Jon Leirfall

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jon Leirfall
Jon Leirfall.jpg
Stortingsmann Jon Leirfall, ca. 1945.
Født7. oktober 1899
Hegra
Død12. juni 1998 (98 år)
Levanger
Utdannet ved Norges landbrukshøyskole
Beskjeftigelse Politiker, bonde, skribent
Parti Senterpartiet
Nasjonalitet Norge
Medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling
Utmerkelser Kommandør av Storkorset av Finlands løves orden (1962), ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1969), Norsk kulturråds pris for lokalhistorie (1979), Melsom-prisen (1974)
Hegras ordfører
1. januar 1960–31. desember 1961
ForgjengerKarl Kringen
Stortingsrepresentant
4. desember 1945–30. september 1969
ValgkretsNord-Trøndelag
Bondepartiets partisekretær
1. januar 1929–31. desember 1933
EtterfølgerHans Holten

Jon Leirfall (født 7. oktober 1899 i Hegra i Stjørdal, død 12. juni 1998 i Levanger) var en norsk gårdbruker og politiker (Sp). Han var stortingsrepresentant for Nord-Trøndelag fra 1945 til 1969, og regnes blant Senterpartiets fremste parlamentarikere gjennom tidene. Han var kjent for sin humoristiske sans, gode replikk og skarpe penn, som han ikke sjelden benyttet seg av i politikken. Leirfall hadde en kulturkonservativ holdning og motsatte seg tendenser som sosialisme, sekularisering og sentralisering. Han var imot norsk medlemskap i fellesmarkedet og talsmann for en proteksjonistisk økonomisk politikk.

Leirfall nådde høyden i sin politiske karrière som formann i Stortingets landbrukskomité fra 1965 til 1969. Han var imot kommunesammenslåingene i 1960-årene, og ble Hegras siste ordfører før sammenslåingen med Stjørdal. Han hadde også sentrale verv i Bondelaget. Leirfall ønsket å bli samferdelsminister i Lyng-regjeringen, men det vanskelige forholdet til Per Borten skal ha vært en viktig grunn til han ble forbigått. Konflikten mellom Leirfall og Borten dreide seg ikke bare om personlige motsetninger, men også om moderniseringen av partiet. Bortens mål var et klasseløst masseparti i sentrum av norsk politikk. Leirfall ønsket å befeste partiet som et interesseparti for bygdefolk.

Etter tiden på Stortinget ble han kjent som lokalhistorisk forfatter. Han forfattet også en rekke satiriske bøker i sagastil basert på norsk politikk, der han benyttet forfatternavnet «Jon Kvasstunge». Med illustrasjoner utført av Audun Hetland ble bøkene svært populære. I en overgangsperiode rundt folkeavstemningen om EF-medlemskap i 1972 satt Leirfall som redaktør i det lokale partiorganet Stjørdalingen. Det ble et klart nei-flertall i Stjørdalsbygdene.

Familie, oppvekst og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Bjertem i 1950-årene. Gården hadde ca. 100 dekar åker og eng. Gården lå ved allmannveien, like ved kirke, skole, sparebank og grendehus på Hegramo.[1][2]

Han ble født på Bjertem i Hegra som sønn av gårdbruker John Johnsen Lerfald og hustru Mali Pedersdatter Bjørngård. Han hadde fem yngre søsken.[1] Foreldrene kjøpte hovedbølet av gården, som inntil da hadde vært vanskjøttet, tidlig i 1890-årene. Før dette hadde John Lerfald forpaktet slektsgården Søndre Leirfall, som hans eldre bror hadde odelsretten til.[3]

Foreldrene var preget av nasjonale strømninger og den radikale delen av folkehøyskolebevegelsen, som stod sterkt i Stjørdalsbygdene, takket være foregangsmenn som Ole Vig, H.K. Foosnæs og Lars Bentsen.[3][4] Faren var ordfører i Hegra fra 1911 til 1922, valgt som høyremann,[5] og deltok i kretsen rundt venstremannen Nils Trædal og dannelsen av Bondepartiet, som utsprang fra Norsk Landmandsforbund (senere Norges Bondelag) i 1921. Faren var venn av Johan E. Mellbye og Wilhelm Dietrichson.[6]

