Abort

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Abortlovgivningen verden over (detaljer).

Abort er en avbrytelse av svangerskapet. Man skiller mellom spontanabort, også kalt naturlig abort, hvor organismen frastøter fosteret og på den måten avbryter svangerskapet, og fremprovosert abort, hvor man avbryter svangerskapet ved hjelp av legemidler eller kirurgiske inngrep.

Fremprovosert abort, også kalt abortus provocatus, fremkalt abort, svangerskapsavbrudd og tilsiktet abort, kan foretas både før og etter fosteret er levedyktig utenfor moren. I det norske helsevesenet regnes grensen for skillet mellom abort og fødsel å gå ved den 22. svangerskapsuken. Moderne legevitenskap kan redde for tidlig fødte barn ned mot denne grensen [1].

Historikk[rediger | rediger kilde]

Klassisk tid[rediger | rediger kilde]

Det første beviset på en abort er fra et kinesisk dokument som sier at aborter ble utført på kongelige elskerinner i Kina 500 år f.Kr. [2]

Flere metoder ble brukt av antikke leger. En måte var å gi kvinnen gift som fikk kroppen hennes til å avstøte fosteret. Andre måter var å stikke redskaper[trenger referanse] inn i livmoren. Disse metodene kunne i noen tilfeller være farlig for pasienten. Mange kvinner forsøkte fysiske aktiviteter som klatring, padling, vektløfting og stuping for å fremkalle en spontanabort. Andre teknikker var å helle varmt vann i underlivet eller å dekke det med blader som irriterte. Å tappe blod, faste eller ligge på varme kokosnøttskall var også metoder som ble brukt.[trenger referanse]

Umoden papaya og papapay frø har vært brukt for å framprovosere abort[3], blant annet i India og Sørøst-Asia.[4]

Moderne tid[rediger | rediger kilde]

I 1920 innførte Frankrike forbud mot abort, og dette ble begrunnet med at «i kjølvannet av krigen, hvor nesten halvannen million franskmenn ofret sine liv slik at Frankrike fikk rett til å leve uavhengig og ærefullt, kan det ikke godtas at andre franskmenn tjener sitt brød ved å utføre abort».[trenger referanse] Samtidig innførte man forbud mot salg av prevensjonsmidler. Dette førte til at det utover 1930-årene ble foretatt anslagsvis en halv million illegale aborter årlig i Frankrike. I Weimarrepublikkens Tyskland regnet man med omkring 800.000 illegale aborter årlig. I 1923 innførte Belgia forbud mot salg av prevensjon, fulgt av Italia i 1926. I 1929 vedtok Storbritannia Infant Life Preservation Act, som innførte fengsel i livstid for fremkalt abort. Pave Pius XI innskjerpet i 1930 ekteskapets hellighet. Dette medførte at italiensk lovverk skjerpet straffen for abort, og legene ble pålagt å innrapportere fremkalte aborter til myndighetene.[5]

Den siste kvinnen som ble sendt til giljotinen i Frankrike, var dømt for å ha utført aborter under Den andre verdenskrig. I 1943 ble det innført dødsstraff for abort[trenger referanse] i Tyskland for å tvinge fødselstallene opp.[6]

Kinas ettbarnspolitikk har ført til tvungen abort for enkelte som ikke kan betale boten som følger av å bryte med ettbarnspolitikken. I Juli 2012 ble en 23 år gammel mor tvunget til å abortere sitt 7 måneder gamle foster. [7] I Nord Korea hevdes det at kvinner som er gravide og i fengsel tvinges til å abortere. [8]

Den norske abortloven[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Abortloven

Fra kvinnedagen 8. mars 2014 i Oslo: Forsvar kvinnenes rett til selvbestemt abort

Abort ble tillatt i Norge i 1964. Gravide kvinner kunne da søke en nemnd om å få gjennomført abort. Loven ble vedtatt den 11. november 1960, men trådde ikke i verk før 1. februar 1964.[9] Det ble i 1967 opplyst at omtrent 4700 kvinner på årlig basis søkte om abort. Av disse fikk ca. 3500 innvilget abort. Det er videre antatt at mellom 7000 og 10 000 norske kvinner fikk utført illegal abort hvert år på 1960-tallet.[10]

