O.C. Gundersen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Oscar Christian Gundersen
Oscar Christian Gundersen (1908-1991).jpg
O.C. Gundersen ca 1940
Født17. mars 1908[1]Rediger på Wikidata
KristianiaRediger på Wikidata
Død21. februar 1991[1]Rediger på Wikidata (82 år)
OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, jurist, dommer, diplomatRediger på Wikidata
Parti ArbeiderpartietRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Norges justisminister
25. september 1963 - 12. oktober 1965
RegjeringGerhardsen IV
ForgjengerPetter Mørch Koren
EtterfølgerElisabeth Schweigaard Selmer
Norges handelsminister
13. januar 196228. august 1963
RegjeringGerhardsen III
ForgjengerArne Skaug
EtterfølgerKåre Willoch
Norges justisminister
5. november 1945 - 20. desember 1952
RegjeringGerhardsen II, Torp
ForgjengerJohan Cappelen
EtterfølgerKai Birger Knudsen

Oscar Christian Gundersen (født 17. mars 1908 i Kristiania, død 21. februar 1991), mest kjent som O.C. Gundersen, var en norsk jurist og politiker som representerte Arbeiderpartiet.

Familie[rediger | rediger kilde]

O.C. Gundersen var morfar til juristen John Christian Elden.[2]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Gundersen tok examen artium i 1927 og studerte deretter jus ved Universitetet i Oslo. I 1931, samme år som han tok juridisk embetseksamen, ble han sendt til Trondheim for å overta ledelsen av Mot Dags avdeling der. Han startet straks sakførerpraksis og ble en meget aktiv deltaker i Studentersamfundet (høstsemesteret 1934 og høstsemesteret 1936 ble han valgt til formann[3]) og en fryktet debattant. Etter at Mot Dag var oppløst 1936, åpnet det seg muligheter til å komme med i lokalpolitikken. 1937 gikk han over i kommunens tjeneste som kontorsjef i ligningsvesenet. 1939 ble han utnevnt til rådmann, og samme år fikk han bevilling som høyesterettsadvokat. I periodene 1953–1958 og 1967–1977 var han høyesterettsdommer.[4] I mellomtiden hadde han blant annet vært Norges ambassadør i Moskva (1958–1961).

Før Gundersen kom med i rikspolitikken, var han aktiv i student- og lokalpolitikken i Trondheim. Mellom 1936 og 1938 satt han i formannskapet i byen. I 1939 ble han rådmann i Trondheim.

Andre verdenskrig og etterspill[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig okkuperte Luftwaffe Værnes lufthavn med liten motstand.[5] På grunn av lange avstander var Værnes viktig base og mellomlanding for de tyske krigsflyene. Værnes var utenfor rekkevidde for de fleste britiske krigsfly som tok av fra britisk jord. Uten Værnes ville de tyske flyene hatt problemer med å nå Narvik. De tyske styrkene organiserte, ved hjelp av lokale myndigheter og norsk mannskap, umiddelbart arbeidene med å utbedre lufthavnen, og på noen få uker hadde de bygget en ny rullebane til god bruk i felttoget i Nord-Norge. Den 24. april, mens O.C. Gundersen var sosialrådmann i Trondheim, signerte «Centralkomiteen» i Trondheim (bestående av ordfører Ivar Skjånes, fylkesmann Johan Cappelen og venstrepolitiker Andreas Claussen) et opprop om at «Den tyske overkommando forlanger at der skaffes 2000 arbeidere til planeringsarbeide paa Lade og Værnes.», som ble kringkastet 08.16 på morgensendingen til NRK trøndelagsavdelingen, den 25. april. Dette skjedde mens det fortsatt pågikk kamper i Nord-Trøndelag og i Nordland.[6][7][8][9] Tre ledende entreprenørfirmaer i Trondheim oppfordret i annonser i byens aviser arbeidere om å melde seg til tjeneste. Over 2000 trøndere deltok i utvidelsen av flyplassen. Etter krigen ble bare en person dømt for medvirkning til utbyggingen: en mekaniker som også var medlem av NS. Dommen mot mekanikeren la som skjerpende punkt til grunn at det fortsatt pågikk kamper og at Værnes tyskernes viktigste flyplass for kampene i Nord-Norge.[10][11][12][13]

Da Nasjonal Samling høsten 1940 avsatte ordføreren og innsatte sin egen, var Gundersen en av de tre rådmenn som trakk seg fra sine stillinger.[4]

Gundersen flyktet til Sverige og arbeidet ved den norske legasjon i Stockholm frem til han reiste videre til London. Fra 1942 til 1945 var Gundersen direktør ved Statens trygdekontor i London.

