Kaci Kullmann Five

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kaci Kullmann Five
Kaci Kullmann Five - Press conference Nobel Peace Prize 2016.jpg
Født 13. april 1951
Oslo
Død 19. februar 2017 (65 år)
Oslo
Brystkreft
Ektefelle Carsten O. Five (1972–2017)
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Yrke Politiker
Parti Høyre
Nasjonalitet Norge
Medlem av Den norske Nobelkomite
Høyres leder
20. april 1991–10. april 1994
Forgjenger Jan P. Syse
Etterfølger Jan Petersen
Norges handels- og skipsfartsminister
16. oktober 1989–3. november 1990
Regjering Syse
Forgjenger Jan Balstad
Etterfølger Eldrid Nordbø
Høyres 1. viseformann
1984–22. januar 1988
Forgjenger Håkon Randal
Etterfølger Wenche Frogn Sellæg
Stortingsrepresentant
1. oktober 1981–30. september 1997
Valgkrets Akershus
Unge Høyres formann
1977–1979
Forgjenger Per-Kristian Foss
Etterfølger Terje Osmundsen

Karin Cecilie «Kaci» Kullmann Five (født 13. april 1951 i Oslo, død 19. februar 2017 i Oslo) var en norsk politiker (H).

Hun var innvalgt på Stortinget fra Akershus 19811997, midlertidig partiformann i 1988, handels- og skipsfartsminister i Jan P. Syses regjering 19891990, samt partileder 19911994. Five var Høyres første kvinnelige leder, og representerte politisk og stilmessig en ny generasjon av norske politikere.[1] Hun trakk seg ut av politikken av familiære hensyn mot slutten av 1990-årene, og innehadde siden en rekke styreverv.[2] Fra 2002 drev hun sitt eget rådgivningsfirma for samfunns- og myndighetskontakt.

Hun var medlem av Den norske Nobelkomite fra 2003 og styremedlem i Nobelstiftelsen fra 2009, og var leder for Den norske Nobelkomite fra 2015 til sin død.[3]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Hun ble født i Oslo i 1951, som datter av tannlege Kjell Kullmann (19251996) og tannpleierske Anne-Lise Kullmann (født Heiberg, 1927–). Hun har fullført folkeskole fra Eiksmarka fra 1964, og tok examen artium ved Nadderud gymnas i 1969. Hun tok senere studentfageksamen ved Oslo handelsgymnasium i 1970, etter ett år i Frankrike som au pair. Hun er cand.mag. med offentlig rett, fransk og statsvitenskap fra Universitetet i Oslo fra 1975, og er cand.polit. med statsvitenskap hovedfag fra samme sted fra 1981. Konsulent i Norsk Arbeidsgiverforening 1980–1981.

Hun var gift med redaktør Carsten O. Five siden 1972, og fikk to barn med ham. Kaci og Carsten O. Five var et par siden tenårene, og hadde et kort, men mye medieomtalt, samlivsbrudd i 2004, men ble senere sammen igjen.[4][5]

Five hadde diabetes (sukkersyke) siden hun var 29 år gammel.[6] I 2014 ble hun diagnostisert med brystkreft.[7]

Høsten 2015 kom datteren Christina Five Berg med boka Kaci -min mamma, som beskriver forholdet dem i mellom.[8]

Kaci Kullmann Five døde 19. februar 2017, etter at hun igjen ble syk med brystkreft.[9]

Ungdomspolitiker[rediger | rediger kilde]

Sine første politiske verv hadde hun i Bærum Unge Høyre, først som kasserer 1970–1971, siden som viseformann 1971–1972 og formann 1972–1973. Hun var medlem av Unge Høyres sentralstyre 1975–1982, og formann 19771979. Hun ble med dette Unge Høyres første kvinnelige leder. Lokalpolitisk var hun dessuten medlem av Bærum kommunestyre 1975–1981 og viseformann i Bærum Høyre 1979–1982. Medlem av Høyres programkomité foran stortingsvalget 1981.

