Kåre Øistein Hansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kåre Øistein Hansen
Født8. november 1927
Død6. mai 2012 (84 år)
Ektefelle Torild Skard
Beskjeftigelse Politiker
Parti Sosialistisk Venstreparti
Nasjonalitet Norge
Språk Norsk

Kåre Øistein Hansen (født 8. november 1927 i Drammen, død 6. mai 2012) var en norsk fagforeningsmann og politiker (SV). Hansen jobbet som fabrikkarbeider i metallindustrien i hjembyen Drammen i det meste av sitt yrkesliv, og ble først aktiv i den lokale fagforeningen. Han var medlem av forbundsstyret i Jern og Metall 1966-1973 og var innvalgt på Stortinget fra Buskerud for SV i perioden 1973-1977. Etter at han forlot Stortinget arbeidet han som inspektør i Arbeidstilsynet og som verne- og miljøleder i kontoret for eldreomsorg i Oslo kommune.

Bakgrunn og yrke[rediger | rediger kilde]

Kåre Øistein Hansen ble født i 1927 i Drammen, Buskerud. Han var sønn av sosialsekretær Harald Bernhard Hansen (1894-1970) og husmor og bekledningsarbeider Gudrun f. Hansen (1893-1989). Han gikk på Fjellheim folkeskole og Drammen realskole, men skolegangen ble avbrutt i 1942. Faren var medlem av Nasjonal Samling, NS, og førte sønnen inn i det nasjonalsosialistiske miljøet. Hansen ble medlem av NS Ungdomsfylking, ble sendt på førerskole, gikk i mekanikerlære på en av NSUFs yrkesskoler i Oslo og kom i 1944 med i SS Skijegerbataljon. Etter krigen ble han arrestert og dømt for landssvik og medvirkning til drap på en hjemmefrontmann, selv om hans medvirkning etter rettens mening var av svært liten betydnng. Dessuten var han bare 17 år da det skjedde. Hansen ble dømt i Drammen byrett 24. november 1947 til tvangsarbeid i 4 år med fradrag av 680 dager for utholdt varetektsarrest.[1]

Etter soning slapp han ut i 1948 og fikk jobb som reparatør. Så ble han mekaniker, montør og dreier ved Drammen armaturfabrikk i 1949-1955. Han fikk fagarbeiderbevis som mekaniker i 1952, tok tillitsmannskurs i Norsk jern- og metallarbeiderforbund 1951-1968, handelsskole i 1955 og LO-skolen i 1960. Han arbeidet som montør i Hydraulik A/S i Drammen 1955-1978, var inspektør ved arbeidstilsynets 2. distrikt i Oslo 1978-1983 og verne- og miljøleder i kontoret for eldreomsorg i Oslo kommune 1983-1990.[2]

Tillitsverv[rediger | rediger kilde]

Hansen ble medlem av klubbstyret i Drammen armaturfabrikk 1951-1953, medlem i styret i avd 30 i Jern og Metall 1956-1957 og formann 1960-1962 og klubbformann ved Hydraulik A/S 1956-1958, 1960-1968, 1970-1972. Som fagtillitsvalgt tok Hansen aktiv ledelse i kampen for svake og utsatte. Han skapte et sterkt arbeiderkollektiv i bedriften og fikk ledelsen til å ta inn ansatte med funksjonshemninger. Han gikk også utover bedriftens rammer og organiserte kulturaktiviteter i samarbeid med Drammen Teater og pusset opp et barnehjem i nærheten. I 1966-1973 var han medlem av forbundsstyret i Jern og Metall og i 1968-1972 av ankenemnda for mekanikere.

I 1960-1972 var Hansen medlem av representantskapet i Drammen Arbeiderparti og i 1971 ble han valgt til medlem av Drammen bystyre og byplanråd samt Buskerud fylkesting for Arbeiderpartiet. Men han gikk ut, fordi han var mot norsk medlemskap i EEC. Han ble formann for Demokratiske sosialister AIK, Buskerud, en utbrytergruppe fra Arbeiderpartiet som sluttert seg til Sosialistisk Valgforbund (seinere Sosialistisk Venstreparti, SV) før valget i 1973. Ved valget ble Kåre Øistein Hansen valgt som Stortingsrepresentant for SV i Buskerud, ble medlem av Stortingets finanskomite og av styret for pensjonsordningen for stortingsrepresentanter.

Ettersom SV gjorde et uventet godt valg, ble landssvikdommen mot Hansen tatt opp igjen av enkelte medier og forsøkt brukt mot han og partiet. Men Hansen fikk full tillit fra SVs hovedstyre og Stortingsgruppe og Drammen faglige samorganisasjon i tillegg til en rekke enkeltpersoner, blant annet LO-leder Tor Aspengren, leder av Stortingets justiskomite Bjørn Unneberg fra Senterpartiet og professor i strafferett Johs Andenæs ved Universitetet i Oslo. I et rettssamfunn skulle ingen som hadde sonet sin straff og tatt et oppgjør med fortida, dømmes på nytt, og Hansen ble av folk som hadde samarbeidt med han, beskrevet som et tvert gjennom hederlig og et usedvanlig fint menneske. Både han og partikollega Hanna Kvanmo, som også var landssvikdømt i sin ungdom, ble sittende på Stortinget valgperioden ut, til 1977.[3]

Kåre Øistein Hansen var aktiv idrettsmann, fisker og fotballdommer. Han trente opp førerhunder for blinde og fikk en rekke verv i Drammen og omegn fotballkrets og Norges Fotballforbund 1955-1973.

Familie[rediger | rediger kilde]

Hansen giftet seg i 1949 med Laila Johanne f. Kaldestad i Bergen (1928-2012) og de fikk tre barn, de skilte seg i 1977. I 1977 ble han samboer med Torild Skard (1936-), også Stortingsrepresentant for SV i 1973-1977. De giftet seg i 1994.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stein Arne Bakken: "Skal han dømmes på nytt?", Aktuell, 41, 13. okt 1973, s. 36-7, Kjell Cordtsen; "Til Kåre Øistein Hansens forsvar", Orientering, 37, 13. okt 1973, s. 3, 5, 11, og Hege Bakken: "Frp forfalsker historien", Drammens tidende, 17. aug 2008, dt.no
  2. ^ Stortinget.no - Biografi
  3. ^ Bjørn Unneberg: "Stortingets verdighet", Aftenposten, 22. jan 1974 og Orientering, 2. feb 1974, s. 9-10, Johs. Andenæs: "Det nye landssvikoppgjøret", Aftenposten, 1. februar 1974, Kjell Cordtsen: "Hvem skal dømmes 30 år etter krigen?" og "Hun har gjort opp med sin fortid", Orientering, 2. feb. 1974, s. 3 og 8, Frank Rossavik: "SV fra Kings Bay til Kongens bord", spartacus, 2011, s. 170, Bjørgulv Braanen: "Kjempet for de svake", Klassekampen, 11. mai 2012, Silje Schei Tveitdal og Audun Lysbakken: "Kåre Øistein Hansen", Aftenposten, 18. mai 2012.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Olaf Chr. Torp (1978): Stortinget Høsten 1973-Våren 1977, Oslo: Universitetsforlaget ISBN 82-00-05190-0

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]