Etter frigjøringen i 1945 gikk Gundersen tilbake i jobben som rådmann i Trondheim. Senere på året ble han utnevnt til justisminister i Einar Gerhardsens andre regjering i 1945 (deretter i Oscar Torps regjering). Han fikk særlig ansvar for gjennomføringen av landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig samt utarbeidelse av beredskapslovgivningen, som skulle forebygge et nytt fremmed angrep på Norge. Han gikk av som justisminister i 1952.[14] Gundersens rolle i begynnelsen av okkupasjonen og etter krigen var noen av temaene for kritikken av rettsoppgjøret fremmet av blant andre Oliver H. Langeland. Svein Blindheim mente Gundersen var medansvarlig for å skaffe arbeidere til Værnes.[15][16][17]

Han hadde flere verv i FN-systemet og ledet blant annet utvalget som reviderte FN-pakten. I 1958 ble han utnevnt til Norges ambassadør i Moskva.[18] Denne stillingen hadde han til 1961. Gundersen ledet dessuten den norske delegasjonen til FNs folkerettskonferanser i Genève 1958 og 1960.

Etter ti års fravær fra politikken kom han tilbake som handels- og skipsfartsminister i Gerhardsens tredje regjering i 1962.[18] Han ledet da forhandlingene om medlemskap i EEC (EU). Vervet hadde han frem til John Lyngs borgerlige regjering overtok i 1963, og Kåre Willoch ble ny handelsminister.[18] Da Einar Gerhardsens fjerde regjering ble dannet tre uker senere, ble Gundersen igjen justisminister. Han gikk av da Per Borten overtok som statsminister for en borgerlig koalisjonsregjering i 1965.

Kuriosa[rediger | rediger kilde]