Familieøkonomien var trang, men sønnen fikk tilfredsstilt sin leselyst gjennom folkebiblioteket. I løpet av Leirfalls barndom ble det holdt omreisende folkehøyskole i bygden, hvilket fremmet virkelysten i det lokale ungdomslaget i mange år fremover.[3] Etterhvert var Leirfall selv involvert i styrearbeid i ungdomslaget, både lokalt og i det regionale Inntrøndelag Ungdomssamlag. Etter folkeskolen gikk han Skogn folkehøyskole fra 1917 til 1918, så Mære landbruksskole fra 1918 til 1920. Etter befalskurs i 1920 studerte han til sivilagronom ved landbrukshøyskolen på Ås.

Allerede i studietiden ble han tilknyttet bondebevegelsen, som stiftet Bondepartiet i 1921. Leirfall fremholdt senere at han fikk en ambisjon om å bli stortingsrepresentant allerede på dette tidspunktet.[7] De økonomiske forholdene var vanskelige i 1920-årene, men Leirfall klarte å få ansettelse som stipendiat i driftslære og landbrukspolitikk ved landbrukshøyskolen fra 1924 til 1926, og i ulike oppdrag for Norges Vel.[7] Han var deretter journalist, redaksjonssekretær og forretningsfører i partiavisen Stjørdalingen i Stjørdal fra 1926 til 1928, og skrev også noen artikler for Nationen. Her drøftet han særlig spørsmål knyttet til landbrukets kår under den store depresjonen.[7] I 1928 giftet han seg med ungdomskjæresten Marie Pedersdatter Vormdal fra Orkdal; de fikk tre døtre.[1][2]

Partisekretær og rikspolitisk debut[rediger | rediger kilde]

I 1929 ble han innhentet av Bondepartiets ledelse til å bli dets partisekretær. Til tross for sin unge alder var ikke Leirfall noen ukjent figur i partiet. Han hadde engasjert seg for språk og politikk også på landbrukshøyskolen, hvor han ledet Ås studentmållag. Gjennom pressearbeidet hadde han også knyttet viktige kontakter.[7] Han kom fra stillingen som fylkessekretær i Nord-Trøndelag.[8] Leirfall fikk ansvar for å bygge organisasjonen, men «det var ikkje noe stort apparat å ta over – ei kontordame, ei skrivemaskin og ei tom pengekasse».[9] Grensene mellom Bondelaget og Bondepartiet var uklare, og partiet fikk ikke egne medlemmer og landsmøter før i slutten av 1930-årene. Generalsekretær Wilhelm Dietrichson i Bondelaget fungerte også som Bondepartiets generalsekretær frem til slutten av 1931, og Leirfall påbegynte arbeidet med å gjøre partiet mer uavhengig. Slik sett ble Leirfall partiets første generalsekretær. I 1932 ble han redaktør i partiavisen Arbeidslivet, som han sørget for å modernisere.[8]

Den første Bondeparti-regjeringen i 1931. Statsminister Peder Kolstad sittende i midten.