En undersøkelse fra 1973 viste at andelen kvinner som fikk innvilget abort økte fra 73% i 1965 til 85% i 1971. Berthold Grünfeld mente at dette tydet på at det hadde vært en liberalisering av tolkningen av abortloven. Samme undersøkelse viste at nærmere halvparten av ugifte kvinner i Oslo som hadde fått avslag om abort, fikk den utført illegalt. Antallet anker etter avslag varierte sterkt fra landsdel til landsdel. I Oslo anket så mye som 76% av kvinnene i 1971, mens anken blant kvinner i Finnmark bare var på 2%.[11] Ulik tolkning av abortloven førte til at det oppstod en viss tilstrømning til Oslo av abortsøkende. Det var på 1960- og 1970-tallet vanskeligere å få innvilget abort i utkant-Norge enn i Oslo. Det var også et mer restriktivt syn i Nord-Norge, på Vestlandet og Sørlandet. Østfold var også et sted der det var vanskelig å få innvilget abort på begynnelsen av 1970-tallet. Dette førte til at mange søkte til Oslo for å få abort.[12] En undersøkelse foretatt på midten av 1970-tallet viste at det var livssynet og den sosiale bakgrunnen hos medlemmene i abortnemndene som var utslagsgivende for søknadens utfall. Livssituasjonen til den kvinnen som hadde bedt om abort var av mindre betydning.[13]

Den 30. mai 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt.[14] Den tillot fra sin ikrafttredelse 1. desember 1978 abort på sosiale indikasjoner. I både Odelstinget (22. mai) og Lagtinget (29. mai 1975) ble lovforslaget bifalt med én stemmes overvekt, i Odelstinget gjorde presidentens dobbeltstemme utslaget.[trenger referanse]

Abortloven ble endret i 1978 slik at det er selvbestemt abort innen utgangen av 12. svangerskapsuke (Lov av 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd[15]).

Abortlovens kjerne er § 2. Her står det hvilke vilkår som må være oppfylt for at et abortinngrep skal være lovlig: Før 12. svangerskapsuke kan kvinnen ta avgjørelsen selv. Etter 12. uke kan abort innvilges av en nemnd, hvis ett av disse kriteriene er oppfylt:

a) det er fare for kvinnens fysiske eller psykiske helse
b) kvinnen har en vanskelig livssituasjon
c) det er stor fare for sykdom hos barnet
d) graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest
e) mor har psykisk sykdom eller psykisk utviklingshemming

Loven sier videre at «det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon».

Punktene a–e kan tolkes ganske vidt. Loven og forskriftene antyder at mer og mer skal til for at disse kriteriene er oppfylt når graviditetens lengde øker fra 12 opp mot 18 uker. Etter 18 uker er abort ikke tillatt, «med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det». Hvis graviditeten har gått så langt at fosteret kan være levedyktig (i dag ned til 22 uker [1]), kan ikke abort innvilges på noe grunnlag. Det er riktignok ett unntak – hvis moren står i fare for å dø som følge av svangerskapet, kan abort utføres på hvilket som helst stadium i graviditeten.

Abortloven har alltid vært omstridt.

Omfang i Norge[rediger | rediger kilde]

Aborttallet har vært stabilt mellom 13 500 og 16 200 de siste 30 årene, samtidig med at antallet kvinner i fruktbar alder har steget. Fra 1989 til 2005 sank aborttallet jevnt fra 16 208 til 13 989, men siden 2006 har antallet aborter vært økende og nådde 16 073 i 2008. I perioden 1979 til 2008 er det utført 436 351 aborter i Norge.[16][17]

Oslo har tradisjonelt vært fylket med høyest aborthyppighet, og er det stadig med 18,2 per 1000 (2012).[18] Aldersgruppen med størst aborthyppighet er 20-24 år. I denne aldersgruppen er det også mange svangerskap. I 2001 var det 2 448 aborter blant tenåringer, økt til 2 778 i 2008.[17] Mellom en av fire og en av fem kvinner opplever abortinngrep i løpet av livet. I Oslo tok mer en halvparten av gravide kvinner mellom 20 og 25 år abort i 2004.[19] På landsbasis var tilsvarende tall en av tre i 2005.[20] I 2014 skjedde ca 80 % av abortene innen utgangen av 9. uke [18], og ca 85% av alle aborter utført medikamentelt. I 2012 skjedde 95,7% innen 12. uke, og 96,3% av abortene var selvbestemte. [21]

