Otto Grieg Tidemand

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Otto Grieg Tidemand
Otto tidemand crop.jpg
Tidemand som forsvarsminister i 1966.
Født 18. juni 1921
Kristiania, Norge
Død 10. juni 2006 (84 år)
Oslo, Norge
Yrke Skipsreder
Parti Høyre
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser St. Olavsmedaljen med ekegren, Deltagermedaljen, Krigsmedaljen, Distinguished Flying Cross
Oslo Høyres formann
1970–20. januar 1974
Forgjenger Rolf Stranger
Etterfølger Jan P. Syse
Norges handelsminister
5. juni 1970–17. mars 1971
Regjering Borten
Forgjenger Kåre Willoch
Etterfølger Per Kleppe
Norges forsvarsminister
12. oktober 1965–5. juni 1970
Regjering Borten
Forgjenger Gudmund Harlem
Etterfølger Gunnar Hellesen

Per Bortens regjering ble utnevnt 12. oktober 1965 og satt til 17. mars 1971. Bildet viser første statsråd på Slottet 21. oktober 1965. Statsminister Borten (Sp) står foran (fra venstre) forsvarsminister Otto Grieg Tidemand (H), arbeids- og sosialminister Egil Aarvik (KrF), industriminister Sverre Walter Rostoft (H), justis- og politiminister Elisabeth Schweigaard Selmer (H), kommunal- og arbeidsminister Helge Seip (V), handels- og skipsfartsminister Kåre Willoch (H), finans- og tollminister Ole Myrvoll (V), familie- og forbrukerminister Elsa Skjerven (KrF), kirke- og udervisningsminister Kjell Bondevik (KrF, bak Bortens høyre skulder), Oddmund Myklebust (bak Bortens venstre skulder), landbruksminister Bjarne Lyngstad (V), utenriksminister John Lyng (H), samferdselsminister Håkon Kyllingmark (H) og lønns- og prisminister Dagfinn Vårvik (Sp).
Fenrik Otto Grieg Tidemand som flyger ved 332 skvadron i 1944
Tidemand hilses velkommen til Pentagon i USA av Robert McNamara i 1966

Otto Grieg Tidemand (født 18. juni 1921 i Kristiania, død 10. juni 2006 i Oslo) var en norsk skipsreder og politiker (H). Han var militærflyver under den andre verdenskrig og mottok en rekke utmerkelser for sin krigsinnsats. Tidemand hadde to ulike statsrådposter i regjeringen Borten: i Forsvarsdepartementet 1965–1970 og i Handels- og skipsfartsdepartementet 1970–1971. I Tidemands tid som forsvarsminister gjennomgikk Forsvaret en modernisering.[1]

Familiebakgrunn og yrkeskarrière[rediger | rediger kilde]

Tidemand var sønn av grosserer Sverre Tidemand (1891–1966) og Else Grieg (1898–1974).

Like etter andre verdenskrigs utbrudd tok han examen artium i 1940 og studentfagkurs ved Oslo handelsgymnasium i 1941. Han dro deretter til Bergen for å studere ved Norges handelshøyskole, men hadde egentlig som mål å komme til de norske styrkene i Storbritannia.[1] Grieg Tidemand forlot Norge ombord på MK «Sjølivet» som gikk ut ifra Austevoll den 21. september 1941[2] og ankom LerwickShetland sammen med 16 andre den 26. september 1941. Han ble godkjent som flyverelev og sendt til Little Norway i Canada, hvor han gjennomgikk jagerflyverskole 1941–1942 og fikk grad av sersjant i 1943.[1]

I 332 (Norwegian) Squadron deltok han i luftkampene over Frankrike både før og etter invasjonen i Normandie og var med til de siste kamper over Tyskland våren 1945.[1] Han var den første norske flyveren som landet i det frigjorte Kirkenes.[1] Tidemand forble militærflyver den første tiden etter freden frem til 1946 og under mobiliseringsøvelser i 1949 og 1951, hvor han fikk jetflytrening, og oppnådde grad av løytnant.[1]

Forretningsmessig karrière[rediger | rediger kilde]

Fra 1946 jobbet han som skipsmegler i Oslo. I 1950 startet Tidemand som befrakter i skipsmeglerfirmaet Joachim Grieg & Co., hvor han senere ble medinnehaver. I 1960 ble han skipsreder i Stove Shipping og Christen Smith Shipping & Co.

Tidemand innehadde sentrale styreverv i en rekke industriselskaper. Han satt i styret for Fredrikstad Mekaniske Verksted, hvor han var viseformann 1971–1975 og formann 1975–1978. I oljeselskapet Saga Petroleum var han styreformann 1972–1976 og ordfører i representantskapet 1980–1991. I Kosmos var han styremedlem fra 1972 og styreformann 1979–1988. Han var styreformann i Atlas Copco, Norge 1978–1997 og styremedlem i Atlas Copco i Sverige 1982–1997. Tidemand var videre viseformann i styret for Vesta Hygea 1980–1984, hvor han også var formann 1984–1986. Han var også styreformann i Norske Fina 1981–1996 og Store Norske Spitsbergen Kulkompani 1982–1987.