I 1931 bidrog Bondepartiet sammen med Arbeiderpartiet og tre venstremenn til å felle Mowinckel-regjeringenLilleborgsaken. Et klart flertall i Bondepartiets stortingsgruppe pekte på Peder Kolstad som sitt statsministeremne, på bekostning av stortingsgruppens formann Jens Hundseid. Leirfall, Hundseid, Wilhelm Dietrichson, Jon Sundby, Rasmus Langeland og Thorvald Aadahl gav Kolstad råd om sammensetningen av det som skulle bli den første Bondeparti-regjeringen. Etter å ha blitt overtalt av Aadahl, og sannsynligvis blitt påvirket av bekjentskaper utenfor partiet, tok Kolstad med Vidkun Quisling som forsvarsminister.[10] På denne tiden nådde gjeldskrisen i landbruket et klimaks. Det året trykket Nationen en artikkel som tok til orde for å danne foreninger av debitorer på bygdene for å «diktere passivkapitalen». Forfatter var Leirfall, som holdt seg anonym for ikke å forplikte partiet for mye. Da Kolstad døde i 1932, fremstilte Hundseid seg selv for kongen som den naturlige arvtageren. Rasmus Langeland og Nils Trædal stod på Leirfalls kontor og prøvde forgjeves å ringe til Einar Borch og få ham til å påta seg oppgaven. Hundseid anså Leirfall så vel som Quisling og Bygdefolkets Krisehjelp som sine fiender.[11] Leirfall skrev i et brev senere det året at han «følger heller Quisling død enn Hundseid levende».[12]

Etter regjeringens fall i februar 1933 gikk Quisling langt i forsøket på å ta Hundseids plass som Bondepartiets formann. Jon Leirfall var blant de som i stedet øynet muligheten for et søsterparti i byene, sannsynligvis med blikk for den store mobiliseringen rundt Bygdefolkets Krisehjelp. Med Quisling og Hundseid som ledere for hvert sitt parti, antok Leirfall at konflikten ville dempes. I mai 1933 stod Quisling i spissen for å danne Nasjonal Samling. Fortsatt ble Leirfall og Jon Sundby regnet som pådrivere for et samarbeid med det nye partiet. I ettertid bedyret han at han brukte sin stilling for å avverge en indre splittelse i Bondepartiet, og tok seg nær av beskyldninger om å ha vært fascist.[11][13]

Leirfall delte ikke Dietrichson og Johan E. Mellbyes prinsipielle skepsis til statlig inngripen i gjeldskrisen i landbruket. For å hindre at Arbeiderpartiet vant velgere på bygdene på bekostning av Bondepartiet, ville ikke Leirfall holde avstand mellom partiene for enhver pris.[14] Samtidig som han var kritisk til Arbeiderpartiets radikalisme, imøtegikk han de mest antisosialistiske delene av eget parti. Partiet unnlot å ta stilling til anbefalingene fra Gjeldskommisjonen av 1928.[8] Han tilhørte flertallet som støttet kriseforliket i 1935, der de to partiene utnyttet sin samlede parlamentariske styrke. Forliket sikret Arbeiderpartiet regjeringsmakt ved Johan Nygaardsvold, mens Bondepartiet fikk gjennomslag for økonomiske virkemidler rettet mot landbruket. Skjønt han hadde gått av som generalsekretær, ble han værende på den rikspolitiske scenen som styremedlem i Bondelaget fra 1934. Selv om Leirfall var mer praktisk orientert enn bondehøvdingen Mellbye, stod de hverandre nært. De samarbeidet for å få Bondelaget til å avvise nazismen i 1940.[15]

Leirfall fratrådte som generalsekretær ved årsskiftet 1933/1934. Dette skyldtes til dels den belastende konflikten mellom Hundseid og Quisling, dels Leirfalls ambisjoner i hjemfylket foran stortingsvalget i 1936. Han kom også tidlig i konflikt med sin etterfølger, Holten, som også hadde arbeidet som sekretær mot slutten av Leirfalls periode som generalsekretær.[16] Han gikk til en stilling som kornoppkjøper og møllekontrollør for Statens kornforretning i Stjørdalsbygdene. Leirfall var Bondepartiets 1. vararepresentant til Stortinget fra Nord-Trøndelag fra 1937 til 1945, etter at de sittende representantene Ivar Kirkeby-Garstad og Eliseus Müller hadde fått innfridd sine ønsker om gjenvalg. Han møtte første gang på Stortinget som vararepresentant i juni 1938, da han brøt med partilinjen og stemte for å senke stemmerettsalderen til 21 år. Vararepresentanter ble sjelden innkalt på denne tiden, og Leirfall var i mange år den eneste representanten som hadde møtt på Stortinget før krigen.[17]