Holdninger til abort i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge var det fra 1687 dødsstraff for å gjennomføre svangerskapsavbrudd. Dødsstraffen ble fjernet i 1842, men fremdeles var abort straffbart. Man kunne bli dømt til straffarbeid i opptil seks år.[22]

I 1913 startet kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller kampen for å fjerne forbudet mot å ta abort. Hun mente det var urimelig at det var leger, og ikke kvinner selv, som skulle ta avgjørelsen. Hun fikk støtte fra arbeiderkvinnegrupperinger, men det var først i årene etter Anker Møllers død i 1945 at resten av arbeiderbevegelsen fulgte hennes standpunkt.[23][24]

Arbeiderpartiet programfestet rett til selvbestemt abort i 1969, men da først etter et benkeforslag. Arbeiderpartiet ble likevel drivkraften blant dem som kjempet for en lovendring på 1970-tallet. Venstresiden i norsk politikk var imidlertid ikke helt samkjørte til å begynne med, og det var Sosialistisk Valgforbund-politikeren Otto Hauglin som av tilhengerne fikk skylden for å velte Ap-regjeringens forslag til abortlov i 1974.[25][26]

De borgerlige partiene, bortsett fra Kristelig Folkeparti, valgte etter hvert å fristille sine representanter i saken, og siden 1970-tallet er det bare KrF som har kjempet for en innstramming av loven. I 1981 sa Kristelig Folkeparti nei til å bli del av en borgerlig regjering fordi de ikke ville sitte i en regjering som administrerte loven fra 1978, men de endret holdning da det nesten ble regjeringskrise i 1983.[27]

Folkeaksjonen mot fri abort, som samlet inn over 600 000 underskrifter mot innføring av ny abortlov i 1974, hadde medlemmer fra flere grupper i samfunnet, men senere er det spesielt fra kirkelig hold, og personer tilknyttet andre kristne grupperinger som har hatt den sterkeste motstanden mot loven. Per Lønning gikk av som biskop i Borg i protest mot Stortingets endring av abortloven i 1975. Etter at loven om selvbestemt abort ble innført i 1978, er det særlig de såkalte «abortprestene» Børre Knudsen og Ludvig Nessa som har vært markante som lovmotstandere.

En meningsmåling utført i 1976 viste at 32% støttet selvbestemt abort, mens 14% ønsker å beholde den liberaliseringen av loven som kom i 1976. 27% ønsker at abort burde tillates på medisinsk og sosialt grunnlag, mens 27% ønsket at abort bare skulle innvilges hvis morens liv og helse stod i fare. Våren 1978 ble de samme spørsmålene stilt og viste da at andelen som støttet selvbestemt abort var økt til 38%, mens de som kun ønsket å tillate det hvis morens liv og helse stod i fare, var sunket til 25%. Undersøkelsen fra 1978 viste at det var menn, eldre, de med lav utdannelse, eller lav inntekt som var de sterkeste motstanderne av selvbestemt abort. Geografisk sett var det størst oppslutning om selvbestemt abort på Østlandet, mens det var større motstand i Nord-Norge og Trøndelag. Tallene for Sør- og Vestlandet var 38% (mot 24% i 1976).[28] Det var kun blant SVs velgere det var flertall for selvbestemt abort, mens bare 6% av KrFs velgere ønsket selvbestemt abort. Velgerne til de andre partiene var splittet i synet.[28]

Undersøkelser vedrørende selvbestemt abort fra 1974 til 1980 og viste at andelen som var for selvbestemt abort var økende, mens det motsatte var tilfellet for andelen som hadde motsatt holdning. Undersøkelsene viste også at en større andel av menn var for selvbestemt abort enn kvinner, betydelig større andel blant yngre enn eldre, større andel i Oslo-område enn ellers i landet. Undersøkelsene viste videre at SV-velgere utgjorde den største andelen av som var for selvbestemt abort, men KrF-velgerne utgjorde den største andelen av motstanderne.[29]