Fives gjennombrudd kom i NRKs utspørring av Høyre foran stortingsvalget 1977, hvor hun som Unge Høyre-formann stilte som representant sammen med Høyre-formann Erling Norvik.[1][2] Her klarte hun å besvare kompliserte, politiske spørsmål innenfor mange felter, og stilte til dels Norvik i skyggen.[1] Five var allerede her, i senere velkjent stil, iført hårspenne, ifølge Dagbladet «Norges mest berømte og omtalte».[2] Pressen omtalte Five i etterkant som «1970-årenes største fjernsynssuksess».[1]

Rikspolitiker[rediger | rediger kilde]

Five var 3. vararepresentant til Stortinget fra Akershus 1977–1981, men ble i 1981 fast innvalgt. Hun ble værende på Stortinget frem til at hun frasa seg gjenvalg i 1997. Fra 1980 var hun medlem av Høyres sentralstyre, og i 1982 ble hun valgt til 2. viseformann. Bortsett fra økonomisk politikk, viste også Five engasjement i særlig naturvernspørsmål, blant annet som viktig pådriver i vernet av Gaularvassdraget og Strynvassdraget.[1] Hun var også aktiv i likestillingsspørsmål, men hovedarbeidsfeltet hennes ble allikevel Norges forhold til EF (senere EU). I 1984 var hun blant de som argumenterte for å stoppe norsk handel med Sør-Afrika, grunnet apartheidregimet der.[10]

I 1983 ble Five tilbudt å ta over som ny justisminister etter Mona Røkke i Kåre Willochs regjering, men avslo ettersom hun hadde fått sitt andre barn samme år.[1] Av samme grunn avslo hun å bli partiformann etter stortingsvalget 1989, men var 1. viseformann 1984–1988. Graviditeten gjorde henne dessuten til den første gravide stortingsrepresentanten.[11] Hun trakk seg som 1. viseformann etter å ha vært nestleder i Høyres stortingsgruppe siden stortingsvalget 1985. Ved dannelsen av Jan P. Syses regjering i 1989 tok hun imidlertid imot tilbudet om regjeringsmedlemskap, og ble statsråd for handels- og skipsfartssaker i Utenriksdepartementet (handels- og skipsfartsminister). Fives hovedfokus ble her å videreføre planene om en europeisk økonomisk samarbeidsavtale, EØS. De formelle samtalene om avtalen startet i juli 1990. Five la forøvrig ikke skjul på at hennes fremste mål var fullt norsk medlemskap, hvilket ledet an til heftige debatter mellom Five og statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) etter Syses regjerings fall i november 1990. Brundtland ønsket ingen debatt om norsk medlemskap før EØS-avtalen var ferdigforhandlet og Arbeiderpartiet hadde avklart sitt ståsted.[1] Jan Tore Sanner møtte på Stortinget i Fives fravær.

Five var fungerende partiformann etter Rolf Presthus' dødsfall nyttårsdagen 1988 og frem mot Høyres landsmøte våren samme år. Ved landsmøtet i 1991 gikk Five, som første kvinne, til topps i partiet, og tittelen «formann» ble samtidig endret til «leder». Straks hun takket ja til vervet, økte Høyres oppslutning med 3 prosentpoeng på MMIs måling, hvilket Dagbladet betegnet som «Kaci-effekten».[2] Høyres tilbakegang ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 1991 og klare nederlag ved stortingsvalget 1993, begge preget av EU-debatten, viste imidlertid at person telte lite når en sak med så stor sprengkraft stod på dagsordenen. Et voldsomt munnhuggeri mot Brundtland i en radiodebatt i 1993 ble også mye omtalt. Som partileder jobbet Five særlig for en sterkere vektlegging av helse- og sosialpolitikk. I 1994 hadde Five en uventet[2] tidlig avgang som partileder, og det ble i stedet Jan Petersen som ledet partiet inn i folkeavstemningen om EU-medlemskap i november samme år.

I 1997 frasa hun seg gjenvalg til Stortinget av familiære årsaker, og hadde ingen folkevalgte verv resten av sitt liv.

Etter politikken[rediger | rediger kilde]

Etter at Kaci Kullmann Five forlot norsk politikk arbeidet hun, foruten fire år som konserndirektør i Aker RGI 1998–2002, som selvstendig rådgiver innenfor samfunns- og myndighetskontakt fra 2002.