Verdenskrig og landflyktighet[rediger | rediger kilde]

Jon Leirfall i arbeid ved den norske legasjonen i Stockholm under krigen.
SitatVi lever med eit retusjert bilete av okkupasjonsåra. Skjønnheitsflekkar er fjerna, og det er pussa på trekk som kan gjere biletet finare. […] Etterkrigshistorikarane har fare lett over ymse hendingar og ymse menn. […] Alt flaut, det norske folket var eit folk i drift, og det dreiv den galne vegen. Sjøloppgjeving og samarbeid med tyskarane var eit sterkt innslag i miljøet.Sitat
– Leirfall om den tyske okkupasjonen.[18]

Da den andre verdenskrig brøt ut, måtte han flykte til Sverige sammen med sin familie. Han skrev om oppholdet i Sverige i boken I storm og stille: «Høsten 1943 tok norsk militæropplæring og oppsetting av norske militæravdelinger i Sverige til. Dette er ei ganske fantastisk historie og eit klart brot på svensk nøytralitetspolitikk. Det strider mot all nøytralitet at ei krigførende makt får høve til å organisere militær verksemd mot ein fiende på nøytralt område».[18] I Sverige virket han som landbrukskonsulent ved den norske legasjonen i Stockholm 1942–1945.

Tilbake i Norge overtok han farsgården Bjertem i 1946, og drev denne frem til 1988.

Siste år og død[rediger | rediger kilde]

Leirfall døde på Innherred sykehus i Levanger den 12. juni 1998, 98 år gammel.[19]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Leirfall var kommandør av storkorset av Finlands løves orden fra 1962 og ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden fra 1969. Han ble også tildelt en rekke priser og andre æresbevisninger: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs minnemedalje i sølv i 1958, Norges Bondelags gullmerke i 1971, Senterpartiets såmannstatuett 1973, Melsom-prisen for fremme av nynorsk i 1974 og Norsk kulturråds pris for lokalhistorie i 1979.[20]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Humorbøker

  • 1970 – Så seier soga. Mykleting og Marialyst i Borte-Pers tid, med Eskeland og Hetland.
  • 1971 – Soga om det store mannefallet.
  • 1972 – Soga om Tryggves fall, med Hetland.
  • 1973 – Soga om Korvald Kyrre og den store hundestriden, med Hetland.
  • 1975 – Soga om det store kvinneåret, med Hetland.
  • 1978 – Soga om Oddvar Rådvill og Per Klipping, med Hetland.
  • 1981 – Sannferdige folk, med Hetland.

Politisk litteratur

  • 1930 – Håndbok for tillitsmenn.
  • 1936 – Jordspørsmålet i Norge. Et ordskiftegrunnlag for bygdeungdommen.
  • 1939 – Studieplan for jamstilling.
  • 1960 – Nordkalottens transportspørsmål.
  • 1960 – Det vestlandske jordbruket i frihandelsområdet.
  • 1960 – Har dei små bruka ei framtid?.