Holdninger til Selvbestemt abort[29][30] 1974 (%) 1977 (%) 1979 (%) 1980 (%) 1981 (%)
For 47 43 49 52 58
Imot 44 40 32 29 27
Vet ikke 9 17 19 19 15

En undersøkelse gjort i Midt-Norge av Norfakta på oppdrag av Adresseavisen i 2004, viste at 57 prosent av midt-norske kvinner som oppgav at de var konservative i religionsspørsmål, mente kvinner skulle ha rett til selvbestemt abort. Totalt mente 74 prosent av kvinner i Midt-Norge det samme. Samme undersøkelse viste at hver femte religiøse kvinne hadde benyttet seg av muligheten til å ta abort. 25% prosent av kvinner mellom 18 og 80 år i Midt-Norge hadde avbrutt et eller flere svangerskap. Blant kvinnene som oppgav å være liberale i religionsspørsmål, hadde 32 prosent tatt abort, mens 22 prosent av de konservative hadde gjort det.[31]

Undersøkelser foretatt i 2007, viste at 8 av 10 par som fikk vite at de ventet barn med Downs syndrom, valgte å ta abort. Tallene var tredoblet siden 1999.[32]

Abortdebatten i Norge blusset opp i 2013 i forbindelse reservasjonsrett for leger. Debatten startet med en innstramming av reservasjonsretten for leger i 2011 [33], og ble en stor politisk sak i forbindelse med helseminister Bent Høies høring om reservasjonsmulighet for leger i 2013. [34] I en periode med opphetet politisk debatt mente en av tre kvinner at retten til selvbestemt abort var truet. [35] I mai 2014 endret departementet forskriften slik at fastleger ikke lenger må henvise til abort. [36]

Abortmetoder[rediger | rediger kilde]

I Norge brukes hovedsakelig to abortmetoder: Kirurgisk og medisinsk.

Et kirurgisk abortinngrep gjøres i narkose. Først bruker man instrumenter for å utvide åpningen i livmorhalsen. Så setter man inn et sug og suger ut embryo og morkake, som havner i en glasskolbe. Inngrepet tar ca. fem minutter. Man ønsker vanligvis ikke å gjøre abortinngrepet før svangerskapsuke sju, fordi komplikasjonsrisikoen er noe høyere i tiden før dette.

Abort kan også framprovoseres med legemidler. Dette er en metode som kan brukes uavhengig av hvor langt kvinnen er kommet i svangerskapet. Kvinnen møter på sykehuset, tar noen tabletter av stoffet mifepriston (Mifegyne), og drar hjem. To døgn seinere kommer hun tilbake. Da settes det et stoff (prostaglandiner) i skjeden for å sette i gang rier. I løpet av 8 timer har 96% av pasientene abortert.

Hvilken abortmetode som brukes varierer mellom de ulike sykehusene i Norge. I alt er det et økende antall medikamentelle aborter. I 2007 ble totalt 45,3 prosent utført med medikamenter alene, og i 2014 var dette tallet ca 85 prosent.

Abortmotstand[rediger | rediger kilde]

En anti-abort demonstrasjon

Motstanden mot abort begrunnes oftest moralfilosofisk eller med religiøse argumenter.

Religiøs motstand[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirke lærer at: "Livet skal vernes om fra unnfangelsen av med største omhu" [37]. Den norske kirke sier at "livet og menneskeverdet begynner ved unnfangelsen", men Dnk nyanserer samtidig sitt syn og setter ikke "likhetstegn" mellom "embryo og et foster på grensen til levedyktighet". [38]

Innen Islam er abort "harām", men spesielle omstendigheter kan gi unntak så lenge fosteret er mindre enn 120 dager. [39]

Jødedommens syn på abort er at dersom en mann slår en kvinne slik at hun aborterer, så skal mannen betale erstatning til fosterets far [40]. Jødedommen mener et menneske blir skapt når bein og arterier formes, og at de første 40 dagene er et foster "bare væske"[41]. Talmud tillater abort dersom mors liv er i fare, men dersom barnets hode er synlig skal det ikke skades. Abort anses aldri som mord innen jødedommen.