Jus-professor Carl August Fleischer hevdet i en bok at O.C. Gundersen er brukt som modell for sakfører Jespersen i romanen Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle.[19] Som justisminister i de første etterkrigsårene inspirerte han til revyvisen «Det holder det, sa Gundersen», som flere norske revyskuespillere hadde suksess med.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Norsk biografisk leksikon, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som Oscar Christian Gundersen, Norsk biografisk leksikon ID O_C_Gundersen
  2. ^ Erik Fossen (13. januar 2017). «John Christian Elden: - Rettssalen er som standup. Jeg trives med det.». www.msn.com. Aftenposten. Besøkt 25. juli 2017. «Mens faren John Elden var privatpraktiserende advokat, tjente morfaren Oscar Christian Gundersen både som justisminister og høyesterettsdommer.» [død lenke]
  3. ^ Lind, Idar; Strøm, Gunnar (1986). Vår egen lille verden: Studentersamfundet i Trondhjem 1910-85. Trondheim: Studentersamfundet i Trondhjem. s. 167 og 168. ISBN 8299145805. 
  4. ^ a b «O C Gundersen – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 30. januar 2017. 
  5. ^ Sandmo, Espen (12. april 2010). «Da tyskerne tok Værnes». NRK. Besøkt 26. mars 2019. «Tyskerne møtte liten motstand da de kom til Stjørdal den 10. april. Roger Rein er forfatter av boka "Krigsvåren", og han forteller at den tyske generalen og obersten pån Steinkjer ble enige om å overgi Værnes uten kamp.» 
  6. ^ Sandmo, Espen (12. april 2010). «Da tyskerne tok Værnes». NRK. Besøkt 20. november 2020. «– Hadde ikke flyplassen på Værnes stått klar, hadde de ikke kommet seg til Narvik, og da hadde tyskerne stått i en kritisk fase lenger nord i Norge. Dette var derfor strategisk viktig for hele utviklingen av krigen i Nortge, sier Roger Rein.» 
  7. ^ Vidar Eng (2010). «Hvorfor arbeidet gode nordmenn på flyplassene i Oslo og Trondheim i april 1940?». Historisk tidsskrift. 89: 430. 
  8. ^ Anders Kirkhusmo (2016). «Centralkomiteen i Trondheim og tyskerarbeidet på Værnes i april 1940 – Enda en gang». Trondhjemske Samlinger: 45–68. 
  9. ^ «Rom for NS-nyanser?». Agderposten. 8. desember 2009. «Mens kampene fortsatt pågikk i Norge våren 1940, gikk myndighetene i Trondheim inn for å skaffe tyskerne arbeidere til planeringsarbeid på Værnes og Lade flyplasser. Sosialrådmann på dette tidspunkt var O. C. Gundersen. Etter krigen ble han justisminister i Gerhardsen-regjeringen. Ordfører Ivar Skjaanes (Ap) ble etter krigen forfremmet til fylkesmann ved Gundersens hjelp.» 
  10. ^ Kirkhusmo, Anders (2011). «Kommentar til Vidar Engs artikkel: Hvorfor arbeidet gode nordmenn på flyplassene i Oslo og Trondheim i april 1940?». Historisk tidsskrift. 04 (norsk). 90: 587–591. ISSN 1504-2944. Besøkt 19. november 2020. 
  11. ^ Ulateig, Egil (1999). De gode mot de onde: verdenskrig, partisankrig, likvidasjoner og folkerett. [Lesja]: Forl. Reportasje. ISBN 8299529905. 
  12. ^ Kroglund, Nina D. (2010). Hitlers norske hjelpere. Oslo: Historie & kultur. 
  13. ^ Haarr, Geirr: The German Invasion of Norway: April 1940. Barnsley, Seaforth Publishing.
  14. ^ Cappelen, Johan (28. september 2014). «O C Gundersen». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 26. mars 2019. 
  15. ^ Hagen, Ingerid og Jon Jerstad (25. juni 2006). «Forbudt krigshistorie». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 26. mars 2019. «Langeland er svært kritisk til den form og omfang oppgjøret fikk, hvor selv passive NS-medlemmer ble straffet. I boka offentliggjør han en rekke dokumenter som viser blant annet hvordan fremtredende embetsmenn, som ikke var medlem av NS, tilpasset seg og samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten og NS-myndighetene de første krigsårene. Mange av disse fikk sentrale posisjoner etter krigen, blant annet justisminister O.C. Gundersen (Ap) i årene 1945- 52.» 
  16. ^ «Rom for NS-nyanser?». Agderposten. 8. desember 2009. «Mens kampene fortsatt pågikk i Norge våren 1940, gikk myndighetene i Trondheim inn for å skaffe tyskerne arbeidere til planeringsarbeid på Værnes og Lade flyplasser. Sosialrådmann på dette tidspunkt var O. C. Gundersen. Etter krigen ble han justisminister i Gerhardsen-regjeringen. Ordfører Ivar Skjaanes (Ap) ble etter krigen forfremmet til fylkesmann ved Gundersens hjelp.» 
  17. ^ Kvar var O.C. Gundersen? Dag og Tid, 9. mars 2007, s. 10. «– Gundersen var ikkje i heimefronten, korkje i 1940 eller seinare. Derimot var han rådmann i Trondheim i 1940 og medansvarleg for å senda arbeidarar til Værnes flyplass, slik at Luftwaffe kunne bomba trønderar i Nord-Trøndelag og på Narvik-fronten, seier Svein Blindheim.»
  18. ^ a b c Eriksen, Knut Einar; Pharo, Helge; Jensen, Tom B.; Riste, Olav; Engdal, Odd G.; Jensen, Tom B. (1997). Kald krig og internasjonalisering, 1949-1965. Oslo: Universitetsforl. s. 420. ISBN 8200228940. 
  19. ^ Fleischer, Carl August (1999). Miljø- og ressursforvaltning: grunnleggende forutsetninger. Oslo: Universitetsforlaget. s. 152–153 (fotnote). ISBN 8200452239. «Som omtalt i Agnaar Mykles "Sangen om den røde rubin" hadde Gundersen (i boken omtalt som sakfører Jespersen) i relativt ung alder fått en viktig stilling som rådmann i kommunen. (---) Jeg tillot meg en gang å spørre O.C. Gundersen personlig om hans rolle som levende modell for "sakfører Jespersen", og han bekreftet da riktigheten av Mykles historie.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]