–1900), datter av statsminister Christian Homann Schweigaard. Han giftet seg senere med Margrethe Grung Andvord (1883–1961). Ekteskapet ble oppløst, og Stang giftet seg for tredje gang med Nini Augusta Wedel-Jarlsberg.

Stang var far til språkforskeren Christian Schweigaard Stang.

Liv[rediger | rediger kilde]

Fredrik Stang vokste opp i 1800-tallets kanskje mest kjente politiske slekt, og opplevde slutten av bestefarens tid som statsminister i Stiftsgården. Han var 16 år da bestefaren gikk av i 1884. I voksen alder skulle han også oppleve at faren, Emil Stang, satt to perioder som statsminister.

Stang ble student i 1885, studerte rettsvitenskap under blant andre Francis Hagerup og ble cand. jur. i 1890. Fra 1890 til 1892 var han advokatfullmektig i Kristiania, før han dro utenlands på studiereise fra 1893 til 1894. I 1896 ble han høyesterettsadvokat, og året etter ble han utnevnt til professor i rettsvitenskap ved universitetet. Han var assessor i Høyesterett fra 1901 av. I 1918 tok han doktorgraden. Fra 1921 til 1927 var han rektor ved universitetet.

I de senere årene var Stang også opptatt med arbeid for Institutt for sammenlignende kulturforskning og som formann i Nobelkomiteen. Som formann var han blant annet med på å tildele Carl von Ossietzky Nobels fredspris i 1936. Stang døde under den tyske okkupasjonen av Norge, i 1943. Etter at Aftenposten hadde trykket en velvillig nekrolog, rykket Knut Hamsun følgende innlegg inn i avisa:

Hr. redaktør. Til Deres tårekvalte nekrolog over avdøde professor Stangs «høyt kultiverte personlighet» skulle De ha føyet at samme Stang var formann i Nobelkomitéen som hjalp til å premiere med Stortingets fredspris en tysk journalist som allerede Weimar-forfatningen hadde dømt for landsforræderi. Ærbødigst Knut Hamsun.[1]

Verk[rediger | rediger kilde]

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

I politikken arbeidet Stang for at det skulle bli et varig samarbeid mellom venstrefløyen i Høyre og Venstre, noe som ikke lot seg realisere.

Han trådte inn i norsk rikspolitikk i 1906, da han på Høyres landsmøte i januar ble valgt til partiformann. Samme år ble han innvalgt på Stortinget, hvor han også ble Høyres parlamentariske leder. Foran valget i 1909 vendte han seg til de uavhengige Venstre-politikerne (etter splittingen av Venstre i 1908) for å innby dem til et organisert samarbeid med Høyre, eventuelt et nytt parti. Dette samarbeidet ble det ikke noe av; i stedet dannet de uavhengige Venstre-politikerne sitt eget parti, Frisinnede Venstre. Selv unnlot Stang å la seg velge som stortingsrepresentant i 1909, og overlot ledelsen av stortingsgruppen til Jens Bratlie. Han vendte tilbake til professoratet, selv om han fortsatte som partiformann.

Da Venstre tapte valget i 1909, ble grunnen lagt for en regjering av Høyre og Frisinnede Venstre. Stang oppsøkte i Bergen den fremste statsministerkandidaten, Christian Michelsen, men da denne avslo, gikk stillingen til Wollert Konow (SB). Konow måtte imidlertid trekke seg etter den berømte måltalen i 1912. Det ble dannet en ny Høyre-regjering under Jens Bratlie, med Stang som justisminister.

Som justisminister overtok Stang et utkast til ny arbeidstvistlov, som var blitt utarbeidet av en komité under ledelse av Ole Solnørdal og nedsatt av Johan Castberg i 1908. Konows regjering hadde latt saken ligge, men Stang gjenopptok arbeidet etter henstilling fra Stortinget og fremsatte proposisjon i saken. Utkastet til en arbeidstvistlov var banebrytende i norsk historie, siden det var det første forsøket på å temme disse årene store arbeidskonflikter ved hjelp av sosial lovgivning. På grunn av regjeringens avgang ble loven imidlertid ikke vedtatt. Allerede i 1913 etter måtte nemlig Stang gå av sammen med resten av regjeringen, etter som Venstre vant valget dette året. Han trådte med dette ut av rikspolitikken.

Utenrikspolitisk kom Stang til å spille en rolle da Norge overtok suvereniteten over Svalbard. Som formann i en komité nedsatt av gruveselskapet Store Norske ble han nemlig sendt til Paris-konferansen i 1919. Komitéen hadde utarbeidet et forslag til en traktat som skulle ordne Norges overtakelse av øygruppa. I Paris samarbeidet Stang med minister Fritz Wedel Jarlsberg under forhandlingene, som ledet fram til Spitsbergen-traktaten i 1920.[2]

Vitenskapelig og kulturelt arbeid[rediger | rediger kilde]

Stang var en av initiativtakerne til Institutt for sammenlignende kulturforskning.

Stang som jurist[rediger | rediger kilde]

Innenfor norsk rettsvitenskap var Stang fornyende ved at han brøt med den realistiske rettstenkningen som var dominerende i Norge etter Schweigaards tid, og hevdet at retten skulle tjene sosiale formål: «Det blivende og store i rettsstudiet er de tusen traade, som knytter rettens abstrakte verden til det levende livs arbeide og kampe». I dette synet, som blant annet kom til uttrykk i synet på eiendomsretten i Indledning til formueretten (1911), var han blitt påvirket av den nye sosiologien under et opphold i Frankrike ved århundreskiftet.

Stang som historiker[rediger | rediger kilde]

Stang var interessert i historie, og gikk lenge med en plan om å skrive et historisk verk om sin far. I stedet kom han til å skrive om sin bestefar. Som utgangspunktet for historien valgte han stattholdersaken 1859–1860, som førte til at Birch-Reichenwald måtte gå av til fordel for Frederik Stang. Egentlig er det Birch-Reichenwald som er hovedpersonen i boka, mens Frederik Stang spiller en viktig birolle. Planen var å skrive to bind som skulle gå helt til 1872, men da Stang døde var han ikke kommet lenger enn til 1862. Manuskriptet ble bearbeidet av historikeren Sverre Steen og utgitt som Stattholdersak og unionsstrid i 1943.

Stang etterlot seg også nedtegnelser om de årene han var aktiv politiker. Disse ble utgitt av Den Norske historiske forening som Erindringer fra min politiske tid i 1946.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Stang var dr. h.c. fra Københavns Universitet. Han var medlem av Nobelkomiteen i 1918 og igjen fra 1921 til sin død, fra 1922 som formann.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Harald Grieg: En forleggers erindringer. Oslo: Gyldendal, 1971, s. 552.
  2. ^ Berg (1995).

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Streiftog. Oslo: Aschehoug, 1939.
  • Stattholdersak og unionsstrid. Oslo: Aschehoug, 1943.
  • Erindringer fra min politiske tid. Oslo: Grøndahl, 1946.

Sekundærlitteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]