Hinduismen har ikke et enhentlig syn på abort. Vedaene og Upanishadene kan språklig forstås som at dersom et embryo blir drept før kjønnet er kjent, kunne dette vokst opp og blitt en Brahman, og at å drepe et embryo kan være som å drepe en lærd Brahman. [42]

Buddhismen er, med noen unntak, imot abort av tre grunner [42]. Først Buddhismens syn på eksistens, karma og gjenfødelse. Så Buddhismens etikk og respekt for alt liv, og i tillegg klosterregler som sier at livet begynner med unnfangelsen.

Den katolske kirken[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirken er en av de sterkeste motstanderne av abort, de fordømmer enhver form for direkte, provoserte abort. De mener at alle involverte i en abort gjør seg skyldig i en meget alvorlig handling. Ikke bare foreldrene, men alle de som utfører aborten og tilrettelegger for at det er mulig.[43] Den katolske kirke mener at abort bare kan gjennomføres dersom det er fare for mors liv.[44] Voldtekt, incest, sosiale, økonomiske eller andre årsaker kan aldri rettferdiggjøre en abort.

Vatikanet oppfordret til boikott av Amnesty International fordi organisasjonen mener voldtektsofre bør få ta abort.[45]

Politisk motstand[rediger | rediger kilde]

Det finnes også politisk motstand mot abort uten en enhetlig religiøs eller moralfilosofisk forankring [46], og politiske organisasjoner som kjemper mot abort som "United States pro-life movement" i USA, "Efrat" i Israel eller Menneskeverd i Norge.

Moralfilosofiske sider ved abortdebatten[rediger | rediger kilde]

Det finnes to hovedgrupper med argumenter i abortdebatten. Den ene er argumenter som omhandler fosterets moralske status, som om det har rett til liv, rett på beskyttelse og om det er galt å drepe det. Den andre gruppen argumenter er basert på om kvinnes rett til å bestemme over egen kropp rettferdiggjør abort selv om fosteret har rett til liv.

Abort av ikke-personer[rediger | rediger kilde]

Filosofen Mary Anne Warren er en av mange som hevder abortmotstand er basert på følgende argument:

  • Det er galt å drepe uskyldige mennesker.
  • Et embryo er et uskyldig menneske.
  • Derfor er det galt å drepe et embryo.

Hvorvidt et embryo, som biologisk er et menneske, også skal anses som en person med rett til liv, følger andre kriterier, som bevissthet, tanke, selvbevissthet, egen aktivitet og evnen til å kommunisere. Warren mener at om alle disse kriteriene er til stede er vedkommende en person, uavhengig av biologi. En person trenger ikke å ha alle disse, men Warren hevder at et embryo bare har èn, bevissthet (evne til å føle smerte), og at et foster derfor ikke er en person.

Warren kritiseres med to typer argumenter. En person i koma vil ikke oppfylle Warrens kriterier, og blir ikke en person med rett til liv. Nyfødte spedbarn vil heller ikke oppfylle kriteriene. Warren anser også spedbarn som "ikke-personer", men tillater ikke drap på spedbarn fordi et menneske som er født ikke lenger er i konflikt med sin mors interesser fordi det kan gis bort til adopsjon.

Tap av en verdifull fremtid[rediger | rediger kilde]

Filosofen Don Marquis hevder at abort er galt fordi embryoet blir fratatt sin verdifulle fremtid. Å drepe et menneske er galt fordi det skader offeret ved å ta bort all dets fremtid, og å drepe et foster er like ille. Marquis spør hvorfor det skal være av moralsk betydning om man er et menneske eller en person, og mener at det som gjør det galt å drepe barn eller voksne også gjør det galt å drepe foster.[47] Marquis har fått forskjellige typer kritikk [48], og ham tilbakeviser dem bl.a ved å si at "abort er umoralsk fordi vi var fostre en gang og vi vet at de fostrene hadde en verdifull fremtid."