Tidemand innehadde flere offentlige verv, deriblant medlem av representantskapet i Norges Bank 1962–1974, medlem av utvalget som skulle se nærmere på skipsbyggingsindustriens problemer 1978–1982 og medlem av Forsvarsrådet fra 1981.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Tidemand var formann i Høyres landsfinansstyre (og selvskrevent medlem av Høyres landsstyre og sentralstyre) 1962–1965 og formann i Oslo Høyre 1970–1974. I Per Bortens regjering var Tidemand forsvarsminister 1965–1970. Han fikk da ansvaret for moderniseringen og opprustningen av det norske forsvaret i NATO-alliansen. Det amerikanske våpenhjelpprogrammet var under avvikling, slik at Norge måtte i større grad ordne for sin egen modernisering selv. I 1966 tok Tidemand imot de første jagerflyene av typen Northrop F-5 Freedom Fighter som Norge hadde kjøpt fra USA.[3] Samme år var han på besøk i USA og fikk en grundig innføring og det bilaterale forsvars- og etterretningssamarbeidet, i en tid da Forsvarsstabens etterretning fikk det meste av sine driftsmidler fra USA. Tidemand fikk også en CIA-sjef til å ta med seg en sovjetisk avhopper til Tidemands hytte i Hemsedal, hvor han og forsvarssjef Folke Hauger Johannessen ble orientert om spiontrusselen mot Norge.[1] Våren 1967 var Tidemand tilbake i USA, og la grunnet for bilaterale avtaler under langtidsplanen for Forsvaret 1969–1973. For første gang ble gjenkjøpsprinsippet benyttet, og USA kjøpte norsk utstyr, mens Luftforsvarets transport- og antiubåtkapasitet ble drastisk utbedret med seks Lockheed Martin C-130 Hercules og seks Lockheed P-3 Orion levert samme år.

I 1967 ble Tidemand den første forsvarsministeren fra et NATO-land som besøkte lederne i Sovjetunionen,[4] hvor verten Andrej Gretsjko kritiserte den norske NATO-politikken og særlig militærøvelsene i Nord-Norge.[5] Gretsjko var motstander av en sovjetisk avspenningspolitikk overfor Vesten.

Fra 5. juni 1970 til Bortens avgang den 17. mars 1971 var Tidemand handels- og skipsfartsminister. Her hadde han ansvaret for noen av forberedelsene til de etterhvert feilslåtte medlemskapsforhandlingene med det daværende EEC. Som handels- og skipsfartsminister var han også medlem i rådet for Den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling og Den asiatiske utviklingsbanken.

Han var én av noen få nordmenn som over lengre tid deltok i Bilderberg-gruppen. I 1972 ble avleggeren Den trilaterale kommisjon etablert for å styrke båndene til den nye økonomiske verdensmakten Japan, og Tidemand deltok her blant annet i arbeidet for at Japan skulle forbli USA-vennlig under den kalde krigen.[1]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Tidemand var innehaver av en rekke utmerkelser på bakgrunn av sin krigsinnsats. Han ble tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren[6] i 1945, Krigsmedaljen i 1944, Deltagermedaljen i 1945, Haakon VIIs 70-årsmedalje i 1943 og britiske Distinguished Flying Cross. Tidemand ble i 1977 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han ble i 1970 tildelt storkorset av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, i 1990 kommandørtegnet av den svenske Nordstjerneordenen og i 1997 kommandør av den belgiske Leopoldsordenen.

Utmerkelser
St Olavs Orden kommandør stripe.svg
St. Olavs Orden kommandør
St. Olavsmedaljen med ekegren stripe.svg
St. Olavsmedaljen med ekegren
Krigsmedaljen stripe.svg
Krigsmedaljen
Deltagermedaljen stripe.svg
Deltagermedaljen
Haakon VIIs 70-årsmedalje stripe.svg
Haakon VIIs 70-årsmedalje
United Kingdom Distinguished Flying Cross ribbon.svg
Distinguished Flying Cross
SWE Order of the Polar Star (after 1975) - Commander BAR.png
Nordstjerneordenen kommandør
GER Bundesverdienstkreuz 6 GrVK Stern Band.svg
Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden storkors
Commander Ordre de Leopold.png
Leopoldsordenen kommandør

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1968Aktuelle spørsmål om vår forsvarspolitikk og sikkerhetspolitikk.
  • 1970Betraktninger om 1970-årenes forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h «Otto Grieg Tidemand». Norsk biografisk leksikon. 
  2. ^ Ragnar Ulstein: Englandsfarten Band II, Søkelys mot Bergen
  3. ^ Tom Arheim, Bjørn Hafsten, Bjørn Olsen, Sverre Thuve (1994). Fra Spitfire til F-16 : Luftforsvaret 50 år 1944-1994. Oslo: Sem & Stenersen. s. 58. ISBN 82-7046-068-0. 
  4. ^ «Norge og NATO under den kalde krigen». Den norske Atlanterhavskomité. 
  5. ^ «Statsråden satset på at russerne lyttet». Aftenposten. 7. august 2003. 
  6. ^ Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Oslo: Grøndahl Dreyer. 1995. s. 200. ISBN 8250421906. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]