Siden 1997 var hun nestleder i rådet for SOS-barnebyer, og fra 2003–2010 var hun leder av Stiftelsesforeningen. Hun var også blant annet styreleder i Norges Eksportråd 2000–2002 og P4 i 1999. Hun var styremedlem i Statoil 2002–2007 (nestleder 2003–2007), og næringsminister Dag Terje Andersen (Ap) og olje- og energiminister Odd Roger Enoksen (Sp) kom under sterk kritikk fra blant andre Børge Brende da Five og Anne Kathrine Slungård ble vraket til det nye styret.[12] Brende mente dette var utslag av «ren partipolitikk».[13] Slungård hevdet i etterkant at hun selv hadde blitt presset ut av styret, men at det ikke lå noen politiske hensikter til grunn for vrakingen av Five. [14]

Den norske Nobelkomite og Nobelstiftelsen[rediger | rediger kilde]

Nobelkomiteen og prisvinnere da Den europeiske union mottok Nobels fredspris for 2012. På podiet i Oslo rådhus sitter fra venstre Thorbjørn Jagland (komitéens leder), José Manuel Barroso (president for Europakommisjonen), Herman Van Rompuy (president for Det europeiske råd), Martin Schulz (lder av EUs ministerråd), Kaci Kullmann Five, Inger-Marie Ytterhorn, Berit Reiss-Andersen, Gunnar Stålsett og Geir Lundestad (direktør for Det norske Nobelinstitutt).

Hun var valgt av Stortinget som varamedlem i Den norske Nobelkomite 2000–2003 og var fra 2003 et av de fem faste medlemmene. Fra 2009 var hun også styremedlem i den svenske Nobelstiftelsen, som har det overordnede ansvaret for alle de fem nobelprisene. I 2015 ble hun valgt til leder av Den norske Nobelkomité.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Kaci Kullmann Five ble utnevnt til ridder av den franske Æreslegionen i 2006.

Stortingskomiteer[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Erfaringer med etableringsloven. Hovedoppgave i statsvitenskap. Oslo: Universitetet i Oslo, 1981.
  • Det nye Europa, med Jan Petersen. Oslo: Høyres Hovedorganisasjon, 1990.
  • Avslutningstale på Høyres landsmøte 1991. Oslo: Høyres Hovedorganisasjon, 1991.
  • «Norges plass i europeisk samarbeid». I: Norsk militært tidsskrift, nr. 12 1992.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Paul Thyness (2001). «Kaci Kullmann Five». Norsk biografisk leksikon. 
  2. ^ a b c d e «En litt rampete Kaci takker av». Dagbladet. 16. juni 1996. 
  3. ^ «Jagland vraket som leder av Nobelkomiteen». nrk.no. 03.03.2015. s. 1. 
  4. ^ «Går fra hverandre». Aftenposten. 16. april 2004. 
  5. ^ «Kaci og Carsten sammen igjen». Verdens Gang. 25. mai 2004. 
  6. ^ «Dagbladet 11. mai 1995». Dagbladet. 11. mai 2005. 
  7. ^ «En barrierebryter». Dagbladet.no (norsk). 20. februar 2017. Besøkt 20. februar 2017. 
  8. ^ «Det er én ting Kaci Kullmann Five angrer på». Aftenposten. Besøkt 30. oktober 2015. 
  9. ^ Tore Gjerstad og Kristian Skard (20.02.2017). «Venn og kollega om Kaci Kullmann Fives sykdom: «Jeg håpet det skulle snu»». Dagens Næringsliv. Besøkt 20. februar 2017. 
  10. ^ «Dagbladet 26. mars 1984». Dagbladet. 26. mars 2009. 
  11. ^ «Dagbladet 19. januar 1983». Dagbladet. 19. januar 2008. 
  12. ^ «Bjørndalen må på engelsk-kurs». Nettavisen. 3. mai 2007. 
  13. ^ «Forbannet over nytt Statoil-styre». Dagens Næringsliv. 2. mai 2007. 
  14. ^ «– Ingen politisk prosess mot Kaci». Dagsavisen. 4. mai 2007. [død lenke]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Kaci Kullmann Five – sitater