Retten til å bestemme over egen kropp[rediger | rediger kilde]

Judith Jarvis Thomson støtter Warrens syn på at et embryo ikke er en person, men hevder at abort er akseptabelt selv om embryoet er en person [49]. Hennes hovedargument er en rett til å bestemme over egen kropp, og sentralt i hennes argumentasjon er et tankeeksperiment.

Tenk at du våkner opp i sengen ved siden av en berømt fiolinist. Han er bevisstløs og har en dødelig nyresvikt, men fordi du har rett blodtype er du blitt kidnappet og koblet til ham slik at dine nyrer renser blodet hans. Dersom han kobles fra vil han dø, men i løpet av ni måneder antas han å bli frisk så han kan kobles fra. Thomson mener du når som helst kan koble deg fra fordi retten til liv ikke innebærer retten til å bruke en annen persons kropp. Ved å koble fra fratar du ikke fiolinisten retten til liv, men retten til å bruke en kropp han ikke har rett til, mener Thomson.

Thomsons kritikere sier at analogien med kidnapping kun kan sammenlignes med abort etter voldtekt, og at normalt har kvinnen gjennom handling samtykket til at embryoet kunne oppstå. Embryoet er i tillegg kvinnens eget, mens fiolinisten er en fremmed. Å koble fra fiolinisten dreper ikke fiolinisten, men fiolinisten dør av en utenforliggende årsak, mens en abort aktivt dreper fosteret, som om fiolinisten ble drept mens han var koblet sammen med deg. Thomson presiserer at dersom du kobler deg fra, og fiolinisten likevel overlever, så har du ingen rett til å drepe fiolinisten.

Utilitarisme og abort[rediger | rediger kilde]

Professor Peter Singer ved Universitetet i Melbourne mener at det er umulig å unngå å anse et embryo som et uskyldig menneske [50], men at en skapning er menneske, og i live, ikke i seg selv bestemmer om det er galt å ta denne skapningens liv. Singer mener er at abort, og i spesielle situasjoner spedbarnsdap, kan rettferdiggjøres dersom man setter fordelene og ulempene for moren og for fosteret opp mot hverandre. Kritikere mener at dersom Singers argument blir brukt til å rettferdiggjøre enhver type abort før fosteret kjenner smerte, for å gi minimal ulempe (smerte) for fosteret og en antatt fordel for moren, så bør en slik etikk likevel fordømmes fordi "det ville vært en slem og egoistisk handling" ut fra et dydsetisk perspektiv. [51]

Abortlovgivning på verdensbasis[rediger | rediger kilde]

Land som enten har selvbestemt abort eller liberale abortlover, finner man for det meste i Europa, Nord-Amerika, det tidligere Sovjetunionen, Oseania og deler av Øst-Asia. Land som fører en restriktiv linje eller totalforbud, finner man oftest i Afrika, Latin-Amerika, Midtøsten og deler av Øst-Asia. Ytterst få land har et totalforbud mot fremprovosert abort. De aller fleste land der abort er forbudt, tillater likevel fremkalt abort hvis morens liv står i fare. Chile, Nicaragua, Oman, Vatikanet, El Salvador og Malta er de eneste land i verden som ikke tillater abort under noen omstendigheter.

I Europa er det Irland, Malta, Færøyene, og til dels Polen som har hatt de mest restriktive abortlovene. I Portugal ble selvbestemt abort før uke 10. lovlig i 2007 etter en folkeavstemning. [52]

I Tyskland gjøres abort i prinsippet kun når det finnes medisinske eller kriminologiske grunner. [53] [54] Den tyske lovgivningen gjør et unntak for kvinner som etter en obligatorisk rådgivning likevel velger å ende et svangerskap i første trimester.[55] [56]

Mellom 1995 og 2003 falt forekomsten av fremkalt abort (antall aborter pr 1.000 kvinner mellom 15 og 44 år) på verdensbasis fra 35 til 29. I 2008 var antallet sunket til 28. Mellom 2003 og 2012 falt antall utførte aborter med 600.000 i vestlige land, men økte med 2,8 millioner i utviklingsland. I 2008 ble det utført seks millioner aborter i vestlige land, mot 38 millioner i utviklingsland. Antall utrygge aborter øker på verdensbasis, fra 44% av antall utførte aborter i 1995, til 49% i 2008.[57]