Memoarer og lokalhistorie

  • 1962 – Helleristningene i Hegra.
  • 1968 – Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene, 1. bind (3 deler).
  • 1969 – Steinvikholm. Borgen og byggherren.
  • 1969 – Meierifesten. Sant og usant frå Trøndelag.
  • 1970 – Stormaskina. Frå bygdelivet i gammeltida.
  • 1973 – Mangt eg minnes om ei tid som var.
  • 1976 – Vest i havet. Vesterhavsøyane gjennom tusen års norsk historie.
  • 1977 – Bra folk. Profilar i det gamle bygdesamfunnet.
  • 1979 – Tusen år på Man. Sagaøya i Irskesjøen.
  • 1983 – Hegra kirke. Kirke og menighet 1536–1783–1983.
  • 1984 – Ute og heime.
  • 1984 – Soga om ølet fra Drafn, med Hetland.
  • 1986 – Old times in Norway.
  • 1989 – I storm og stille. Blad frå minneboka.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Stjørdalsboka. Band V: Gards- og slektshistorie. Hegra herad, del II. Stjørdal. 1954. s. 205–213. 
  2. ^ a b Fiskaa, Haakon M. og Myckland, Haakon Falck (red.) (1956). Norges bebyggelse. Nordlige seksjon. Herredsbindet for Nord-Trøndelag. Søndre del. Oslo: Norsk faglitteratur. s. 722. 
  3. ^ a b c Leirfall, Jon (1989). I storm og stille. Blad frå minneboka. Oslo: Samlaget. s. 7–15. ISBN 82-521-3390-8. 
  4. ^ Leirfall, Jon (1972). Stjørdalsboka. Bind I, del III: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. Stjørdal. s. 208–211. 
  5. ^ Røe, Tormod (1987). Stjørdal kommune 1837–1987. Kommunalt selvstyre 150 år. Stjørdal kommune. s. 227. ISBN 82-991614-0-1. 
  6. ^ Håve, Kjell (2012). Heller storm enn stille. Jon Leirfall – meir enn seksti politiske år. Tvedestrand: Bokbyen Forlag. s. 9–24. ISBN 82-92920-31-5. 
  7. ^ a b c d Leirfall, Jon (1989). I storm og stille. Blad frå minneboka. Oslo: Samlaget. s. 16–27. ISBN 82-521-3390-8. 
  8. ^ a b c Håve, Kjell (2012). Heller storm enn stille. Jon Leirfall – meir enn seksti politiske år. Tvedestrand: Bokbyen Forlag. s. 25–36. ISBN 82-92920-31-5. 
  9. ^ Håve, Kjell (1999). «På leiting etter det som soga seier: I Jon Leirfalls fotspor – gjennom norsk politisk historie». I Larsen, Bjørn Helge (red.). Historisk årbok 1999. Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 9–44. ISBN 82-993759-3-2. 
  10. ^ Gabrielsen, Bjørn Vidar (1970). Menn og politikk. Senterpartiet 1920–1970. Oslo: Aschehoug. s. 68–80. 
  11. ^ a b Håve, Kjell (2012). Heller storm enn stille. Jon Leirfall – meir enn seksti politiske år. Tvedestrand: Bokbyen Forlag. s. 37–66. ISBN 82-92920-31-5. 
  12. ^ Håve, Kjell (2012). Heller storm enn stille. Jon Leirfall – meir enn seksti politiske år. Tvedestrand: Bokbyen Forlag. s. 51. ISBN 82-92920-31-5. 
  13. ^ Gabrielsen, Bjørn Vidar (1970). Menn og politikk. Senterpartiet 1920–1970. Oslo: Aschehoug. s. 120–123. 
  14. ^ Gabrielsen, Bjørn Vidar (1970). Menn og politikk. Senterpartiet 1920–1970. Oslo: Aschehoug. s. 38–41. 
  15. ^ Håve, Kjell (2012). Heller storm enn stille. Jon Leirfall – meir enn seksti politiske år. Tvedestrand: Bokbyen Forlag. s. 67–90. ISBN 82-92920-31-5. 
  16. ^ Berntsen, Harald (2007). Staurberaren Per Borten. Oslo: Aschehoug. s. 106–110. ISBN 978-82-03-22885-8. 
  17. ^ Leirfall, Jon (1989). I storm og stille. Blad frå minneboka. Oslo: Samlaget. s. 73–75. ISBN 82-521-3390-8. 
  18. ^ a b Leirfall, Jon (1989). I storm og stille. Blad frå minneboka. Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-3390-8. 
  19. ^ «Sp.-høvdingen Jon Leirfall døde i går». Aftenposten (morgen utg.). NTB: 3. 13. juni 1998. 
  20. ^ Madsen, Roar (2003). «Jon Leirfall». Norsk biografisk leksikon. 6. bd. (2. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-1008-5. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Jon Leirfall – sitater