I USA innførte Ronald Reagan i 1984 sin Mexico City Policy, av kritikere kalt Global Gag Rule, som nedla forbud mot amerikansk bistandshjelp til organisasjoner som utfører, opplyser om eller henviser til abort.[58] Dette rammet også vanlige helsestasjoner og organisasjoner som underviste om prevensjon. Bill Clinton opphevet regelen sin tredje dag som president den 22. januar 1993, på dagen for den årlige "March for Life" og dommen i saken "Roe v. Wade" [59]. George W. Bush gjeninnførte den 22. januar i sin første periode som president, og Barack Obama opphevet den igjen i sin første periode den 23 januar. [60] At vedtaket ikke kom 22. januar ble ansett som et forsøk på å roe ned debatten. Dr Gill Greer, administrerende direktør for den London-baserte International Planned Parenthood Federation, anslo at forbudet i de åtte årene Bush satt ved makten, hadde kostet organisasjonen hennes mer enn $100 millioner til familieplanlegging, hvilket hun anslo hadde ført til 36 millioner uønskede svangerskap og 15 millioner fremkalte aborter.[61]

I India er abort tillat inntil 20 uker dersom det er fare for mors liv, fosteret har misdannelser, etter voldtekt, eller dersom en prevensjonsmetode ikke har fungert og et par vil begrense antall barn.[62] Nord i India fødes det ca. 120 gutter pr 100 jenter [63]. En egen lov fra 1996 har hatt som mål å forhindre abort basert på kjønn, men både i India og andre asiatiske land er abort basert på kjønn noe som fremdeles forekommer.

WHO rapporterte i 2011 at noen steder i verden er forholdet opp til 130 gutter pr 100 jenter, hovedsakelig som følge av kjønnsbestemt abort. Kjønnsbalansen blir skjevere for barn nummer to og tre, og i Nord Korea var denne kjønnsbalansen på 80-tallet på over 200 gutter pr 100 jenter. Myndighetene i flere land har gjort tiltak for å redusere ubalansen, blant annet ved å innføre restriksjoner på teknologi for å bestemme kjønn, men også ved å endre arvelover eller regler for subsidier til fordel for jentebarn. [64]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Between-Hospital Variation in Treatment and Outcomes in Extremely Preterm Infants, The New England Journal of Medicine
  2. ^ http://www.nrk.no/ho/domt-til-doden-for-a-fjerne-foster-1.11381588
  3. ^ http://www.drugs.com/npp/papaya.html
  4. ^ Effect of unripe carica papaya on uterus Meera Sumanth, Ugendra K.
  5. ^ Mark Mazower: Dark Continent (s. 85-6), Penguin books, ISBN 0-14-024159-0
  6. ^ Ebba D. Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 187 og 192), forlaget Oktober, Oslo 2009, ISBN 978-82-495-0592-0
  7. ^ Why China’s one-child policy still leads to forced abortions, and always will
  8. ^ N. KOREANS TALK OF BABY KILLINGS
  9. ^ VG - Ny lov i kraft, etter 3 år (31.12.1963, s.6)
  10. ^ VG - Illegale aborter (10.03.1967, s.7)
  11. ^ VG - Halvparten får illegal abort (22.03.1973, s.7)
  12. ^ VG - Abortsøkende reiser til Oslo (30.01.1973, 10)
  13. ^ Dagbladet - Dagbladet for 50 år siden ... og 25 år siden (18. mai 2000)
  14. ^ http://www.dagsavisen.no/innenriks/article351798.ece
  15. ^ Lov av 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd
  16. ^ http://www.ssb.no/abort/tab-2006-04-26-01.html
  17. ^ a b http://www.fhi.no/dokumenter/ed85e968b8.pdf
  18. ^ a b http://www.fhi.no/tema/abort/fakta-om-abort
  19. ^ Aftenposten artikkel om abort
  20. ^ Dagbladet artikkel om abort
  21. ^ http://www.fhi.no/dokumenter/8875f5a68d.pdf
  22. ^ B. Austveg (10. desember 2013). «Uønskede graviditeter er fortsatt et stort kvinnehelseproblem». Tidsskrift for Den norske legeforening. 
  23. ^ Aina Schiøtz; Det offentlige helsevesen i Norge 1603-2003, bind 2, s. 432-433
  24. ^ Mohr, Tove: Katti Anker Møller: en banebryter (1976), ISBN 82-10-01258-4
  25. ^ «Grethe Irvoll tildelt Rachel Grepp-prisen 2014» (pressemelding). Arbeiderpartiet. 18. november 2014. 
  26. ^ Tarjei Leer-Salvesen (29. mai 2004). «Mellom Luther og Marx». Klassekampen. 
  27. ^ Kjetil Løset (19. februar 2009). «KrFs historie». TV 2. 
  28. ^ a b VG - Flere for fri abort (18.05.1978, s.4)
  29. ^ a b Aftenposten - Stadig flere sier ja til selvbestemt abort (19.7.1980, s.3)
  30. ^ Aftenposten - To mot en støtter selvbestemt abort (1.8.1981, s.16)
  31. ^ Adressa om kvinnenens abort
  32. ^ Dagbladet om abort
  33. ^ Intoleranse i toleranseland, Hermund Haaland, Mohammad Usman Rana
  34. ^ Kvinnens rettigheter viktigst i reservasjonsmulighet, regjeringen.no
  35. ^ http://www.vg.no/nyheter/innenriks/solberg-regjeringen/en-av-tre-kvinner-frykter-for-abortretten/a/10148437/
  36. ^ Leger skal ikke henvise til abort, regjeringen.no
  37. ^ Livets Evangelium, Johannes Paul II
  38. ^ Abort
  39. ^ Sanctity of life, Islamic teachings on abortion
  40. ^ http://jwa.org/encyclopedia/article/abortion
  41. ^ http://www.myjewishlearning.com/article/the-fetus-in-jewish-law/
  42. ^ a b ABORTION FROM THE PERSPECTIVE OF EASTERN RELIGIONS: HINDUISM AND BUDDHISM, Romanian Journal of Bioethics
  43. ^ «Hvad er Den katolske Kirkes holdning til abort?» (dansk). Den Katolske Kirke i Danmark. Besøkt 24. februar 2008. 
  44. ^ Den katolske kirke i Norge. «Biskop Eidsvig om abortsaken i Brasil» (Norsk). Den katolske kirke i Norge. Besøkt 20. mars 2009. 
  45. ^ Åsne Gullikstad. «Katolikker boikotter Amnesty» (Norsk). Dagsavisen. Besøkt 24. februar 2008. 
  46. ^ http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=9370
  47. ^ [1] A critique of ‘‘the best secular argument against abortion’’
  48. ^ Deprivations, futures and the wrongness of killing, Don Marquis
  49. ^ A Defense of Abortion, Judith Jarvis Thomson
  50. ^ [2] Abortion, Peter Singer
  51. ^ Is Peter Singer’s Utilitarian Argument about Abortion Tenable?
  52. ^ Portugal will legalise abortion, BBC
  53. ^ http://de.wikipedia.org/wiki/Schwangerschaftsabbruch
  54. ^ Strafgesetzbuch (StGB) § 218 Schwangerschaftsabbruch
  55. ^ http://en.wikipedia.org/wiki/Abortion_in_Germany
  56. ^ Strafgesetzbuch (StGB) § 218a Straflosigkeit des Schwangerschaftsabbruchs
  57. ^ http://www.guttmacher.org/pubs/fb_IAW.html
  58. ^ http://www.populationaction.org/Topics/Global_Gag_Rule/Index.php
  59. ^ http://www.cbn.com/CBNnews/526111.aspx
  60. ^ https://www.whitehouse.gov/the_press_office/MexicoCityPolicy-VoluntaryPopulationPlanning/
  61. ^ http://www.guardian.co.uk/world/2009/jan/23/barack-obama-foreign-abortion-aid
  62. ^ http://m.icma.md/country/IN/
  63. ^ http://www.economist.com/node/15606229
  64. ^ Preventing gender-biased sex selection, WHO 2011

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Abortion – bilder, video eller lyd